LE-1987-297
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-09 |
| Publisert: | LE-1987-00297 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Dom av 9. juni 1989 i ankesak nr. 297/87 hl.nr. 467/87. |
| Parter: | Ankende part: Diplom-Is A/L (Prosessfullmektig: Advokat Nils P. Jacobsen, Oslo). Motpart: Per J. A. Haavik (Prosessfullmektig: H.r.advokat Ole Chr. Wærenskjold, Oslo). |
| Forfatter: | Lagdommer Bror Oskar Scherdin, formann. Lagdommer Erik Smedsrud. Lagdommer Hans Petter Lundgaard |
| Lovhenvisninger: | Kommisjonsloven (1916) §68, §2, §18, Tvistemålsloven (1915) §452 |
Diplom-Is A/L er en bedrift - iskremprodusent - som helt ut eies av norske meierier. Meieriene driver produksjon og omsetning av iskrem gjennom (etter det opplyste) syv bedrifter - herunder Diplom-Is A/L - som har delt markedet mellom seg. Det er etablert et samarbeid mellom bedriftene med sikte på arbeidsdeling og spesialisering. Bedriftene står tilsluttet et samarbeidsorgan, Meierienes Iskremforening.
Omsetningen av iskremprodukter fra produsent skjer - direkte eller via mellommann - i det vesentlige til (1) dagligvareforretninger, (2) kiosker, bensinstasjoner o.l. og (3) serveringssteder (storkjøkkenmarkedet). Bedriften har bygget opp et eget salgs- og distribusjonsapparat i mange distrikter. Men i en del distrikter, særlig utkantdistrikter, har bedriften hatt avtaler med mellommenn - distributører - som har utøvet grossistfunksjon ved markedsføringen av iskremproduktene.
Forholdet mellom Diplom-Is A/L og den enkelte distributør har vært regulert ved skriftlig avtale som gir distributøren rett - enerett - til å markedsføre bedriftens produkter i et nærmere avgrenset distrikt. Distributørene er således eneforhandlere i hvert sitt distrikt. Distributøren holder nødvendig lagerplass for varene i distriktet og sørger for transport av varene til detaljist. Distributøren er selv ansvarlig for betaling av alle varer levert til detaljist og må selv sørge for inkasso. Varene leveres til detaljist til priser fastsatt av Diplom-Is A/L. Godtgjørelsen til distributøren består først og fremst av en prosentprovisjon beregnet av avgiftsfri engros pris. I tillegg til denne grunnprovisjon er enkelte forhandlere dessuten tilstått en prosentberegnet kompensasjon for ubekvemme distribusjonsforhold. I tillegg til dette kommer prosentvis beregnet kontantrabatt og vrakrabatt.
I den periode som har interesse her, har avtalene med de enkelte distributører vært likelydende i sitt generelle innhold. Diplom-Is A/L har fra tid til annen gått til oppsigelse av tidligere avtaler og etter forhandlinger inngått nye avtaler med distributørene. Dette har således skjedd i 1973, i 1980 og senest i 1983. Ved forhandlingene i denne periode har distributørene til dels vært representert av et særlig forhandlingsutvalg. Etter forslag fra dette utvalg ble det i de nye avtaler av 1980 inntatt en bestemmelse - som var ny i forhold til avtalene av 1973 - om distributørens rettigheter i tilfelle avtalen ble oppsagt. Etter denne bestemmelse, som er inntatt i §18 annet ledd, vil det ved eventuelt erstatningskrav fra distributøren i dette tilfelle "være Lov av 30. juni 1916 om kommisjon, handelsagentur og handelsreisende - kalt agentloven - som må legges til grunn". Det er uomtvistet at denne avtalebestemmelse må forstås slik at den (også) henviser til reglene om etterprovisjon i kommisjonsloven §68.
Firmaet Per A. Haavik har siden 1957 som eneforandler markedsført iskremprodukter fra Diplom-Is A/L på Søre Sunnmøre og i Nordfjordeid. Det hadde tidligere ikke foregått noen omsetning av iskrem i dette distrikt. Senere har også iskrem fra andre produsenter kommet inn på markedet i distriktet. Haavik var imidlertid like til det siste helt dominerende på iskremmarkedet i distriktet - med en markedsandel på 75 - 80 % for diplomisprodukter.
I 1980 ble også avtalen - fra 1973 - med Haavik oppsagt og Haavik ble i likhet med de øvrige distributører tilbudt en ny avtale. Haavik undertegnet imidlertid ikke noe avtaledokument. Det skyldtes at han var misfornøyd med avtalens innhold på to punkter. Først og fremst gjaldt det provisjonssatsen som han mente var for lav, og dernest konkurranseklausulen (§2) som han mente gikk for langt. Forhandlinger om provisjonen pågikk mellom partene i tiden frem til september 1981. Ved utgangen av 1980 hadde Diplom-Is gått med på å øke den grunnprovisjon som var felles for alle distributører. Det opprinnelige tilbud på 19,5 % ble forhøyet til 21 %. Senere gikk Diplom-Is videre med på å øke Haaviks særlige godtgjørelse for ubekvemme distribusjonsforhold. Ved brev av 17. mars 1981 ble således prosentsatsen her forhøyet fra 2,5 % til 3 %. Etter at Diplom-Is i april 1981 hadde etterlyst avtalen i undertegnet stand, kom Haavik i september s.å. med nye forslag om forhøyelse av godtgjørelsen. Diplom-Is avslo i brev av 14. (og 16.) september 1981 forslagene og fastholdt sine tidligere tilbud. Med dette sluttet brevvekslingen. På tilbudet i det nevnte brev kom det ikke noen uttrykkelig aksept fra Haavik som imidlertid fortsatte distribueringen av varene fra Diplom-Is med de tilbudte provisjonssatser.
I 1983 ble avtaleforholdet med Haavik oppsagt på samme måte som avtalene med de øvrige distributører, nemlig ved et fellesbrev til distributørene datert 23. august 1983 som i den innledende overskrift refererer til "distribusjonsavtalen av 12. desember 1980 med utløp 1. januar 1984". Brevet lyder i det følgende:
"Idet vi viser til orientering og samtaler om denne sak under distributørmøtet 15. og 16. april d.å., sier vi med dette opp ovennevnte avtale ved dens utløp 1. januar 1984.
En vil om en ukes tid komme tilbake til fastsettelse av tidspunkter for forhandlinger om fremtidig avtale med den enkelte distributør."
Haavik ble imidlertid denne gang ikke tilbudt noen ny avtale. Dette ble gjort klart ved Diplom-Is' brev av 1. november 1983 der det heter "at vi ikke ønsker å inngå ny avtale med Dem om distribusjon av våre varer". Brevet forutsetter distributørforholdet avviklet pr. 31. mars 1984.
Ved stevning av 31. mai 1985 gikk Haavik til søksmål mot Diplom-Is med krav om erstatning for tap som er påført ved at distribueringen ble bragt til opphør før utløpet av avtaletiden. Det hevdes at brevet av 23. august 1983 ikke var en reell oppsigelse og at avtalen derfor først kunne anses oppsagt ved brevet av 1. november 1983. Da avtalen således ikke var oppsagt innen 1. september 1983, fulgte det av dens §18 første ledd at avtalen løp videre for 1984. Haavik krever å bli satt i samme stilling som om avtalen hadde vært praktisert i hele 1984.
Haavik har videre krevet etterprovisjon i samsvar med kommisjonsloven §68 under henvisning til avtalens §18 annet ledd om at kommisjonsloven må legges til grunn ved eventuelt erstatningskrav i tilfelle av oppsigelse.
Diplom-Is har bestridt begge krav.
Når det gjelder kravet om erstatning for driftstap i 1984, hevdes at oppsigelsen i brevet av 23. august 1983 må legges til grunn som reell og at avtalen følgelig utløp ved utgangen av 1983. Dette må gjelde uansett hvilken avtale som antas å gjelde mellom partene - avtalen av 1973 eller avtalen av 1980 eller en eventuell muntlig avtale av tilsvarende innhold.
Når det gjelder kravet på etterprovisjon anføres at avtalen av 1980 ikke gjelder mellom partene idet den ikke er undertegnet av Haavik. Bestemmelsen i 1980-avtalens §18 annet ledd kan følgelig ikke påberopes som hjemmel for et krav om etterprovisjon etter reglene i kommisjonsloven. Og 1973-avtalen som eventuelt kunne anses å gjelde mellom partene, inneholdt ingen tilsvarende bestemmelse.
Strømmen herredsrett avsa den 9. januar 1987 dom med slik domsslutning:
"Diplom-Is A/L, v/styrets formann, betaler til Per A. Haavik, 6770 Nordfjordeid, kr. 700.000,- kronersyvhundretusen 00/100 - i etterprovisjon innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse. Forøvrig frifinnes Diplom Is A/L.
I saksomkostninger betaler Diplom Is A/L, v/styrets formann, innen 14 -fjorten- dager fra dommens forkynnelse til Per A. Haavik, 6770 Nordfjordeid, kr. 5.000,- kronerfemtusen 00/100."
Når det gjaldt 1980-avtalen, fastslo herredsretten i domsgrunnene at tilbudet fra Diplom-Is sto ved makt så sent som i september 1981, jfr. brevet av 14. september s.å. På dette brev kom det ikke noen uttrykkelig aksept fra Haavik. Men ved å fortsette distribuering av varer fra Diplom-Is hadde Haavik i følge herredsretten akseptert avtaleutkastet av 1980 med de senere tilbudte provisjonssatser. Dermed gjaldt 1980-avtalen mellom partene uten hensyn til at Haavik ikke hadde undertegnet noe avtaledokument.
At Haavik hadde krav på etterprovisjon fulgte likefrem av 1980-avtalens §18 annet ledd med henvisning til kommisjonsloven, herunder dens §68. Kravet var med andre ord avtalehjemlet. Noen annen hjemmel forelå forutsetningsvis ikke, jfr. dommen 1: "Det er på det rene at Haavik drev selvstendig mellommannsvirksomhet. Kommisjonsloven kan derfor ikke anvendes direkte, og Haavik har innrømmet at Høyesteretts avgjørelse i Rt-1980-243 stenger for analogisk anvendelse."
Diplom-Is A/L ble ved dommen frifunnet for kravet om erstatning for driftstap i 1984, som bygget på forutsetningen om at avtalen måtte anses oppsagt senere enn 1. september 1983 slik at den etter §18 løp videre for 1984. Etter herredsrettens oppfatning var avtalen kontraktsmessig oppsagt allerede ved brevet av 23. august 1983 og dermed tidsnok til at avtaleforholdet ble bragt til opphør ved utgangen av 1983 (dommen 11-12):
"Brevet inneholder en klar oppsigelse av det løpende rettsforhold. Og det kan ikke være noen tvil om rettsforholdet gjennom brevet ble bragt til opphør. Skulle Haavik få fortsette etter oppsigelsestiden, var firmaet avhengig av at de forhandlinger som var forespeilet, førte frem. Haavik måtte med andre ord få et tilbud som firmaet ut fra sine interesser fant å kunne akseptere. Og på denne bakgrunn kan ikke retten se at Haavik med grunn kunne innrette seg på at forholdet ville fortsette etter oppsigelsestiden. Firmaet har ikke anført noen grunnlag som gjorde en slik holdning berettiget. Retten konstaterer derfor at Haavik måtte gå ut fra at det var en reell risiko for at ny avtale ikke ville komme i stand, slik at oppsigelsen av 23. august 1983 var reell. Det Diplom-Is kan bebreides for er at laget tilbød forhandlinger på et tidspunkt da det allerede hadde bestemt seg for å avvikle samarbeidet med Haavik. Det kan imidlertid ikke få som konsekvens at oppsigelsen ble uten rettsvirkninger. Men det kan eventuelt danne grunnlag for et erstatningskrav for det tap Haavik har lidt som følge av at tilbudet om forhandlinger ble fremsatt. Men det er i så fall et nytt krav som retten ikke kan pådømme."
Diplom-Is A/L har ved advokat Nils P. Jacobsen i rett tid påanket dommen og har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"Diplom-Is A/L frifinnes og tilkjennes saksomkostninger."
Per Johannes Andreasson Haavik har ved h.r.advokat Ole Chr. Wærenskjold tatt til motmæle og har videre erklært motanke i anledning av at han ikke ble tilkjent erstatning for driftstap i 1984. I motanken gjøres videre gjeldende at det skjønnsmessig utmålte etterprovisjonsbeløp er for lite og at det ved utmålingen av et samlet erstatnings- og etterprovisjonsbeløp må gis kompensasjon for det betydelige rentetap i tiden etter 1. januar 1984. Haavik har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
"1. Diplom-Is A/L betaler til Per A. Haavik erstatning begrenset oppad til kr. 2.400.000,-.
2. Diplom-Is A/L pålegges å betale fulle saksomkostninger til Per A. Haavik for herredsretten og lagmannsretten."
Diplom-Is A/L har tatt til gjenmæle overfor motanken og har nedlagt påstand om frifinnelse likelydende med påstanden i hovedanken.
Saken foreligger etter dette for lagmannsretten som omtvistet i samme omfang som for herredsretten.
Under ankeforhandlingen møtte adm. direktør Harald Nicolai
Knutzen for Diplom-Is A/L og avga forklaring som partsrepresentant for den ankende part. Videre møtte ankemotparten, Per J. A. Haavik og avga partsforklaring. Det ble ikke avhørt vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Den ankende part, Diplom-Is A/L, gjør i hovedanken gjeldende prinsipalt at Haavik ikke skulle ha vært tilkjent etterprovisjon og subsidiært at det tilkjente beløp er for høyt.
Det forelå ingen avtale, skriftlig eller muntlig, mellom partene, som ga Haavik rett til å kreve etterprovisjon i samsvar med kommisjonsloven. Etter at Diplom-Is i 1980 hadde oppsagt avtalen av 1973 forelå det ikke lenger noen skriftlig avtale mellom partene. Avtalen av 1980, som hjemlet en slik rett, ble aldri undertegnet av Haavik. Det forelå heller ikke noen muntlig avtale om at avtaledokumentet fra 1980 skulle gjelde mellom partene. Distribusjonen av varer fortsatte uten at det forelå noen uttrykkelig avtale om forholdet. Dette skjedde stilltiende på en "fra dag til dag" basis. Skal man finne frem til det nærmere innhold i dette stilltiende - "muntlige" - avtaleforhold, vil det være naturlig å ta utgangspunkt i avtalen av 1973. Denne avtale inneholdt ikke noen bestemmelse som ga rett til å kreve etterprovisjon. Det samme synes da uten videre å måtte gjelde det etterfølgende stilltiende avtaleforhold. At 1973 avtalen var oppsagt og således skulle ha opphørt å gjelde, kan for så vidt ikke være avgjørende så lenge distribueringen av varer fortsatte uten at partene hadde inngått en ny avtale. At forholdet på denne måte fortsatte i lengre tid - frem til utgangen av 1983 - er ikke tilstrekkelig grunn til at 1980avtalen skal anses å ha trådt i stedet for 1973-avtalen i forholdet mellom partene. Ved oppsigelsen i 1983 var det for så vidt i følge den stilltiende avtale den eldre avtalen av 1973 som gjaldt mellom partene, med de endringer, særlig i prosisjonssatsene, som etterhvert var blitt gjennomført i praksis.
Det foreligger heller ikke noe annet grunnlag for Haaviks påståtte rett til etterprovisjon. Haavik er verken handelsagent eller salgskommisjonær. Han er en selvstendig forhandler. Et avgjørende kriterium for avgrensningen her er at den selvstendige forhandler har den økonomiske risiko for oppgjøret med kundene. Såvel etter 1973-avtalen som 1980-avtalen (begges Å 8) har distributøren - Haavik - denne økonomiske risiko. At Diplom-Is har rett til å fastsette prisene, har ingen betydning for avgrensningen her. Kommisjonsloven regler om etterprovisjon er etter dette ikke direkte anvendelige og Rt-1980-243 (Tampaxdommen) må anses å utelukke analogisk anvendelse i et tilfelle som det foreliggende.
Når det gjelder motanken fra Haavik, bestrider Diplom-Is at Haavik har krav på erstatning for driftstap i 1984 og gjør gjeldende at avtaleforholdet ble oppsagt i tide til at det opphørte ved utgangen av 1983. Diplom-Is slutter seg i det vesentlige til herredsrettens domsgrunner på dette punkt (jfr. dommen 11 - 12).
I tilfelle lagmannsretten skulle finne grunnlag for et erstatningskrav, har Diplom-Is innvendinger mot Haaviks beregning av hva driftsresultatet ville blitt i 1984 med fortsatt iskremdistribusjon. Det hevdes at Haavik har anslått inntektene for høyt og utgiftene for lavt. Når det gjelder inntektssiden, vises det til at Haavik har regnet med en omsetningsøkning på 10,8 % i forhold til 1983 mens Diplom-Is anslår økningen til 3,8 %. For utgiftssiden hevdes det at flere poster er oppført med lavere beløp enn i 1983, noe som må være urealistisk. Tapet anslås etter dette av Diplom-Is til omkring kr. 410.000,- - altså vesentlig lavere enn Haaviks anslag på kr. 840.000,-.
Når det gjelder utmålingen av etterprovisjonsbeløpet gjør Diplom-Is som nevnt gjeldende i sin subsidiære anførsel at det tilkjente beløp, kr. 700.000 er for høyt. Anførslene på dette punkt er i hovedtrekk de samme som for herredsretten, jfr. dommen 8 - 9 og 13. Det blir særlig understreket at kravet på etterprovisjon i anledning av avtale om salg sluttet etter forholdets opphør etter kommisjonsloven §68, annet ledd, er betinget av at "avtalen kan anses å ha kommet i stand som følge av agentens virksomhet i den tid forholdet har bestått." Når dette vilkår om sammenheng skal overføres på et forhold som det foreliggende, kan det vanskelig tenkes oppfylt for et helt års omsetning i vedkommende distrikt. Dermed svikter forutsetningen for Haaviks krav om et vesentlig høyere beløp enn tilkjent. Men også det tilkjente beløp ligger for høyt. Selv om man legger til grunn at Haaviks innsats hadde ettervirkninger i form av salg i tiden etter 1. januar 1984, vil dette bare gjelde i en sterkt begrenset tidsperiode. Diplom-Is er imidlertid enig med herredsretten i at det her ikke er mulig å fastslå ettervirkningenes omfang og varighet på en tilnærmet eksakt måte og at avgjørelsen derfor må bli skjønnsmessig.
Diplom-Is antar - i motsetning til Haavik - at herredsretten - uten at dette uttrykkelig er sagt i premissene - også har tatt hensyn til rentetapet ved den skjønnsmessige utmåling av etterprovisjonsbeløpet.
Ankemotparten, Per Johannes Andreasson Haavik, hevder i hovedanken at avtaleutkastet av 12. desember 1980 ble gjeldende avtale mellom partene før utgangen av 1981 og henholder seg i det vesentlige til sine anførsler for herredsretten og til herredsrettens begrunnelse (dommen 6 og 10).
Kravet på etterprovisjon er dermed avtalehjemlet, jfr. 1980avtalen §18, annet ledd, med henvisning til kommisjonsloven. Haavik gjør imidlertid for lagmannsretten dessuten gjeldende at forholdet uansett avtale kommer inn under reglene om etterprovisjon. Diplom-Is har sikret seg en så dominerende posisjon i forhold til distributørene at forholdet ut fra alle kriterier fremtrer som et agentforhold, bortsett fra betalingsrisikoen som er pålagt distributøren. Selv om det siste moment skulle anses å føre til at forholdet ikke faller direkte inn under kommisjonsloven §68, må det iallfall være grunnlag for en analogisk anvendelse av bestemmelsen. Tampax-dommen i Rt-1980-243 bør ikke være til hinder for dette.
Når det gjelder anvendelsen av enkeltreglene i kommisjonsloven §68 annet og tredje ledd har Haavik for en del henholdt seg til herredsrettens domsgrunner.
Herredsretten fant det klart at Haaviks innsats hadde ettervirkninger i form av salg etter 1. januar 1984. Det ble vist til at Haavik hadde vært distributør for Diplom-Is i 28 år og at firmaet i 1983 hadde oppnådd en markedsandel på 80% i sitt distrikt med en omsetning på kr. 3.617.330. Dette betinget ifølge herredsretten etterprovisjon ut over de tre måneder som kommisjonsloven §68 tredje ledd angir som beregningsgrunnlag i mangel av bevis for annet. De beviskrav som stilles for å gå ut over denne ramme er lempelige, jfr. nærmere herom Smith: Mellommannens oppsigelsesvern i handelsforhold (Privatrettsinstituttets stensilserie nr. 78 - Oslo 1981) 76 - 79.
Haavik gjør som for herredsretten gjeldende at det riktige vil være å regne etterprovisjon for et tidsrom av ett år og slik at den antatte omsetning for 1984, som anslås til kr. 4.000.000, legges til grunn. Med en provisjonssats på 26,5% (inkludert kontantrabatt), som partene er enige om var gjeldende i 1983, blir samlet etterprovisjon kr. 1.060.000.
Ved utmålingen av etterprovisjonsbeløpet er det som utgangspunkt brutto provisjon som skal legges til grunn, ikke mellommannens nettoinntekt av virksomheten, jfr. Rt-1981-619. I det foreliggende tilfelle kan det eventuelt bli aktuelt med reduksjon for den del av provisjonen som kan anses som vederlag for betalingsrisikoen - ut fra det syn at et slikt vederlag ikke inngår i provisjonen, og dermed heller ikke i etterprovisjonen, for agentforhold som man har hatt for øye med utformingen av kommisjonsloven §68. Selv med en slik justering av beregningsgrunnlaget foran, vil samlet etterprovisjonsbeløp måtte ligge vesentlig høyere enn det tilkjente beløp.
I tillegg til dette må det gis kompensasjon for rentetap. Haavik må således godskrives renter regnet fra den tid da etterprovisjonen forfalt til betaling. Dersom renter ikke tilkjennes i form av et særskilt tillegg til etterprovisjonsbeløpet - og det er ikke gjort av herredsretten - må rentetapet tas i betraktning ved den skjønnsmessige fastsetting av det samlede beløp. Herredsretten antas heller ikke på denne måte å ha tatt hensyn til rentetapet.
I motanken gjør Haavik som for herredsretten gjeldende at fellesbrevet av 23. august 1983 fra Diplom-Is var ingen reell oppsigelse og at distribusjonsavtalen dermed i samsvar med dens §18 første ledd fortsatte å gjelde frem til utgangen av 1984, jfr. anførslene i dommen 6 - 7. Til støtte for dette er vist til en fremlagt voldgiftsdom avsagt 15. mars 1985 i en tilsvarende tvist mellom Diplom-Is og en annen distributør: Opland Kjøle- og Fryselager A/S (OKF). Voldgiftsretten som fant ikke å kunne se brevet av 23. august 1983 som en reell oppsigelse, bemerket blant annet: "... Det er på det rene at likelydende brev er sendt til samtlige distributører. I brevet er vist til "orientering og samtaler" under distributørmøtet i april. Det er videre bebudet at Diplom-Is "om en ukes tid" ville "komme tilbake til fastsettelse av tidspunkter for forhandlinger om fremtidig avtale med den enkelte distributør." På denne bakgrunn var den naturlige forståelse av brevet at det nok representerte en oppsigelse for så vidt som det ga DiplomIs grunnlag for kontraktsendringer. Men brevets form indikerte på ingen måte at det var tale om å bringe kontraktsforholdet mellom partene til opphør. På denne bakgrunn ga brevet ikke OKF den oppfordring til å søke kontakt med andre iskremprodusenter som en reell oppsigelse ville gitt selskapet. ......."
Dersom avtalen fortsatte å gjelde også for 1984, har Haavik rett til erstatning for det tap som han led ved at avtalen ikke ble fulgt opp av Diplom-Is. Partene er enige om hvordan tapet og derved erstatningen i hovedtrekk skal beregnes. Utgangspunktet er at Haavik skal settes i samme økonomiske stilling som om avtalen hadde vært fulgt opp også i 1984. Partene har fremlagt hver sin beregning og har kommet til et vesentlig forskjellig resultat, henholdsvis kr. 410.000 og kr. 840.000. Dette har sammenheng med at de enkelte poster er oppført med ulike beløp i de to beregninger, se foran 9. Hvilke beløp som her skal legges til grunn vil for flere posters vedkommende bero på skjønnsmessige overveielser som kan være beheftet med en større eller mindre grad av usikkerhet. Et riktig sluttresultat kan ligge noe nær midt i mellom de to samlede tapsbeløp som partene hver for seg er kommet frem til. I tillegg kommer også her kompensasjon for rentetapet. Haavik må således godskrives rente av så vel etterprovisjon som erstatning. Renten løper fra forfall.
Dersom Haavik tilkjennes både erstatning og etterprovisjon, vil erstatningskravet knytte seg til den fortjeneste Haavik ville ha hatt av forventet omsetning i 1984 og vil således tidligst forfalle i løpet av 1984. Etterprovisjonskravet vil under denne forutsetning knytte seg til salg i etterfølgende år og vil således tidligst forfalle i løpet av 1985. Dersom Haavik ikke tilkjennes erstatning men bare etterprovisjon, vil etterprovisjonskravet først og fremst knytte seg til salg i 1984. Under denne forutsetning ville etterprovisjonskravet forfalle allerede i løpet av 1984. - Haavik bør etter dette godskrives renter fra midten av 1984, eventuelt midten av 1985.
Dersom det finnes grunnlag for å tilkjenne både erstatning og etterprovisjon, kan det bli aktuelt med en samordning slik at det tilkjennes et samlet beløp som i tilfelle blir å fastsette skjønnsmessig under hensyn til de momenter som er nevnt i det foregående. En tilsvarende løsning ble valgt i den fremlagte voldgiftsdom av 15. mars 1985 med denne begrunnelse (s. 26): "..... Etter voldgiftsrettens oppfatning må det prinsipielt riktige være at erstatningen skal omfatte også deler av den etterprovisjon som OKF hadde kunnet kreve etter fratreden i henhold til kontraktsmessig oppsigelse, jfr. Smith-komiteens innstilling 79. Ved kontraktsmessig oppsigelse ville OKF kunne kreve etterprovisjon i 1984. Tapet av denne vil gå inn under et erstatningskrav. De ettervirkninger som kommer i 1985 og eventuelt senere er etterprovisjon i loven forstand. Å sette et skille mellom 1984 og 1985 er imidlertid vanskelig. På denne bakgrunn finner voldgiftsretten ikke i domsslutningen å burde sondre mellom erstatning og etterprovisjon. OKF vil i stedet bli tilkjent et samlet beløp. ........ "
Smith-komiteen peker i innstillingen av 1970 (s. 79) på: " ..... at etterprovisjonsregelen vil kunne spille inn ved beregningen av den erstatning agenten har krav på når han oppsies til fratredelse før tiden. Den erstatning han kan kreve, skal i prinsippet gi ham samme økonomiske resultat som det han ville oppnådd om han var blitt stående i oppdraget tiden ut. Ved erstatningsberegningen må da tas i betraktning all inntekt han i så fall ville oppnådd, også den etterprovisjon han ville kunnet kreve ved fratredelse ved utløpet av oppsigelsesfristen eller den avtalte gyldighetstid for oppdraget."
Den samlede rente av etterprovisjonsbeløpet på kr. 1.060.000 og erstatningsbeløpet på kr. 840.000 regnet fra midten av 1984 og frem til herredsrettens dom ved årsskiftet 1986/87 utgjør etter en rentefot på 18% p.a. kr. 855.000. Haaviks samlede krav for herredsretten ville etter dette utgjøre kr. 2.755.000. I påstanden for herredsretten ble imidlertid det samlede krav redusert til kr. 2.000.000 ut fra det syn at det måtte skje en viss samordning mellom erstatningskravet og etterprovisjonskravet. Tilsvarende gjelder det krav som fremmes for lagmannsretten. Når påstandsbeløpet her er forhøyet til kr. 2.400.000 er det for å dekke rentetapet i tiden fra herredsrettens dom og frem til lagmannsrettens dom.
Lagmannsretten skal bemerke:
I hovedanken er lagmannsretten kommet til i hovedsak samme resultat som herredsretten.
Lagmannsretten er enig med herredsretten i at bestemmelsene i avtaleutkastet av 1980 - uten hensyn til at Haavik ikke underskrev noe avtaledokument - må anses i alt vesentlig å gjelde som bindende avtale mellom partene som følge av partenes etterfølgende opptreden i avtaleforholdet. På de punkter hvor det fortsatt var uenighet mellom partene i slutten av forhandlingsfasen, ble resultatet i det følgende at Haavik må anses å ha avfunnet seg med de provisjonssatser som Diplom-Is fastsatte, mens Diplom-Is på sin side må anses stilltiende å ha godtatt at Haavik fortsatte også den del av virksomheten som eventuelt ville ha kommet i strid med konkurranseklausulen. Konsekvensen av dette må bli at også bestemmelsen i 1980-avtalens §18 annet ledd - som overhodet ikke var omtvistet på forhandlingstiden - må gjelde mellom partene. Haaviks krav på etterprovisjon i samsvar med kommisjonensloven §68 har dermed hjemmel i avtale. Det er da ikke grunn for lagmannsretten til å gå nærmere inn på Haaviks anførsel for lagmannsretten om at kravet også uten hjemmel i avtale ville kunne gjøres gjeldende med støtte i kommisjonsloven §68.
Det prinsipale grunnlag for hovedanken fører etter dette ikke fram.
Når det gjelder vilkår og enkeltregler i kommisjonsloven §68 annet og tredje ledd, bemerkes at lagmannsretten er enig med herredsretten i at Haaviks virksomhet som distributør for Diplom-Is i mer enn 25 år - hensett til den betydelige markedshetsandel som er oppnådd - må ha hatt ettervirkninger i form av salg også i tiden etter avtaleforholdets opphør ved årsskiftet 1983/84 (dommen 12 flg.). Dermed er grunnvilkåret for retten til å kreve etterprovisjon oppfylt.
Lagmannsretten er videre enig i at den samlede etterprovisjon som skal utmåles i det foreliggende tilfelle, må gå ut over det beregningsgrunnlag - tre måneders etterprovisjon - som loven anviser i mangel av bevis for etterprovisjonens størrelse.
Endelig finner lagmannsretten at det samlede etterprovisjonsbeløp iallfall ikke kan settes lavere enn det beløp som er tilkjent av herredsretten når beløpet også skal dekke kompensasjon for rentetap i tiden frem til herredsrettens dom.
Etter dette fører hovedanken heller ikke fram når det gjelder det subsidiære grunnlag.
Spørsmålet blir etter dette om etterprovisjon inkludert rentekompensasjon skal settes vesentlig høyere enn det tilkjente beløp - slik Haavik gjør gjeldende i motanken med krav om et samlet beløp svarende til 12 måneders etterprovisjon med tillegg av rentekompensasjon. Kravet vil i tilfelle forutsette at det i tiden etter avtaleforholdets opphør - som følge av Haaviks tidligere virksomhet - er kommet i stand salg svarende til den samlede årlige omsetning i distriktet av iskremprodukter fra Diplom-Is. Lagmannsretten har vanskelig for å forestille seg at så skulle være tilfelle. I den første tid etter at Diplom-Is selv hadde overtatt distribusjonen i distriktet, ville nok praktisk talt all omsetning kunne tenkes tilskrevet Haaviks tidligere virksomhet. Men etter at det nye distribusjonsapparat har begynt sitt virke, vil det etterhvert bli kundenes kontakt med dette apparat som blir bestemmende for den fremtidige omsetning. I en overgangstid vil riktignok kundenes tidligere kontakt med Haaviks firma som distributør fortsatt være et så virksomt element i den løpende omsetning at det gir rimelig grunn til et etterprovisjonskrav ut fra de prinsipper loven ordning bygger på. Spørsmålet blir da hvor lang overgangstid av denne karakter man skal regne med i et forhold som det foreliggende. Svaret er usikkert idet alle faktorer ikke er tilstrekkelig kjent. Og avgjørelsen vil under enhver omstendighet bli i høy grad skjønnsmessig. Med dette forbehold bemerkes at det, slik lagmannsretten ser det, vil være vanskelig å strekke etterprovisjonsperioden stort lenger ut enn et halvt år i forhold av den foreliggende art. Etter dette har lagmannsretten ikke noe vesentlig å bemerke til det av herredsretten tilkjente beløp kr. 700.000. For den periode lagmannsretten regner med vil etterprovisjonen samlet utgjøre omlag kr. 500.000. Resten av det tilkjente beløp, omlag kr. 200.000, vil gi rimelig dekning for rentetap i 2 1/2 år frem til herredsrettens dom. For ordens skyld nevnes at morarenten utenfor forbrukerforhold var fastsatt til 15% p.a. frem til februar 1986.
Lagmannsretten vil etter dette stadfeste herredsrettens dom på dette punkt.
Heller ikke motanken har således ført frem for så vidt angår dette tvistepunkt.
En annen sak er at Haavik tilkommer renter av domsbeløpet i tiden etter herredsrettens dom. I motanken for øvrig er lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten og kan i det vesentlige tiltre herredsrettens domsgrunner.
Lagmannsretten er således enig med herredsretten i at fellesbrevet av 23. august 1983 fra Diplom-Is til distributørene gis virkning som oppsigelse i relasjon til 1980-avtalens §18, første ledd og at avtalen følgelig er oppsagt tidsnok (før 1. september) til at avtaleforholdet opphører ved utløpet av 1983. Brevet inneholder en uttrykkelig oppsigelse og er helt klart på dette punkt. Det måtte stå klart for mottakeren at dersom det ikke ble inngått ny avtale, ville avtalen opphøre ved årets utgang.
Etter lagmannsrettens syn fratar det ikke brevet virkning som oppsigelse at det i et etterfølgende avsnitt stiller i utsikt "forhandlinger om fremtidig avtale med den enkelte distributør". Den omstendighet at den enkelte distributør på denne måte kan bli bragt i den tro - eventuelt villedet til å tro - at det vil bli ført reelle forhandlinger om ny avtale, er i dette tilfelle ikke tilstrekkelig til å sette brevet ut av betraktning som oppsigelse.
Det er noe uklart om Haavik i nevneverdig grad er blitt vill-ledet av brevets bemerkninger om forhandlinger om fremtidig avtale. Dersom så skulle være tilfelle, kan dette ha forsinket ham i arbeidet med å få kontakt og oppnå avtale med en annen iskremleverandør. Det dreier seg i så fall om en forsinkelse på i høyden noe over 2 måneder frem til brevet av 1. november 1983 som definitivt utelukket muligheten av ny avtale. Dersom Haavik er blitt påført et økonomisk tap som følge av denne forsinkelse, kunne det bli spørsmål om å gjøre Diplom-Is erstatningsansvarlig for dette. Det er imidlertid ikke gjort forsøk på å påvise et slikt tap, og Haavik har overhodet ikke gjort gjeldende noe krav om erstatning på dette grunnlag. Lagmannsretten har foran kommet til at det påberopte grunnlag for erstatningskravet ikke foreligger. Motanken fører således heller ikke fram på dette punkt.
Etter dette blir herredsrettens dom å stadfeste. Det gjelder også omkostningsavgjørelsen som lagmannsretten ikke har noe å bemerke til.
Ingen av ankene har ført fram. Omkostningsmessig anses ankene noenlunde likeverdige. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes etter dette ikke.
For ordens skyld nevnes at begge parter har sagt seg enig i at tvisten avgjøres av de ordinære domstoler. Ingen av partene har således villet påberope seg voldgiftsklausulen i 1980-avtalen §17 som for øvrig - blir det påpekt - ikke er bindende for partene all den stund Haavik ikke har undertegnet avtalen, jfr. skriftlighetskravet i tvistemålsloven §452 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Herredsrettens dom stadfestes med den tilføyelse at det skal betales 18 - atten - prosent rente p.a. av domsbeløpet fra 1. januar 1987 til betaling skjer.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes ikke.