LB-2000-2791
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-10-17 |
| Publisert: | LB-2000-02791 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 99-08143 A/24 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-02791 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: Staten v/Forsvarsdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Elisabeth Stenwig). Kjæremotpart: A (Prosessfullmektig: Advokatfirmaet Soltvedt & Co AS v/advokatfullmektig Kristin Otterlei). |
| Forfatter: | Lagdommer Egil F. Jensen. Lagdommer Sveinung Koslung. Lagdommer Lars Jorkjend |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §56, §61B, §61c, Tjenestemannsloven (1983) §19, Straffeloven (1902) §77, Militære Straffelov (1902), Tvistemålsloven (1915) §180, §58, §61B, §61C, §61, §3, §56A, §56, §65, §66, §67, §7 |
Saken gjelder spørsmålet om arbeidslivskyndige meddommere skal delta ved behandlingen av tvist i arbeidsforhold som reguleres av tjenestemannsloven av 1983.
A inngikk den 20. juli 1998 kontrakt med forsvaret om å tjenestegjøre frem til 31. mars 1999 som løytnant ved SFOR-styrken for å gjennomføre fredsplanen for tidligere Jugoslavia. Den 6. januar 1999 ble kontrakten forlenget frem til 31. mai 1999. For denne type stillinger gjelder et system med muligheter for forlengelse av kontraktene i form av rekapitulering (recap), og det er på det rene at A var innstilt til og hadde fått tilbud om slik recap frem til utgangen av november 1999. Den 16. mars 1999 ble A ilagt refselse for overtredelse av militær straffelov §77 ved uaktsom kjøring med et militært kjøretøy. Den 19. mars 1999 fikk han melding om at tilbudet om recap var annullert. Foruten refselsen for uaktsom kjøring var det vist til at han også var under etterforskning for et angivelig vådeskudd. A påklaget forgjeves refselsesbeslutningen til Klagenemnda for disiplinærsaker i forsvaret.
Ved stevning av 2. september 1999 til Oslo byrett reiste A sak mot staten v/Forsvarsdepartementet med påstand om at Klagenemndas vedtak skulle kjennes ugyldig. Videre omfattet stevningen annulleringen av recap-tilbudet som A oppfattet som en oppsigelse ettersom det etter hans syn var inngått muntlig avtale om kontraktforlengelse. Han nedla derfor også påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig, og med tilkjennelse av erstatning for økonomisk tap med kr 297.000, samt et passende beløp etter sakens nærmere omstendigheter.
Staten tok til motmæle og anførte blant annet at påstanden knyttet til annulleringen måtte avvises, blant annet fordi administrativ klageadgang ifølge staten ikke hadde vært utnyttet.
I brev av 24. mars 2000 tok byretten opp spørsmålet om retten skulle settes med arbeidslivskyndige meddommere. Etter uttalelse fra partene avsa byretten den 21. juli 2000 kjennelse med slik slutning:
1. Spørsmålet om det foreligger en oppsigelse av saksøker, og om en eventuell oppsigelse er saklig, behandles av retten satt med arbeidslivskyndige meddommere.
2. Avvisningspåstanden behandles under hovedforhandlingen av den rett som er nevnt i punkt 1.
3. Tvisten om gyldigheten av refselsesorden behandles etter de alminnelige reglene i tvistemålsloven og forenes ikke med saken under pkt 1.
Om sakens nærmere enkeltheter vises for øvrig til byrettens kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor.
Staten har rettidig påkjært kjennelsen til lagmannsretten på grunn av feil lovforståelse. Lagmannsretten forstår kjæremålet slik at det bare omfatter slutningen punkt 1. A har inngitt tilsvar.
Den kjærende part - Staten v/Forsvarsdepartementet - har i det vesentlige anført:
Arbeidsmiljøloven (aml) kap XII om oppsigelse og avskjed gjelder ikke for arbeidstakere som omfattes av tjenestemannsloven, jf kgl res 17. februar 1995, gitt i medhold av aml §56 første ledd. De aktuelle bestemmelser kan heller ikke gis analogisk anvendelse. Kjennelsen i Rt-1993-1451 gir ikke dekning for en slik analogi. Denne kjennelsen bygger på en tidligere avgjørelse i Rt-1990-1179 som gjelder spørsmål om tidsbegrenset arbeidsforhold er brakt til opphør i strid med aml §58 nr 7, og hvilken prosessordning som i så fall skal følges. I kjennelsen fra 1993 fant kjæremålsutvalget at løsningen må bli den samme for arbeidstaker som bestrider at vilkårene for midlertidig tilsetting etter tjenestemannsloven §3 er til stede. Det er følgelig ikke tale om analogisk anvendelse av aml §61, men fortolkning av tjenestemannsloven §19, jf §3 og §7.
Spørsmålet om hvilke saker som materielt sett faller inn under de særlige prosessregler i aml §61B og §61C, jf tjenestemannsloven §19, reguleres alene av en tolkning av §19 nr 2, jf nr 1. Sak om oppsigelse, herunder tvist om lovligheten ved opphør av tidsbegrensede arbeidsavtaler, omfattes av bestemmelsen. Derimot bestrides at dette gjelder saker med tvist om hvorvidt det overhodet er inngått en arbeidsavtale. I denne sammenheng kan det ikke legges avgjørende vekt på ordlyden i aml §61 som også gjelder for tvister om et arbeidsforhold består. Dette skyldes at §61 på dette punkt ble utvidet ved uttrykkelig lovendring etter omfattende lovforarbeider. Av samme grunn er partenes pretensjoner ikke avgjørende i forhold til tjenestemannsloven.
Retten må prejudisielt ta standpunkt til om det reelt foreligger en oppsigelse. Kjæremotparten har ikke anført noe som støtter pretensjonen om at det er inngått en bindende arbeidsavtale som han er blitt nektet å tiltre.
Staten har nedlagt slik påstand:
Saken avvises fra behandling etter arbeidsmiljølovens prosessregler.
Kjæremotparten - A - fastholder sin pretensjon om at det foreligger en oppsigelse basert på at han hadde en arbeidsavtale som ble annullert. Denne pretensjonen medfører at saken kan og bør behandles etter arbeidsmiljølovens bestemmelser. Det er videre ingen grunn til at pretensjonen skal medføre at retten prejudisielt må ta standpunkt til om det foreligger en oppsigelse.
A har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse datert 21. juli 2000 stadfestes
2. A tilkjennes sakens omkostninger.
Lagmannsretten bemerker:
Partene synes enige om, og retten legger til grunn, at det aktuelle arbeidsforholdet for SFOR-styrkene i det tidligere Jugoslavia reguleres av tjenestemannsloven.
Som påpekt av staten, er det i aml §56 første ledd gjort unntak for paragrafene i lovens kapittel XII om oppsigelse og avskjed m. m. for arbeidstakere som omfattes av tjenestemannsloven. Bestemmelsen er formulert slik at Kongen avgjør om og i hvilken utstrekning de nevnte paragrafer likevel skal få anvendelse. Dette ble gjort ved kgl res i 1995 da det ble bestemt at §56A til §65, §66 og §67 unntas. Noen ny rettslig situasjon oppsto ikke som følge av denne resolusjonen, idet de nevnte bestemmelser heller ikke hadde hatt gyldighet tidligere. Situasjon for tjenestemenn som omfattes av tjenestemannsloven, var følgelig den samme f.eks. i 1993 da Høyesteretts kjæremålsutvalg avsa kjennelsen gjengitt i Rt-1993-1451.
Etter tjenestemannsloven §19 nr 2, jf nr 1, kan tjenestemann reise søksmål for å prøve gyldigheten av oppsigelsesvedtak. En slik sak skal føres for særskilt utvalgte herreds- og byretter, og retten skal under hovedforhandlingen settes med arbeidslivskyndige meddommere. Dette følger av tjenestemannsloven §19 nr 4 sammenholdt med aml §61B og §61C.
A pretenderer at det er inngått en bindende arbeidskontrakt som forlenget hans tjeneste til høsten 1999, og videre at denne kontrakten ble brakt til opphør ved brevet av 19. mars 1999. Legges hans oppfatning til grunn, synes det ikke tvilsomt at det reelt foreligger en oppsigelsessituasjon som kan bringes inn for rettslig prøving etter tjenestemannsloven §19 nr 2.
Spørsmålet blir så hvilket grunnlag retten skal bygge på ved avgjørelsen av hvilken type sak en her står overfor. Denne problemstilling er en variant av det mer generelle tema om hvorvidt aktuelle søksmålsvilkår er oppfylt, noe som blant annet behandles av Schei «Tvistemålsloven» side 292 flg. Tilsvarende spørsmål i relasjon til saker som går etter arbeidsmiljøloven §61 flg er for øvrig drøftet av Friberg m fl «Arbeidsmiljøloven» (7. utgave) side 459-461. Den tradisjonelle lære har vært at partenes pretensjoner som hovedregel er tilstrekkelig, i alle fall så langt det materielle krav som fremmes bygger på disse pretensjoner. Det er tilfelle i vår sak. Basert på en pretensjon om at det er inngått en arbeidskontrakt som er brakt til opphør på uholdbart grunnlag, krever A dom for at opphørsbeslutningen (oppsigelsen) skal kjennes ugyldig og med tilkjennelse av erstatning. Lagmannsretten kan ikke se at rettspraksis eller reelle hensyn tilsier at As pretensjon etter omstendighetene bør undergis en nærmere prøving. Retten kan heller ikke se at praksis i tilknytning til spørsmålet om opphør av midlertidig tilsettingsforhold, enten det reguleres av arbeidsmiljøloven eller tjenestemannsloven, uten videre vil være avgjørende for nærværende situasjon der kjernespørsmålet er hvorvidt det faktisk er inngått en bindende avtale om forlengelse, ikke om det i det hele tatt var adgang til å inngå tidsbegrensede kontrakter. Lagmannsretten vil for øvrig tilføye at den har vanskelig for å se at det kan være gode grunner for å operere med forskjellige løsninger på dette området avhengig av om saken går etter arbeidsmiljøloven eller tjenestemannsloven. Støtte for en slik konklusjon finnes i avgjørelsen i Rt-1993-1451.
Byrettens slutning, punkt 1, blir etter dette å stadfeste.
Punkt 2 om utsettelse av statens avvisningspåstand, er ikke angrepet. Det samme gjelder punkt 3, om at refselses- og oppsigelsessaken ikke kan forenes. For øvrig bemerkes at det var den kjærende part som først tok til orde for at oppsigelsessak etter aml §61B ikke kan forenes med en refselsessak.
Kjæremålet har vært forgjeves, og det finnes ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Den kjærende part vil derfor bli pålagt å betale kjæremotpartens nødvendige omkostninger for lagmannsretten. I mangel av omkostningsoppgave, settes beløpet passende til kr 750. Det vises til at det bare er inngitt et helt kortfattet tilsvar.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse, slutningen punkt 1, stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler staten v/Forsvarsdepartementet til A 750 -sjuhundreogfemti- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.