LB-2001-54
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2001-01-26 |
| Publisert: | LB-2001-00054 |
| Stikkord: | Opphevelse av utleggsforretning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo namsrett Nr 00-01433 D - Borgarting lagmannsrett LB-2001-00054 K/04. Kjæremål til Høyesterett forkastet, HR-2001-00423. |
| Parter: | Kjærende part: Even Sveen. Kjæremotpart: Staten ved kemneren i Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokatfullmektig Ronny Lund). |
| Forfatter: | Lagdommer Øystein Hermansen. Lagdommer Karin Stang. Kst. lagdommer Hedda Remen |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §7-10, §7-11, Tvistemålsloven (1915) §180, Skattebetalingsloven (1952) §30, §32, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §4-18, §4-19, Kommuneloven (1992) §53, §54 |
Saken gjelder klage over utleggsforretning.
Den 30. mai 2000 ble utlegg tatt av kemneren i Oslo i bankkonto nr. - - - tilhørende Even Sveen. Bakgrunnen for utlegget var forfalt skattekrav for inntektsåret 1998 på til sammen 199.790 kroner. Sveen klaget 16. april 2000 til namsretten i Oslo og påstod utleggsforretningen opphevet, hovedsakelig med den begrunnelse at skattekravet var oppgjort ved motregning i hans krav på tilbakebetaling av for mye innbetalt skatt. Staten ved kemneren i Oslo kommune tok til motmæle. Oslo namsrett avsa 7. november 2000 kjennelse med slik slutning:
1. Klagen tas ikke til følge.
2. I saksomkostninger betaler Even Sveen til Staten ved kemneren i Oslo kommune kr 7.000,- innen 2 uker fra forkynnelse av denne kjennelse, med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
Det nærmere saksforholdet og partenes anførsler for namsretten fremgår av namsrettens kjennelse.
Even Sveen har i rett tid påkjært kjennelsen til lagmannsretten. Han har i det vesentlige anført:
Namsretten har tatt feil ved bevisvurderingen så vel som ved rettsanvendelsen.
Namsretten har korrekt kommet til at det er anledning til motregning. Med bakgrunn i Kommuneadvokatens anførsler på dette punktet, er det overraskende at rettergangsstraff ikke ble vurdert.
Når det gjelder størrelsen av Sveens krav, har namsretten spekulert i faktum. Det er på det rene at Sveen skal ha tilbake 125.049 kroner for ligningsåret 1998 (som etter hva lagmannsretten kan se, må være feilskrift for 1988). Tilbakebetalingsplikten ble utløst da Borgarting lagmannsretts dom 16. februar 1999 ( LB-1997-00610)n , som opphevet ligningen for 1987 og 1988 (som etter hva lagmannsretten kan forstå, må være feilskrift for 1989), ble rettskraftig. Derimot ble ligningen for 1988 ikke opphevet, men stadfestet. Til tross for kemnerens ubetingede og straffesanksjonerte plikt til å betale tilbake, er tilbakebetaling ikke skjedd. Sveens eneste mulighet til å inndrive sitt krav er å motregne med skatter og avgifter fra andre år.
Namsretten hadde bare tilgang til s. 4 i det dokumentet som viser Sveens tilgodehavende for 1988. Av beløpet på 125.049 kroner er bare 15.536 kroner overført til 1986 til fradrag i restskatt for det året. Sveens netto tilgodehavende utgjør således 109.513 kroner, som med tillegg av rente på 18 % i 6 år og 12 % i 7 år, utgjør 317.777 kroner. Dette er et ubetinget krav, fastsatt av Oslo overligningsnemnd og Østre Toten ligningskontor og sanksjonert av lagmannsretten. Kemnerens motkrav på 199.790 kroner er utilstrekkelig for skatteinnkreving.
Ligningen fra årene 1987 og 1989 avhenger direkte av lagmannsrettens dom, og er ikke tema i denne saken. En eventuell ny ligning for disse årene vil imidlertid kunne føre til ytterligere tilbakebetalingskrav fra Sveen.
Det som anføres fra Kommuneadvokaten om skattebetalingsloven §30, gjelder forhold fjernt fra faktum i denne saken. Etter lagmannsrettens dom er ligningen for 1988 stadfestet. Heller ikke det som sies om kommuneskatten, er riktig. Motregningsforbudet i kommuneloven §54 (som lagmannsretten antar er feilskrift for 53) gjelder bare «den som skylder skatt».
Det er korrekt når namsretten legger til grunn at varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-10 ikke kunne unnlates, men rettens begrunnelse for at unnlatt varsel ikke tillegges betydning, er vanskelig å forstå. Dersom Sveen var blitt varslet, ville han åpenbart ikke ha utpekt sin driftskonto som dekningsobjekt, da dette setter ham i en vanskelig situasjon.
Sveen har nedlagt slik påstand:
1. Utleggsforretningen av 30.5.2000 med sperring av bankkonto - - - oppheves.
2. Staten tilpliktes å betale sakens omkostninger for namsretten og lagmannsretten.
Staten ved kemneren i Oslo kommune har tatt til motmæle og har i det vesentlig gjort gjeldende:
Namsrettens kjennelse er riktig i resultatet og for det vesentligste også i begrunnelsen. Staten opprettholder de anførsler som er fremsatt i tidligere prosesskriv i saken.
Når det gjelder Sveens anførsel om rettergangsstraff, vises til namsrettens vurdering.
Sveen har ikke bestridt kemnerens skattekrav for inntektsåret 1998, verken grunnlaget eller størrelsen.
Han har ikke adgang til å gjøre opp sin skatteforpliktelse ved å motregne.
Det ikke adgang til motregning for den delen av skattekravet som utgjør skatt til kommune og fylkeskommune, jf. kommuneloven §53.
Heller ikke den delen av skattekravet som er skatt til staten, kan gjøres opp ved motregning. Skattebetalingsloven §32 nr. 5 jf. nr. 2 krever at den skattepliktige har en «fordring». Det følger av §30 nr. 1 at Sveen ikke har noen fordring som kan benyttes til å gjøre opp med før dette er fastslått ved et nytt ligningsvedtak. Det vises også til Krüger, Pengekrav 2. utgave 1984 s. 360.
Lagmannsrettsdommen gir ham ikke noe krav mot det offentlige før det eventuelt er truffet nye ligningsvedtak for de inntektsårene hvor ligningen ble opphevet, og det foreligger et nytt avregningsoppgjør fra kommunekassereren hvor det fremgår hvilket beløp han eventuelt har til gode. Sveen har bevisbyrden for at han har et motkrav. Han har også bevisbyrden for motkravets størrelse. Denne bevisbyrden har han ikke oppfylt.
Spørsmålet om og i hvilket omfang Sveen har noe krav om tilbakebetaling fra det offentlige som følge av for mye innbetalt skatt, må avgjøres i en egen sak og ikke prejudisielt ved vurderingen av utleggets gyldighet.
Det er riktig at det skal beregnes renter av et eventuelt tilgodehavende for Sveen. Den rentesats Sveen opererer med, savner imidlertid hjemmel.
For øvrig må det antas at et eventuelt tilgodehavende for Sveen basert på lagmannsrettsdommen uansett ikke ville kunne brukes til motregning av kravet fra kemneren i Oslo for inntektsåret 1998, fordi dette tilgodehavende i sin helhet ville gå med til dekning av et krav på restskatt for 1989 fra kommunekassereren i Østre Toten.
Staten deler ikke namsrettens syn om at det neppe var grunnlag for å unnlate varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-10. Vilkårene for unnlatt varsling av Sveen var oppfylt. Varsel kan unnlates dersom fullbyrdelsen ville bli vesentlig vanskeliggjort om slik meddelelse ble gitt. Med bakgrunn i Sveens manglende vilje til frivillig oppgjør på tross av purringer, var det en nærliggende risiko for at det ikke ville være penger på kontoen den dagen beslaget ble gjort. Sveen fikk dessuten 11. november 1999 og 14. april 2000 tilsendt varsel etter tvangsfullbyrdelsesloven §4-18 og §4-19 om at tvangsinnfordring av skattekravene for 1998 ville bli begjært dersom beløpet ikke ble betalt.
Dersom lagmannsretten finner at vilkårene for unnlatt varsling likevel ikke var oppfylt, skal utlegget bare oppheves dersom denne saksbehandlingsfeilen kan ha virket bestemmende på avgjørelsens innhold, jf. Rt-1988-94. For det første må det legges til grunn at utleggsforretningen uansett ville vært gjennomført. Det at et skattekrav er omtvistet, er i seg selv ikke til hinder for inndrivelse. Ved at Sveen ble varslet om at tvangsinnfordring ville bli begjært om betaling ikke skjedde, hadde han en klar oppfordring til å gjøre opp frivillig på annen måte eller foreslå et annet dekningsobjekt. Under enhver omstendighet er det lite trolig at kemneren ville valgt et annet dekningsobjekt enn penger på konto. Saksøkte har bare en rett til å uttale seg om valget av dekningsobjekt og ikke adgang til å avgjøre valget endelig.
Staten ved kemneren i Oslo kommune har nedlagt slik påstand:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. Staten tilkjennes sakens omkostninger med tillegg av 12 % rente fra forfall til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten og tiltrer i det vesentlige namsrettens begrunnelse.
Lagmannsretten legger til grunn at Sveen ikke har bestridt skattekravet for 1998 fra kemneren i Oslo.
Spørsmålet for lagmannsretten som for namsretten er om Sveen har et krav på tilbakebetaling av for mye innbetalt skatt, og om dette kravet kan bringes til motregning i det kravet som er grunnlaget for utleggsforretningen.
Sveens anførsel om at «(n)amsretten har korrekt kommet til at det er anledning til motregning» må bero på en misforståelse. Så vidt lagmannsretten kan se, slår namsretten helt generelt fast at «(m)otregning kan på visse vilkår foretas i krav mellom samme parter». Etter at motregningsspørmålet i denne konkrete saken er drøftet, konkluderer namsretten slik: «Så lenge det fremlagte skatteoppgjør ikke tilsier at det foreligger et krav, eller det er fastslått ved nytt ligningsvedtak etter lagmannsrettens dom at det foreligger et krav, kan retten ikke se at det her er anledning for Sveen til å motregne».
Det er noe uklart for lagmannsretten om Sveen mener han har 125.049 kroner (med tillegg av renter) til gode for 1988, eller om beløpet utgjør 109.513 kroner (med tillegg av renter). Under enhver omstendighet er lagmannsretten enig med namsretten i at Sveen ikke har ført bevis for at han har noe krav på tilbakebetaling av skatt for 1988. Lagmannsretten legger som namsretten til grunn at hans opprinnelige tilgodehavende på 125.049 kroner ble overført til dekning av for lite innbetalt skatt for årene 1986 og 1987, slik det fremgår av «Skatteoppgjør for eldre endringssak» for 1988 som er fremlagt som bilag 3 til Sveens klage til namsretten. Det samme går frem av bilag 1 til Sveens kjæremålserklæring, som inneholder skatteoppgjørene for 1986 og 1987. Av oppgjøret for 1986 fremgår at 15.536 kroner er overført fra 1988. Av oppgjøret for 1987 fremgår at 109.513 er overført fra 1988. Til sammen utgjør dette det samlede opprinnelige tilgodehavende fra 1988 på 125.049 kroner. Sveen har for øvrig ikke bestridt at skattemyndighetene har adgang til slik overføring. At Borgarting lagmannsretts dom 16. februar 1999 opphever Sveens ligning for 1987, kan ikke tillegges vekt. Det er ikke opplyst noe om hvilke følger opphevelsen eventuelt skulle få for skattemyndighetenes krav for 1986 og 1987.
Etter dette er det ikke foranledning for lagmannsretten til å gå nærmere inn på betydningen av lagmannsrettens dom i skattesaken eller betydningen av kommuneloven §53 og skattebetalingslovens regler om motregning.
Lagmannsretten finner det tvilsomt om det var adgang for namsmannen til å unnlate varsling om utleggsforretningen etter tvangsfullbyrdelsesloven §7-10. Det må imidlertid antas at en eventuell uriktig unnlatelse av å varsle uansett ikke ville hatt noen betydning for avgjørelsens innhold, og det er derfor ikke grunn til å oppheve utleggsforretningen som følge av manglende varsel. Lagmannsretten viser til avgjørelsen i Rt-1988-65, og legger til grunn at synspunktene der fortsatt er relevante ved anvendelsen av den nye tvangsfullbyrdelsesloven. Utleggsforretning ville vært holdt selv om varsel var blitt sendt. Det er ikke til hinder for å ta utlegg at skattekravet bestrides av debitor. Etter skattebetalingsloven §32 nr. 1 jf. §30 er et skattekrav tvangsgrunnlag for utlegg, selv om det er påklaget eller bragt inn for domstolene. Sveen var dessuten allerede varslet to ganger om at tvangsinndrivelse ville skje, og hadde foranledning til å anvise et annet formuesgode enn den aktuelle bankkonto som dekningsobjekt dersom det var særlig viktig for ham at denne kontoen ikke ble brukt. Debitors anledning til å uttale seg om valget av utleggsgjenstand er dessuten ikke bindende for namsmannen, jf. tvangsfullbyrdelsesloven §7-11 første ledd og Falkanger m. fl. Tvangsfullbyrdelsesloven 1995 s. 325.
Det er uklart om Sveen for lagmannsretten opprettholder sin anførsel om rettergangsstraff for Kommuneadvokaten. Under enhver omstendighet er et slikt krav etter lagmannsrettens syn åpenbart grunnløst.
Etter dette blir namsrettens kjennelse å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves, og Sveen pålegges å erstatte kjæremotpartens omkostninger for lagmannsretten i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd. Det er etter lagmannsrettens syn ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen. Statens omkostninger for lagmannsretten er oppgitt til å være 13.600 kroner. Sveen har ikke gjort noen innsigelser mot beløpet, og lagmannsretten legger oppgaven til grunn.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Even Sveen til staten ved kemneren i Oslo kommune 13.600 -trettentusensekshundre- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse. Etter oppfyllelsesfristen påløper forsinkelsesrente med den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum.