LB-2000-3772
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-16 |
| Publisert: | LB-2000-03772 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 00-02065 D - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03772 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-00122. |
| Parter: | De kjærende parter: 1. Dag Danielsen 2. Sissel Dagslet 3. Svein Arne Nordølum 4. Kjell Grønnevik 5. Nils Christian Dahl 6. Mette Libak 7. Fleming Dahl 8. Od Soring 9. Haakon Haugen (Prosessfullmektiger: for nr. 1 og 2: Advokat Bjørn Stordrange, for nr. 3 - 6: Advokat Per Danielsen, for nr. 7: Advokat Cato Schiøtz, for nr. 8 og 9: Advokat Ingjald Ørbeck Sørheim). Kjæremotparter: 1. Fremskrittspartiet v/Sentralstyret 2. Oslo Fremskrittsparti (Prosessfullmektig: Advokat Pål W. Lorentzen). Rettslige medhjelpere: Advokat Stein Aage Valen Advokat Trond Hatland Advokat Eirik Raanes |
| Forfatter: | Lagdommer Øystein Hermansen, formann. Lagdommer Karin Stang. Kst. lagdommer Hedda Remen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §178, §180, §54, Valgloven (1985) §18, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §15-2, EMK (1999), §175, §181, §403, §68, §70, Forvaltningsloven (1967) §41, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, EMK (1999) |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning mot Fremskrittspartiets sentralstyres vedtak om å suspendere eller ekskludere et utvalg tillitsmenn og medlemmer. Spørsmålet er om vedtakene må settes til side som ugyldige.
Den 3. desember 2000 vedtok sentralstyret for Fremskrittspartiet å ekskludere Fleming Dahl og Od Soring fra partiet i medhold av partivedtektene §21, som hjemler eksklusjon eller suspensjon av «medlemmer som motarbeider partiet og/eller misbruker sin stilling i partiet». De øvrige kjærende parter ble samtidig suspendert for noe ulike tidsrom.
Ved prosesskriv 4. desember ble begjæringen om midlertidig forføyning mot vedtakene fremsatt for Oslo namsrett. Muntlige forhandlinger ble gjennomført 7. og 8. desember. Saksøkerne nedla påstand om at de skulle gjeninntre med fulle rettigheter i de tillitsverv de hadde før vedtaket, inntil gyldigheten av vedtaket var rettskraftig avgjort. De saksøkte påstod seg frifunnet. Namsretten avsa 11. desember kjennelse med slik slutning:
1. Begjæringen om midlertidig forføyning tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler Dag Danielsen, Sissel Dagslet, Svein Arne Nordølum, Kjell Grønnevik, Nils Chr. Dahl, Mette Libak, Fleming Dahl, Odd Soring og Haakon Haugen, som solidarisk forpliktede, innen to uker fra forkynnelsen av kjennelsen, 175.000 kroner til de saksøkte, med tillegg av rente etter morarenteloven fra utløpet av oppfyllelsesfristen til betaling skjer.
Dag Danielsen m. fl. har i rett tid påkjært kjennelsen i et felles kjæremål 14. desember 2000. Fremskrittspartiet m. fl. har tatt til motmæle.
Partene på begge sider har hatt anledning til ytterligere skriftlige innlegg. De kjærende parter har særskilt uttalt seg om muntlige forhandlinger bør holdes. Advokat Per Danielsen har i prosesskriv 5. januar 2001 på vegne av de kjærende parter nr. 3-9 utdypet disses synspunkter og fremsatt enkelte nye anførsler, men har siden i prosesskriv 10. januar trukket kjæremålet for Kjell Grønnevik, Mette Libak, Od Soring og Haakon Haugen. Advokat Stordrange har i prosessskriv 9. januar 2001 på vegne av Dag Danielsen inngitt supplerende bemerkninger. På vegne av Sissel Dagslet har advokat Stordrange i samme prosesskriv trukket kjæremålet. Advokat Schiøtz har i prosesskriv 9. januar trukket kjæremålet for Fleming Dahl. Kjæremotpartenes advokater har også inngitt supplerende prosesskriv 9., 10. og 11. januar, samt omkostningsoppgave. I prosesskriv 16. januar har advokat Danielsen ytterligere utdypet sine synspunkter, i det vesentlige på sakens faktiske side vedrørende Dag Danielsen, Nils Christian Dahl og Svein Arne Nordølum.
Sissel Dagslets tilbaketrekking av kjæremålet medfører at saken må heves for hennes del. Når det gjelder spørsmålet om saksomkostninger, antar hun at hennes kjæremål så langt ikke har medført omkostninger som skal belastes henne.
Lagmannsretten bemerker at spørsmålet om saksomkostningene for lagmannsretten avgjøres etter tvistemålsloven §175 første ledd, hvoretter den kjærende part skal pålegges å erstatte kjæremotpartens omkostninger. Unntak kan gjøres hvis tilbaketrekkingen av kjæremålet skyldes omstendigheter som ikke kan legges den kjærende parten til last, eller retten på grunn av spørsmålets tvilsomhet finner grunn til å frita vedkommende for erstatningsplikten. Etter lagmannsrettens syn er det ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen her, og Sissel Dagslet må ilegges saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningene er oppgitt til å være til sammen 49.000 kroner, som i sin helhet utgjør salæret. Lagmannsretten legger oppgaven til grunn. I en sak som dette med flere parter, skal retten fordele omkostningene etter tvistemålsloven §178 annet ledd, og avgjøre om de som skal utrede omkostningene skal hefte solidarisk eller pro rata. Som det vil gå frem nedenfor, ilegges også de øvrige kjærende parter saksomkostninger for lagmannsretten. I hovedsak er det de samme anførsler og grunnlag som er gjort gjeldende for alle de kjærende parter, og saken er ikke blitt nevneverdig mer omfattende ved at det er flere parter. Retten finner etter omstendighetene at ansvaret bør være solidarisk. Det er ikke grunnlag for å redusere ansvaret for de parter som har trukket kjæremålet, idet tilbaketrekkingen kom så sent at det alt vesentligste av omkostningene da allerede var påløpt.
Kjæremålet er trukket i sin helhet. Lagmannsretten kan ikke overprøve namsrettens omkostningsavgjørelse, som blir stående.
Saken må også heves for Fleming Dahls vedkommende.
Lagmannsretten bemerker at saksomkostningsspørsmålet står i samme stilling for ham som for Sissel Dagslet. Han pålegges derfor solidarisk ansvar for å erstatte kjæremotpartenes omkostninger for lagmannsretten. Også han har trukket kjæremålet i sin helhet, slik at namsrettens omkostningsavgjørelse må bli stående.
Likeledes må saken heves for Kjell Grønnevik, Mette Libak, Od Soring og Haakon Haugen.
Lagmannsretten bemerker at saksomkostningene for lagmannsretten står i samme stilling for dem som for Sissel Dagslet og Fleming Dahl, jf. ovenfor. Kjell Grønnevik, Mette Libak, Od Soring og Haakon Haugen pålegges således sammen med de øvrige kjærende parter solidaransvar for kjæremotpartenes omkostninger. Når det derimot gjelder saksomkostningene for namsretten, må advokat Danielsens siste prosesskriv forstås slik at tilbaketrekkingen av kjæremålet bare gjelder slutningens punkt 1 i namsrettens kjennelse. Lagmannsretten anmodes om å behandle kjæremotpartenes omkostningskrav «proratarisk og individuelt, også for så vidt gjelder omkostningskravet fra Oslo namsretts behandling». Når det bare er førsteinstansens omkostningsavgjørelse som er gjenstand for kjæremål, er lagmannsrettens kompetanse begrenset til å prøve om omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jf. tvistemålsloven §181 første og annet ledd. Det er etter lagmannsrettens oppfatning ikke i strid med loven at omkostningsansvaret er ilagt solidarisk. Det må være klart at §178 kommer til anvendelse. Dette er én sak med flere parter, og ikke flere saker «som reelt sett er forenet til felles behandling», som de kjærende parter har hevdet. Lagmannsretten viser til at saksøkerne reiste sak i fellesskap for namsretten mot de to saksøkte. Etter tvistemålsloven §68 nr. 2 er det adgang til slikt prosessfellesskap der de faktiske og rettslige grunner for de fremsatte krav er vesentlig likeartet. Også ellers kan søksmål anlegges i fellesskap, jf. §70 som til tross for ordlyden omhandler ett søksmål og ikke forening av flere saker, jf. Schei, Tvistemålsloven I s. 333. Namsrettens avgjørelse av at ansvaret skal være solidarisk etter §178 annet ledd, 2. punktum, 2. alternativ, er en skjønnsmessig vurdering som lagmannsretten ikke kan prøve. Lagmannsretten kan heller ikke overprøve namsrettens skjønnsmessige vurdering av om det var tilstrekkelig grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i §172. Ved den begrensede overprøving lagmannsretten kan foreta etter tvistemålsloven §181 kan retten heller ikke prøve namsrettens vurdering av om det var grunn til å benytte advokater fra Bergen for å få saken betryggende utført. §176 forutsetter at det må foretas en konkret vurdering av om det skal godtgjøres merutgifter ved bruk av prosessfullmektiger fra et annet sted i landet, jf. Schei, Tvistemålsloven I s. 585. Lagmannsretten forstår namsretten slik at det er foretatt en slik konkret vurdering.
De av de kjærende parter som etter dette gjenstår, er Dag Danielsen, Svein Arne Nordølum og Nils Christian Dahl. Dag Danielsen er stortingsrepresentant og ble suspendert fra partiet for 30 måneder. Nils Christian Dahl er bystyremedlem og ble suspendert for 18 måneder. Svein Arne Nordølum er tidligere styremedlem i Oslo Fremskrittsparti og lokallagsformann og ble suspendert for 12 måneder. Disse har i hovedtrekk anført:
Kjennelsen lider av alvorlige mangler når det gjelder saksbehandlingen, bevisvurderingen, lovanvendelsen og lovforståelsen.
Saken må avgjøres så snart som mulig, fordi den 26. og 27. januar 2001 skal Fremskrittspartiets ordinære årsmøte avgjøre nominasjonene til Stortinget og valg av nytt styre til Oslo Fremskrittsparti.
Det foreligger særlige grunner for å gjøre unntak fra hovedregelen i tvistemålsloven §403 om skriftlig behandling av kjæremål, og avholde muntlige forhandlinger. Saken gjelder helt fundamentale demokratiske og konstitusjonelle spørsmål som krever en særlig nøyaktig behandling, og som ikke tidligere har vært prøvd av en norsk domstol. Lagmannsretten kan ikke ta stilling til vedtakenes gyldighet uten å være kjent med de reelle grunner bak vedtakene. For å finne disse er det ikke tilstrekkelig å se de dokumentene som er fremlagt. Det er nødvendig å høre partene eller i hvert fall noen av dem. Dessuten er dokumentmengden betydelig, og muntlige forhandlinger vil kunne «rydde saken» på en rasjonell måte.
Tvangsfullbyrdelseslovens vilkår om sikringsgrunn er oppfylt, jf. begjæringen om midlertidig forføyning til Oslo namsrett. I begjæringen er i hovedtrekk anført:
Midlertidig forføyning er nødvendig for å avverge vesentlig skade eller ulempe. At vedtakene oppheves, står ikke på noen måte i åpenbart misforhold til den interesse de kjærende parter har i at forføyning blir besluttet. Suspensjon er et vesentlig inngrep overfor det enkelte medlem. Det innebærer at vedkommende mister sine tillitsverv i partiet, og hindres i å stille til valg som stortingsrepresentant eller bystyrerepresentant. Dette innebærer igjen fratakelse av demokratiske rettigheter som norsk borger, og virker stigmatiserende og nedverdigende. Om vedtakene ikke settes til side, blir skadevirkningene store. Og jo lenger suspensjonen blir stående, jo større blir skadevirkningene. Dersom det ikke fastsettes en midlertidig forføyning, vil suspensjonsvedtaket måtte bringes inn for de ordinære domstoler mens suspensjonen er i kraft. Det vil kunne ta lang tid før gyldigheten av vedtaket er rettskraftig avgjort.
Hovedkravet er et krav på dom for at suspensjonsvedtakene for de enkelte kjærende parter er ugyldige. Det faller innenfor domstolenes kompetanse å prøve gyldigheten av vedtakene.
Det er en grunnleggende feil i namsrettens lovforståelse når den legger grensen for prøvelsesadgangen så nært opp til en reell avvisning som det gjøres i kjennelsen. Namsretten synes å mene at den eneste ytre grense et politisk parti bør tåle, ivaretas ved at velgerne kan bli skeptiske til partiet ved valg, hvilket vil mane til moderasjon i partiet selv. Dette er riktig, men rettslig sett er det irrelevant og et forfeilet utgangspunkt. Velgerne skal avgjøre virkningene ved stortingsvalg. Domstolene skal etterprøve om grunnleggende rettssikkerhetsspørsmål er ivaretatt.
Likeledes er det feil når namsretten betrakter problemstillingen i saken som et spørsmål om de politiske partier tar sikte på å fremme medlemmenes velferd eller ikke. Dette er tvert imot et spørsmål om demokratiske rettigheter, herunder adgangen til å stille til valg ved nominasjon til Stortinget. Suspensjonene hindrer de kjærende parter å stille til valg, både til Stortinget og til Oslo Fremskrittspartis styre.
Selv om politiske partier har et visst internt spillerom, går det en grense for når partimedlemmenes rettigheter er overtrådt. Grensen for prøvelsesadgangen er vesentlig videre enn det namsretten har lagt til grunn.
Ved vurderingen av prøvelsesrettens intensitet må det tas hensyn til at de aktuelle vedtakene er av stor betydning for de kjærende parter. Eksklusjon og suspensjon er de strengeste reaksjoner et parti kan ilegge sine medlemmer. Det er en grunnleggende menneskerett å kunne stille til valg i det politiske parti man er medlem av og til valg til nasjonalforsamlingen. Norge har forpliktet seg internasjonalt til å sørge for at borgerne har reell mulighet til å stille til valg uten å lide vilkårlig eller urimelig forskjellsbehandling.
Det er en alvorlig saksbehandlingsfeil at namsretten ikke har tatt stilling til de folkerettslige anførsler i sin behandling av saken.
For Dag Danielsen innebærer sentralstyrevedtakene at han er utelukket fra en foreslått tredje plass på stortingslisten. Tredjeplassen er «sikker» dersom valgresultatet fra forrige stortingsvalg legges til grunn. For Nils Christian Dahl innebærer sentralstyrevedtaket at han ikke lenger kan være aktuell som vararepresentant til Stortinget. For Svein Arne Nordølum gjelder det at han ikke kan stille til valg til styret i Oslo Fremskrittsparti. De kjærende parter har ingen politiske alternativer. Det er ikke grunnlag for å danne et eget politisk parti, da alle parter står for den samme politikk som det partiet de er utelukket fra.
De aktuelle sentralstyrevedtakene får også følger for de øvrige partimedlemmene. De mister retten til å velge hvilken retning partiet skal ta og til å velge hvilke personer som skal representere partiet. En legitimering av vedtakene slik namsretten har foretatt, neglisjerer lokaldemokratiet i partiet fullstendig. Norge med sitt indirekte demokrati som styringsform, kan ikke leve med dette. Både partivedtektene og valgloven slår fast at nominasjonen skal skje fylkesvis. Det vises også til Rt-1997-1821, s. 1837, hvor det slås fast at retten til å organisere politiske partier antakelig er garantert av konstitusjonell sedvanerett og internasjonale forpliktelser.
Selv om retten skulle komme til at det ikke er adgang til å prøve myndighetsmisbruk i et politisk parti, tilsier elementære rettssikkerhetsgarantier at domstolen kan prøve saksbehandlingen forut for et vedtak om suspensjon også i et politisk parti.
Det er en logisk brist i namsrettens kjennelse når den sier at retten kan prøve saksbehandlingsfeil, når det samtidig sies at denne prøvingen blir svært begrenset fordi man ikke kan overprøve det materielle innholdet av vedtaket.
Det er dessuten en grunnleggende feil lovforståelse fra namsrettens side når den legger til grunn at det bare er de aller groveste saksbehandlingsfeil som kan tenkes å komme i betraktning som ugyldighetsgrunn. Saksbehandlingen og vedtakets materielle innhold er to vidt forskjellige forhold. Domstolene kan i mye større grad enn det namsretten legger opp til, prøve om feil faktum er lagt til grunn, om det foreligger brudd på vedtektsfestede behandlingsregler, om det er tatt utenforliggende hensyn eller om det foreligger vilkårlighet eller myndighetsmisbruk.
De anførsler om Sentralstyrets saksbehandling som er anført i begjæringen til namsretten, fastholdes. Hovedpunktene der er som følger:
Vedtektenes saksbehandlingsregler må suppleres med visse ufravikelige minstekrav til saksbehandlingen. Når et stort og seriøst parti fatter slike alvorlige vedtak, må kravene til saksbehandlingen være svært strenge. Suspensjonsvedtakene er ugyldige på grunn av vedtektsfestede så vel som ulovfestede saksbehandlingsregler.
Når det gjelder de vedtektsfestede kravene til saksbehandling, anføres for det første at sentralstyrets vedtak 25. november 2000 er ugyldig fordi regelen om to ukers varsel for innkalling til sentralstyret i vedtektene §8 siste ledd ikke er fulgt. I dette møtet ble det vedtatt å underkjenne Oslo Fremskrittspartis innkalling til ekstraordinært styremøte, og det ble også iverksatt eksklusjons-/suspensjonssak mot enkeltmedlemmer på særskilt angitt grunnlag. At dette vedtaket er ugyldig, medfører at også suspensjonsvedtakene er ugyldige, fordi saksbehandlingen etter vedtektene §21 første ledd ikke har vært rettmessig.
Videre er det ugyldighetsgrunn at medlemmene ikke fikk tilstrekkelig frist til å forberede sitt forsvar. Etter vedtektene §21 skal de ha en «rimelig frist». Vedtaket om å iverksette suspensjonssakene ble fattet 25. november, anklagebrevene ble sendt dagen etter, og fristen for tilsvar ble satt til 30. november.
Dessuten ble vedtaket 25. november ikke meddelt medlemmene direkte, noe som sammen med den for korte fristen bryter grunnleggende krav til kontradiktorisk saksbehandling. Også dette leder til ugyldighet.
Videre gjøres gjeldende at de tilsvar som de suspenderte medlemmene leverte til tross for den korte fristen, ikke er blitt realitetsbehandlet av sentralstyret. Det lot seg ikke gjøre å gjennomgå innsigelsene forsvarlig på så kort tid. En slik vilkårlig behandling er ugyldighetsgrunn.
Vedtakene er dessuten ugyldige fordi de er basert på de anklageskriftene som sentralstyret sendte de enkelte suspenderte/ekskluderte medlemmene 26. november 2000. Disse anklageskriftene er ikke i overensstemmelse med vedtaket 25. november.
Sentralstyrevedtakene er også ugyldige fordi de er i strid med Landsstyrets vedtatte strategi frem mot 2003 punktene 9 og 11 om at Sentralstyret først skal kunne gripe inn i konflikter når andre forsøk på løsning har strandet. Det har aldri vært tatt noe initiativ i form av andre forsøk, og Oslo Fremskrittspartis styre har vært ukjent med at det har vært i en konflikt som Sentralstyret har sett seg nødt til å gripe inn i.
Når det gjelder ikke-vedtektsfestede, ulovfestede saksbehandlingsregler, anføres for det første at vedtakene er ugyldige på grunn av flere fundamentale brudd på en åpen kontradiksjon som bryter med grunnleggende demokratiske prinsipper for forsvarlig saksbehandling. Det var også en saksbehandlingsfeil å nekte de som var forelått ekskludert/suspendert å la seg representere ved advokat. Dermed ble de kjærende parter reelt sett hindret i å være til stede under Sentralstyrets behandling. Videre var både Siv Jensen og Carl I. Hagen, og derved også resten av Sentralstyret, inhabile. Saksbehandlingen har også vært i strid med EMK artikkel 6.
Videre er avgjørelsene bygget på galt faktum. Ingen av de aktuelle medlemmene har opptrådt på en slik måte eller hatt slike motiver at et suspensjonsvedtak er berettiget. Styret i Oslo Fremskrittsparti har ikke opptrådt illojalt. Det har opptrådt korrekt og i overensstemmelse med nominasjonsreglene i valgloven og med partiets vedtekter. Domstolene er fullt kompetent til å prøve om det rent faktisk forelå adgang til å fatte slike vedtak, og må derfor kjenne vedtakene ugyldig også av denne grunn.
Det er også tatt utenforliggende hensyn, som må medføre ugyldighet. De vilkår som vedtektenes §21 oppstiller for supensjon, er ikke oppfylt. Det er vanskelig å vite nøyaktig hvilke hensyn som ligger bak vedtakene, men det er grunn til å tro at Sentralstyret ved Carl I. Hagen ønsker å bestemme over Oslo Fremskrittsparti, og at dette lå bak suspensjonen av styret da det toppet seg rundt nominasjonsprosessen.
I kjæremålet gjøres følgende presiseringer av anførslene for namsretten om saksbehandlingen i Sentralstyret:
Anførslene om den altfor korte tre dagers tilsvarsfristen er bare ett av de poenger som saken reiser i forbindelse med adgangen til kontradiksjon. Mer vesentlig er at anklagepunktene dels var så vage at det var umulig å forsvare seg mot dem, dels at de bygget på opplysninger fra anonyme kilder. Det vises til Rt-1997-869. De synspunkter Høyesterett her gir uttrykk for om anonyme vitner i en rettssak, er relevante også i forhold til anonyme anklager i foreninger (partier). Det er av fundamental betydning for å kunne legge opp et forsvar at man vet hvem anklagene er fremsatt av og hvilke konkrete omstendigheter de knyttes til. De kjærende parter fikk ingen slik anledning til å bygge opp sitt forsvar i forkant av Sentralstyrets vedtak. Og rapporten fra Organisasjonskulturutvalget, som inneholdt ytterligere beskyldninger, ble først fremlagt i namsretten. Dette er grove saksbehandlingsfeil som må medføre ugyldighet.
Når det gjelder kravet til reell vurdering og individuell behandling, synes namsretten å ha lagt til grunn at behandlingstidens varighet er uten betydning. Dette kan ikke være riktig. Sentralstyrets vurdering må tilfredsstille visse gitte minimumsstandarder. Det er domstolenes oppgave å se til at disse oppfylles. Det må være nok å konstatere saksbehandlingsfeil som kan ha virket inn på vedtakene. Det er ikke riktig at det bare er de aller groveste saksbehandlingsfeilene som domstolene kan tillegge vekt.
Hva angår kravet til vedtakenes begrunnelse - sakens faktum -, bærer namsrettens behandling preg av en grunnleggende logisk brist. Man kan ikke på den ene siden fastslå at det «neppe» foreligger noe krav om begrunnelse for et vedtak om suspensjon, for så å si at domstolene ikke kan prøve grunnlaget for vedtaket med mindre «den oppgitte grunn - etter domstolenes mening - åpenbart ikke var den reelle». Hvis man stiller opp beviskrav slik namsretten gjør, forutsetter dette i alle fall at bevisene kan foreligge. Da blir resultatet at det faktisk ikke er adgang for domstolene til å overprøve et vedtak om suspensjon, et resultat som er i uholdbar konflikt med namsrettens forutsetning om å kunne behandle saken.
For øvrig er det ikke hjemmel for namsrettens krav om at de grunner som er gitt, «åpenbart» ikke må være de reelle før vedtakene kan overprøves. Det alminnelige beviskrav i norsk sivilprosess er bygget på overvektprinsippet, altså mer enn 50 % sannsynlighet. Det er ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i en sak som denne, snarere tvert om. Namsrettens rettsanvendelse på dette punktet er derfor feil.
Også namsrettens saksomkostningsavgjørelse er feil. Når namsretten er kommet til at saken reiser prinsipielle spørsmål som ikke tidligere er prøvet for domstolen, så skal ikke de tapende parter ilegges omkostninger. Det er uansett ikke hjemmel for å ilegge solidaransvar for omkostningene, når det dreier seg om individuelle suspensjons- og eksklusjonsvedtak og saker som reelt sett er forenet til felles behandling. Ansvaret skal i tilfelle fordeles proratarisk.
Påstanden for namsretten gikk ut på at saksøkerne skulle gjeninntre med fulle rettigheter i de tillitsverv de hadde før sentralstyrevedtakene 3. desember 2000. Den 12. desember avholdt Oslo Fremskrittsparti ekstraordinært styremøte, der det ble valgt nytt styre som bare skal fungere i seks uker frem til det ordinære årsmøtet 26.-27. januar 2001. For lagmannsretten nedlegges derfor slik endret påstand:
1. Eksklusjonene og suspensjonene av de kjærende parter oppheves inntil rettskraftig dom foreligger.
2. De saksøkende parter tilkjennes sakens omkostninger for både namsretten og lagmannsretten, med et tillegg av lovlig forsinkelsesrente etter forfallsdato.
Fremskrittspartiet v/Sentralstyret og Oslo Fremskrittsparti har tatt til motmæle og har i det vesentlige anført:
Kjæremålet kan forsvarlig avgjøres etter en skriftlig behandling. Vedtektsbestemmelsen om eksklusjon og suspensjon er så skjønnsmessig at domstolene ikke kan prøve om den er anvendt rettmessig. I høyden kan domstolene prøve om vedtektenes saksbehandlingsregler er brutt, og til avgjørelsen av dette spørsmålet er det ikke nødvendig med muntlige forhandlinger. De fire partsforklaringer som ble avgitt for namsretten, har ikke hatt betydning for namsrettens avgjørelse, og det må antas at det samme vil være tilfelle for lagmannsrettens behandling. Lagmannsretten bør uansett ikke la seg bruke som fortsatt arena for en uløselig og tapt politisk konflikt.
Domstolene kan ikke - og bør uansett ikke - gripe inn i et politisk partis vedtak på en slik måte som de kjærende parter krever. De utgangspunkter som gjelder for domstolenes prøvelsesrett overfor sammenslutninger som har til oppgave å ivareta medlemmenes økonomiske og velferdsmessige interesser, gjelder ikke for de politiske partier. Partienes oppgave er å fremme og representere de ulike politiske syn som gjøres gjeldende i samfunnsdebatten og som ligger til grunn for velgernes utpeking av de som skal styre, gjennom valg til Storting, kommuner og fylkeskommuner.
De kjærende parter har fremhevet de politiske partienes funksjon som et argument for domstolenes overprøving av partienes vedtak. Dette er ikke riktig. Tvert om tilsier partienes funksjon det motsatte - at det er grunnleggende betenkelig å la domstolene gripe inn i de prosesser som skjer i partiene.
Partiene legger premissene for hvordan samfunnet skal være gjennom den lovgivning som vedtas av Stortinget, og som domstolene er satt til å dømme etter. Om domstolene skulle kunne gripe inn i partiprosessene, ville det innebære at den som skal styres, griper inn i beslutningene til den som skal styre. Dette ville være uforenlig med det konstitusjonelle forholdet mellom statsmaktene.
Det er riktig at retten til å danne politiske partier sannsynligvis er beskyttet under vår forfatning. Dette er imidlertid ikke noe argument for at domstolene skal kunne gripe inn i partienes indre forhold. Det konstitusjonelle vern partiene måtte ha, er sikkerheten for at partiene kan utøve sin virksomhet uavhengig av myndighetene, og være målbærere av en politikk som også skal kunne være kontroversiell og endog uakseptabel for de styrende myndigheter. Av den grunn bør myndighetene nettopp ikke kunne gripe inn i beslutninger som fattes i politiske partier.
Dette gjelder like fullt selv om den foreliggende sak gjelder vedtak om suspensjon og ikke vedtak av direkte materiell politisk art. Selvsagt ligger det politiske overlegninger bak de fattede vedtakene. Domstolene kan for øvrig ikke gi seg til å vurdere om de aktuelle vedtak er av politisk art eller ikke.
Menneskerettighetenes garantier for rett til å utøve politisk virksomhet tilsier ikke at domstolene skal gripe inn i partienes indre anliggender. Menneskerettighetene gjelder forholdet mellom stat og borger, og kan ikke anvendes i det interne forholdet mellom parti og medlem.
Tvert imot tilsier menneskerettighetenes garantier for rett til å utøve politisk virksomhet at domstolene bør avstå fra å gripe inn i partienes beslutninger. Ellers vil staten gjennom domstolene nettopp kunne gripe inn i partienes rett til fritt og uhindret å utøve sin funksjon som garantist for folkestyret. Det bestrides ikke at myndighetene har en viss forpliktelse til å legge til rette for borgernes muligheter til faktisk å utøve politisk virksomhet, men denne plikten må ikke gripe inn i partienes virksomhet. Heller ikke bestrides det at retten til å stille til valg og til å slutte seg til politiske partier er vernet av menneskerettighetene. Imidlertid kan det på grunnlag av menneskerettighetene ikke gjøres gjeldende og håndheves noen rett til medlemsskap eller nominasjon i et bestemt politisk parti, eller til å sikre det enkelte medlems forhold til partiet.
Det foreligger i denne saken heller ikke brudd på norsk lovgivning som foranlediger at domstolene skal gripe inn.
Formelle lovregler finnes ikke.
Foreningsrettslige synspunkter er i meget liten grad - om noen - anvendelige på politiske partier. Partiet som sammenslutning har et avtalerettslig grunnlag for forholdet mellom parti og medlem. Det konkrete innholdet i denne «avtalen» følger av vedtektene. Bare hvor det foreligger brudd på vedtektene, kan det være aktuelt for domstolene å gripe inn. Dette er det ikke mulig for domstolene å påvise i et tilfelle hvor det er opp til Sentralstyret å avgjøre om medlemmer motarbeider partiets interesser og av den grunn bør suspenderes.
Domstolenes inngripen er ikke nødvendig for å håndheve de rettigheter det enkelte medlem måtte ha internt i partiet. Namsretten har vist til at det nødvendige korrektiv ligger i at partiet, om dets organer skulle føre en uakseptabel praksis, vil bli straffet ved lavere oppslutning ved neste valg. Dette er korrekt. Dessuten vil partimedlemmene kunne kaste et sentralstyre som fører en praksis overfor medlemmene som disse ikke kan akseptere. Det er gjennom denne mekanismen sentralstyrets forhold til partiets medlemmer kan og skal håndheves. Dersom domstolene skulle sette til side et vedtak fattet av et lovlig valgt senstralstyre, vil domstolene sette seg utover det indre demokrati i partiet på en måte som er uforenlig med det system partiet er forutsatt å fungere i.
Slik suspensjons-/eksklusjonsbestemmelsen i vedtektenes §21 er formulert, er det ikke rom for at domstolene overprøver om vedtakene er gjort på grunnlag av feil faktum eller utenforliggende hensyn, eller om det foreligger vilkårlighet eller myndighetsmisbruk. Det er opp til Sentralstyret ut fra partiets program, den konkrete situasjon og andre hensiktsmessighetsbetraktninger å vurdere hva som er i partiets interesse og hvorvidt denne interesse blir motarbeidet, og når det er nødvendig å gå til eksklusjon eller suspensjon. Som namsretten riktig påpeker, vil det ikke være noen rettslig grense for hva som kan begrunne vedtak fattet i partiets styrende organer, eller eksistere noen plikt til å begrunne vedtaket.
Det er ikke grunnlag for å oppstille ytterligere saksbehandlingsregler utover de som følger av partiets egne vedtekter. De paralleller som de kjærende parter trekker til forvaltningsretten, sivilprosessen og straffeprosessen er ikke treffende. Saksbehandlingsregler er etter sin art positivrettslige, og det krever en særskilt hjemmel for å påberope konkrete saksbehandlingsregler, å etterprøve i hvilken grad de er fulgt og å trekke konsekvensene av at reglene eventuelt ikke er fulgt. Lovgiver har valgt ikke å regulere de politiske partienes virke på denne måten. Det finnes heller ikke praksis som taler for anvendelse av særlige saksbehandlingsregler, snarere tvert imot. Fremskrittspartiet har som andre politiske partier i Norge benyttet seg av den frihet det har til selv å regulere forholdet til sine medlemmer gjennom vedtektene.
Etter dette vil domstolenes prøving først og fremst begrense seg til hvorvidt det foreligger brudd på saksbehandlingsregler i partiets egne vedtekter.
Prinsipalt anføres at det heller ikke er en oppgave for domstolene å etterprøve den saksbehandling som er skjedd i Fremskrittspartiets sentralstyre forut for og i forbindelse med suspensjonsvedtakene, muligens med unntak for «de aller groveste saksbehandlingsfeil», slik namsretten legger til grunn. En intensiv prøving av saksbehandlingsreglene vil i realiteten kunne innebære en skjult materiell overprøving av partiorganenes vedtak, og det kan det ikke være adgang til.
Subsidiært anføres at det ikke hefter feil ved saksbehandlingen slik de kjærende parter hevder.
For ordens skyld påpekes at anførselen i begjæringen om midlertidig forføyning - som kjæremålet viser til - om inhabilitet for Carl I. Hagen og Siv Jensen ved Sentralstyrets behandling, ble frafalt i namsretten.
Anførselen om manglende kontradiksjon bestrides.
Vedtektenes krav om at den som foreslås suspendert, skal ha «rimelig frist» er fulgt. Den 26. november 2000 fikk hver av de kjærende parter tilsendt en skriftlig redegjørelse for det konkrete grunnlaget for de respektive forslag om eksklusjon/suspensjon. I brevet ble de gitt frist til 30. november for å uttale seg skriftlig. De ble bedt om å møte under Sentralstyrets behandling av sakene for å fremkomme med sine synspunkter muntlig. Fristen for skriftlige merknader ble senere utsatt til 3. desember kl. 12.00.
Anførselen om anonyme anklager kan heller ikke føre frem. Etter vedtektene kan Sentralstyret sette i gang en eksklusjons-/suspensjonssak uten bruk av verken vitner eller skriftlige bevis. Vedtakene ble fattet på grunnlag av en helhetsvurdering av forholdene i Oslo Fremskrittsparti. Det ble vist til enkeltuttalelser som eksempler på disse problemene. For Sentralstyret var disse uttalelsene ikke anonyme. For øvrig har de kjærende parter respondert på de aktuelle uttalelsene. De var også kjent med arbeidet i Organisasjonskulturutvalget, og utvalgets rapport ville ha vært tilgjengelig for dem hvis de hadde møtt under Sentralstyrets behandling av eksklusjons-/suspensjonssakene. Rapporten var uansett bare ett av mange momenter ved vurderingen. Videre har de kjærende parter helt fra starten valgt å opptre gjennom advokat Per Danielsen, som først om formiddagen den 3. desember 2000 var villig til å oppgi hvem han representerte.
Heller ikke kan anførselen om at kontradiksjonen ikke har vært «reell», føre frem. De kjærende parter kunne ha møtt i Sentralstyret slik de flere ganger ble oppfordret til, og ivaretatt sine interesser der. De har dessuten helt siden suspensjonsforslagene kom opp, vært representert av advokat(er), som har inngitt skriftlige tilsvar til Sentralstyret i forkant av behandlingen der, og som var i stand til å levere en begjæring på 271 sider til namsretten ca 15 timer etter at skriftlig melding om sentralstyrevedtakene ble oversendt de berørte pr. bud.
Anførselen om manglende reell vurdering og individuell behandling bestrides også.
Det er uklart hva de kjærende parter sikter til med «kravet til reell vurdering», og anførselen fremstår som grunnløs spekulasjon. I utgangspunktet er det opp til Sentralstyret å vurdere når man har fått tilstrekkelig informasjon og tilstrekkelig tid til å treffe en beslutning. Når det gjelder avviklingen av det aktuelle sentralstyremøtet, er fremstillingen i kjæremålet feil. Selv om møtet var berammet til kl. 15.00, var de fleste sentralstyremedlemmene møtt allerede kl. 10.00 for å forberede seg, og nær samtlige var kommet kl. 12.00. Da advokat Danielsen kom med tilsvarene, besluttet man å utsette formell møtestart til kl. 17.00, deretter til kl. 17.30. Møtet ble avsluttet kl 19.30. Forut for den formelle delen av møtet hadde medlemmene forberedt seg i mange timer, og de kjente dessuten saken godt fra før.
Også anførselen om manglende individuell behandling er uholdbar. Helt fra forslagene ble fremsatt har Sentralstyret behandlet den enkelte individuelt, både formelt sett og i praksis. Vedtakene ble truffet etter et nyansert og samvittighetsfullt skjønn. Opprinnelig ble 16 personer foreslått ekskludert/suspendert. Tre av dem ble «frifunnet», to fikk ingen reaksjon men skal følges opp videre, to ble suspendert i 30 måneder, to ble suspendert i 18 måneder, én ble suspendert i 12 måneder, to ble suspendert i 6 måneder mens 2 personer ble ekskludert. Det ble foretatt prøvevoteringer før de enkelte vedtak.
Dersom lagmannsretten likevel skulle komme til at vedtakene er beheftet med saksbehandlingsfeil (herunder feil i faktum), kan dette ikke uten videre føre til at vedtakene settes til side. I så fall må det kreves klare bevis for at feilen har innvirket på vedtaket slik at resultatet hadde vært et annet om feilen tenkes borte. Noen parallell fra den utpreget postivrettslige regelen i forvaltningsloven §41 er både prinsipielt og praktisk utelukket.
Det bør dessuten ikke være adgang til å be om domstolens vurdering av en saksbehandlingsfeil i Sentralstyret all den stund sentralstyrevedtakene kunne vært innklaget til Landsstyret etter vedtektenes §21. Landsstyret kan reparere eventuelle saksbehandlingsfeil, idet man her er sikret en full overprøving.
Den grunnleggende feilaktige lovforståelse som de kjærende parter hevder at namsretten har gjort seg skyldig i, kan ikke på selvstendig basis danne grunnlag for opphevelse på grunn av saksbehandlingsfeil. For det første er dette en innvending mot namsrettens rettslige vurderinger, og for det annet er det vanskelig å angripe namsrettens «lovforståelse» når vi er innenfor et felt som ikke er lovregulert eller underlagt sedvanerett.
For det tilfelle at lagmannsretten skulle komme til at de kjærende parter likevel har et hovedkrav, foreligger det under enhver omstendighet ikke grunnlag for en midlertidig forføyning etter tvangsfullbyrdelsesloven.
Det foreligger ikke sikringsgrunn. Det er ikke nødvendig med midlertidig sikring av kravet fordi forfølgningen eller gjennomføringen av det ellers vil bli vesentlig vanskeliggjort, jf. §15-2 første ledd bokstav a. Det er heller ikke nødvendig å få en midlertidig avgjørelse for å avverge en vesentlig skade eller ulempe, jf. §15-2 første ledd bokstav b. Under enhver omstendighet må forholdsmessighetsvurderingen etter §15-2 annet ledd, hvoretter midlertidig forføyning ikke kan besluttes hvis den skade eller ulempe som kjæremotparten blir påført står i åpenbart misforhold til den interesse de kjærende parter har i at forføyning blir besluttet, føre til at de kjærende parter ikke får medhold. Og uansett er det opp til retten å vurdere om midlertidig forføyning skal besluttes selv om lovens vilkår er oppfylt, jf. §15-2 første ledd om at forføyning «kan» besluttes. Ved denne vurderingen må det legges avgjørende vekt på at de kjærende parter bevisst har valgt ikke å klage sentralstyrevedtakene inn for partiets landsstyre.
I sin saksomkostningsavgjørelse har namsretten redusert det beløpet som kjæremotpartene ble tilkjent under henvisning til at det var unødvendig å benytte i alt fem advokater, hvorav fire fra Bergen. Salæroppgaven for namsretten omfattet imidlertid bare én prosessfullmektig og tre rettslige medhjelpere. Saken ble dessuten helt fra starten av behandlet av disse fire advokatene. Det foreligger således ikke noe dobbeltarbeid i forhold til arbeid allerede utført i Oslo, slik namsretten har lagt til grunn. For øvrig har namsretten lagt til grunn en for snever forståelse av tvistemålsloven §176 når det i en sivil rettstvist antas at man bare kan benytte prosessfullmektiger hjemmehørende i egen rettskrets.
Kjæremotpartene har nedlagt slik påstand:
1. Oslo Namsretts kjennelse stadfestes for så vidt gjelder slutningens pkt 1.
2. Kjæremotpartene tilkjennes fulle saksomkostninger for Oslo Namsrett og Borgarting lagmannsrett.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten, og kan i det vesentlige tiltre dens begrunnelse. Lagmannsretten bemerker:
I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §403 første ledd avgjøres kjæremålet etter skriftlig saksforberedelse. Det foreligger etter lagmannsrettens syn ikke slike særlige grunner at det er tilstrekkelig grunn til å holde muntlige forhandlinger slik unntaksregelen i bestemmelsens tredje ledd gir adgang til. Lagmannsretten har heller ikke funnet grunn til å innhente ytterligere opplysninger ved bevisopptak etter §402. De kjærende parter har anført at avhør av parter og vitner er nødvendig for å bringe på det rene hva som er de reelle grunnene bak suspensjonsvedtakene, fordi dette ikke fremgår av dokumentene i saken. Lagmannsretten finner imidlertid, i likhet med namsretten, at grensene for rettens adgang til å prøve vedtakene er så snevre at det som eventuelt ville ha fremkommet gjennom parts- og vitneavhør uansett ikke ville hatt betydning for utfallet av saken. Nærmere om hvordan denne grensen bør trekkes, vil fremgå av lagmannsrettens premisser nedenfor.
Som namsretten legger lagmannsretten til grunn at begrensningene i adgangen til å få prøvet et partivedtak som dette for domstolene, er et spørsmål om rekkevidden av prøvelsesretten og ikke et spørsmål om avvisning. Søksmål med påstand om fastsettelsesdom kan etter tvistemålsloven §54 reises dersom saksøkeren har rettslig interesse av å få fastslått at et rettsforhold eller en rettighet er til eller ikke er til. Det må etter lagmannsrettens syn være klart at medlemskap og tillitsverv i Fremskrittspartiet etablerer et rettsforhold, slik at kravet til rettslig interesse er oppfylt.
Lagmannsretten er videre enig med namsretten i at Fremskrittspartiets vedtekter ikke inneholder noen selvdømmeklausul som avskjærer adgangen til å bringe spørsmålet inn for de ordinære domstoler. En annen sak er at grensene for Fremskrittspartiets selvstyre må være svært vide - som for alle andre politiske partier - og at dette utgangspunkt begrenser intensiteten i domstolenes adgang til å overprøve av de aktuelle partivedtakene.
Kjæremotpartene har anført at det ikke bør være «adgang til å be om domstolenes bedømming» av Sentralstyrets vedtak så lenge de kjærende parter ikke har benyttet adgangen etter vedtektene §21 til å påklage suspensjonsvedtakene til Landsstyret, som ville ha sikret dem full overprøving. Dette hevdes i tilknytning til anførselen om at eventuelle saksbehandlingsfeil ikke er ugyldighetsgrunn fordi de uansett ikke kan ha innvirket på vedtakene. Imidlertid kan formuleringen tyde på at kjæremotpartene også mener at saken av denne grunn bør avvises. Under enhver omstendighet er retten av den oppfatning at det ikke er grunnlag for avvisning at den interne klageadgangen ikke er benyttet. De kjærende parter har like fullt den rettslige interesse som tvistemålsloven §54 krever.
Spørsmålet for lagmannsretten som for namsretten er om de suspensjonsvedtak som Fremskrittspartiets sentralstyre fattet for de kjærende parter 3. desember 2000, må settes til side som ugyldige. Det er anført en rekke grunnlag for ugyldighet.
Til grunn for lagmannsrettens drøftelser av de enkelte påberopte ugyldighetsgrunnene ligger følgende prinsipielle utgangspunkter:
Selvsagt gjelder grunnleggende rettssikkerhetsgarantier for partimedlemmer og tillitsvalgte såvel som for andre borgere. Spørsmålet i denne saken er hvor langt disse rekker, og i hvilken grad partimedlemmer og tillitsvalgte skal måtte underkaste seg partiorganers avgjørelser som strider mot deres egne interesser uten at domstolene skal kunne gripe inn og overprøve partivedtaket.
Begge parter har anført at de politiske partienes særegne rolle i vårt demokratiske system begrunner deres syn på saken. Lagmannsretten er i hovedsak enig i kjæremotpartenes syn, som er referert ovenfor, og som også namsrettens avgjørelse bygger på. Partienes rolle i vårt demokratiske system tilsier at domstolene må være ytterst forsiktige med å overprøve partivedtak slik de kjærende parter påstår.
Lagmannsretten er videre enig med kjæremotpartene og namsretten i at de hensyn som ligger bak domstolenes rett til å prøve vedtak i andre foreninger og sammenslutninger, og som er utviklet gjennom rettspraksis, ikke uten videre har gyldighet når grensene for domstolsprøving av partivedtak skal fastlegges. De sakene som tidligere har vært avgjort av domstolene, og som de kjærende parter har vist til, har dreid seg om foreninger og sammenslutninger som først og fremst har hatt som formål å sikre de enkelte medlemmenes økonomiske eller velferdsmessige interesser. De politiske partiene skal derimot arbeide for å fremme partiets interesser, slik disse er fastlagt i partiets program og i andre vedtak av partiets organer. Denne forskjellen tilsier etter lagmannsrettens syn at domstolene bør være mer forsiktige med å overprøve partivedtak enn andre foreningsvedtak.
I samme retning taler det faktum at det i politikken finnes andre virkemidler enn de rettslige for den som er misfornøyd med et partivedtak. Disse politiske virkemidlene vil i de aller fleste tilfelle utgjøre et tilstrekkelig ytre korrektiv. Partiets medlemmer kan arbeide innenfor partiets vedtekter for å få valgt et nytt sentralstyre - eller et annet partiorgan - hvis de mener at det eksisterende ikke fungerer som det bør. Den alminnelige velger kan la være å stemme på partiet hvis han eller hun synes at partiets organer styrer partiet på en måte som ikke kan aksepteres.
Lagmannsretten går så over til å behandle de enkelte ugyldighetsgrunner som er påberopt.
De kjærende parter har anført at sentralstyrevedtakene innebærer at stortingsnominasjonen styres av Sentralstyret og således er i strid med det lokaldemokrati som både partiets vedtekter og valgloven legger opp til. Det er riktig at nominasjon av partikandidater til Stortingsvalget skal skje fylkesvis, jf. valgloven §18 flg. og vedtektene §13. De kjærende parter er i samsvar med vedtektene og loven av partiets nominasjonskomite foreslått på partiets Stortingsliste. Suspensjonene innebærer at de likevel ikke kan stille til valg, og slik kan det i og for seg sies at nominasjonene så langt er uten virkning. Imidlertid inneholder verken valgloven eller vedtektene noe forbud mot å suspendere medlemmer som er innstilt av nominasjonskomiteen. Så lenge det ikke er ført en mer systematisk, konsekvent og langvarig praksis fra Sentralstyret med suspensjon og/eller eksklusjon av nominerte kandidater, kan det etter lagmannsrettens syn ikke sies å foreligge noen strid med lovens eller vedtektenes system.
Det neste spørsmål som lagmannsretten må ta stilling til, er om suspensjonsvedtakene har den nødvendige hjemmel i vedtektene. Etter §21 første ledd kan Sentralstyret «ekskludere eller suspendere medlemmer som motarbeider partiet og/eller misbruker sin stilling i partiet». Vedtektene for øvrig inneholder ingen nærmere skranker for Sentralstyrets vurdering. Hva som i det konkrete tilfelle er å anse som motarbeidelse eller misbruk, er en skjønnsmessig vurdering av politisk karakter, som helt ut må være opp til Sentralstyrets skjønn. Det samme gjelder spørsmålet om hvilken konsekvens - suspensjon eller eksklusjon eller ingen av delene - motarbeidelsen eller misbruket skal få. Prinsipielt kan det sies at domstolenes prøvelsesadgang bør være noe mindre snever i eksklusjons- og suspensjonssaker med stor betydning for enkeltmedlemmer enn i andre partisaker. I denne saken kan det imidlertid etter lagmannsrettens syn ikke skilles mellom partiets virksomhet som rent partipolitisk organisasjon og partiets virksomhet som forening, slik de kjærende parter har fremholdt. Suspensjonene ser riktig nok ikke ut til å være begrunnet i uenighet om partiets grunnleggende politikk, men heller samarbeidsproblemer, oppsetsighet, fraksjonsvirksomhet og til dels ukameratslig opptreden. Også disse vurderingene er etter lagmannsrettens syn politiske i vid forstand, uten at lagmannsretten finner grunn til å gå nærmere inn på enkelthetene i disse forholdene. Da lagmannsretten ikke kan overprøve Sentralstyrets skjønn, kan det ikke være tale om ugyldighet på dette grunnlag.
De kjærende parter har anført at det er bygget på feil faktum, er tatt utenforliggende hensyn og utvist vilkårlighet og myndighetsmisbruk. Så vidt lagmannsretten forstår trekkes det analogier fra den ulovfestede forvaltningsretten og foreningsretten. I hvilken grad disse rettsreglene overhodet kan komme til anvendelse i saker om partipolitiske vedtak, er tvilsomt. Under enhver omstendighet slutter lagmannsretten seg til namsrettens vurdering av at det i denne saken ikke er rom for noen domstolsprøving av sentralstyrets meget vide skjønn etter vedtektene §21, verken av hvilket faktum som er lagt til grunn, hvilke hensyn som er tatt eller om det er forholdsmessighet mellom forgåelse og reaksjon. De kjærende parter har imidlertid rett i at det et sted eksisterer en grense for hva et partimedlem må finne seg i også av parti-interne vedtak. Visse grunnleggende rettssikkerhetsgarantier gjelder også her. Derfor kan det også tenkes at et vedtak kan måtte settes til side fordi det er tatt utenforliggende hensyn dersom disse hensyn for eksempel er helt private og ikke har noen som helst politisk begrunnelse, eller at det er bygget på et faktum som objektivt helt åpenbart ikke er riktig. Slik ligger det imidlertid ikke an i denne saken.
Det som da gjenstår og som lagmannsretten kan prøve, er saksbehandlingen. Som namsretten legger også lagmannsretten til grunn at intensiteten i denne prøvingen nødvendigvis må bli påvirket av det prinsipielle utgangspunkt at realiteten i Sentralstyrets skjønn ikke kan overprøves. Vedtakets materielle innhold og saksbehandlingen er to sider av samme sak. Når prøvingen av innholdet er så begrenset som lagmannsretten legger til grunn, må lagmannsretten også vise forsiktighet med å underkjenne vedtaket på grunn av saksbehandlingsfeil.
De kjærende parter har først og fremst anført brudd på vedtektsfestede saksbehandlingsregler som ugyldighetsgrunn.
For det første er anført at sentralstyrevedtaket 25. november 2000 er ugyldig fordi vedtektene §8 siste ledd om minst to ukers varsel for innkalling til sentralstyremøte, ikke ble fulgt. I dette møtet ble det besluttet å innlede suspensjonssaker mot de kjærende parter. Når dette møtet ikke var lovlig innkalt, må også sentralstyrevedtakene 3. desember om suspensjon være ugyldige. Lagmannsretten kan ikke se at varslingsfristen for møtet den 25. november var for kort. Innkallingen til møtet, som er fremlagt som bilag til dokument 3 i saken (prosesskriv 5. desember 2000 fra advokat Lorentzen), er datert 8. oktober, som imidlertid er opplyst å være feilskrift for 8. november.
Videre er anført som ugyldighetsgrunn at de suspenderte medlemmene ikke fikk den «rimelig frist» de har krav på etter vedtektene §21 for å forberede sitt forsvar. Lagmannsretten er enig med namsretten i at fristen må anses tilstrekkelig, og peker på at
de kjærende parter ble varslet ved brev 26. november om at suspensjonssak var besluttet innledet, og hvor det ble redegjort for anklagene mot dem. Fristen for å forsvare seg skriftlig ble først satt til 30. november, men ble senere forlenget til 3. desember kl. 12.00. Senere samme dag holdt Sentralstyret det møtet som så besluttet selve suspensjonene, og de aktuelle medlemmene hadde mulighet til å møte der og forsvare sin sak muntlig.
At selve sentralstyrevedtaket 25. november ikke ble meddelt medlemmene direkte, kan ikke anses som noen saksbehandlingsfeil. Vedtektene inneholder ikke noe slikt krav. Medlemmene fikk beskjed ved brev dagen etter. Under enhver omstendighet kan det ikke ha hatt noen betydning for resultatet av suspensjonsprosessen at ikke også selve vedtaket ble meddelt direkte.
Lagmannsretten kan heller ikke se at det er slik uoverensstemmelse mellom brevene som ble sendt ut 26. november og sentralstyrevedtaket dagen før at det kan gi grunnlag for noen ugyldighet.
Heller ikke kan anførselen om at suspensjonsvedtakene er ugyldige fordi de er i strid med Landsstyrets vedtatte strategi, føre frem. Det heter i punkt 9 at Sentralstyret først «bør» gripe inn i konflikter når andre forsøk på løsning har strandet. Dette må betraktes som retningslinjer for Sentralstyret av mer generell karakter, og ikke som en gyldighetsbetingelse hvis først Sentralstyret vurderer det slik at det er grunnlag for suspensjonssak.
De kjærende parter har i tillegg vist til at brudd på ikke-vedtektsfestede saksbehandlingsregler må medføre ugyldighet. Lagmannsretten bemerker at verken forvaltningsrettslige, sivilprosessuelle eller straffeprosessuelle lovfestede regler kan få noen direkte eller analogisk anvendelse. Saksbehandlingsregler er av utpreget positivrettslig karakter. En supplering av partivedtektene med konkrete saksbehandlingsregler fra andre rettsområder er lite forenlig med partienes grad av selvstyre og deres rettsstilling for øvrig. Imidlertid tilsier grunnleggende rettssikkerhetsgarantier at enkelte prinsipper for god saksbehandling må gjelde uansett. Bl. a. må det være mulighet til reell kontradiksjon, og saksbehandlingen må holde en minimumsstandard for forsvarlighet.
Lagmannsretten kan ikke se at anførselen om manglende reell kontradiksjon kan føre frem, og viser til drøftelsen ovenfor i tilknytning til kravet i vedtektene §21 om «rimelig frist». I tillegg bemerkes at de aktuelle medlemmene var bistått av advokat helt fra starten av suspensjonsprosessen. Deres skriftlige forsvar ble utarbeidet av advokaten. Partene ble oppfordret til å møte personlig under sentralstyremøtet 3. desember, men valgte likevel ikke å gjøre det. At advokaten ikke ble gitt anledning til å møte på deres vegne under møtet, er ikke til hinder for at kontradiksjonen har vært reell og forsvarlig. Det samme gjelder det faktum at Organisasjonskulturutvalgets rapport ikke ble fremlagt før under møtet, hvor de kjærende parter kunne ha gjort seg kjent med den, om de hadde møtt. Kjernen i rapportens ankepunkter mot de berørte medlemmene var den samme som de anklagene disse allerede var kjent med. Rapporten var dessuten bare ett av flere momenter i Sentralstyrets vurdering. At kildene for kritikken mot de kjærende parter fra andre partimedlemmer ikke ble oppgitt, kan heller ikke anses som noen saksbehandlingsfeil.
Heller ikke kan anførselen om at Sentralstyret med den tiden som var til rådighet, ikke kan ha foretatt noen reell og individuell vurdering av suspensjonssakene, føre frem. Tiden som gikk med kan ikke i seg selv medføre ugyldighet. Det vises til at de fleste - muligens alle - sentralstyremedlemmene hadde fått anledning til å lese dokumentene før møtestart, og at problemene i partiet generelt og disse sakene spesielt må ha vært kjent for dem allerede på forhånd.
Etter dette har lagmannsretten ikke funnet saksbehandlingsfeil som hver for seg kan gi grunnlag for noen ugyldighet. Heller ikke om hele saksbehandlingen ses under ett, er det grunnlag for å underkjenne suspensjonsvedtakene.
De kjærende parter har hevdet at saksbehandlingen i Sentralstyret er i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6. Også EMK artikkel 11 og FN-konvensjonen om sivile og politiske rettigheter artikkel 25 er påberopt. Begge konvensjonene gjelder som norsk lov etter lov 21. mai 1999 nr. 30 om styrking av menneskerettighetenes stilling i norsk rett (menneskerettsloven) §2. Kjæremotpartene har imøtegått dette under henvisning til at menneskerettighetene regulerer forholdet mellom stat og borger.
Lagmannsretten er enig i at menneskerettighetene først og fremst er ment å beskytte borgerne mot overgrep fra staten. Det er imidlertid klart at menneskerettighetene i en viss utstrekning forplikter staten til å legge til rette for at borgerne ikke begår overgrep mot hverandre. I hvilken grad menneskerettighetene kan påberopes for de nasjonale domstoler i forholdet mellom to private parter, er ikke avklart. Dette spørsmål er det imidlertid ikke nødvendig for lagmannsretten å gå nærmere inn på, idet lagmannsretten uansett er av den oppfatning at ingen av de påberopte konvensjonsbestemmelsene etter sitt innhold rammer de aktuelle sentralstyrevedtakene.
EMK artikkel 6 skal sikre retten til en rettferdig rettergang. Lagmannsretten legger til grunn at verken retten til «tilstrekkelig tid og muligheter til å forberede sitt forsvar» i nr. 3 bokstav c eller retten til «å forsvare seg personlig eller med rettslig bistand etter eget valg» i nr. 3 bokstav d er krenket. Det vises til begrunnelsen ovenfor under drøftelsen av om det foreligger saksbehandlingsfeil på grunn av manglende kontradiksjon.
EMK artikkel 11 sikrer enhver «rett til fritt å delta i fredelige forsamlinger og til frihet til forening med andre». FN-konvensjonen artikkel 25 sikrer enhver borger rett og anledning til å «ta del i varetakelsen av offentlige anliggender, direkte eller gjennom fritt valgte representanter» (bokstav a) og å «avgi stemme og bli valgt ved frie periodiske valg» (bokstav b). Lagmannsretten finner det klart at disse bestemmelsene ikke beskytter et partimedlem eller en tillitsvalgt fra suspensjon fra et bestemt politisk parti når partiets egne organer i samsvar med partiets vedtekter etter en politisk vurdering finner at vilkårene for suspensjon foreligger. Dette må gjelde selv om partimedlemmet er foreslått av partiets nominasjonskomite til en plass på Stortinget eller om det derved utelukkes fra tillitsverv i partiet.
Lagmannsretten oppfatter det slik at de kjærende parter også påberoper seg retten til å organisere politiske partier, som antakelig er beskyttet av konstitusjonell sedvanerett. Om selve adgangen til å organisere politiske partier er beskyttet av forfatningen, tar ikke lagmannsretten stilling til. Under enhver omstendighet er det etter lagmannsrettens syn klart at en eventuell slik rettighet ikke gir noen en rett til å være medlem av et bestemt politisk parti når dette partiets organer i samsvar med egne vedtekter har fattet et vedtak om det motsatte.
Da det etter lagmannsrettens syn etter dette ikke foreligger noe hovedkrav, har retten ikke foranledning til å ta stilling til spørsmålet om det foreligger sikringsgrunn.
Namsrettens kjennelse stadfestes for så vidt gjelder punkt 1 i slutningen.
Kjæremålet har ikke ført frem.
Saksomkostningene for lagmannsretten skal i et slikt tilfelle som hovedregel bæres av den kjærende part, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Det er etter lagmannsrettens syn ikke tilstrekkelig grunnlag for å frita fra erstatningsplikten på grunn av «særlige omstendigheter» med hjemmel i unntaksregelen i §180 første ledd. Riktig nok reiser saken prinsipielle spørsmål som ikke tidligere har vært avgjort av noen norsk domstol, men som namsretten har lagmannsretten ikke vært i særlig tvil om resultatet. Som for de kjærende parter som har trukket kjæremålet, gjøres ansvaret solidarisk etter §178 annet ledd 2. punktum. Det vises til begrunnelsen foran.
Også namsrettens omkostningsavgjørelse er påkjært. Saksøkerne tapte i namsretten, og ble i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd pålagt å erstatte de saksøktes omkostninger der, riktig nok med et av retten redusert beløp. For de tre kjærende parter som har opprettholdt kjæremålet fullt ut, kan lagmannsretten prøve også namsrettens omkostningsavgjørelse fullt ut. Lagmannsretten mener som namsretten at det ikke er grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen i §172 om at de som taper saken skal erstatte motparten hans saksomkostninger. Selv om saken reiser prinsipielle spørsmål som ikke tidligere har vært avklart ved domstolene, har lagmannsretten ikke vært i tvil om utfallet av saken. Videre er lagmannsretten enig med namsretten i at omkostningsansvaret for namsretten bør være solidarisk, jf. §178. Begrunnelsen for solidaransvaret for namsretten er den samme som for solidaransvaret for lagmannsretten, jf. det som er anført ovenfor.
Også namsrettens fastsettelse av omkostningskravet størrelse kan lagmannsretten prøve fullt ut. Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn namsretten. Kjæremotpartenes omkostningskrav for namsretten utgjør 237.095 kroner, hvorav 198.000 utgjør salæret. Lagmannsretten kan ikke se at omkostningene overstiger det som etter tvistemålsloven §176 har vært nødvendig for å få saken betryggende utført, og legger oppgaven til grunn. I en sak som denne kan det ikke i seg selv anses som unødvendig å bruke advokater fra Bergen. Lagmannsretten legger til grunn kjæremotpartenes opplysninger om at dette ikke har medført dobbeltarbeid av betydning. Lagmannsretten har også lagt vekt på at de kjærende parter selv hadde lagt saken bredt an, og at deres samlede omkostningskrav for namsretten ligger på omtrent samme nivå som kjæremotpartenes. Denne omkostningsavgjørelsen får som konsekvens at de partene som har trukket kjæremålet over realiteten i saken, er solidarisk ansvarlige med Dag Danielsen, Svein Arne Nordølum og Nils Christian Dahl for 175.000 kroner av beløpet på 237.095 kroner.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. For Sissel Dagslet, Kjell Grønnevik, Mette Libak, Fleming Dahl, Od Soring og Haakon Haugen: Kjæremålssaken heves.
2. For Kjell Grønnevik, Mette Libak, Od Soring og Haakon Haugen: Kjæremålene over Oslo namsretts omkostningsavgjørelse forkastes.
3. For Dag Danielsen, Svein Arne Nordølum og Nils Christian Dahl: Oslo namsretts kjennelse, slutningens punkt 1, stadfestes.
4. I saksomkostninger for namsretten betaler Dag Danielsen, Svein Arne Nordølum og Nils Christian Dahl, som solidarisk forpliktede, innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen 237.095 -tohundreogtrettisyvtusenognittifem- kroner til Fremskrittspartiet v/Sentralstyret og Oslo Fremskrittsparti. Etter oppfyllelsesfristen påløper forsinkelsesrente med den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum.
5. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Dag Danielsen, Sissel Dagslet, Svein Arne Nordølum, Kjell Grønnevik, Nils Christian Dahl, Mette Libak, Fleming Dahl, Od Soring og Haakon Haugen, som solidarisk forpliktede, innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen 49.000 -førtinitusen- kroner til Fremskrittspartiet v/Sentralstyret og Oslo Fremskrittsparti.