Instans: Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato: 1988-11-29
Publisert: LE-1987-00468
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Dom av 29. november 1988 i ankesak nr. 468/87, hl.nr. 725/87.
Parter: Ankende part: Ellen Furuberg (Prosessfullmektig: Advokat Pål Johnsrud, Hamar). Motpart: Odd Furuberg (Prosessfullmektig: Advokat Ola Inngard Melby, Flisa).
Forfatter: Lagdommer Sverre Bjørnsen, formann. Lagdommer Odd Emil Blomdal. Ekstraordinær lagdommer Astri Rynning
Lovhenvisninger: Skifteloven (1930) §63, Odelsloven (1974) §35, §39, §34, §27, §1, §36, §2, Odelsloven (1821) §16, Tvistemålsloven (1915) §180, §174


Under skifte etter Adolf Furuberg som døde 9. februar 1985, krevet hans gjenlevende ektefelle, Ellen Furuberg, å få utlagt til seg boets faste eiendom, gnr. 36, bnr. 14 og gnr. 84, bnr. 65 i Grue. Den best odelsberettigede til eiendommen, Adolf Furubergs sønn fra tidligere ekteskap, Odd Furuberg, krevet likeledes å få eiendommen utlagt til seg til åsetestakst. Ellen Furuberg reiste så skiftetvist for Solør skifterett. Under denne påsto hun subsidiært bo- og bruksrett, og atter subsidiært vederlagsfri borett til våningshuset. Odd Furuberg på sin side reiste motsøksmål med påstand om at Ellen Furuberg skulle tilpliktes å betale husleie til boet med kr. 15000,- pr. år regnet fra 9. februar 1985 og så lenge hun bor på eiendommen. Solør skifterett avsa den 8. april 1987 dom i saken med slik slutning:

"I. I hovedsøksmålet:

1. Ellen Furuberg gis ikke rett til utleggelse av boets faste eiendommer gnr. 86 bnr. 14 og gnr. 84 bnr. 65 i i Grue på skiftet, forlenget vederlagsfri bo- og bruksrett på eiendommen eller vederlagsfri borett til våningshuset så lenge hun lever.

2. Odd Furuberg gis rett til på skiftet å overta boets faste eiendommer gnr. 86 bnr. 14 og gnr. 84 bnr. 65 i Grue til åsetestakst.

II. I motsøksmålet: Ellen Furuberg frifinnes.

III. Hver av partene bærer sine saksomkostninger."

Angående saksforholdet vises til skifterettens domsgrunner og lagmannsrettens nedenstående bemerkninger. Ellen Furuberg har i rett tid anket dommen i hovedsøksmålet til Eidsivating lagmannsrett. Odd Furuberg har motanket for så vidt angår avgjørelsen i motsøksmålet.

Ellen Furuberg gjør prinsipalt gjeldende at hun har rett til å overta eiendommen i henhold til uttaksretten etter skifteloven §63. Eiendommen er så liten at man ikke kan livnære seg på den. Den har vært enkelt drevet og har f.eks. ikke tålt investeringer i maskinpark. Eiendommens hovedsaklige formål har vært å tjene som ektefellenes felles bolig, jfr. skifteloven §63 annet ledds annet punktum. Det er som bolig eiendommen har sin vesentlige verdi. Det vises for så vidt til åsetestakst av 6. oktober 1986 der det sies: "Eiendommens boligverdi framstår for retten som eiendommens dominerende verdi."

Odd Furuberg har ikke noen rimelig grunn til å motsette seg Ellen Furubergs uttaksrett etter skifteloven §63. Han er 61 år og er snekker av yrke. Det har lite for seg at han nå skulle slå seg ned som småbruker på Furuberg, som han forlot i 1954. Han har aldri bodd i det nye våningshuset som ble innflyttet i 1954. Riktignok hjalp han faren med å bygge huset. Ellen Furuberg har derimot bodd der nå i ca 35 år. Hun investerte sin farsarv, ca kr. 10000,- i huset og bidro til at dette kunne bygges uten gjeld. Hun har deltatt aktivt i gårdsarbeidet, spesielt med husdyrholdet. Det anføres videre at da Adolf Furuberg skiftet i forbindelse med inngåelse av det nye ekteskapet, fikk hans to barn fra første ekteskap, Odd og Jenny Furuberg, mer enn de rettelig tilkom.

I tilfelle Ellen Furuberg får eiendommen utlagt til seg, taper ikke Odd Furuberg sin odelsrett. Det vises til Rygg og Skarpnes: Odelsloven med kommentar 140.

Subsidiært hevdes at Ellen Furuberg må tilkjennes forlenget bruks- og borett i medhold av odelsloven §35 første ledd 2. punktum. Dette er en beskyttelsesregel for steforeldre. Selv om det med bestemmelsen særlig har vært tenkt på en situasjon der gjenlevende ektefelle sitter igjen med mindreårige barn, kommer bestemmelsen også til anvendelse når det foreligger andre tungtveiende momenter, jfr. Rygg og Skarpnes, 143. Slike tungtveiende momenter foreligger i nærværende tilfelle for at Ellen Furuberg får bo- og bruksrett. Det må foretas en interesseavveining. Herunder må det legges vekt på at Ellen Furuberg sammen med ektemannen har bygget opp hjemmet, og hun har lagt hele sitt livsverk igjen i denne eiendommen. Hun har ikke noe sted å flytte hen, og det vil være en stor påkjenning for henne å skulle skifte miljø. Odd Furuberg har derimot bolig i nærheten av eiendommen og har sitt faste yrke som snekker. Ellen Furubergs behov for å bli boende må åpenbart gå foran Odd Furubergs behov for å fordrive Ellen fra hennes hjem. Det vises til 2 Høyesterettsavgjørelser inntatt i henholdsvis Rt-1978-352 flg., spesielt 357, og Rt-1979-866.

Atter subsidiært mener Ellen Furuberg at hun har rett til gratis husrom på eiendommen i henhold til odelsloven §39. Det er for øvrig denne løsning hun først og fremst ønsker, men Odd Furuberg har ikke vært villig til å bidra til en slik løsning. Det har vært reist spørsmål om odelsloven §39 kommer til anvendelse hvis gjenlevende allerede ved den odelsberettigedes død er så gammel at rettighetene etter §34, §35, §36 ikke kan utnyttes. Ellen Furuberg viser i denne forbindelse til en uttalelse som er innhentet av professor Falkanger og lagt frem i saken. Det sies her: "Jeg vil tro at dagens §39 er basert på en rimelighetsforestilling: Den som blir igjen, bør så sant mulig få fortsette sin tilværelse i de gamle former. Fører hensynet til de odelsberettigede til at gjenlevende må vike, bør gjenlevende i det minste få anledning til å bo samme sted - så langt det er praktisk mulig."

For så vidt det er spørsmål om det er "høvelig" husrom på Furuberg, anfører Ellen Furuberg at ved tilbygg til våningshuset vil det kunne skapes en passende generasjonsbolig. For øvrig har Odd Furuberg høvelig bolig i nærheten av eiendommen, og det skulle ikke være noe vanskelig for ham å drive denne selv om han ikke bor på eiendommen.

Når det gjelder motanken, slutter Ellen Furuberg seg til skifterettens domsgrunner. Det vises videre til en artikkel i Juristkontakt nr. 5/1987 314 - 315 som omhandler en dom avsagt av Frostating lagmannsrett den 28. juni 1986, der gjenlevende ektefelle ble frifunnet for kravet om å betale husleie til boet for bruken av ektefellenes fellesleilighet.

Ellen Furuberg har lagt ned denne påstand:

"I. Prinsipalt:

Ellen Furuberg utlegges på skifte boets eiendom gnr. 86, bnr. 14 og gnr. 84, bnr. 65 til takst.

Subsidiært:

Ellen Furuberg gis på skifte vederlagsfrist bo- og bruksrett til boets faste eiendom, gnr. 86, bnr. 14 og gnr. 84, bnr. 65 for sin levetid.

Atter subsidiært:

Ellen Furuberg gis på skifte vederlagsfri borett til våningshuset på boets eiendom gnr. 86, bnr. 14 og gnr. 84, bnr. 65 for sin levetid.

II. Punkt II i Solør skifteretts dom av 8. april 87 stadfestes.

III. Odd Furuberg betaler saksomkostninger i hovedsøksmål og motsøksmål for herredsrett og lagmannsrett."

Odd Furuberg har tatt til gjenmæle. Han gjør gjeldende at det har vært drevet aktivt gårdsbruk på Furuberg i alle år. I den senere tid har det vært dyrket korn på eiendommen. Odd Furuberg bodde hjemme på eiendommen til han var 27 år, og han har opp gjennom årene gjort en betydelig innsats på gårdsbruket, til dels uten betaling utenom kost og losji. Sammen med faren deltok han i byggingen av det nye våningshus som ble bygget med tømmer fra egen skog. Ellen Furuberg vil ved booppgjøret få ut mer enn kr. 330.000,-. Hertil har hun fått overta alt innbo til lav registreringstakst. Hun mottar alderstrygd, og hennes økonomi er således bra. I en slik situasjon er det hovedregelen at den odelsberettigede får overta eiendommen.

Skifteloven §63 annet ledd kan ikke komme til anvendelse. Det vises til at Sivillovbokutvalet i Rådsegn 10 om odelsretten og åsetesretten, 79 sier at "en eigedom som fyller vilkåra for odlingsjord etter utkastet (15 da.) vil normalt falle utenom uttaksretten slik §63 andre stykket lyder no." Det vises også til Rygg og Skarpnes 134 - 135. Den eiendom denne saken dreier seg om, er adskillig større enn at den kan falle inn under skifteloven §63 annet ledd. Avkastningen er ikke ubetydelig og har gitt forsørgelse av en familie i vesentlig grad. Den åsetestakst som er gitt på eiendommen, bekrefter at jordbruksarealet ikke er ubetydelig.

Når det gjelder Ellen Furubergs subsidiære krav om å få overta bruks- og borett til eiendommen i medhold av odelsloven §35, gjøres gjeldende at denne bestemmelse må ses i sammenheng med §34 som gir vern for egen mor eller far. Dette vernet er sterkere enn vernet overfor stemor eller stefar. Etter §34 er den absolutte grense for den gjenlevendes rett til å bli sittende på eiendommen, det tidspunkt da den gjenlevende har fått alderspensjon (eller uførepensjon og ikke har barn under 18 år). Den samme tidsgrense må innfortolkes i §35. Odd Furuberg mener han har støtte for dette syn i de 2 høyesterettsdommene som er påberopt av den ankende part, og viser for så vidt til Rt-1978-355 og Rt-1979-868. Det blir etter dette ikke spørsmål om rimelighetsbetraktninger. Men selv om dette skulle være tilfelle, anføres at det skal meget til for å gi forlenget bruksog borett etter §35, annet punktum. Konklusjonen må bli at fordi Ellen Furuberg er mer enn 70 år, vil hun ikke kunne få bo- og bruksrett i henhold til odelsloven §35. Det ville heller ikke etter omstendighetene vært rimelig.

For så vidt angår det 3. grunnlag Ellen Furuberg påberoper seg for å bli boende på eiendommen, odelsloven §39, anføres for det første at bestemmelsen ikke kommer til anvendelse fordi hun ikke har hatt noen rett i henhold til odelsloven §34, §35, §36 Forøvrig forutsetter §39 at det er plass til både overtager av eiendommen og gjenlevende ektefelle, jfr. Rygg og Skarpnes 150. Det vises videre til de to forannevnte høyesterettsdommer, Rt-1978-357 - 358 og Rt-1979-867. Etter loven ordning må gjenlevende ektefelle vike når det ikke er plass for begge. Det ville ellers bli lovkollisjon fordi overtageren har boplikt i henhold til odelsloven §27.

Når det gjelder motanken, hevdes at konsekvensen av at Ellen Furuberg ikke har bo- eller bruksrett, må bli at hun må betale husleie til boet. Det eksemplet som er omhandlet i Frostating lagmannsretts dom av 28. juni 1986, og som Ellen Furuberg har vist til, er ikke parallelt til situasjonen i nærværende sak. I saken for Frostating lagmannsrett hadde gjenlevende ektefelle rett til å overta leiligheten, og hun betalte husleie til borettslaget. Det som vedkommende arvinger krevet, var at hun også skulle betale "vederlag for bruken av boets andel av leilighetens nettoverdi". Dette krav ble hun frifunnet for.

Odd Furuberg har nedlagt denne påstand:

"I. I hovedsøksmålet:

Punkt 1 og 2 i Solør skifteretts dom av 8. april 1987 stadfestes.

II. I motsøksmålet:

Ellen Furuberg tilpliktes å betale husleie til boet med kr. 13000,- pr. år regnet fra 9. februar 85 og så lenge hun bor på eiendommen.

III. Ellen Furuberg betaler saksomkostninger både i hovedsøksmålet og motsøksmålet for herredsrett og lagmannsrett."

Under ankeforhandlingen møtte begge parter og avga forklaring.

Det ble avhørt et vitne. Dokumentasjon fremgår av rettsboken.

Lagmannsretten er i hovedsøksmålet kommet til samme resultat som skifteretten og kan i det vesentlige tiltre skifterettens begrunnelse. Således er lagmannsretten enig med skifteretten i at eiendommen med sine ca 25 mål dyrket mark og ca 50 mål skog ikke er av de helt små i relasjon til skifteloven §63, annet ledd. Det må også etter Ellen Furubergs egen forklaring legges til grunn at det har vært drevet gårdsbruk i ikke ubetydelig grad. Det har vært holdt husdyr der - 4 kuer og inntil 1965 hest -. Ellen Furuberg stod for husdyrholdet. Blant annet drev hun med oppdrett av griser. Til driften av innmarken leiet de traktor, men hadde selv slåmaskin og plog. Etter dette antas at eiendommen har vært en ikke uvesentlig del av familiens næringsgrunnlag, selv om det var nødvendig å spe på økonomien ved at mannen drev som snekker. Lagmannsretten finner det klart at det her er en odelseiendom som faller utenfor uttaksretten i henhold til skifteloven §63 annet ledd. Det vises til det som er nevnt av skifteretten om forarbeidene til den nye odelsloven, jfr. også Rygg og Skarpnes 134 - 135, og likeledes til Thor Falkanger: Odels og åsetesrett, 145 - 146: "Skifteloven §63 første ledd gir gjenlevende en realativt sterk rett til å utta det han "fullt ut eller for det vesentlige har brakt inn i boet". For en fast eiendom som har tjent som bolig, har den gjenlevende en videregående uttaksrett; men disse regler har knapt interesse i nærværende sammeheng, idet den faste eiendom som det kan være aktuelt å ta ut etter §63, neppe vil tilfredsstille kravene til odelsjord i odelsloven §1 og §2 (jfr. Falkanger i LoR 1974 53 f.)"

Spørsmålet blir så om Ellen Furuberg har forlenget bruks- og borett i medhold av odelsloven §35 første ledds annet punktum. Lagmannsretten bemerker til dette:

Vernet i odelsloven §34 for gjenlevende mor eller far mot å bli fordrevet fra odelsjord av barn bortfaller iallfall når gjenlevende har fått alderspensjon (og ikke har barn under 18 år). Bestemmelsen i §35 som regulerer forholdet mellom en odelsløs gjenlevende ektefelle og avdødes særkullsbarn som har odelsrett, nevner ikke uttrykkelig en slik tidsbegrensning. Men det må likevel være klart at det ikke har vært meningen å gi steforeldre en sterkere stilling enn virkelige foreldre. Odelsloven §35 avløser den tidligere odelslovs §16. I Rådsegn 10 om nye regler om gjenlevende ektefelle uttaler Sivillovbokutvalet at utkastet ikke tar sikte på særlig vidtgående endring i forhold til gjeldende rett. Lagmannsretten viser til Høyesterettsdom av 31. mars 1978, der Høyesterett uttaler ( Rt-1978-355): "Som før er en odelsarvings egen mor etter §34 langt sterkere vernet mot å gi fra seg odelsjord enn stemor etter §35." Det kan for øvrig bemerkes at i det tilfellet som er omhandlet i Høyesterettsdommen av 23. august 1979, var partene enige om at bruksretten etter §35 tidsmessig må være begrenset på samme måten som retten overfor egne barn etter loven §34. Uenigheten i det tilfellet dreiet seg om grensen gikk ved det fylte 67. år eller når gjenlevende fyller 70 år.

Alene av den grunn at Ellen Furuberg er mer enn 70 år, vil hun ikke kunne gis forlenget bruksrett i henhold til §35. Forøvrig ville heller ikke rimelighetsbetraktninger ført til et annet resultat. Det må kreves noe ganske særskilt for at unntaksregelen i §35, annet punktum skal komme til anvendelse. Det normale utslag av odelsretten er at den gir den best odelsberettigede en løsningrett til odelsgodset som gir ham anledning til å fordrive andre fra eiendommen. Det vises igjen til de to tidligere nevnte høyesterettsdommer av 1978 og 1979. I nærværende sak foreligger etter lagmannsrettens oppfatning ikke slike særlige omstendigheter som skiller tilfellet ut fra den situasjon som er vanlig for en gårdbrukerenke.

Ellen Furuberg kan etter dette ikke få medhold i sitt krav på bruks- og borett i medhold av odelsloven §35.

Igjen står spørsmålet om hun kan gis "høveleg" gratis husrom i henhold til odelsloven §39. Partene er enige om at slik forholdene er i dag, er det ikke tilstrekkelig husrom både til Ellen Furuberg og Odd Furuberg med familie. Det tidligere våningshus er forfallent og ubeboelig, og det nye er ikke egnet til å deles mellom to familier. Det kan ikke kreves at odelsløseren skal føre opp nytt hus eller tilbygg. Lovens forutsetning er at det er høvelig husrom.

Ellen Furuberg har anført at Odd Furuberg vil kunne få dispensasjon fra boplikten. Han bor i nærheten, og det skulle etter Ellen Furubergs mening ikke være noe vanskelig for ham å drive eiendommen selv om han ikke bor der. Lagmannsretten er enig i Odd Furubergs anførsler med hensyn til lovkollisjon. Han akter å oppfylle sin boplikt og har verken ønske om, eller er forpliktet til, å søke om dispensasjon fra plikten. Lagmannsretten er etter dette kommet til at da det ikke finnes høvelig husrom til både odelsberettigede og avdødes gjenlevende ektefelle, vil denne ikke kunne tilstås gratis husrom etter §39. Etter det resultat lagmannsretten er kommet til, finner lagmannsretten at det er unødvendig å ta standpunkt til spørsmålet om en gjenlevende har rett til gratis husrom etter §39 når han eller hun allerede ved odelsrettigedes død var så gammel at rettighetene etter §34, §35, §36 ikke kan utnyttes.

I motsøksmålet er lagmannsretten kommet til et annet resultat enn skifteretten. Når Ellen Furuberg ikke får medhold i bruks- og/eller borett, må det kunne kreves at hun betaler husleie til boet så lenge hun blir boende på gården. Det beløp som kreves - kr. 13000,- pr. år,- er i samsvar med det beløp som boretten ble verdsatt til ved skifteovertaksten. Odd Furuberg har påstått at husleie skal betales fra den dagen Adolf Furuset avgikk ved døden. Kravet ble imidlertid først fremsatt i tilsvar av 23. desember 1986. I tidligere skiftesamling har - såvidt lagmannsretten kan se - ikke spørsmålet om husleie overhode vært berørt. Lagmannsretten finner at husleie først bør kunne kreves fra det tidspunkt kravet ble fremsatt, det vil avrundet si fra 1. januar 1987.

Skifterettens dom blir etter dette å stadfeste i hovedsøksmålet idet lagmannsretten også er enig i skifterettens omkostningsavgjørelse. Anken i hovedsøksmålet har ikke ført frem, og Ellen Furuberg må etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd tilpliktes å betale saksomkostninger til Odd Furuberg for lagmannsretten.

Anken i motsøksmålet har for en vesentlig del ført frem. I medhold av tvistemålsloven §174, første og annet ledd finner lagmannsretten at Ellen Furuberg bør delvis erstatte Odd Furuberg hans omkostninger i motsøksmålet for lagmannsretten, men ikke for skifteretten. Spørsmålet er av mindre betydning idet det antas at motsøksmålet ikke har ført til vesentlig merarbeid.

Odd Furuberg har inngitt omkostningsoppgave hvoretter salærkravet for lagmannsretten er kr. 10000,- som ikke er fordelt på hovedsøksmålet og motsøksmålet. Hertil kommer gebyr for motanken, kr. 6200. Lagmannsretten legger omkostningsoppgaven til grunn og finner passende å kunne fordele salærkravet med kr. 8000,- på hovedsøksmålet og kr. 2000,- på motsøksmålet. I hovedsøksmålet blir således de omkostninger som Ellen Furuberg skal betale til Odd Furuberg, å fastsette til kr. 8000,-. I motsøksmålet fastsettes omkostningsbeløpet skjønnsmessig til kr. 4000,-.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

I. I hovedsøksmålet:

Skifterettens dom punkt I, 1 og 2 samt punkt III stadfestes.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ellen Furuberg til Odd Furuberg kr 8.000,- - åttetusenkroner 00/100 - innen 2 - to - uker etter denne doms forkynnelse.

II. I motsøksmålet:

Ellen Furuberg tilpliktes å betale husleie til boet med kr 13.000,- - trettentusenkroner 00/100 fra. 1. januar 1987 så lenge hun bor på eiendommen eller til boet er gjort opp.

Skifterettens dom punkt III stadfestes også for motsøksmålets vedkommende.

I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Ellen Furuberg til Odd Furuberg kr 4.000,- - firetusenkroner 00/100 - innen 2 - to - uker etter denne doms forkynnelse.