LB-2002-214
| Instans: | Borgarting lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2002-01-28 |
| Publisert: | LB-2002-00214 |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr 01-10038 A/48 - Borgarting lagmannsrett LB-2002-00214 K/04. |
| Parter: | Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Ellen Moen). Kjæremotpart: B AS (Prosessfullmektig: Advokat Linda T Stenersen). |
| Forfatter: | Lagdommer Vincent Galtung. Lagdommer Dag A. Minsaas. Lagdommer Anne Ellen Fossum |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §61, §66, Tvistemålsloven (1915) §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §62 |
Saken gjelder spørsmål om rett til å stå i stillingen ved avskjed jf arbeidsmiljøloven §66 nr 3.
A ble ansatt i - - AS (som senere har byttet navn til B AS) 17. desember 2000 som kommunikasjonsrådgiver. Hun var også partner i firmaet. Firmaet ble registrert i Brønnøysundregisteret i 1997, men virksomheten skal først ha kommet i gang våren 1998.
A mottok skriftlig avskjed 2. oktober 2001. Avskjeden ble begrunnet med vesentlig tillits- og pliktbrudd og vesentlig mislighold av arbeidsavtalen. A tok ut stevning for Oslo byrett 12. oktober 2001 med påstand om at avskjedigelsen var ugyldig. B AS har tatt til motmæle.
For en mer grundig gjennomgang av kontrakten mellom arbeidstaker og arbeidsgiver samt prosessen frem til avskjeden, vises til byrettens kjennelse.
A begjærte kjennelse for å stå i stillingen frem til rettskraftig dom. B AS motsatte seg at hun skulle stå i stillingen. Oslo byrett avsa kjennelse 18. desember 2001 med slik slutning:
1. Kravet om at A skal få kome tilbake i stillinga i B AS til saka er endelig avgjort, blir ikkje tatt til følgje.
2. Avgjerda om kven som skal bere sakskostnadene, utstår til saka blir avslutta ved dom eller orskurd.
A, som i rett tid har påkjært kjennelsen, har i det vesentlige anført:
Når byretten har kommet til at grunnlaget for avskjeden er tvilsom, skal det mye til for at arbeidstaker ikke skal få stå i stillingen. Beslutningen om avskjed i stedet for oppsigelse er et forsøk på å unngå bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §61 nr 4 om arbeidstakers rett til å stå i stillingen under saken.
Uansett har byretten tillagt de negative konsekvenser for A for liten vekt. Det vises til at A mistet sin inntekt fra en dag til en annen. Det må også ses hen til at det kan ta lang tid før en rettskraftig dom foreligger ved anke. Kjennelsen er for øvrig i strid med hensynene bak arbeidsmiljøloven §61 nr 4, nemlig at arbeidstaker sikres kontinuitet i arbeidet slik at vedkommende har en praktisk mulighet til å gjeninntre dersom oppsigelsen blir bedømt som usaklig. Det vises også til hensynet til arbeidstakers behov for inntekt i den periode prosessen varer. Tilbudet om lønn frem til hovedforhandling fra arbeidsgiver var betinget av tilbakebetaling og således ikke akseptabelt.
A har nedlagt slik påstand:
1. A gis rett til å stå i stillingen til saken er rettskraftig avgjort.
2. A tilkjennes saksomkostninger med kr 7.000,- fra B AS for dette kjæremål med tillegg av lovens rente fra kjennelsens oppfyllelsesfrist til betaling skjer.
B AS har i kjæremålstilsvaret i det vesentligste anført:
Hovedregelen ved avskjed er at vedkommende arbeidstaker ikke har rett til å stå i stilling jf arbeidsmiljølovens §66 nr 3. Inntektsbortfall under saken må tillegges begrenset vekt da det er en direkte følge av avskjeden. Uansett ble A tilbudt lønn frem til hovedforhandling i byretten, dog slik at hun skulle tilbakebetale lønn ut over tre måneder om ikke vinner frem i herredsretten. Dette tilbudet har hun avslått. Det vises også til at A selv har et annet selskap hvor hun har hatt inntekter i denne perioden.
Arbeidsgiver fastholder at det foreligger avskjedsgrunnlag. Det vises her til de betydelige problemer hun er årsak til i arbeidsmiljøet. Hun hadde en ledende stilling. Avskjedsgrunnlaget er ikke tvilsomt. Det dreier seg om et lite nystartet firma hvor godt samarbeid mellom lederne er avgjørende. Med det motsetningsforhold som er mellom henne og de andre ansatte vil det være umulig å få arbeidsmiljøet til å fungere tilfredsstillende dersom hun kommer tilbake. Det vises til Rt-1992-1577 og Rt-1986-722.
Selv om avskjeden vurderes som oppsigelse jf arbeidsmiljølovens §66 nr 4 foreligger grunnlag for at hun skal fratre under sakens behandling. Det vises her til byrettens kjennelse side 10 og 11 som kjæremotparten slutter seg til.
B AS har nedlagt slik påstand:
1. Oslo byretts kjennelse av 18. desember 2001 i sak nr 01-10038 A/48 stadfestes.
2. A dømmes til å betale B AS saksomkostninger med NOK 5.000 for dette kjæremål med tillegg av lovens rente fra kjennelsens oppfyllelsesfrist til betaling finner sted.
Lagmannsretten bemerker:
Etter arbeidsmiljøloven §66 nr 1 er avskjed betinget av at det foreligger vesentlig mislighold fra arbeidstakerens side. I en avskjedssak er utgangspunktet at arbeidstaker ikke har rett til å stå i stilling mens rettslig tvist om avskjeden verserer jf. arbeidsmiljøloven §66 nr 3.
I likhet med byretten mener lagmannsretten at det ved vurderingen av om en avskjediget arbeidstaker med hjemmel i §66 nr 3 likevel skal gis rett til å stå i stilling, vil være av sentral betydning hvor godt fundert avskjeden synes å være slik saken er opplyst på avgjørelsestidspunktet.
Byretten la til grunn at avskjedsgrunnlaget synes å være tvilsomt jf. kjennelsen side 10 første avsnitt. Ut fra de foreliggende dokumenter fremlagt for lagmannsretten er lagmannsretten enig i denne vurderingen. Det er ikke fremlagt ytterligere dokumentasjon etter byrettens behandling av saken som gir grunnlag for å endre denne oppfatningen.
Arbeidsgiver har nedlagt subsidiær påstand om at avskjeden uansett skal vurderes som oppsigelse jf arbeidsmiljøloven §66 punkt 4 i.f. Spørsmålet om å stå i stilling vil således uansett kunne vurderes etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 annet ledd tredje setning. Lagmannsretten legger til grunn at selv om det her i realiteten dreier seg om gjeninntreden, må vurderingstemaet være det samme når grunnen til at arbeidstaker fratrådte, var at hun ble avskjediget, og avskjedsgrunnlaget synes tvilsomt.
Ved vurderingen av om det er urimelig at arbeidsforholdet opprettholdes under sakens gang, vil de momentene som er nevnt i Arbeidsmiljøloven med kommentarer av Odd Friberg m. fl. som sitert av byretten side 10 fjerde avsnitt, være av betydning.
I dette tilfellet er oppsigelsen/avskjeden begrunnet i forhold som etter sin art kan danne grunnlag for avskjed eller oppsigelse. Det legges også til grunn at problemene har vart over en viss tid. Avskjeden/oppsigelsen er blant annet begrunnet i samarbeidsproblemer i forhold til øvrige ansatte. Lagmannsretten legger til grunn at det hersker et motsetningsforhold mellom A og de hun skal samarbeide med, og at det er en situasjon som A bærer sin del av ansvaret for. Det vises til at problemene ble forsøkt tatt opp med henne uten at det førte til noen bedring. Det dreier seg om en relativt liten bedrift med få ansatte hvor A hadde en lederfunksjon. Utgangspunktet etter forarbeidene til arbeidsmiljøloven, om at der arbeidstakers forhold er årsaken til oppsigelsen bør dette i alminnelighet føre til fratreden, må få særlig betydning der vedkommende har en ledende stilling som her. Det må imidlertid forutsettes at retten ved vurderingen også foretar en foreløpig vurdering av oppsigelsens holdbarhet. Som nevnt innledningsvis mener lagmannsretten det er tvilsomt om det foreligger grunnlag for avskjed, men finner at de påståtte grunnlag etter omstendighetene kan være tilstrekkelig til oppsigelse. På den annen side kommer hensynet til As inntektsforhold. Hun har etter det opplyste kun hatt beskjeden inntekt i perioden. Etter lagmannsrettens oppfatning vil det allikevel være urimelig at hun skal gjeninntre, med de konsekvenser det vil få for forholdet til arbeidsmiljøet og produktiviteten. Det vises her til byrettens begrunnelse som lagmannsretten slutter seg til.
Hovedforhandling i byretten er berammet til 31. januar d.å. Det vil der finne sted en fullstendig og umiddelbar bevisførsel rundt alle faktiske forhold og hovedforhandlingen vil derfor gi et langt bedre grunnlag for en oppfatning av faktum enn det som følger av skriftlig dokumentasjon. Det vises her særlig til de påstander som er fremkommet fra begge sider vedrørende årsakene til samarbeidsproblemene. Etter rettspraksis synes det allikevel tvilsomt om spørsmålet om å stå i stilling på ny kan bringes inn for retten av arbeidstaker dersom byrettens dom skulle gå ut på at det ikke foreligger oppsigelsesgrunnlag. Det vises her til Rt-1992-267, Rt-1992-550, Rt-1994-1522 og Rt-2000-1158. Etter lagmannsrettens oppfatning kan en del tale for at den midlertidige avgjørelsen begrenses til å gjelde perioden frem til det foreligger dom i byretten, slik at spørsmålet kan behandles på ny dersom byrettens dom skulle gi grunnlag for det. En slik løsning synes imidlertid ikke å være i samsvar med lovens system, som er tolket dithen at arbeidstakers interesser uansett i et slikt tilfelle blir ivaretatt ved reglene i arbeidsmiljøloven §62 jf. den praksis det er vist til over samt Fanebust, Oppsigelse i arbeidsforhold 4. utgave, sidene 340 og 341. Etter dette må således kjennelsen få virkning frem til rettskraftig dom selv der byretten skulle komme frem til at det ikke er grunnlag for oppsigelse og arbeidsgiver anker dommen.
Kjæremålet har vært forgjeves og byrettens kjennelse stadfestes.
Saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §180 første ledd. Lagmannsretten finner at A i samvær med hovedregelen i bestemmelsen bør bære saksomkostningene forbundet med kjæremålet.
Advokat Linda T. Stenersen har krevet saksomkostninger med kr 5.000,- og lagmannsretten legger beløpet til grunn som rimelig og nødvendig.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens kjennelse stadfestes.
2. A betaler i saksomkostninger for lagmannsretten 5.000 - femtusen - kroner til B AS med tillegg av rente etter forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum fra forfall til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens kjennelse.