Instans: Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato: 1989-06-27
Publisert: LE-1987-00405
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Dom av 27 juni 1989 i ankesak nr 405/87 hl nr 627/87.
Parter: Ankende part: Ola Brun Bilhuset A/S (Prosessfullmektig: H r advokat Ole Chr. Wærenskjold, Oslo). Motpart: A/S Kellox (Prosessfullmektig: Advokat Torgeir Dahl, Oslo).
Forfatter: Lagdommer Einar M. Olsen, formann. Lagdommer Anders Bøhn. Ekstraordinær lagdommer Tor Holtan
Lovhenvisninger: Kommisjonsloven (1916) §52, §68, Tvistemålsloven (1915) §180, §174


Saken gjelder krav om erstatning i forbindelse med oppsigelse av eneforhandlerforhold.

A/S Kellox, heretter kalt Kellox, har siden 1959 importert Honda mopeder og motorsykler til Norge. I 1969 inngikk selskapet avtale med Ola Brun, Trondheim, om at Brun skulle være forhandler for Sør-Trøndelag, inkludert Trondheim for blant annet Honda mopeder og motorsykler samt Silver Viking båter. Ola Bruns personlige firma er senere omdannet til Ola Brun Bilhuset A/S, heretter kalt Bilhuset. Bilhuset forhandler også Tempo mopeder og Yamaha motorsykler, og driver bensinstasjon og parkeringshus.

Partene inngikk ingen skriftlig avtale, men det er på det rene at Bilhuset var eneforhandler for produktene fra Kellox for sitt område, for egen regning og risiko.

Bilhuset skrev 27 september 1985 slik til Kellox A/S:

"Vedrørende våre samarbeidsforhold.

Som kjent er vårt firma eneforhandler av Honda motorsykler og mopeder i Sør-Trøndelag og deler av Nord-Trøndelag.

Det har i den senere tid kommet opplysninger til oss som kan tyde på at et konkurrerende firma i distriktet søker kontakt med Deres firma.

Vi forutsetter at en slik eventuell kontakt ikke vil berøre våre produkter eller vår status."

Kellox ved markedssjef Terje Hansen svarte slik i brev 2 oktober 1985:

"Vedr.: Forhandlersituasjonen i trondheim

Kjære Ola Brun.

Vi viser til ditt brev av 27. september 85 vedr. agenturforholdet for Honda mopeder og motorsykler i Trøndelag.

Jeg skal ikke forsøke å tåkelegge det faktum at det har vært og er forhandlinger i gang, med tanke på våre produkters framtid i Trøndelagdistriktet. Ikke bare gjelder dette Honda mopeder og motorsykler, men samtlige produkter representert gjennom våre 3 operative salgsavdelinger.

Vi har i de seneste år arbeidet sterkt med å bedre vår representasjon i et flertall av landets viktigste handelsdistrikter, og har i store trekk lyktes meget bra, dog med noen unntak. Vi tror ikke det kommer som en overraskelse på deg, at Trondheim er et av de viktigste distriktene som ikke har bidratt til den ønskede utviklingen.

Vi nevner for ordens skyld at vi i våres ga uttrykk for at salget i Trondheim ikke utviklet seg tilfredsstillende, og at vi med mindre en klar forbedring vil finne sted, var nødt til å revurdere vårt engasjement i Trondheim. Situasjonen for Kellox i Trondheim i dag, kan i korte trekk summeres som følger:

Våre produkter er spredt på et flertall forhandlere og er dessverre ikke betraktet som primærprodukter hos disse. Sammenlignet med landet forøvrig ligger vårt salg og vårt markedsandeler langt under gjennomsnittet.

I tillegg viser ikke tallene de seneste år noen positiv trend, mens utviklingen ellers i markedet har vært nærmest eksplosiv.

Dette er langt ifra i tråd med vår målsetting og vi har gjennom henvendelse fra en ikke ukjent, og ekspansiv bedrift blitt forespeilet helt andre tall enn det vi i dag kan vise til. I tillegg vil våre produkter, uten unntak bli primær produkter for kunden og markedsført deretter.

Gjennom realistiske vurderinger av markedet, med vekt på våre resultater på landsbasis, presenteres en målsetting som helt i tråd med hva vi mener er realistisk i Trøndelagsdistriktet.

Konklusjonen på dette er klar, Kellox ønsker å avvikle våre nåværende engasjement i Trondheim, snarest mulig.

Vi skal selvfølgelig sørge for at Fa. Ola Brun ikke blir økonomisk lidende, gjennom å ta i retur alt av varer som måtte være i lager etter gjeldene priser og rabatter.

Vi håper på forståelse for denne avgjørelse og at vi kan slutte et til nå hyggelig samarbeide, uten noe form for utmattelsesmanøver.

Undertegnede står mer enn gjerne til disposisjon for samtaler, i Trondheim, om det skulle være ønskelig.

Håper på et snarlig og positivt svar fra deg."

I brev 9 oktober 1985 skrev Ola Brun at man i Bilhuset var bestyrtet over Kellox' brev av 2 oktober 1985, og gjorde rede for sitt syn på forhandleravtalen. Brun pekte på at brevet fra Kellox ikke var undertegnet av selskapets administrerende direktør. Bilhuset ba om et møte om saken, og til slutt i brevet het det:

"I erkjennelse av at en konfrontasjon mellom oss m.h.t. fremtidig samarbeid ikke antas å tjene noen av partene, vil vi under det fremtidige møtet be Dem være forberedt på å diskutere følgende problemstillinger:

1. Har Deres medarbeider handlet på A/S Kellox vegne i denne saken?

2. Hvordan akter i så fall A/S Kellox å holde vårt firma skadesløs for noe vi mener er et uberettiget brudd på en langvarig forhandleravtale?

Vi kan allerede nå meddele at retur av varer kun er ett av flere krav vi vil fremsette."

Vi vil til sist få uttrykke at vi selvsagt håper at brevet av 2. okt. ikke avspeiler policyen til A/S Kellox."

Det ble holdt et møte mellom partene i slutten av november 1985, og 2 desember 1985 skrev Kellox slik til Bilhuset:

"Vi viser til møte på Deres kontor den 21. november 85 vedr. endring av våre forhandlerforhold i Trøndelag.

Med bakgrunn i de forhold beskrevet under våre samtaler den 21. november sier vi herved opp vårt samarbeide med fa. Ola Brun, vedr. Honda mopeder og motorsykler samt Silver Viking båter.

Det er ønskelig at den tekniske avviklingen kan gjennomføres innen 01. januar 86."

Kellox hadde i mellomtiden inngått forhandlerkontrakt med et nytt firma, Hell Bilservice A/S. Kontrakten omfattet blant annet Honda motorsykler, Honda mopeder og Silver Viking båter. Et kontraktsutkast er datert 17 oktober 1985, og kontrakten antas å være inngått omtrent på dette tidspunkt. Den gjaldt fra 1 januar 1986.

Ved stevning 12 september 1986 til Ytre Follo herredsrett reiste Bilhuset søksmål mot Kellox med krav om erstatning begrenset oppover til 983 412 kroner med renter. Kellox påstod seg frifunnet.

Ytre Follo herredsrett avsa 26 mars 1987 dom med slik domsslutning:

"1. A/S Kellox dømmes til å betale til Ola Brun Bilhuset A/S erstatning med kr. 168348,- -kroneretthundreogsekstiåttetusentrehundreogførtiåtte 00/100- med tillegg av 18 % -atten prosent- pro anno fra 1. januar 1986 og til betaling finner sted.

2. Hver av partene bærer sine omkostninger."

Saksforholdet for øvrig går fram av herredsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.

Bilhuset har anket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Kellox har erklært aksessorisk motanke.

Ankeforhandling ble holdt 24 mai 1989 i Oslo. Bilhuset var representert ved disponent og styreformann Ola Brun og Kellox var representert ved markedssjef Terje Hansen. Begge gav forklaring. Det ble ikke ført vitner. Det går fram av rettsboken hva som ble dokumentert.

Bilhuset gjør i det vesentlige gjeldende:

Det bestrides ikke at Kellox hadde adgang til å si opp eneforhandleravtalen. Bilhuset har likevel krav på erstatning.

Prinsipalt kreves erstatning på det grunnlag at oppsigelsesfristen var for kort. Gyldig oppsigelse ble først gitt ved Kellox' brev 2 desember 1985. Det følger av rettspraksis at Bilhuset etter et så langvarig eneforhandlerforhold måtte ha krav på en oppsigelsesfrist på et år. Salg av mopeder og motorsykler er sesongbetonet, og forhandleravtalen kunne etter Bilhusets mening i alle fall ikke vært oppsagt med virking tidligere enn ved utgangen av neste motorsykkelsesong, det vil si ca august/ september 1986. Bilhuset har på grunn av den korte oppsigelsesfristen gått glipp av en sesongs salg av Hondaprodukter, og må få erstattet et beløp tilsvarende et års bruttoavanse, det vil si differansen mellom samlet utsalgspris og samlede innkjøpsomkostninger. Bilhuset krever 983 412 kroner, som tilsvarer selskapets bruttoavanse for 1985.

Subsidiært, dersom retten skulle komme til at oppsigelsesfristen ikke var for kort, kreves erstatning på det grunnlag at Kellox har opptrådt illojalt og rettsstridig i forbindelse med oppsigelsen og skiftet av eneforhandler. Kellox forhandlet med Hell Bilservice A/S, som senere ble ny eneforhandler, uten å varsle Bilhuset, og informerte først Bilhuset om dette etter direkte henvendelse fra Ola Brun. Kellox inngikk ny avtale med Hell Bilservice før Bilhuset var blitt sagt opp. Dessuten medvirket Kellox til at to av Bilhusets ansatte sluttet og begynte hos Hell Bilservice i løpet av 1985. Den kritikk Kellox i forbindelse med oppsigelsen har reist mot Bilhuset for dårlig salgsinnsats, var ugrunnet. Bilhuset hadde gode salgsresultater, særlig i 1985. Det bestrides at Bilhuset fikk noen advarsel før oppsigelsen kom.

Atter subsidiært gjøres det gjeldende at Kellox i alle tilfelle må erstatte Bilhusets tap på varelager og delelager. Bilhuset har hatt tap på restbeholdningen av Honda mopeder og motorsykler, som måtte selges til reduserte priser, og sitter igjen med et delelager som i dag må anses verdiløst uten forhandleravtale. Herredsretten har tilkjent erstatning for disse tapspostene. Bilhuset vil ikke bestride at det ved tapsberegningen er benyttet for høy veiledende utsalgspris på 4 motorsykler, slik at beløpet må reduseres med 16 000 kroner. Kravet om erstatning for tap på delelager følger av en analogisk anvendelse av kommisjonsloven §52 første ledd. At bestemmelsen kan benyttes analogisk på eneforhandlerforhold, må sies å være forutsatt i avgjørelse i Rt-1980-243 (Tampax-dommen). Kravet har også ellers støtte i rettspraksis, og det er kutyme å erstatte slikt tap når eneforhandleravtaler avsluttes gjennom forhandlinger mellom partene.

Bilhuset har lagt ned slik påstand:

"A/S Kellox dømmes til å betale til Ola Brun Bilhuset A/S erstatning fastsatt etter rettens skjønn begrenset oppad til NOK 983412,- med tillegg av loven morarente 18 % p.a. fra 1. januar 86 til betaling finner sted, samt sakens omkostninger for Herreds- og Lagmannsrett."

Kellox gjør i det vesentlige gjeldende:

Oppsigelsen skjedde ved brev 2 oktober 1985. Det er på det rene at markedssjef Hansen hadde fullmakt til å si opp forhandleravtalen. Oppsigelsesfristen var tilstrekkelig.

Kellox har ikke opptrådt illojalt. Kellox hadde ikke noe å gjøre med at to av Bilhusets ansatte sluttet. Oppsigelsen var saklig begrunnet i at Bilhuset ikke oppfylte de salgsforventninger Kellox med rette stillet. Bilhuset ble flere ganger gjort oppmerksom på dette. På et møte våren 1985, der Ola Brun var til stede, sa markedssjef Hansen direkte at avtalen kunne bli sagt opp.

Bilhusets tapsberegning bestrides. Bilhuset har ikke lidt noe tap som følge av oppsigelsen, idet selskapet har hatt like god fortjeneste etter oppsigelsen. Kellox bestrider også at Bilhuset har hatt tap på vare- og delelager. Tap er angivelig dokumentert gjennom en oppstilling over påståtte tap på salg av sykler, en oppstilling som Kellox under ankeforhandlingen har påvist er uriktig så langt man har kunnet kontrollere den. Tap på delelager er bare oppgitt med en sum, uten dokumentasjon.

Kellox har lagt ned slik endelig påstand:

"A/S Kellox frifinnes.

A/S Kellox tilkjennes sakens omkostninger for begge instanser."

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten.

Lagmannsretten legger til grunn at eneforhandleravtalen ble sagt opp av Kellox ved markedssjef Hansens brev 2 oktober 1985. Brevet er riktignok ikke utformet som en formell oppsigelse, men avgjørelsen om å si opp avtalen var tatt, og dette ble meddelt i brevet.

Lagmannsretten anser det ikke tvilsomt at markedssjef Hansen var berettiget til å si opp avtalen på vegne av Kellox.

Oppsigelsen kom som svar på forespørsel fra Ola Brun, og fastsatte ikke noen oppsigelsesfrist. Men Ola Brun oppfattet brevet som en oppsigelse. Dette går frem av hans svar av 9 oktober 1985 der han betegnet brevet som "et uberettiget brudd på en langvarig forhandleravtale". I brev 2 desember 1985 benyttet Kellox formuleringen: "Med bakgrunn i de forhold beskrevet under våre samtaler den 21. november sier vi herved opp vårt samarbeide med Fa. Ola Brun ...". Formuleringen gav ikke foranledning til å se bort fra oppsigelsen av 2 oktober 1985, som ikke var trukket tilbake i mellomtiden. Brevet av 2 desember 1985 hadde først og fremst betydning ved at det satte oppsigelsesfristen til årets utgang.

Partene er enige om at eneforhandleravtalen kunne sies opp med en viss frist, men de er uenige om fristens lengde. I mangel av avtale må fristens lengde bestemmes etter en helhetsvurdering av hva som må anses rimelig.

Rettspraksis gir liten veiledning ved vurderingen av hva som må anses som en rimelig oppsigelsestid. Lagmannsretten mangler materiale til å fastslå om det foreligger noen vanlig praksis i eneforhandlerforhold. Retten nevner at i sakene omtalt i Rt-1981-619 (kommisjonsforhold) og Rt-1984-248 (eneforhandleravtale) var den avtalte oppsigelsesfrist 3 måneder, mens den i saken i Rt-1980-243 var 4 måneder.

Salget av motorsykler er årstidsavhengig. Det meste av salget skjer i tiden april til september/oktober. Det er ikke rimelig at importøren, i en bransje med stor konkurranse der salget i stor grad avhenger av eneforhandlerens innsats, ikke skal kunne si opp avtalen med virkning for neste salgssesong. På den annen side må en eneforhandler etter et så langvarig samarbeid få rimelig tid til å avvikle og omstille seg, slik at han ikke får unødige tap i forbindelse med varelager, delelager, good-will, ansettelsesforhold etc. Bilhuset har anført at oppsigelsestiden bør være et år fordi eneforhandleren dermed kommer i en rimelig forhandlingsposisjon dersom importøren ønsker en kortere avviklingstid. Lagmannsretten kan ikke se at det er grunn til å gi den ene av partene en slik særlig beskyttelse uten hjemmel i avtalen.

Etter en samlet vurdering av bransjens og partenes forhold finner retten at en oppsigelsesfrist på 6 måneder må anses som rimelig og tilstrekkelig i dette tilfellet.

Det går fram av det som er sagt ovenfor, at den oppsigelsesfristen som ble gitt, 1 januar 1986, var for kort, og at fristen tidligst kunne vært satt til 3 april 1986. Bilhuset må ha krav på erstatning for eventuelt tap selskapet er blitt påført ved at oppsigelsestiden ble satt for kort.

Lagmannsretten finner at Bilhusets prinsipale krav om å bli tilkjent en erstatning tilsvarende bruttoavansen i oppsigelsestiden, ikke kan føre fram. Bilhuset må ha krav på å få erstattet et beløp som gjør at selskapet stilles økonomisk som om avviklingstiden hadde vært 3 måneder lengre enn den ble. Bruttoavansen gir ikke noe riktig uttrykk for dette tapet. En tapsberegning i samsvar med bruttoavansen tar heller ikke hensyn til at oppsigelsestiden er en avviklingsperiode. Lagmannsretten tilføyer at den ankende parts krav ikke kan begrunnes i noen analogisk anvendelse av kommisjonsloven §68 annet og tredje ledd, jf avgjørelse i Rt-1980-243.

Lagmannsretten har sparsomme opplysninger som grunnlag for å vurdere tapsspørsmålet. Det er på det rene at perioden 1985/86 var et godt år for salg av motorsykler, og at Honda i denne perioden oppnådde sin høyeste markedsandel. På den annen side ville Bilhuset selv med 6 måneders oppsigelsestid i mindre grad kunnet nyttiggjøre seg sesongsalget 1986, ettersom en ny eneforhandler ville ha kommet som sterk konkurrent allerede 3 april 1986. Ved tapsberegningen må det også tas hensyn til at Bilhuset også solgte annet enn Honda-produkter, herunder også andre motorsykler, og derved til en viss grad hadde anledning til å benytte personale og lokaler til annen virksomhet. Men det bør også tas noe hensyn til at oppsigelsen av 2 oktober 1985 ikke oppgav noen oppsigelsesfrist og åpnet for forhandlinger. Oppsigelsesvilkårene var ikke klart utformet, og det må antas at dette førte til at Bilhuset ble noe forsinket med iverksettelsen av tiltak for å tilpasse seg den nye situasjonen.

Lagmannsretten finner at det er tilstrekkelig dokumentert at Bilhuset har lidt et tap på salg av Hondaprodukter fordi de etter oppsigelsen måtte selges til lavere priser enn man ellers ville oppnådd. Bilhuset er i samsvar med sine anførsler for herredsretten tilkjent 76 516 kroner for dette, men har under ankeforhandlingen akseptert at beløpet må reduseres med 16 000 kroner. Tap ut over dette, må ansettes skjønnsmessig. Lagmannsretten finner at slikt tap er lidt, og fastsetter skjønnsmessig samlet tap, som inkluderer ovenfor nevnte tap på salg av sykler m v etter oppsigelsen, til 200 000 kroner. Beløpet inkluderer også erstatning for et visst tap på delelageret, se nedenfor.

Noen særskilt erstatning for good-will kan lagmannsretten ikke se det er grunnlag for. Det er for øvrig fra den ankende parts side ikke forsøkt påvist hvorfor en slik post skulle erstattes i dette tilfellet.

Bilhuset har subsidiært krevet erstatning på det grunnlag at det foreligger illojal opptreden fra Kellox' side. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger rettsstridig opptreden fra Kellox' side ut over at oppsigelsesfristen er satt for kort. Det er ikke sannsynliggjort at Kellox medvirket til at to av Bilhusets ansatte sluttet i 1985 og begynte i Hell Bilservice A/S. I avgjørelse i Rt-1984-248 har Høyesterett uttalt at en eventuell plikt til å varsle eneforhandleren ved forhandlerskifte ligger hos importøren (hovedmannen). Etter lagmannsrettens mening forelå imidlertid i dette tilfellet ingen plikt for Kellox til å gi Bilhuset noe varsel før selve oppsigelsen.

Atter subsidiært har Bilhuset krevet erstatning for tap på delelageret for Honda-produkter som selskapet sitter tilbake med. Tapet er angitt til 91 832 kroner. Bilhusets anførsler må forstås slik at dette tapet kreves erstattet i tillegg til det tapet som det er tilkjent erstatning for ovenfor.

Kravet om erstatning for delelager er anført å følge dels av rettspraksis, dels av vanlig praksis i bransjen, og dels av en analogi fra kommisjonsloven §52 første ledd.

Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger noen klar rettspraksis for at slikt tap skal erstattes, og har heller ikke grunnlag for å fastslå at det er en vanlig oppfatning i bransjen. Det er heller ikke grunnlag for å benytte kommisjonsloven §52 første ledd analogisk i dette tilfellet. Det vises til avgjørelse i Rt-1980-243 gir en viss støtte for dette syn, selv om avgjørelsen først og fremst gjelder spørsmålet om analogisk anvendelse på eneforhandlerforhold av kommisjonsloven §68 annet og tredje ledd. Det delelageret som Bilhuset sitter igjen med, kan vanskelig karakteriseres som "særlige investeringer i ....lager". Bilhuset må anses for å sitte igjen med et ordinært delelager som følge av lang tids salg av Honda-produkter. Bilhuset har selv fastsatt sine priser og holdt det delelageret selskapet har ansett som hensiktsmessig, og har måttet regne med at eneforhandleravtalen kunne bli sagt opp. Etter lagmannsrettens syn kan man i dette tilfellet ikke uten holdepunkt i avtalen mellom partene fastslå en plikt for importøren til å erstatte mulig tap i denne forbindelse. Retten tilføyer at det i de 200 000 kronene som er tilkjent ovenfor, skjønnsmessig er iberegnet et tap som følge av at Bilhuset ikke fullt ut kunne disponere hensiktsmessig over delelageret på grunn av at det ble gitt så kort oppsigelsesfrist.

Rentekravet er ikke bestridt. Fram til 1 februar 1986 var morarenten 15 % pr år, deretter 18 %.

Anken har for Bilhuset ført til et noe bedre resultat enn for herredsretten, men selskapet har ikke fått medhold i sitt syn på oppsigelsestidens lengde og heller ikke i kravet om å få erstattet bruttoavansen. Saken må både for herredsretten og lagmannsretten anses dels vunnet og dels tapt, jf tvistemålsloven §180 annet ledd og §174. I samsvar med hovedregelen i §174 første ledd bør hver av partene bære sine saksomkostninger for begge instanser, idet lagmannsretten ikke ser grunn til å benytte unntaksbestemmelsene i §174 annet ledd.

Motanken fra Kellox har vært forgjeves, men antas ikke å ha medført ekstra omkostninger.

Domsslutningen er felles for anken og motanken.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A/S Kellox dømmes til å betale til Ola Brun Bilhuset A/S 200.000 - tohundretusen - kroner med tillegg av 15 -femtenprosent årlig rente fra 1 januar 1986 til 1 februar 1986, og deretter 18 -atten- prosent årlig rente til betaling skjer. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av lagmannsrettens dom.

2. Saksomkostninger tilkjennes verken for herredsretten eller for lagmannsretten.