LB-2001-218
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-03-16 |
| Publisert: | LB-2001-00218 |
| Stikkord: | Strafferett, Narkotika, Straffutmåling |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 00-5466 M/81 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00218 M/03 (Oslo lagsogn). Anket til Høyesterett, se HR-2001-00637. |
| Parter: | Den offentlige påtalemyndighet (Statsadvokat Per Egil Volledal) mot A (Forsvarer: Advokat Frode Sulland). |
| Forfatter: | Lagmann Ola R Melheim, formann. Lagdommer Jan Hein Eriksen. Herredsrettsdommer Steinar Halvorsen. 4 meddommere |
| Lovhenvisninger: | Straffeloven (1902) §162, §60, Straffeprosessloven (1981) §344, §436 |
Oslo byrett avsa dom den 17 oktober 2000 med slik domsslutning:
1. A, f. *.*..70 dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd jf femte ledd til en straff av fengsel i 5 - fem - år. Til fradrag ved soning fragår 85 - åttifem - dager for utholdt frihetsberøvelse under etterforskning, jf straffeloven §60.
2. A frifinnes for tiltalebeslutningens post a).
3. A betaler saksomkostninger til det offentlige med 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.
4. B, f. *.*..67 dømmes for overtredelse av straffeloven §162 første og tredje ledd, jf femte ledd til en straff av fengsel i 6 - seks - år og 6 - seks - måneder. Til fradrag ved soning fragår 86 - åttiseks - dager for utholdt frihetsberøvelse under etterforskning, jf straffeloven §60.
5. B betaler saksomkostninger til det offentlige med 3.000 - tretusen - kroner innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.
Om det nærmere saksforhold vises det til byrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Tiltalte har i rett tid anket dommen. Anken gjelder straffutmålingen.
Ved lagmannsrettens beslutning av 22. november 2000 ble anken henvist til ankeforhandling.
Ankeforhandlingen ble holdt i Oslo tinghus den 15. mars 2001. Tiltalte møtte med sin forsvarer og avga forklaring. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Tiltalte har i det vesentlige gjort gjeldende:
Straffenivået i narkotikasaker i Norge er høyt sammenlignet med nivået for andre alvorlige forbrytelser. I de senere år har dette vært debattert, noe som avspeiles i Høyesteretts praksis. Det er foretatt en viss justering av nivået, en forsiktig reduksjon. Det vises til Rt-1999-1008, som endrer kvantumgrensene innenfor strl §162. Det er også vist til Rt-2000-828 og Rt-2000-1482.
Det er vanskelig å finne sammenlignbare saker som har vært prøvet i Høyesterett. I byrettens dom er det vist til tre relevante avgjørelser. Dette gjelder Borgarting lagmannsretts dom av 8 januar 1998 ( LB-1998-00193)/ , Flekkefjord herredsretts dom av 24 februar 2000 (99-00256) og Oslo byretts dom av 22 februar 2000 (00-08858). Disse viser et straffenivå på omkring fire år for et kvantum hasj på om lag 100 kilo.
As rolle var avgrenset og beskjeden. Han skal bare svare for oppbevaring over kort tid, hovedsakelig i form av transport innenfor Oslo. Han ble trukket inn i transportoppdraget forholdsvis sent. Først etter at hasjen var kommet til landet ble han klar over at det gjaldt et stort parti hasj. A var da i en vanskelig økonomisk situasjon, noe som gjorde at han lot seg friste til å medvirke til transporten.
A avga full tilståelse i byretten, som bygget sin fremstilling på hans forklaring. Dette må tillegges vekt ved straffutmålingen. Det er vist til Ot.prp.nr.81 (1999-2000).
Det foreligger sterke formildende omstendigheter som følge av den belastning soningen vil påføre As samboer og deres barn, født *.*.2000. Den dom som byretten har vist til, Rt-1998-267, er ikke relevant. Det erkjennes at As egne individuelle forhold ikke kan tillegges særlig vekt. Forholdet til samboer/barn stiller seg imidlertid annerledes.
Det er lagt ned slik påstand:
1. Tiltalte anses på mildeste måte.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Påtalemyndigheten har i det vesentlige gjort gjeldende:
Straffenivået i Norge i narkotikasaker avviker ikke særlig mye fra andre land, unntatt Nederland og i noen grad Danmark.
Det bestrides at Høyesterett har justert straffenivået for de alvorligste narkotikaforgåelsene. Det er bare i saker som angår erverv til eget bruk, at det er fastsatt et lavere nivå i de senere år. Her har man ved enkelte førstegangsforgåelser akseptert samfunnstjeneste, hvilket er helt uaktuelt i nærværende sak.
A har ikke på noen måte medvirket til oppklaring av saken. At han etter ca et og et halvt år erkjente en del av tiltalen, hadde liten eller ingen innvirkning på løsningen av saken.
Det er ikke riktig at de problemer som familiemedlemmer påføres som følge av gjerningsmannens soning, tillegges noen særlig vekt ved forgåelser av denne art. Det er her vist til Gulating lagmannsretts dom av 5 november 1998 ( LG-1998-01013) og Eidsivating lagmannsretts dom av 13 oktober 1993 ( LE-1993-00847) , samt Rt-1997-426, Rt-1994-1678 og Rt-1993-14 og Rt-1993-792.
Når det gjelder straffenivået i denne typer saker, har påtalemyndigheten vist til Borgarting lagmannsretts dom av 2 desember 1999 ( LB-1999-01974) og 30 september 1999 ( LB-1999-00458) og Eidsivating lagmannsretts dom av 3 april 1992 ( LE-1992-00470) og Rt-1995-471 (strl §162 tredje ledd), Rt-1998-267 (strl §162 annet ledd) og Rt-1999-5 (strl §162 annet ledd) samt noen Høyesterettsavgjørelser som gjelder erverv til eget bruk.
Påtalemyndigheten har lagt ned slik påstand:
1. Anken forkastes
2. Saksomkostninger ilegges etter rettens skjønn
Lagmannsretten skal bemerke:
A som tidligere ikke er straffedømt, har forklart at han var kommet i en vanskelig økonomisk situasjon i 1998. Han mottok konkursvarsel fra kemneren den 7 desember 1998. Økonomien bedret seg noe på nyåret 1999, og han innbetalte kontant kr 33 000 for skyldig skatt. En oppsatt nedbetalingsplan greide A imidlertid ikke å oppfylle før han ble pågrepet 11 mars 1999. Ifølge A var den anstrengte økonomi hovedgrunnen til at han påtok seg hasjoppdraget.
Lagmannsretten legger til grunn at A først ble forespurt om å transportere og lagre noen parasollføtter mot en mindre betaling. Like etter at disse var kommet til landet ble han imidlertid gjort kjent med at det var skjult et stort parti hasj i parasollføttene. A aksepterte likevel å gjennomføre oppdraget idet godtgjørelsen ble økt betydelig, til kr 100.000. A fikk oppdraget av en person som han kjenner, men som han bare vil omtale som «Morten». A har uttalt at han ikke vil oppgi riktig navn av frykt for narkotikamiljøet. Nevnte person er derfor ikke avdekket i saken.
Den dagen A skulle motta hasjen, hadde han avtalt overlevering i en garasje i xx 19-21, som er en terrasseblokk i et boligstrøk på Ullern. A hadde på dette tidspunkt et arbeidsoppdrag der som tømrer. Han mottok partiet på slutten av arbeidsdagen og kjørte derfra den vanlige ruten til sitt lager i - - gt 23.
Lagmannsretten ser dette opplegg som uttrykk for en planlagt manøver i steden for å få hasjen levert direkte til lageret. Dette understreker det klare forsett som A har utvist i forbindelse med oppdraget. Opplegget gjør også at oppdraget blir mer omfattende enn en tradisjonell oppbevaring. Dette må antas gjort for å unngå oppmerksomhet. Lagmannsretten anser transporten og oppbevaringen som et viktig ledd i den videre omsetning. Hvem som skulle forestå denne, er imidlertid ikke avklart.
Det er på det rene at As delaktighet utelukkende var profittmotivert. Selv om han hadde kommet i en noe vanskelig økonomisk situasjon på grunn av skattegjeld, hadde A en meget god inntekt. Det forelå derfor ikke noen økonomisk krise av en slik art at den kan anses som et formildende moment i saken.
Da A ble pågrepet, benektet han ethvert kjennskap til hasjen. Først ved innledningen av hovedforhandlingen i byretten erkjente han forholdet under tiltalen post I b. Som det fremgår av byrettens dom, er det lagt til grunn oppbevaring av ca 93 kg, idet ca 7 kg ble tatt ut av politiet før videreforsendelsen til Ullern. Tiltalen ble av den grunn rettet på dette punkt. As forsett gjaldt imidlertid hele partiet som opprinnelig var ca 100 kg. Retten finner imidlertid ikke at dette spørsmål får noen stor betydning for straffutmålingen.
Byretten har uttalt at den har tatt et visst hensyn i formildende retning til tilståelsen under hovedforhandlingen.
Lagmannsretten er uenig i denne vurdering, idet en tilståelse på dette tidspunkt, ca et og et halvt år etter pågripelsen, kan etter omstendighetene ikke tillegges betydning.
Det gjenstår da å vurdere om de problemer som soningen av dommen skaper for As samboer og derved for barnet, kan tillegges noen særlig betydning ved straffutmålingen.
Det er slått fast i rettspraksis at i saker av denne art, hvor sterke almenpreventive hensyn gjør seg gjeldende, vil tiltaltes personlige forhold ikke tillegges særlig vekt. Lagmannsretten kan ikke se at det er noen klare signaler i rettspraksis om at en tiltalt som overfører problemer til familiemedlemmer ved soningen, skal nyte godt av noen særlig reduksjon av straffen. Spørsmålet har vært fremme i Rt-1997-426, som gjaldt et betydelig mindre kvantum under strl §162 annet ledd. Straffen ble her redusert noe idet det ble lagt vekt på at tiltalte var alene med omsorgen for tre barn. Dette var således en noe annen familiesituasjon enn i nærværende sak. I Rt-1993-14 og Rt-1993-792 og Rt-1994-1678 som også gjaldt §162 annet ledd, er familiehensyn ikke tillagt vesentlig betydning.
Lagmannsretten finner etter dette at de problemer som As samboer og deres barn påføres som følge av soningen, ikke kan tillegges nevneverdig vekt når det gjelder en så alvorlig forgåelse som her under straffeloven §162 tredje ledd. Man kan heller ikke se at det gjør seg gjeldende noen andre formildende omstendigheter.
Lagmannsretten finner etter dette ikke grunn til å endre den av byretten fastsatte straff, jf strpl §344. Anken blir da å forkaste.
Påtalemyndigheten har lagt ned påstand om saksomkostninger, som gjelder omkostningene for lagmannsretten, idet byrettens saksomkostningsavgjørelse ikke overprøves i en begrenset ankesak. Omkostningsspørsmålet avgjøres etter strpl §436 annet ledd. Selv om A skal sone en lengre fengselsstraff, finner retten på bakgrunn av hans inntektsmuligheter frem til han blir innsatt for soning, å måtte pålegge han å erstatte en del av omkostningene, som fastsettes til kr 4 000.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Anken forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A 4.000 - firetusen - kroner til det offentlige innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.