LB-2001-2901
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-10-24 |
| Publisert: | LB-2001-02901 |
| Stikkord: | Sivilprosess, Bevisavskjæring |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 01-01743 A/42 - Borgarting lagmannsrett LB-2001-02901 K04. |
| Parter: | Kjærende part: Karine Næss Gaarder (Prosessfullmektig: Advokat Morten Foros Krohnstad). Kjæremotpart: Margaret og Klaus Døscher (Prosessfullmektig: Advokat Christian Haneborg). |
| Forfatter: | Kst. lagmann Dag Stousland. Lagdommer Eystein F. Husebye. Lagdommer Ola Dahl |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §224, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3 |
Saken gjelder krav om bevisavskjæring.
Ved stevning 14 februar 2001 har Margaret og Klaus Døscher reist søksmål mot Karine Næss Gaarder, Eivind Næss og Marie Finne vedrørende en grensetvist. I tilsvaret har Gaarder v/advokat Morten Foros Krohnstad krevd at bilag 12 og 14 til stevningen blir prekludert som bevis og tatt ut av saken. Det ble anført at dokumentene beskrev et forlikstilbud som var trukket tilbake. Næss støttet kravet, mens Finne ikke kommenterte det i tilsvaret.
Oslo byrett besluttet 15 juli 2001 at «bilag 12 og 14 til stevningen ikke kan prekluderes og tas ut av saken». Det ble lagt avgjørende vekt på at «saksøker pretenderer at dokumentene gir uttrykk for en innrømmelse, og ikke et forlikstilbud».
Karine Næss Gaarder v/advokat Krohnstad har i rett tid påkjært beslutningen til Borgarting lagmannsrett. Margaret og Klaus Døscher v/advokat Haneborg har tatt til motmæle. Eivind Næss og Marie Finne har ikke kommet med noen bemerkninger til rettens beslutning eller kjæremålet, og de er derfor ikke oppført som parter i kjæremålssaken.
Den kjærende part anfører sammenfatningsvis:
Byrettens beslutning er feil idet det legges til grunn at saksøkernes pretensjoner må være avgjørende for spørsmålet om avskjæring av dokumentene. Retten må ta stilling til dokumentenes karakter, og det kan ikke være tvil om at de begge er deler av et tilbud om forlik i saken.
Grunnlaget for kravet om bevisavskjæring er prinsipalt at en fremleggelse av dokumentene er i strid med forbudet i advokatforskriften om å påberope seg forlikstilbud, jf forskriftens kap 12 pkt 4.5. Forskriften har gjennom domstolsloven §224 tredje ledd status som lovforskrift, og retten er forpliktet til å påse at saksbehandlingen for domstolen skjer i overensstemmelse med disse regler. Høyesteretts kjæremålsutvalgs uttalelse i Rt-2000-1948 kan ikke forstås slik at domstolen uten videre skal være avskåret fra å anvende enhver bestemmelse i forskriften. Den saken som var oppe i Høyesterett gjaldt regler om interessekonflikter og klientkollisjon, mens denne saken gjelder en viktig rettssikkerhetsgaranti for partene i et tvistemål.
Subsidiært gjøres gjeldende at bevisavskjæring må skje på ulovfestet grunnlag. Det er sikker rett at ulovlig ervervet bevis kan avskjæres. Det avgjørende må være om det ut fra en konkret helhetsvurdering foreligger en overvekt av hensyn som tilsier at beviset bør nektes fremmet. I denne vurderingen vil det være et viktig moment at en fremleggelse vil være i strid med advokatforskriften.
De kjærende parter har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byrett beslutning av 15.7.2001 om bevisavskjæring i sak 01-1743 A/42 oppheves.
2. Bilag 12 og 14 til stevningen i sak 01-1743 A/42 for Oslo byrett avskjæres som bevis og fjernes fra sakens dokumenter.
3. Saksøkte tilkjennes omkostningene for lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente.
Kjæremotpartene anfører sammenfatningsvis:
Byretten har foretatt en korrekt bevisbedømmelse og rettsanvendelse. Poenget er at kjæremotpartene gjør gjeldende at det ikke foreligger noe forlikstilbud, men en betingelsesløs innrømmelse. Om det foreligger en innrømmelse er noe retten må ta standpunkt til etter avsluttet hovedforhandling. Det påpekes imidlertid at brevet (bilag 12) ikke fremtrer som noe forlikstilbud etter sin forhistorie, sitt innhold og sin utforming, og det ble heller ikke oppfattet som noe slikt.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
1. Byrettens beslutning stadfestes.
2. Saksøkerne tilkjennes saksomkostninger for byretten og lagmannsretten med tillegg av lovens forsinkelsesrente.
Lagmannsretten bemerker:
Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse i Rt-2000-1948 kan vanskelig forstås på noen annen måte enn at domstolen er avskåret fra å avskjære bevis med hjemmel i advokatforskriften. Det er videre usikkert hvor langt en ulovfestet adgang til å kreve bevis avskåret rekker, og at det skulle omfatte et forlikstilbud har den kjærende part ikke kunnet begrunne med henvisning til sammenlignbar rettspraksis eller juridisk teori.
En forutsetning for kravet om avskjæring må imidlertid være at det er helt klart at dokumentene gir uttrykk for et forlikstilbud. Dette er åpenbart ikke tilfelle her. Ut fra dokumentenes form, innhold og karakter er det ikke mulig å ha noen sikker formening om de gjelder et forlikstilbud og hva det i så fall gikk ut på. Riktignok skrives det i brevet fra Gaarder (dok 14) om minnelig ordning og tilbud som trekkes tilbake. På den annen side er det ingen ting i hennes brev (dok 12) som tyder på at det hun skriver der er knyttet opp til noe forlikstilbud, og adressaten, Døscher, til begge brevene benekter at dette har noe med forlikstilbud å gjøre.
Byrettens beslutning blir etter dette å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves og de kjærende parter har tapt saken fullstendig. I samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd og tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd tilkjennes kjæremotparten saksomkostninger for lagmannsretten og byretten. I mangel av omkostningsoppgave settes salæret skjønnsmessig til kr 3 000,- inkludert merverdiavgift.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens beslutning stadfestes
2. I saksomkostninger for lagmannsretten og byretten betaler Karine Næss Gaarder 3.000 -tretusen- kroner til Margaret og Klaus Døscher innen 2 -to- uker fra kjennelsens forkynnelse med tillegg av renter etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer.