LB-2000-3794

Instans:	Borgarting lagmannsrett - Dom
Dato:	2002-01-18
Publisert:	LB-2000-03794
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Oslo byrett Nr 97-03592 A/11 og 97-05933 A/11 - Borgarting lagmannsrett LB-2000-03794 A/01, LB-2000-03795 A/01 og LB-2000-03796 K/04. Anke til Høyesterett i sak 00-03794 A/01 og 00-03795 A/01 nektet fremmet, HR-2002-00420 og HR-2002-00421.
Parter:	Sak nr. 00-03794: Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø). Motpart: Gjensidige Skadeforsikring (Prosessfullmektig: Advokat Halldis Winje). Sak nr. 00-03795 Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Per Flatabø). Motpart: Storebrand Skadeforsikring AS (Advokat Rune Njøs Jacobsen).
Forfatter:	Lagdommer Karl Eilert Sundt-Ohlsen, formann. Lagdommer Thore Rønning. Tilkalt dommer, tingrettsdommer Cecilie Walnum
Lovhenvisninger:	Foreldelsesloven (1979) §22, Foreldelsesloven (1896), Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §181, §274, §299, §63, §66, §98, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §14, §15, §21, §9

Saken gjelder krav om erstatning for personskade etter trafikkulykker 7. desember 1989 og 21. juli 1993.

Ankende part A er født 1948. Hun giftet seg i 1970, 22 år gammel. Hun har arbeidet som sekretær etter å ha tatt handelsskole, skrivemaskin- og stenografikurs. Det var to sønner i ekteskapet født henholdsvis i 1973 og 1976. Hun ble separert i 1988 og skilt året etter.

A ble 7. desember 1989 utsatt for en trafikkulykke. Hun var passasjer i en buss som ble påkjørt av en lastebil. Hun ble ved påkjørselen kastet mot vindusveggen i bussen og fikk umiddelbart smerter i høyre skulder med utstråling nedover høyre arm. Dagen etter merket hun smerter og stivhet i ryggen mellom skulderbladene. A har til tross for omfattende fysikalsk behandling og senere operasjon i skulderen ikke blitt bra og andre plager har utviklet seg etter hvert.

A var ved den andre trafikkulykken 21. juli 1993 passasjer i egen personbil Volvo 360 med sin sønn som fører. Ulykken skjedde ved at en motkjørende motorsyklist mistet veigrepet i en sving, veltet og skled inn i As bil. As sønn søkte å unngå sammenstøtet ved å svinge til høyre. Bilen ble imidlertid da truffet av en bil som lå til høyre i kollektivfeltet. A fikk ikke direkte fysiske skader etter ulykken, men hun mener at hennes tilstand ble forverret og at hun fikk en psykisk reaksjon i form av posttraumatisk stressyndrom som har plaget henne i ettertid.

A har etter både første og annen ulykke hatt en rekke kontakter og korrespondanse med trygdemyndigheter og helsevesen vedrørende behandlinger og forskjellige hjelpe- og støttetiltak. Hun er blitt undersøkt en rekke ganger av behandlende leger, leger hun har engasjert som sakkyndige vitner og den rettsoppnevnte sakkyndig. Dertil kommer et ikke ubetydelig omfang av fysioterapi, kiropraktikk, akupunktur, massasje m.v. Hun ble 16. desember 1996 innvilget 50% uførepensjon med virkning fra 1. februar 1991.

Gjensidige Skadeforsikring og Storebrand Skadeforsikring AS - heretter omtalt som Gjensidige og Storebrand - var henholdsvis lastebilens og motorsykkelens forsikringsselskap. A har gjort gjeldende krav om erstatning mot begge selskaper. Partene er enige om at A i dag er 50% ervervsmessig ufør, men det er uenighet om i hvilken utstrekning uførheten står i årsakssammenheng med trafikkulykkene.

Erstatningskravet ble behandlet i Oslo forliksråd 29. november 1995 etter forutgående forliksklage samme høst. Etter forgjeves megling ble saken henvist til retten ved kjennelse samme dag.

A tok 11. desember 1996 ut to separate stevninger for Oslo byrett mot Gjensidige og Storebrand.

Stevningen mot Storebrand ble etter det opplyste avvist av Oslo byrett somfor sent innkommet, jf. ettårsfristen for inngivelse av stevning etter fourtgående forgjeves megling og henvisning fra forliksrådet, jf. tvistemålsloven §299. A tok etter det ut ny stevning mot Storebrand 3. juli 1997.

Stevningen mot Gjensidige ble ikke registrert som innkommet i byrettens saksbehandlingssystem. Den kunne vært avvist på tilsvarende grunnlag som stevningen mot Storebrand, men siden saken var bortkommet ble den ikke formelt avvist. As daværende prosessfullmektig, advokat Jørgen Bugge, fastholdt at stevning var inngitt med 11. desember 1996 til byretten. Han sendte imidlertid inn stevningen på ny 1. april 1997, og den ble da akseptert uten forliksmegling under henvisning til tvistemålsloven §274 nr. 1. Gjensidige har imidlertid ikke bestridt at det for ankesaken kan legges til grunn at stevning ble innlevert Oslo byrett 11. desember 1996, og dette legges til grunn ved behandlingen av selskapets foreldelsesinnsigelse, jf. nærmere nedenfor.

Sakene ble forent til felles behandling i Oslo byrett som avsa dom 2. oktober 2000 med slik domsslutning:

Sak nr. 97-03592 A/11:

1. Gjensidige Skadeforsikring frifinnes.

2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger.

Sak nr. 97-05933 A/11:

1. Storebrand Skadeforsikring AS frifinnes.

2. A betaler til Storebrand Skadeforsikring AS 148.500 - etthundreogførtiåttetusenfemhundre - kroner i saksomkostninger.

3. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

Sakens bakgrunn fremgår av byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

A påanket byrettens dom i begge saker på grunn av feil bevisbedømmelse til Borgarting lagmannsrett ved rettidig ankeerklæring 2. november 2000.

Gjensidige og Storebrand har inngitt tilsvar.

Gjensidige har ved kjæremål 6. oktober 2000 påkjært byrettens saksomkostningsavgjørelse med krav om opphevelse. A har inngitt tilsvar og påstått kjæremålet forkastet. Den videre behandling av kjæremålssaken er stillet i bero i påvente av lagmannsrettens avgjørelse i ankesaken. Lagmannsretten finner det nå hensiktsmessig at kjæremålet besluttes forenet med ankesaken etter tvistemålsloven §98 til felles avgjørelse. Ankesaken vil bli avsluttet med dom, og den dømmende rett skal da også avgjøre omkostningsspørsmålet for byretten, jf. tvistemålsloven §181 første ledd. Kjæremålssaken faller derved bort.

Ankeforhandlingen ble holdt 10. - 14. desember 2001. A møtte sammen med sin prosessfullmektig. Ankemotpartene var representert med sine prosessfullmektiger. Det møtte 15 vitner hvorav 8 sakkyndige vitner. Tilstede under bevisførselen var rettsoppnevnt sakkyndig, spesialist i nevrologi og klinisk nevrofysiologi, avdelingsoverlege John Wilson. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Ankende part, A, har i det vesentlige gjort gjeldende:

Begge trafikkulykker er årsak til de plager A har i dag. Hennes plager er nærmere beskrevet i overlege Wilsons sakkyndigrapport av 22. juli 1999 hvor det bl.a fremgår at hun har nærmest kronisk eller stadig tannpineaktige smerter i høyre skulder som forplanter seg til overarmen, hodepine, smerter i nakken og bakhodet. Hun er videre plaget av stivhetsfølelser, låsninger og murrende smerter i korsryggen og ned i bekkenet mot haleregionen. Høyre hofte er stiv og med mindre bevegelsesutslag enn venstre. Hun kjenner seg personlig forandret, er irritabel og blir lettere sint, forlegger ting, kan bli deprimert og i blant gråte. Til tider kan hun ha noe søvnproblemer i form av at hun våkner med smerter i bakhodet og deretter ikke får sove. Hun har vært mye redd for å kjøre bil, redd for å bli innblandet i ulykker, men dette har blitt bedre etter samtaler med psykiater.

A anfører at den her beskrevne situasjon i det alt vesentlige er tilsvarende i dag.

Det er utvilsomt at ulykke nr. 1. hadde tilstrekkelig skadeevne til å forårsake plagene og sette i gang en prosess der disse ble forsterket. At hun i dag fremstår med et sykdomsbilde som er mer omfattende enn de første akuttsymptomer har sammenheng med dette. At plagene har forverret seg med tiden, har å gjøre med sekundære skadeutslag som dermed også må tilbakeføres til uhellet. Andre årsaksfaktorer ut over ulykke nr. 2, jf. nedenfor er ikke sannsynlig.

A viser til at hun før ulykken var fullt arbeidsfør, frisk og aktiv. Ulykken medførte at hun umiddelbart måtte slutte i arbeidet som sekretær og ble langtids sykmeldt. Til tross for omfattende behandlinger og operasjon i skulderen, kom hun ikke tilbake til arbeidslivet før i 1995 og da i 50% stilling. Ulykken representerte således et avgjørende tidsskille for henne, og dette må i seg selv tilsi klar sannsynlighet for årsakssammenheng.

Hun anfører at hun som følge av ulykken har blitt påført en skadebetinget medisinsk invaliditet som vesentlig overstiger kravet til mènerstatning på 15% og en skadebetinget ervervsmessig invaliditet på 50%. Hun viser bl.a til spesialisterklæring datert 10. juni 1999 fra overlege Magnus Robberstad, spesialist i nevrologi og fysikalsk medisin.

A anfører at ulykke nr. 2 også står i et medvirkende årsaksforhold til plagene selv om denne ikke var så kraftig. Hun var imidlertid da sårbar for påkjenninger etter ulykke nr. 1 og tidligere plager ble da forsterket. Hun fremhever særskilt smerter nederst i korsryggen og setepartiet. Hun opplevde ulykken som sjokkartet og dette førte til et posttraumatisk stressyndrom. Spesialist i psykiatri, pensjonert professor Per Sundby har avgitt en erklæring om dette 23. august 1999. A viser til denne og Sundbys forklaring under ankeforhandlingen der han fastholdt at hun hadde en psykisk betinget funksjonshemning på 6%. A anfører med støtte fra Sundby at denne har sammenheng med ulykke nr. 2.

A anfører at ulykke nr. 1 og 2 representerer selvstendige virkende årsaker til hennes invaliditet. Plagene er godt dokumentert og kan ikke anses som for fjerne eller avledet til å betinge krav på erstatning. Selskapene er således solidarisk ansvarlig for hennes økonomiske tap, jf. Rt-2001-337.

A krever erstatning oppad begrenset til kr 2.154.015 omfattende krav på mènerstatning, lidt og fremtidig inntektstap samt dekning av påførte og fremtidige utgifter. Det vises til fremlagte beregninger.

A bestrider at kravet mot Gjensidige er foreldet. Hun bestrider at hun etter dr. Arne Vilberg og overlege Svein Nilssons spesialisterklæring datert 13. november 1992 hadde tilstrekkelig kunnskap om skaden slik at foreldelsesfristen begynte å løpe, jf. foreldelsesloven §9 nr. 1. A hadde på dette tidspunkt ikke tilstrekkelig oversikt over den medisinske situasjon og om hennes ervervsmessige uførhet ville gi seg utslag i fremtidig ervervstap. Skadebildet var ikke avklart og den senere utvikling viste endringer.

A viser til at hun i februar/mars 1993 ble innlagt for operasjon i skulderen, og det var da antatt at situasjonen etter denne kunne bli bedre. Det var først i ettertid at dette viste seg ikke å være tilfelle. Ulykken i 1993 kompliserte årsaksforholdet, og det fremgår av korrespondansen mellom parten i 1995 at det var nødvendig å avklare de medisinske forhold ytterligere. Partene var således enige om å engasjere dr. Iver Langmoen for å avgi en spesialisterklæring. Det var først da han kom med sin erklæring ultimo oktober 1996 at foreldelsesfristen begynte å løpe.

A påberoper seg alternativt at forliksklagen med etterfølgende stevning til Oslo byrett 11. desember 1996 var fristavbrytende selv om det legges til grunn at foreldelsen begynte å løpe ultimo 1992. Det vises til foreldelsesloven §22 nr. 1 som gir en tilleggsfrist på ett år fra forkynnelsen av forliksrådets kjennelse med henvisning av saken til retten. Kjennelsen ble først forkynt for A 11. desember 1995. Gjensidige har erkjent at stevning ble innlevert med bud til Oslo byrett 11. destember 1996. Rettsforfølgningen fortsatte deretter mot Gjensidige og det har ikke inntrådt foreldelse. Manglende registrering av saken i Oslo byrett har ingen betydning. Bestemmelsen i tvistemålsloven §63 og §66 annet ledd får heller ingen betydning. Det er foreldelsesloven §22 som regulerer foreldelsesspørsmålet. Tidspunktet for henvisning er således uten betydning, det avgjørende er når forliksrådets kjennelse ble mottatt fra forliksrådet, jf. §22 nr. 1 2.punktum.

A påberoper seg ellers at Gjensidige ved sin handlemåte har erkjent forpliktelsen til å betale erstatning, jf. foreldelsesloven §14. Det vises til foretatte utbetalinger bl.a i august og juli 1995 samt til korrespondansen som underbygger dette.

A la ned slik påstand:

1. Gjensidige Skadeforsikring og Storebrand Skadeforsikring AS tilpliktes å betale erstatning til A fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til kr 2.154.015.

2. A tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett med tillegg av 12% rente fra det oppfyllelsestidspunkt lagmannsretten fastsetter.

Gjensidige Skadeforsikring, har i det vesentlige anført:

As erstatningskrav er i sin helhet foreldet. Foreldelse av kravet begynte å løpe etter at hun mottok lege Arne Vilberg og overlege Svein Nilssons spesialisterklæring datert 13. november 1992. Varig ervervsmessig invaliditet ble da fastsatt til 25% som en følge av trafikkulykken i 1989. Hun hadde da tilstrekkelig kunnskap om skaden til å reise sak, jf. foreldelsesloven §9 nr. 1. Hun var kjent med de medisinske og ervervsmessige konsekvenser av ulykken. Behovet for videre utredning i 1995 hadde sammenheng med behovet for avklare Storebrands ansvar. Subsidiært anføres at eventuelle uklarheter om graden av invaliditet knyttet til den første ulykke var høyere enn 25%, ikke har noen betydning ved vurderingen av spørsmålet om når foreldelsesfristen starter å løpe.

Foreldelse av kravet var derfor skjedd før A leverte stevning til Oslo byrett 11. desember 1996, som er mer enn tre år etter at foreldelsen begynte å løpe. Innlevering av forliksklage høsten 1995 har ingen betydning. Forliksrådet henviste saken til retten ved kjennelse 29. november 1995. Stevningen ble imidlertid ikke inngitt før utløp av ett års fristen i tvistemålsloven §66 annet ledd.

Gjensidige bestrider at erstatningskravet er erkjent ved selskapets handlemåte i forbindelse med utbetalinger eller foreliggende korrespondanse. Betaling til dekning av utgifter og à konto beløp til dekning av foreløpig inntektstap innebærer ingen erkjennelse ut over det utbetalte beløp.

Dersom retten kommer til at erstatningskravet ikke er foreldet, anfører Gjensidige at selskapet ikke er ansvarlig for større medisinsk invaliditet enn 10% og 25% i ervervsmessig invaliditet. Gjensidige viser til Vilberg/Nilssons erklæring som ble utarbeidet nærmere tre år etter trafikkulykken. Det må anses å foreligge sannsynlighetsovervekt for at denne vurdering er riktig. As plager, slik de i dag fremgår av den sakkyndiges erklæring, kan ikke med rimelighet henføres til første trafikkulykke. Plagene må stamme fra ulykke nr. 2 i 1993 eller andre årsaker som Gjensidige ikke kan være ansvarlig for. Plagene fremstår som fjerne og avledet i forhold til de krefter som var involvert i kollisjonen og den belastning hun da ble utsatt for.

Subsidiært anføres at erstatningskravet er for høyt. Det foreligger ikke grunnlag for mènerstatning og øvrige erstatningsposter er fastsatt for høyt. Det vises til fremlagte beregninger.

Gjensidige Skadeforsikring la ned slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Gjensidige Skadeforsikring tilkjennes saksomkostninger for begge instanser tillagt 12% rente fra forkynnelse av respektive dommer.

Storebrand Skadeforsikring AS har i det vesentlige gjort gjeldende:

Selskapet bestrider at ulykken i 1993 kan medføre erstatningsansvar. A var før ulykken i varierende grad og tid plaget med smerter i rygg, skulder, nakke og bekken. Disse smerter kan ikke tilbakeføres til ulykken. Noen plager ble riktig nok forsterket, men dette stabiliserte seg etter hvert, noe som også er lagt til grunn av den sakkyndige. Hennes økonomiske situasjon ville vært den samme selv om ulykke nr. 2 tenkes borte. Det kan da ikke foreligge grunnlag for ansvar. Uansett har denne ulykken spilt så beskjeden rolle i årsaksbildet at det ikke er rimelig å knytte ansvar til denne.

Storebrand bestrider at det er bevismessig grunnlag for å konstatere at A ble utsatt for et posttraumautisk stressyndrom som kan begrunne ansvar for psykiske funksjonshemninger.

Storebrand anfører subsidiært at As erstatningskrav er for høyt.

Storebrand Skadeforsikring har lagt ned slik påstand:

1. Byrettens dom stadfestes.

2. Storebrand Skadeforsikring AS tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av 12% rente fra 14 dager fra forkynnelse av dommen til betaling skjer.

Lagmannsretten skal bemerke:

Lagmannsretten er i ankesaken mot Gjensidige kommet til det samme resultat som byretten, men på et annet grunnlag i det erstatningskravet anses foreldet. Lagmannsretten er i ankesaken mot Storebrand også kommet til samme resultat som byretten, og er i det vesentlige enig i byrettens begrunnelse.

Lagmannsretten behandler først grunnlaget for at kravet mot Gjensidige er foreldet og legger følgende til grunn:

A var ved den første trafikkulykken 7. desember 1989 passasjer i en buss som ble påkjørt i rundkjøringen i Sinsenkrysset i Oslo av en trailer som ikke overholdt vikeplikten. Hun satt på høyre seterad med et tomt sete ved siden av seg. Hun hørte andre passasjerer i bussen skrike opp og ble da oppmerksom på en lastebil som kom mot bussen i rundkjøringen. Hun bøyde seg over til venstre ned mot passasjersetet ved siden av for ikke å bli truffet av lastebilen. Hun ble i sammenstøtet kastet mot høyre og traff vindusveggen med høyre skulder. Hun fikk straks smerter i høyre skulder som strålte ned til høyre albue. A ble ulykkesdagen undersøkt på kirurgisk legevakt, Lillestrøm sykehus. Journalnotat fra legevakten 7. desember 1989 kl. 1925 viser følgende:

Passasjer i buss som kolliderte med trailer. Traume mot høyre skulder. Vondt ved tuberculum major. Røntgen ikke nødvendig. Full beveglighet i alle plan. Minus hematom/hevelse.

Legevakten anbefalte Paracet til smertelindring ved behov og hun ble deretter sendt hjem uten behandling.

Hun fikk neste dag smerter og stivhet i ryggen mellom skulderbladene. Bussen fikk store karosseriskader langs hele høyre side. A kom 11. desember 1989 under behandling hos lege Knut Rimstad som i legeerklæring 17. januar 1990 til Rutebileiernes forsikringsselskap uttalte om skaden:

Forstuvning høyre skulder. Smerter og nedsatt beveglighet i midtre og nedre del av thoracalcomna mellom th 4 og th 8. Det var forholdsvis lite ømhet i muskulaturen - tydende på at traumet hadde rammet ryggsøylen og at det ikke var vesentlig muskelproblemer på forhånd.

Kiropraktor Jakob Lothe undersøkte henne 15. desember 1989. Journalnotatet viser bl.a at hun nå hadde smerter «mitt mellom skulderbladene + hø. skulder. Noe smerter hø. overarm. Noe skulder/nakke tidligere i forbindelse med stress på jobben.»

A ble til tross for fysikalsk og kiropraktorbehandling i de neste to år ikke bra. Hun tok derfor kontakt med advokat S. E. Sørensen for å ivareta sine interesser overfor Gjensidige. Dette resulterte i at advokat Sørensen og Gjensidige i fellesskap anmodet om at det ble utarbeidet en legeerklæring med sikte på å klargjøre den ervervsmessige og den medisinske uførhet for A. Lege Arne Vilberg og overlege Svein Nilsson utarbeidet derfor en legeerklæring 13. november 1992. Hennes sykehistorie fra januar 1990 ble beskrevet slik:

Pasientens plager har siden jan. -90 vært relativt konstante i thoracalcolumna. De holdes i sjakk til en viss grad ved hjelp av kiropraktorbehandling. Parallelt med dette har hun fått fysikalsk behandling pga. nakkesmerter og hodepine og fysikalsk behandling og injeksjonsbehandling pga. skuldersmerter. Pas. måtte oppgi sin jobb som sekretær, og har senere blitt tilkjent midler fra Rikstrygdeverket for yrkesmessig attføring. Symptombildet har dreid noe, og hennes hovedproblem i øyeblikket er smertene i hø. skulder og utover i hø. arm. Hun klarer ikke å skrive håndskrift over lengre tid, og har av denne grunn fått lokalbedøvende sprøyter i hø. skulder i forbindelse med eksamener det siste året. Sykdomsbildet har svingt noe i intensitet, men hun har blitt klart forverret i perioder hvor det av praktiske årsaker har gått lenge mellom behandlingene, for eksempel i ferieperioder.

Pas. nåværende plager:

De dominerende plager kommer nå fra hø. skulder og overarm samt hø. underarm. Ved skriving eller annen aktivitet, starter smerten som en slag tannverk i skulderen og forplanter seg ned i overarmen. Øker av og til så mye i styrke at hø. arm ikke kan brukes. I disse periodene kan hun for eksempel ikke bruke hø. hånd, heller ikke gre håret, ikke kjøre bil osv. Det er problemer med å løfte hø. arm høyere enn horisontalt plan i skuldernivå mellom disse periodene. De sterkeste smertene kommer vanligvis etter skriving eller annen aktivitet og varer 2-7 dg. Smertene i underarmen kommer alltid ved mye skrivearbeid og sitter dypt i muskulaturen, varighet fra dager til uker. Pas. hverdag er dominert av at de daglige gjøremål må overlates til andre, og hun klarer ikke lenger å delta i snømåking, løfte å bære tyngre gjenstander og kan ikke lenger gjøre store innkjøp. Ikke tapetsering, maling, storvask, støvsuging, skifte lyspærer,

- - -

Konsekvenser av skaden:

Skaden har gitt pasienten et impingementsyndrom i høyre skulder. Pga. dette har pasienten gått langtidssykemeldt, og klarte ikke lenger å gjennomføre sin sekretærjobb. Som en følge av dette har hun fått yrkesmessig attføring og studerer nå ved BI. Hun har problemer med studiene da hun ikke klarer å skrive håndskrift lenger en noen minutter før det starter å verke i skulderene. Hun klarer ikke lenger å gjennomføre en rekke av oppgavene i hjemmet.

Prognose:

Pas. tilstand har endret seg lite de siste to årene. Det er derfor rimelig å anta at denne tilstanden også vil holde seg framover.

Vurdering/Konklusjon:

Tidligere frisk person som 7.12.89 fikk en akutt rygg- og skulderskade i forbindelse med et trafikkuhell. Hun har mistet jobben og har fått en betydelig innskrenkning i valgmuligheter når det gjelder yrke. Men hun vil klart være arbeidsfør i den rette typen arbeid. Hun har også fått en betydelig reduksjon i livskvalitet etter denne skaden. Vi vurderer den medisinske uførhet til å være ca 10% ut fra gjeldende invaliditetstabell fra sosialdepartementet. Den ervervsmessige uførhet vil vær høyere enn dette d hun ikke lenger er i stand til å utføre enkle manuelle arbeidsoperasjoner, heller ikke å skrive på maskin eller for hånd over tid. Vi vurderer den ervervsmessige uførhet til å være ca 25%.

Gjensidige har anført at A etter mottakelsen av denne legeerklæringen hadde tilstrekkelig kunnskap om skaden til å fremme krav mot selskapet slik at foreldelsesfristen for lidt og framtidig tap begynte å løpe fra dette tidspunkt, jf. foreldelsesloven §9 nr. 1. Lagmannsretten er enig i dette.

Lagmannsretten tar ved den rettslige vurdering utgangspunkt i at foreldelsesfristen etter foreldelsesloven §9 nr. 1 begynner å løpe fra det tidspunkt skadelidte hadde eller burde skaffet seg slike kunnskaper om skaden og skadevolder at hun hadde oppfordring til å gå til saksanlegg med utsikt til positivt resultat, jf. bl.a. Rt-1996-1134. Spørsmålet i den saken var nærmere når skadelidte hadde eller burde hatt kunnskap om at skaden ville medføre et varig tap av ervervsevne og om årsaken til skaden.

Skaden behøver ikke være klarlagt i detalj. Det vises til Rt-1992-603 hvor det under henvisning til Ot.prp.nr.46 (1987-1988) side 7 sies at man må «kreve en mulighet for at skaden vil føre til et tap av erstatningsmessig betydning. Skaden behøver ikke å være klarlagt i detalj.»

Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at A etter mottak av legeerklæringen hadde nødvendige kunnskaper og dokumentasjon om varig påført skade etter ulykken i 1989 for å kunne fremme krav mot Gjensidige med utsikt til positivt resultat. Ervervsmessig invaliditet var fastsatt til 25%, og det var i lys av skadeforløpet og gjennomførte behandlinger ikke rimelig utsikt til at tilstanden ville endre seg. Plagene medførte nærmere beskrevne funksjonshemninger, og det var således allerede nå klart at skaden ville føre til tap av erstatningsmessig betydning. Ytterligere undersøkelser var ikke nødvendig for å klarlegge dette forhold. At det i forbindelse med saksanlegg ville bli nødvendig med rettsoppnevnt sakkyndig og eventuelle andre undersøkelser for nærmere å klarlegge og dokumentere årsaksforhold og skadebetinget invaliditetsgrad, hindrer ikke at hun allerede nå hadde rettslig grunnlag for å reise sak mot Gjensidige.

Muligheten for bedring etter planlagt operasjon i skulderen våren 1993 og mulige skadevirkninger etter ulykke nr. 2 i juli 1993 endrer ikke dette.

Operasjonen ville først få betydning for hennes krav såfremt denne i ettertid førte til varig bedring - en bedring som først ville vise seg i løpet av 1993/1994 og som hun visste var usikker. Lagmannsretten finner det klart at en slik mulighet for bedring i dette tilfelle ikke hindrer foreldelsesfristen i å løpe.

Trafikkulykke nr. 2 i juli 1993 medførte at Storebrand kunne få et medansvar for en forverring av eksisterende plager og selvstendig ansvar for nye plager som følge av denne ulykken. Muligheten for at dette ville bli resultatet kan imidlertid ikke influere på foreldelsesfristen. At det var nødvendig å få utredet ansvarsforholdene mellom selskapene nærmere kan heller ikke ha betydning.

Lagmannsretten finner at As erstatningskrav med dette utgangspunkt ville bli foreldet senest tre år etter mottak av legeerklæringen. A tok åpenbart med denne frist for øye høsten 1995 ut forliksklage mot Gjensidige. Forliksklagen medførte at løpende foreldelse ble avbrutt, jf. foreldelsesloven §15 nr. 2 a). Forliksrådet henviste som tidligere nevnt saken til retten ved kjennelse 29. november 1995, men stevning ble likevel først uttatt 11. desember 1996.

Lagmannsretten finner at stevningen ble uttatt for sent, og dette ledet til foreldelse av erstatningskravet.

Lagmannsretten har ved denne vurdering tatt utgangspunkt i tvistemålsloven §66 første ledd som fastsetter at «de virkninger som etter den borgerlige rett følger av at søksmål er reist, regnes fra det tidspunkt da forliksklage eller stevning er forkynt for saksøkte,...».

Forfølgningen mot Gjensidige ble ved forliksklagen iverksatt høsten 1995, og det skjedde derfor ingen foreldelse så lenge denne forfølgning pågikk, jf. foreldelsesloven §21 nr. 1. Virkningen av at søksmål var reist, opphørte imidlertid ved at det gikk mer enn ett år før stevningen ble innlevert Oslo byrett 11. desember 1996. Det vises til tvistemålsloven §66 annet ledd som fastsetter at «når et krav er henvist fra forliksrådet til retten, opphører virkningen av at søksmål er reist dersom ikke stevning er sendt til retten innen ett år fra henvisningsdagen.»

Forfølgningen ble som følge av for sent innlevert stevning avbrutt, og dette fører til foreldelse av erstatningskravet. Lagmannsretten finner støtte for dette i Røed - Foreldelse av fordringer side 323, som uttaler at forfølgningen ikke kan anse å pågå når en «forliksklage taper sin virkning fordi stevning ikke er sendt innen ett år fra henvisningsdagen.» Det vises videre til Røed side 281 som videre underbygger dette slik:

- - - i foreldelsesloven av 1896 (jf. opphevet §12 første ledd annet punkt.) fremgikk det uttrykkelig at stevning måtte være retten ihende senest ett år etter henvisning fra forliksrådet for å virke fristavbrytende. Lovgiver fant imidlertid at denne presisering var overflødig ved siden av henvisningsbestemmelsene i tvistemålsloven §63 tredje ledd og §66 annet ledd.

Lagmannsretten er ikke enig med A i at foreldelsesloven §22 nr. 1 tilsier en annen vurdering. Bestemmelsen gjelder bare de tilfelle der forfølgningen avvises av formelle grunner. Dette synes forutsatt i lovens forarbeider jf. Ot.prp.nr.38 (1977-1978) side 75, jf. Rt-1990-189. Kjennelse fra forliksrådet med beslutning om henvisning til retten er således en avgjørelse av annen karakter enn det foreldelsesloven §22 nr. 1 gjelder.

Lagmannsretten finner heller ikke at foreldelsesfristen er avbrutt ved erkjennelse fra Gjensidige, eller at selskapet ved sin handlemåte har erkjent forpliktelsen, jf. foreldelsesloven §14. Gjensidige har tidligere utbetalt A ca kr 720.000 til dekning av inntektstap og utgifter. Betalte beløp kan imidlertid bare anses som delvis erkjennelse som utelukkende leder til avbrudd for den respektive del av fordringen. For den resterende delen vil fristen fortsatt løpe. Det vises til Røed, side 266 som lagmannsretten slutter seg til. Lagmannsretten kan heller ikke se at Gjensidige i korrespondanse eller på annen måte har erkjent noen del av de fremsatte erstatningskrav. Lagmannsretten vil i denne sammenheng også vise til As daværende advokat Jørgen Bugges brev av 4. september 1995 der det bl.a heter:

For øvrig tas til etterretning at forsikringsselskapet ikke har etterkommet etterspurte frafall av å påberope foreldelse, hvilket har gjort det nødvendig å utta forliksklage i anledning saken. Forliksklage vil bli utsendt med det aller første.

Brevet tyder på at advokaten var klar over at erstatningskravet var undergitt løpende foreldelse med utgangspunkt i omtrent samme tidsrom som lagmannsretten nå har lagt til grunn.

Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at Gjensidige må frifinnes for de fremsatte erstatningskrav. Byrettens dom blir derfor å stadfeste.

Lagmannsretten går så over til å behandle erstatningskravet mot Storebrand.

Lagmannsretten legger til grunn som bevist byrettens beskrivelse av ulykken 21. juli 1993 og den etterfølgende utvikling slik det fremgår av dommen side 5:

A var forsetepassasjer i sin Volvo 360 med eldste sønn, B, som fører. De kom kjørende ned Grenseveien til Carl Berners plass. Ved inngangen til venstresvingen før lyskrysset så B at en motorsyklist som kom kjørende opp Grenseveien i motgående felt, ikke ville klare svingen. Han styrte derfor unna mot høyre. Motorsyklisten mistet veigrepet på den gule stripen, sykkelen veltet og skled deretter bortover veibanen og inn i venstre forhjul på saksøkers bil. Selve sammenstøtet skjedde midt i svingen. Idet B svinget til høyre, ble han truffet av en annen bil som lå til høyre for ham, i kollektivfeltet. Dette skjedd umiddelbart etter at han var truffet av motorsykkelen. Føreren av bilen i kollektivfeltet stanset, gikk ut og så på sin bil før hun kjørte videre.

Politiet kom til stedet og i politiavhør den 3. august 1993, dvs. ca 2 uker etter ulykken, opplyste B om ulykken at hans mor, A «fikk et lite sjokk som følge av ulykken. Hun trengte ikke behandling for dette». I skademeldingen som ble utfylt på ulykkestedet, anslo A farten på egen bil til 30 km/t i kollisjonsøyeblikket

- - -

Kun føreren av motorsykkelen er oppført som skadet i A s skademelding under feltet for «skadede personer»

Føreren av motorsykkelen erkjente ansvar for ulykken i sin skademelding. Det fremgår at han anslo egen fart til 40 km/t i kollisjonsøyeblikket.

Lagmannsretten bemerker at partene er enige om at A i tiden etter trafikkulykken 7. desember 1989 har hatt skulderplager som medførte at hun ikke lengre var i stand til å utføre enkle manuelle arbeidsoperasjoner, skrive på maskin eller for hånd over tid, jf. den ovenfor siterte utredning fra Vilberg/Nilsson fra 13. november 1992. Gjensidige har erkjent at A som følge av ulykken har en skadebetinget medisinsk invaliditet på 10% og en ervervsmessig invaliditet på 25%.

As plager har imidlertid i tiden etter denne uttalelse forverret seg og det er uenighet om dette står i årsaksmessig sammenheng med ulykke nr. 1 og i hvilken utstrekning ulykke nr. 2 har medvirket til dette. Partene er imidlertid enige om at A i dag i samsvar med den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering har en medisinsk invaliditet i størrelsesorden ca 20% og en ervervsmessig invaliditet på 50%. Partene er videre enig i den beskrivelse av A plager pr. juli 1999 som er gjengitt i den sakkyndiges rapport på side 7.:

Nærmest kronisk eller stadig tilbakevendende tannpineaktige smerter i høyre skulder som forplanter seg noe i overarmen.

Stadig tilbakevendende smerter i nakken og bakhodet av verkende eller borende karakter, av varierende intensitet, hun kan ha smertefrie dager og er i det hele tatt noe bedre i ferier. I tillegg noe trykkende hodepine, mest i bakhodet.

Stivhetsfølelser, låsninger og murrende smerter i korsryggen og ned i bekkenet mot haleregionen. Høyre hofte er stiv og med mindre bevegelsesutslag enn venstre.

Hun kjenner seg personlig forandret, er irritabel og blir letter sint, forlegger ting, kan bli deprimert og iblant gråte. Dette er i det hele tatt plager som har blitt bedre med tiden. Til tider kan hun ha noe søvnproblemer i form av at hun våkner med smerter i bakhodet og får deretter ikke sove.

Hun har vært mye redd for å kjøre bil, redd for å bli innblandet i ulykker, dette har også blitt noe bedre, særlig har hun fått hjelp til dette etter samtalene med psykiateren.

A har under ankeforhandlingen bekreftet at hennes situasjon i all hovedsak er tilsvarende i dag. Hun har imidlertid opplyst at smertene i armen har vært gradvis økende. Hun hadde som beskrevet i rapporten enkelte dager da hun var fri fra smerter i nakken, men det skjer ikke nå.

Den rettsoppnevnte sakkyndige har gitt følgende vurdering i sin rapport på side 9:

- - -

A var frisk, normalt fungerende og mer enn fullt arbeide da ulykken (nr. 1) inntraff. Det er ingen opplysninger i dokumentasjonen vedrørende nakke-/skulderplager bortsett fra et skriv ved kiropraktor Lothe, av 12.03.90 hvor det refereres til at hun også før ulykken hadde hatt skulder- og nakkesmerter i tilknytning til stress i arbeidssituasjonen. Denne opplysningen kunne indikere at A kan ha hatt en viss disposisjon for muskulære smerter allerede før den første trafikkulykken, men denne opplysningen må vektlegges med forsiktighet. Av andre disponerende faktorer som kunne bevirke en unormal utvikling etter en skade, kan nevnes at de siste to år før den første trafikkulykken var A utsatt for en god del livsbelastning, hvor særlig separasjon og skilsmisse fra ektefellen, og konfliktene rundt dette fra høsten 88 og utover i 89 ansees å ha hatt betydning som sårbarhetsfaktor. Alt i alt synes det således som om det var en viss disposisjon for noen av plagene A utviklet, det vil si de mer generelle muskulære smerteplagene i skuldre- og ryggregionen samt sannsynligvis en noe øket sårbarhet ved tidspunktet for den første trafikkulykken.

Den første trafikkulykken den 07.12.89, så vidt den kan forstås av den skadelidtes egen beskrivelse, skademeldingen og politirapporten, synes å ha vært av tilstrekkelig styre til å ha kunne virke potensielt personskadevoldende. A ble slengt inn med kraft mot siden av bussen og slo høyre skulder og utviklet umiddelbart smerter i dette området. Imedlertid var det ved undersøkelse på Lillestrøm kirurgiske legevakt full beveglighet, ingen hevelse eller blodutredelser. Like fullt utviklet A umiddelbart smerter i området som ble kroniske, uten fritt intervall og etter mange typer behandling kulminerte med operativt inngrep med måtelig resultat. Det har vært den høyresidige skuldersmerten og derav funksjonsnedsettelse som har vært hovedplagen etter første trafikkulykke. Under ulykken slo hun også høyre hofteknok og utviklet også noe smerter i dette området, som har blitt oppfattet som en senefestebetennelse. Med tiden utviklet A mer generelle muskulære smerter i skulderområdet og mellom skulderbladene og noe ned i ryggen og høyre hofteregion og utviklet også tilbøyelighet til hodepineplager. Det ansees ikke at dette mer utbredte smertesyndrom har noen direkte årsakssammenheng med den aktuelle skaden, men oppfattes mer som en sekundær utvikling med kompliserte årsaksforhold hvor disposisjon, den nye livssituasjon,m.m. spiller inn. I denne forbindelse fremheves rapporten ved nevropsykolog Erik Hessen, 19.05.96 hvor det i vurderingsavsnittet anføres:

«På et omfattende personlighetesinventorie fremkom en svarprofil man vanligvis finner hos pasienter med depressive somatiske plager, oppevelse av redusert mental og fysisk yteevne og bekymring for egen helse. Hos disse pasienter kan psykisk stress ofte bidra til aksentuering av kroppslige plager.»

Også lege Tor Reiten, ved attføringssentret i Rauland, hvor A (19.3.-23.4.96) var til et varig lengre varig observasjonss- og treningsopphold antyder som en forklaringsmodell på As smertesyndrom en sammenheng mellom press og påkjenneing som starten på en ond sirkel. A synes således å ha utviklet en smertetilstand som ikke er påregnlig ut fra skaden alene, men kan forklares ut fra et visst skadepotensiale på bakgrunn av en viss disposisjon og sårbarhet med senere komplikasjoner i løpet av sykdomsforløpet.

Den medisinske invaliditet må i dette tilfellet bedømmes ut fra et skjønn av betydningen av As subjektive smerteplager uten særlig hjelp av objektive funn i det disse har vært fraværende ved omfattende undersøkelser

- - -

Ved den første trafikkulykken, i 89, da A ble slengt med skulderen mot innsiden av bussen kan det ha oppstått en nakkepåkjenning på grunn av hodets slengeffekt sidevegs, imidlertid hadde A ingen akuttsymptomer fra nakken i den etterfølgende tiden, det vil si med smerter i nakken eller smertefull tilstiving. Dette gjør det usannsynlig at nakkesøylen ble utsatt for tramatiserende påkjenning ved den hendelsen og de funn som er gjort på røntgenundersøkelser senere anses urelaterte til den aktuelle ulykken.

Ulykke nr. 2, i 1993 er det svært vanskelig å danne seg et godt bilde av med hensyn til de kinetiske krefter som kan ha vært involvert. Umiddelbart er det svært vanskelig å forestille seg at denne ulykken kan ha hatt noe personskadevoldende evne for en høyresidig forsetepassasjer som tilfellet var for A.

- - -

Ulykken var dog under alle omstendigheter psykisk tramautisk for A, hun ble oppskaket og forskremt og utviklet forverrelse av preeksisterende plager samt utvikling av mer korsryggs/hofteplager i tiden etter denne ulykken. Hun utviklet også en psykisk følgetilstand som av psykiater Steinar Lorentsen i erklæring av 25.09.98 beskrevet som en «så vel posttraumatisk stressyndrom som tilpassningsforstyrrelse med angst som hovedsymptom. Jeg tilla både gjennomgått skilsmisse og den nyorienteringen (bl.a økonomisk ansvar, utdannelse, ansvar for barn osv.). dette medførte, samt første trafikkulykke med fysiske skade vekt. Hun syntes delvis å ha kommet gjennom dette, da den andre ulykken inntraff, noe som reaktiverte mye av symptomene og minnen fra første ulykke.-»

Ved en skjønnsmessig bedømmelse av betydningen av de subjektive plager A i dag har ansees disse å utgjøre en medisinsk invaliditet totalt i størrelsesorden ca 20%, heri er bedømt smerteplagene med de funksjonshemningene disse betinger. De renere psykiske følger som er beksrevet i erklæringen til psykiater Steinar Lorentsen er ikke medtatt i denne vurderingen og må eventuelt komme i tillegg. Denne medisinske invaliditet på ca 20%, grovt skjønnsmessig bedømt, har i praksis avstedkommet en ervervsmessig invaliditet på 50% i det A er tilstått 50% uførepensjon. Etter mitt syn er dette realistisk.

Den rent skadebetingende medisinske og ervervsmessige invaliditet ansees skjønnsmessig som lavere i det denne relativt omfattende invaliditet ikke ansees som påregnelig etter de relativt beskjedne skader som kan ha vært pådratt under den første trafikkulykken, men antas å skyldes, som tidligere nevnt, disposisjon og kompliserende forhold. Den skadebetingede medisinske invaliditet anslås grovt skjønnsmessig som omtrent det halve av det totale, det vil si 10% og det samme vil da gjøre seg gjeldende for den skadebetingede ervervsmessige invaliditet som anslås således til 25%.

- - -

Konklusjon

Som følge av skader pådratt under trafikkulykke 07.12.89 anses det grovt skjønnsmessig å foreligge en medisinsk invaliditet i størrelsesorden 10% og en generell ervervsmessig invaliditet i størrelsesorden 25%. Det anses ikke å foreligge noen skadebetinget medisinsk eller ervervsmessig invaliditet som følge av ulykke 21.07.93.

Den rettsoppnevnte forklarte seg under ankeforhandlingen og fastholdt konklusjonen.

Etter hans skjønn ikke var det ikke årsakssammenheng mellom ulykke nr. 2 og As plager.

At det ikke foreligger noen skadebetinget medisinsk eller ervervsmessig invaliditet mellom ulykke nr. 2 og hennes plager er i motstrid med overlege, nå professor dr. med i nevrokirurgi Iver A. Langmoens spesialisterklæring avgitt ultimo oktober 1996 etter oppdrag fra begge parter. Han anfører bl.a følgende i erklæringen etter først nærmere å ha beskrevet første ulykkes skadevoldende evne:

Etter skade nr. 2 har hun i tillegg hatt plager i ryggen og seteregionen. Det synes også her dokumentert at disse oppstod i tidsmessig relasjon til den aktuelle skade. Det er imidlertid her noe mer tvil hvorvidt det er en adekvat sammenheng mellom skademekanismen og plagenes utforming og også hvorvidt kraften i sammenstøtet har vært stor nok.

- - -

Grovt skjønnsmessig finnes det en årsakssammenheng mellom A s plager i dag og ulykkene. Ulykkene synes imidlertid bare å kunne forklare en mindre del av sykdomsbildet slik det arter seg i dag. Grovt skjønnsmessig settes den rent skadebetingede og varige medisinske invaliditet til 10%. Det synes rimelig å fordele dette med 2/3 på første skade og 1/3 på andre skade. Den totale medisinske invaliditet vil være større enn dette.

Ervervsmessig invaliditet:

Grovt skjønnsmessig finnes en total ervervsmessig uførhet på 50%. Dette passer med vurderinger som er gjort av leger som har fulgt henne over lengre tid. Den rent skadebetingede erversmessige uførhet settes grovt skjønnsmessig til 15%. Også her synes det rimelig å fordele 2/3 på første og 1/3 på andre ulykke.

Iver Langmoen forklarte seg som sakkyndig vitne. Han fastholdt erklæringen, men fremhevet at han var usikker på om ulykke nr. 2 hadde medvirket til skaden. Han viste til at ulykken isolert sett ikke syntes å ha tilstrekkelig skadevoldende kraft, men etter denne hadde A likevel fått forverrede plager.

A har engasjert overlege Magnus Robberstad som sakkyndig vitne. Han uttaler i sin spesialistrapport 10. juni 1999 bl.a følgende om betydningen av ulykke nr. 2:

Ulukke nummer to, den 21.07.93 synest å ha påført henne vesentlig mindre traum. Dessutan synes støyten å ha kome framanfrå, ei støytretning der nakken tåler ytre pårøyningar vesentlig betre sannsnlegvis ved at haka stoggar mot brystveggen før halsen er flektert utover tålegrensa. Dei skadevaldande krefter i denne posisjonen er då framettergliding og forlenging av halsryggsøyla, medan momentet av knekking, som synest å vera det som dominerar skadeutviklinga ved påkøyrsle bakfrå eller frå sida, ikkje melder seg ved frontkollisjonar. Ein kunne imidlertid få saka betre opplyst ved bilteknisk vurdering om naudsynleg, som samanliknar massen av det mindre Volvomodelane mot tung motorsykkel.

Ulykke nummer 2 synes dessutan å måtta spela ein underordna rolle i skadeoppgjeret ved at arbeidsevnen synes å ha vore blitt redusert alt ved ulykke nummer ein til sitt nåværende nivå.

- - -

Eg er i tvil om ulukke nummer to har spela nokon vesentleg rolle for tilstanden i dag eller om skadefylgjene heilt ut bør berast av ulukke nummer ein.

Når det gjeld tap av arbeidsevne er ho nå halvt uføretrygda og er i halvt arbeid etter at ho gjennom opplæring som attføringstiltak er opplært til eit arbeid som høver for henne. Tapet av arbeidsevne synest heilt ut relatert til den første ulukka.

A har også etter eget ønske blitt undersøkt av pensjonert professor, spesialist i psykiatri Per Sundby med sikte på å få avklart hennes «eventuelle psykiske skadefølger, og hvorvidt disse kan tilskrives andre utløsende forhold enn trafikkulykkene».

Sundby konkluderte i rapport avgitt 23. august 1999 bl.a med at den første og i enda høyere grad den siste av ulykkene ble etterfulgt av nervøse reaksjoner som i moderne psykiatri sammenfattes under betegnelsen posttraumatisk stresssyndrom.(PTSD). Han fastsatte hennes invaliditet som følge av dette forhold til 6%. Sundby møtte som sakkyndig vitne og utdypet sin spesialisterklæring.

Lagmannsretten går så over til å drøfte spørsmålet om det foreligger årsakssammenheng mellom den andre ulykken og noen del av As plager.

Lagmannsretten tar ved den rettslige vurderingen utgangspunkt i Rt-1992-69. Høyesterett uttaler i dommen at årsakskravet mellom en ulykke og en skade vanligvis vil være oppfylt dersom skaden ikke ville ha oppstått om ulykken tenkes borte. Ulykken er da en nødvendig betingelse for at skaden inntrer. Når årsakskravet stilles på denne måte, kan det foreligge flere årsaker og dermed også flere mulige erstatningsbetingende forhold. Dersom en mulig årsak i alle tilfelle fremstår som et lite vesentlig element i skadebildet i forhold til en annen årsak som anses som den dominerende, kan det ved ansvarsbedømmelsen være riktig å se bort fra dette selv om den også var en betingelse for skaden. Lagmannsretten tilføyer at det er skadelidte som har bevisbyrden for at nødvendig årsakssammenheng foreligger.

Lagmannsretten finner det ikke sannsynliggjort at det foreligger årsakssammenheng mellom As plager i dag og ulykken fra 1993. Det vises til den rettsoppnevnte sakkyndiges vurdering. Han har vanskelig for å forestille seg at denne ulykken kan ha hatt noen personskadevoldende evne for en høyresidig forsetepassasjer, jf. hans erklæring side 10 nederst. Lagmannsretten er enig med den sakkyndige. At professor Iver Langmoen under tvil har gitt uttrykk for at han finner en mindre del (5%) av As invaliditet forårsaket av ulykken fra 1993 kan etter lagmannsrettens mening ikke tilsi en annen vurdering. Hans vurderingsgrunnlag for å kunne fastslå sammenheng mellom ulykken og ervervsmessig invaliditet er for usikkert. Overlege Robberstads refererte spesialisterklæring underbygger usikkerheten, og han har konkludert med at «Tapet av arbeidsevne synest heilt ut relatert til den første ulukka.»

Lagmannsretten finner i lys av den mulige usikkerhet om bedømmelsen som professor Langmoens uttalelser kan skape, grunn til å tilføye at ulykken fra 1993 i alle tilfelle bare kan ha vært et så vidt lite vesentlig element i skadebildet at det ikke er rimelig å knytte noe ansvar til denne.

Lagmannsretten legger således til grunn at trafikkulykke nr. 2 sannsynligvis ikke har utløst slike krefter at det varig kan ha påført A nye plager eller forsterket allerede foreliggende plager i en slik utstrekning at dette har medført skadebetinget invaliditet som kan utløse krav på mènerstatning eller nedsatt ervervsevne. Lagmannsretten nevner i denne sammenheng at det ikke foreligger tilstrekkelig bevis for at A som følge av ulykken er blitt påført et post traumatisk stressyndrom eller andre psykiske plager i en slik størrelsesorden at det kan utløse krav på erstatning. Lagmannsretten finner det derfor unødvendig å drøfte dette nærmere.

Storebrand blir etter dette å frifinne for erstatningskravet og byrettens dom må stadfestes.

Ankene har etter dette vært forgjeves hvoretter både Gjensidige og Storebrand må tilkjennes saksomkostninger, jf. tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten har ikke vært i tvil ved avgjørelsene, og det foreligger ikke særlige omstendigheter som tilsier unntak fra erstatningsplikten.

Gjensidige har fremsatt krav om saksomkostninger med i alt kr 229.125, 40 med tillegg av utgifter til den rettsoppnevnte sakkyndige. Salær utgjør kr 210.180 som inkluderer kr 37.080 i merverdiavgift av kr 154.500 for arbeid utført etter 1. juli 2001. Storebrand har fremsatt krav om dekning av i alt kr 218.821,88 med tillegg av godtgjørelse til den rettsoppnevnte sakkyndige. Salær utgjør kr 217.221, 88 som inkluderer kr 36.224, 88 i merverdiavgift av kr 150.937 for arbeid utført etter 1. juli 2001. Den rettsoppnevnte sakkyndige har ved brev til lagmannsretten 21. desember 2001 krevet kr 12.870 i honorar. Kravet legges til grunn ved omkostningsavgjørelsen og fordeles med en halvpart på Gjensidiges og Storebrands omkostningskrav.

A har ikke fremsatt innvendinger mot omkostningsoppgaven fra Gjensidige. Hun har imidlertid innvendinger mot Storebrands krav. Hun anfører at kravet omfatter omkostninger som går ut over det som anses nødvendig og rimelig for å utføre saken betryggende. Storebrand har hatt den minst fremtredende og arbeidskrevende posisjon i saken, men har fremmet det høyeste krav på saksomkostninger.

Lagmannsretten bemerker at en part etter tvistemålsloven §176 skal få erstattet alle omkostninger han har hatt med saken for så vidt de etter rettens skjønn var nødvendige for å få saken betryggende utført. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å sette ned Storebrands krav. Saken har også for Storebrand vært omfattende og tidkrevende. Selskapet måtte også ved forberedelsen av sin sak sette seg grundig inn i hele sakskomplekset både for den første og den annen ulykke for derved å kunne ta stilling til og argumentere for eget standpunkt i saken. Lagmannsretten finner ikke holdepunkter for at tidsbruken var unødvendig høy for å ivareta selskapets interesser.

Gjensidige og Storebrand tilkjennes etter dette saksomkostninger i samsvar med fremsatt omkostningskrav med tillegg av selskapenes ansvar for kostnadene til den rettsoppnevnte sakkyndige og forsinkelsesrente p.t. 12% rente p.a. etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd.

Lagmannsretten skal dernest ta stilling til byrettens omkostningsavgjørelse i saken mot Gjensidige, jf. tvistemålsloven §181 første ledd. Saksomkostningskravet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 annet ledd jf. §172 første ledd i samsvar med lagmannsrettens materielle resultat. A ville da ha tapt saken fullstendig hvoretter hun må erstatte Gjensidige sakens omkostninger. Lagmannsretten har ikke vært i tvil, og det foreligger heller ikke andre forhold ved sakens stilling for byretten som tilsier at unnlatelse av å idømme ansvar for saksomkostninger kan skje etter tvistemålsloven §172 annet ledd.

Gjensidige framsatte for byretten krav om kr 242.705 hvorav salær utgjør kr 225.100.

Kravet er nærmere begrunnet med at det forelå et relativt tidkrevende arbeid forut for hovedforhandling knyttet til innhentelsen av primærlegejournalene og trygdedokumenter samt tilrettelegging og kopiering m.v. Til sammenligning utgjorde As saksomkostningskrav for byretten kr 404.147 hvorav salær utgjorde kr 337.000, og det kan ikke sees at A fremsatte innsigelser mot Gjensidiges omkostningskrav for byretten.

Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å sette til side Gjensidiges omkostningskrav og dette legges således til grunn for omkostningsavgjørelsen med tillegg av 12% rente p.a. etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd.

Lagmannsretten stadfester byrettens omkostningsavgjørelse i saken mellom A og Storebrand.

Dommen er enstemmig

Domsslutning

Sak nr. 00-03794 A01

1. Oslo byretts dom pkt. 1 stadfestes.

2. A betaler til Gjensidige Skadeforsikring i saksomkostninger for byretten 242.705 - tohundreogførtitotusensyvhundreogfem -kroner og for lagmannsretten 235.560 - tohundreogtrettifemtusenfemhundreogseksti - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelse av dommen med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd p.t. 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

Sak nr. 00-03795 A01

1. Oslo byretts dom stadfestes.

2. A betaler til Storebrand Skadeforsikring AS i saksomkostninger for lagmannsretten 225.257 - tohundreogtjuefemtusentohundreogfemtisyv - kroner innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av dommen med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd p.t. 12 - tolv - prosent rente p.a. fra forfall til betaling skjer.