LE-1988-240
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1989-04-07 |
| Publisert: | LE-1988-00240 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | |
| Parter: | |
| Forfatter: | |
| Lovhenvisninger: |
Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av en utleggsforretning.
Saksgang: Dom av 7. april 1989 i ankesak nr.240/88, hl.nr. 365/88.
Parter: Ankende part: Frogner Bil A/S, dets konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Tom Medalen, Oslo). Motpart: Odd Lørdahl (Prosessfullmektig: Advokat Camillo Mordt, Fredrikstad).
Forfatter: Lagdommer Ola R. Melheim, formann. Lagdommer Lars-Jonas Nygard. Ekstraordinær lagdommer Rolf Solem.
Saken gjelder spørsmålet om gyldigheten av en utleggsforretning av 5. mai 1987.
Som grunnlag for forretningen er oppgitt gjeldsbrev av 25. mai 1986. Dette refererer seg til et gjeldsbrev til Frogner Bil A/S pålydende kr. 109663,-, som Freddy Lørdahl har skrevet under. Dette skjedde antagelig ikke på den angitte dato, men noen dager tidligere. Det er imidlertid ubestridt at Freddy Lørdahl har skrevet under gjeldsbrevet, og at han på angjeldende tidspunkt sto til rest med nevnte beløp i henhold til en forutgående kjøpsavtale vedrørende en bil (Mercedes Benz 190E).
Ved utleggsforretningen ble det tatt utlegg i leieboerinnskudd m.v. i leilighet nr. 40 i Utsikten 17 i Fredrikstad. Leiligheten tilhører Odd Lørdahl, som er far til Freddy, som er saksøkt ved utleggsforretningen. Grunnlaget for dette er at Odd Lørdahl den 25. mai 1986 satte sitt navn på baksiden av nevnte gjeldsbrev. I henhold til teksten på baksiden har Odd Lørdahl skrevet under som selvskyldnerkausjonist. May Lørdahl som er mor til Freddy, skrev samtidig under på baksiden. Hun er imidlertid ikke gjort til part i saken. Både Odd og May Lørdahl bestrider imidlertid at de har skrevet under som kausjonister. Odd Lørdahl sier at han skrev under som vitne på svigerdatterens forutgående underskrift på forsiden, konferer nedenfor. May Lørdahl sier at hun skrev under som vitne på at en annen av Freddys biler (BMW) som var levert Frogner Bil A/S i kommisjon, nå var levert Byåsen Bil A/S for videresalg.
Umiddelbart før Odd og May Lørdahl skrev under på gjeldsbrevets bakside, skrev svigerdatteren, Solbrith Lørdahl, sitt navn på forsiden, rett til venstre for Freddys underskrift. Hun føyet også til stedet for underskriften (Rolvsøy), og skrev antagelig også datoen. Denne er på orginalen angitt som 25.05.86, men er på kopien i saken angitt som 25/5/86. Dette antas imidlertid å skyldes at det etter hvert er tatt kopier av kopier som er blitt uklare, og deretter forsøkt gjort klarere ved oppstrekning. Det er som foran nevnt noe uklart hvilken dag Freddy Lørdahl skrev under. Derimot er det på det rene at han ikke skrev under i Rolvsøy. Han mener selv at det skjedde i forretningen til Byåsen Bil A/S i Moss, mens vitnet Lars Tangen som var ansatt i Frogner Bil A/S, mener det skjedde på hans kontor.
Solbrith Lørdahl har som vitne uttalt at hun skrev under gjeldsbrevet som debitor, idet hun var sammen med mannen om det bilkjøp (Mercedes) som er bakgrunnen for saken. Hun antok imidlertid også at hun måtte skrive under i egenskap av ektefelle.
Når det gjelder forståelsen av svigerforeldrenes delaktighet, har Solbrith Lørdahl forklart at hun oppfattet deres underskrift som en bekreftelse av hennes underskrift. Hun har videre bl.a. forklart at det ikke var skrevet noen tekst på baksiden. Der var bare en linje, antagelig prikket, og en datoangivelse, muligens bare plass for datoangivelse. På dette punkt står hennes forklaring direkte i strid med forklaringene til Lars Tangen og boets prosessfullmektig, advokat Medalen.
Når det gjelder bekreftelsene av underskriftene, er det på det rene at de to representantene fra Frogner Bil A/S som har skrevet under, Lars Tangen og Morten Nordvold, ikke var til stede da Freddy Lørdahl skrev under. Lars Tangen bekreftet antagelig underskriften samtidig med at Freddy Lørdahl skrev under, mens Nordvold først kom til stede den 25. mai 1986. Da var begge til stede, slik at i hvert fall Solbrith har skrevet under i de to vitnenes nærvær. Det er imidlertid som nevnt ikke omtvistet i saken at Freddy Lørdahl har skrevet under gjeldsbrevet som debitor. Det er videre på det rene at gjeldsbrevet på første side har inndrivelsesklausul etter tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6. Heller ikke er det omtvistet at Solbrith, Odd og May Lørdahl har skrevet sine navn på gjeldsbrevet. Det som er omtvistet, er som nevnt om Odd Lørdahl har skrevet under som selvskyldner kausjonist, eller om han bare har skrevet under som vitne på Solbriths underskrift. Videre er det omtvistet om gjeldsbrevet er eksigibelt i forhold til Odd Lørdahl, idet det gjøres gjeldende at hans underskrift ikke er bekreftet på baksiden av gjeldsbrevet, og at det ikke der er utrykkelig vedtatt en henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6.
Når det gjelder det bakenforliggende bilkjøp som har foranlediget tvisten, vises det til namsrettens upaginerte dom inntatt i utdraget på side 25.
Fredrikstad namsrett (benevnt som byrett) avsa dom i saken den 17. mars 1988 med slik slutning:
"1. Utleggsforretning av 5. mai 1987 til Frogner Bil A/S oppheves.
2. Kausjonsforpliktelsen datert 25. mai 1986 på gjeldsbrev av samme dato til Frogner Bil A/S bortfaller.
3. Frogner Bil A/S' konkurs tilpliktes å betale sakens omkostninger med kr. 12040,- kronertolvtusenogførti 00/100."
Frogner Bil A/S, dets konkursbo, har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Det er lagt ned slik endelig påstand:
"1. Utleggsforretningen datert 5. mai 1987 stadfestes, dog slik at utlegg i Dahatsu DE 46203 bortfaller.
2. Odd Lørdahl dømmes til å betale sakens omkostninger for såvel byrett og lagmannsrett."
Odd Lørdahl har tatt til gjenmæle. Han har lagt ned slik påstand:
"1. Fredrikstad byretts dom av 17. mars 1988 stadfestes.
2. Odd Lørdahl tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett."
Om det nærmere saksforhold vises det til namsrettens dom og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Ankeforhandling ble holdt i Sarpsborg den 30. og 31. mars 1989. Lovlig stedfortreder for konkursboet (bobestyreren) var ikke innkalt. Advokat Tom Medalen, som prosederte saken for boet, avga også vitneforklaring i anledning sin befatning med utstedelsen av gjeldsbrevet og påskriften om selvskyldnerkausjon. Ankemotparten møtte og avga forklaring. Det ble avhørt i alt 7 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Det ble under ankeforhandlingen tatt opp spørsmål om forlik. Boets prosessfullmektig ga uttrykk for at man kunne være interessert i å drøfte en reduksjon av kravet mot Freddy Lørdahl til ca kr. 80000,-, inkludert renter. Dette utgjør i så fall bare en del av det beløp han nå skylder, og som faren etter boets mening er ansvarlig for som selvskyldnerkausjonist. Et noe tilsvarende tilbud var satt frem for namsretten. Tilbudet forutsatte imidlertid at det kunne stilles betryggende sikkerhet, eventuelt ved at Odd Lørdahl ga en ny kausjonserklæring. Både Odd og Freddy Lørdahl ga uttrykk for at dette kunne være en mulig ordning, men at de på det nåværende tidspunkt ikke så seg i stand til å skaffe den nødvendige sikkerhet. Noe forlik kom derfor ikke i stand.
Den ankende part, Frogner Bil A/S, dets konkursbo, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsrettens dom er riktig for så vidt angår den bevismessige vurdering av omstendighetene omkring selvskyldnererklæringen. Selv om det ikke fremgår av dommen, må man legge til grunn at namnsretten har funnet at de nødvendige formalia vedrørende eksigibiliteten er til stede i forhold til Odd Lørdahl, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6. Namsretten har også vurdert forholdet til avtaleloven §33 korrekt. Derimot har retten tatt feil når det gjelder forståelsen av avtaleloven §36. Her foreligger feil lovanvendelse og det er derfor ikke grunnlag for å oppheve utleggsforretningen. Det er på dette punkt særlig fremhevet:
Namsrettens begrunnelse er meget kortfattet på dette ene punkt hvor konkursboet ikke har fått medhold. Det er derfor vanskelig å forstå hvordan man kunne sette hele kausjonsavtalen til side etter den argumentasjon som fremgår av dommens to siste avsnitt. Hva angår det nest siste avsnitt i dommen, nemlig at Frogner Bil A/S gjennom en mislykket utleggsforretning skulle ha bedre kunnskap til Freddy Lørdahls dårlige økonomiske situasjon enn hva faren hadde, er dette en helt gal bevisvurdering. Den utleggsforretning som namsretten sikter til, ble ikke forsøkt avholdt på et så tidlig tidspunkt at den kan tillegges betydning i denne relasjon. Det var først i forbindelse med brev av 4. juli 1986 til lensmannen i Rolvsøy vedrørende forkynnelse av påkrav, at man ble kjent med at Freddy og Solbrith Lørdahl ikke var solvente, jfr. påtegning fra lensmannen av 22. juli 1986. Det kan derfor ikke være noen tvil om at Odd Lørdahl som far til debitor, hadde bedre kunnskaper om sønnens dårlige økonomi, enn hva Frogner Bil A/S hadde. Dette er ytterligere underbygget gjennom ankemotpartens forklaring for lagmannsretten, som viser at foreldrene var vel kjent med sønnens dårlige økonomi, bl.a. som følge av flere biltransaksjoner.
Namsrettens henvisning til forholdet mellom partene og avtalens innhold, kan ikke tilsi en tilsidesettelse av kausjonsforpliktelsen. Dette må særlig gjelde når man som påpekt av retten selv, må kreve at misforholdet må være markert før avtalen kan settes til side som urimelig.
Det er ikke noe uvanlig at det stilles sikkerhet på et noe senere tidspunkt. Gjeldsbrevet var ikke nødvendig for å holde Freddy Lørdahl ansvarlig. Her hadde man tilstrekkelig grunnlag i den utstedte veksel. Det var sikkerheten som var formålet med utstedelsen av gjeldsbrevet. Samtidig som man da fikk bekreftet det ansvar som Freddy Lørdahl hadde fra tidligere, fikk man gjort hans hustru medansvarlig som debitor. Det viktigste var imidlertid at Freddys foreldre godtok å stå som selvskyldnerkausjonister ved sin påtegning. At foreldre kausjonerer for sine barn, er ikke noe uvanlig. At det skjedde noen tid etter at sønnen hadde kjøpt bilen, kan heller ikke begrunne en tilsidesettelse av kausjonsavtalen.
Det kan heller ikke rettes kritikk mot de omstendigheter som kausjonserklæringen ble avgitt under. Det var ikke noe påtrengende å oppsøke Freddy Lørdahls bopel uanmeldt, selv om det skjedde på en søndag formiddag. Lars Tangen hadde flere ganger prøvd å få Freddy Lørdahl til å undertegne et gjeldsbrev kombinert med en selvskyldnerkausjon. Det må legges til grunn at Freddy Lørdahl hadde tilbudt sine foreldre som kausjonister. Han hadde fått tilsendt de nødvendige dokumenter tidligere, men de ble aldri returnert i utfylt stand. Det var derfor nødvendig å prøve å kontakte han uanmeldt. Det forhold at man i Freddy Lørdahls fravær traff hans kone og tilfeldigvis hans foreldre som var forespeilet som kausjonister, kan ikke fremstå som en mistenkelig omstendighet som tilsier en tilsidesettelse av avtalen. Odd Lørdahl prøver her egentlig å prosedere på alternative fakta. Hvis man mener det forelå utilbørlige forhold i forbindelse med Odd Lørdahls underskrift, får man anføre dette som en del av bevisvurderingen vedrørende selve avtaleinngåelsen (underskriften), eller i relasjon til spørsmålet om mangelfulle opplysninger ved inngåelsen, jfr. avtaleloven §33, konferer nedenfor. Hvis man imidlertid kommer til at den ankende part her ikke er noe å kritisere, kan man ikke trekke omstendighetene inn igjen i relasjon til avtaleloven §36. Odd Lørdahl har i retten bekreftet at han vet meget vel hva en kausjonsforpliktelse er og hvilke konsekvenser den kan få. Hans innsigelser mot avtalen er derfor av en helt annen art.
Endelig er det i relasjon til avtaleloven §36 fremhevet at namsrettens begrunnelse om at det foreligger en ensidig bebyrdende avtale, ikke kan føre frem. I så fall ville konsekvensen bli at kausjonsforpliktelser flest måtte settes til side. Det er meget sjelden at det er noen gjensidighet i forholdet mellom kausjonist og kreditor. En kausjonsavtale er nesten alltid en ensidig bindende disposisjon. Selv om kausjonsavtalen ble inngått noen måneder etter kjøpet, kan dette i seg selv ikke begrunne en ensidighet av en slik karakter at det får de konsekvenser som namsretten har gjort gjeldende. I denne relasjon kan det sies at Odd Lørdahl har fått en "motytelse", nemlig at videre tvangsforfølgning mot sønnen er utsatt.
Det er for øvrig ikke plass for noen rimelighetsvurdering etter §36 i favør av Odd Lørdahl. Hvis det aksepteres at han var klar over at han inngikk en kausjonsforpliktelse, må et slikt argument heller gå i retning av det klare utgangspunkt at gjeld skal gjøres opp.
Til ankemotpartens anførsler vedrørende selve kausjonsforpliktelsen, eksigibiliteten og forholdet til avtaleloven §33, har den ankende part fremhevet:
Det må anses bevist at selvskyldnererklæringen var skrevet med maskin på baksiden av gjeldsbrevet før Odd og May Lørdahl skrev under. Det er ikke skrevet under in blanco med etterfølgende tilføyelse av kausjonsforpliktelsen. Det er her vist til en rekke omstendigheter i forbindelse med besøket hos Lørdahls den 25. mai 1986 og de sterkt motstridende forklaringer om hvorfor Lørdahl skulle ha underskrevet. Ingen av de fire involverte har gitt noen sammenfallende forklaring, bortsett fra ett punkt, nemlig at det ikke dreiet seg om kausjon. Dette er i seg selv underlig når de samme parter også påstår at bilfirmaets representanter ikke selv brukte ordet kausjon. Det er også vist til at uttalelsene fra det sakkyndige vitnet, optometrist Mojord, ikke støtter motpartens anførsler. Det vesentlige er imidlertid at Odd Lørdahl ble forklart og forsto hva han skrev under på.
Til motpartens innsigelse vedrørende vitnebekreftelsene, er det gjort gjeldende at det ikke gjelder noe krav om samtidighet til vitnepåtegningen, så lenge ingen av de fire involverte personer har bestridt selve underskriftene. Det kan derfor ikke gjøres formelle innsigelser verken mot Freddys eller foreldrenes underskrifter. For foreldrenes vedkommende må innsigelsen i så fall bare gå på at vitnene skrev på forsiden. Det er her vist til uspesifisert rettspraksis og forskrifter av 26. oktober 1973 i tilknytning til tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6, som sterkt modifiserer kravet til bekreftelse av underskrifter.
Hva angår spørsmålet om Odd Lørdahl ved sin underskrift har vedtatt inndrivelse uten søksmål, må dette anses oppfylt ved den henvisning til gjeldsbrevet, d.v.s. til første side av gjeldsbrevet, som klart fremgår av teksten rett over underskriften. Odd Lørdahl har derved vedtatt direkte inndrivelse etter tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6.
Når det gjelder motpartens anførsel i tilknytning til avtaleloven §33, bestrider boet at representantene for Frogner Bil A/S villedet familien Lørdahl ved avtaleinngåelsen. At Lars Tangen ikke skulle ha nevnt ordet kausjon, er usannsynlig. Det var som nevnt behovet for sikkerhet som var hele formålet med besøket. Dessuten ønsket man samtidig å få Solbriths underskrift. Odd Lørdahl har erkjent at han visste at det var sønnens gjeldsbrev som ble forelagt han. Det må også legges til grunn at Solbrith leste hele gjeldsbrevet høyt, ikke bare forsiden. Hvis man anser det bevist at teksten på baksiden var skrevet tidligere av advokat Medalen, må Odd Lørdahl ha fått alle relevante opplysninger.
Det er vist til Carsten Smith (Hans Flock): Kausjonsrett, side 34, om kausjonistens undersøkelsesplikt. Den dom i Rt-1984-28 som motparten har påberopt seg, er imøtegått som ikke relevant for det foreliggende forhold.
Ankemotparten, Odd Lørdahl, har i det vesentlige gjort gjeldende:
Namsrettens dom er riktig i resultatet og i begrunnelsen for så vidt gjelder forholdet til avtaleloven §36. Saken kunne imidlertid ha vært avgjort med samme resultat på to andre grunnlag, nemlig etter en annen bevisvurdering av spørsmålet om det overhodet foreligger en kausjonsavtale, herunder spørsmålet om eksigibilitet, og på grunnlag av avtaleloven §33.
Odd Lørdahls eventuelle forpliktelser må sees i sammenheng med selve gjeldsbrevet og de forutsetninger som lå til grunn for dette. Det gjøres prinsipalt gjeldende at Lørdahls aldri skrev under som kausjonister. Dersom det motsatte skulle anses bevist, gjøres det subsidiært gjeldende at en kausjonist kan påberope seg samme innsigelser som debitor etter gjeldsbrevet. Dette refererer seg til de formelle innsigelser som Freddy Lørdahl kan påberope seg vedrørende manglende vitnepåtegning, samt hans innsigelser knyttet til det underliggende forhold i forbindelse med salget av den bil (BMW) som ble levert i kommisjon. Dersom gjeldsbrevet ikke er gyldig i relasjon til Freddy Lørdahl, er heller ikke henvisningen på gjeldsbrevets første side til tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6, gyldig. I tillegg har Odd Lørdahl som kausjonist, en selvstendig adgang til å påberope seg to av de samme innsigelsene, nemlig manglende vitnebekreftelse og eksigibilitet.
Det kan ikke anses bevist at selvskyldnererklæringen var skrevet ferdig på baksiden av gjeldsbrevet før den 25. mai 1986. Selv om Odd Lørdahl så dårlig uten lesebriller, la han merke til at det bare var påført to linjer for underskrift og rubrikk for dato. Dette er bestyrket av May Lørdahl og særlig av Solbrith Lørdahl, som leste gjeldsbrevets første side. Hun så også på baksiden, men der var det ikke noe å lese.
Odd og May Lørdahl ville ikke under noen omstendighet ha skrevet under på en kausjonserklæring. De var begge uføretrygdet og ville ikke sett seg i stand til å kausjonere, selv om det kunne hjelpe sønn og svigerdatter i en vanskelig situasjon. Odd Lørdahl oppfattet situasjonen derhen at han bare bekreftet svigerdatterens påtegning på forsiden. Solbrith Lørdahl kan for øvrig ikke ansees å ha underskrevet som debitor. Hun har bekreftet som ektefelle ut fra en noe uklar forestilling om en slik forpliktelse. Det må også legges til grunn at ingen av de to representantene fra Frogner Bil A/S orienterte om at det gjaldt en kausjonsforpliktelse. I så fall ville ikke Lørdahls ha skrevet under, særlig ikke etter anmodning fra to ukjente personer vedrørende et bilkjøp som på dette tidspunkt lå langt tilbake i tid.
Subsidiært er det gjort gjeldende at selve gjeldsbrevet er ugyldig, idet Freddy Lørdahls underskrift ikke ble bekreftet slik det fremgår av gjeldsbrevet. Derved faller også henvisningen til tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6 bort. Dette må enn mer gjelde i forhold til ankemotparten, som har skrevet sitt navn på baksiden. Hans underskrift er ikke bekreftet. Bekreftelsen på forsiden gjelder bare "ovenstående".
Dertil kommer at det ikke er foretatt en selvstendig henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6 på baksiden. Dette skulle i så fall ha skjedd direkte i tilknytning til Odd og May Lørdahls underskrifter. Det er ikke nok å henvise til gjeldsbrevet. Det stilles strenge formelle krav for å kunne gå direkte til tvangsinndrivelse.
Atter subsidiært er det gjort gjeldende at avtaleloven §33 må komme til anvendelse fordi representantene for Frogner Bil A/S ikke ga den nødvendige informasjon til Lørdahls i forbindelse med innhenting av underskriftene. Det er her delvis vist til de samme argumenter som i forbindelse med den prinsipale anførsel om selve den påståtte kausjonsforpliktelse. Odd Lørdahl har aldri tidligere kausjonert for sønnen. Han har bare trygd å leve av og ville aldri ha skrevet under om bilfirmaets representanter hadde opptrådt redelig. Dette må de ha forstått. De fortiet bevisst ordet kausjon og benyttet anledningen i sønnens fravær. Tangen og Nordvold var de profesjonelle parter i motsetning til Lørdahls, som ikke var fortrolig med kjøpekontrakter. De to representantene kom uanmeldt en søndag morgen for å få kontakt med Freddys foreldre, som for dem var to helt ukjente personer. Dette må i seg selv betraktes som noe i retning av usømmelig forretningsførsel. Det må legges til grunn at besøket var ganske kortvarig, kanskje bare ca 15 minutter. Det bar preg av overrumpling. Disse forhold tilsier at det må ansees som stridende mot redelighet og god tro, dersom det påståtte kausjonsansvar skal gjøres gjeldende. Det er her vist til Rt-1984-28.
Når det gjelder forholdet til avtaleloven §36, er det delvis vist til de samme argumenter som er nevnt foran. Det er herunder fremhevet at retten etter §36 står friere til å ta hensyn til de etterfølgende forhold. Frogner Bil A/S er ikke lenger i virksomhet. Dersom kravet fører frem, er det nå et konkursbo som vil nyte godt av tidligere forsømmelser, som i ikke liten grad kan tilskrives den klossete håndtering av saken som Lars Tangen sto for. Han burde ha tatt pant i en av bilene, men forsømte seg. Først da han innså at Freddy Lørdahl ikke greide sine forpliktelser, kastet han seg ved en tilfeldighet over foreldrene. Han utnyttet deres uerfarenhet og man vil om saken fører frem, bare oppnå å få penger inn i et bo hvor hovedkreditor antagelig er Statens lønnsgarantifond.
Det er også vist til RG-1986-470 og RG-1986-739.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som namsretten, men på et annet grunnlag, og skal bemerke:
Innledningsvis vil man presisere at saken er begrenset til en klage over utleggsforretning, idet det påstås at det ikke foreligger nødvendig tvangsgrunnlag, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §3. Innsigelsen gjelder selve tvangsgrunnlaget som prinsipalt påstås å mangle, idet det hevdes ikke å foreligge noen kausjonserklæring. Subsidiært er det gjort gjeldende at det ikke foreligger den nødvendige eksigibilitet, da det mangler henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6 i kausjonserklæringen. Denne anførsel fremgår ikke av namsrettens referat av anførslene, og man kan heller ikke se at retten har drøftet spørsmålet. Etter det opplyste, ble imidlertid anførselen fremsatt i namsretten. Man må da anta at namsretten har ansett den nødvendige henvisning til gjeldsbrevets første side for å være innbakt i kausjonserklæringen. Dette fremgår indirekte av det forhold at de to andre subsidiære anførslene er drøftet av namsretten.
Lagmannsretten er enig med ankemotparten i at Odd Lørdahl kan påberope seg de samme innsigelser mot det underliggende forhold som debitor kunne ha påberopt seg. Dette betyr at dersom innsigelsene gjør selve gjeldsbrevet ugyldig, må også kausjons forpliktelsen bortfalle. I tillegg må ankemotparten kunne påberope seg egne innsigelser mot det underliggende forhold. I lagmannsrettens dom blir det imidlertid bare tatt prejudisielt standpunkt, idet bare spørsmålet om selve utleggsforretningens gyldighet blir rettskraftig avgjort. Det antas derfor ikke å være adgang til å ta inn i domsslutningen noen avgjørelse om at kausjonsforpliktelsen skal bortfalle, slik ankemotparten har påstått i begge instanser, og slik det fremgår i namsrettens domsslutning punkt 2.
Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for namsretten. Grunnlaget for bevisvurderingen må antas å være omtrent det samme, selv om det er ført noen flere vitner for lagmannsretten. Det er også ført et sakkyndig vitne.
Lagmannsretten legger til grunn som bevist at den tekst som fremstår på baksiden av gjeldsbrevet, var skrevet med maskin av advokat Medalen før møtet med Lørdahls den 25. mai 1986. Det er grunn til å tro at Freddy Lørdahl hadde forespeilet Tangen at foreldrene skulle kausjonere. Hvorvidt Freddy hadde informert sine foreldre om dette, er imidlertid tvilsomt. Når foreldrenes navn ikke ble påført med maskin under streken, skyldes det antagelig at fornavnene var ukjente for Tangen og Medalen. De to andre underskriftene på første side av gjeldsbrevet, er for øvrig heller ikke maskinskrevet.
Lagmannsretten kan ikke se at ankemotpartens anførsel om synsproblemer p.g.a. manglende lesebriller, kan føre frem. Odd Lørdahl var klar over at han skrev under på baksiden av sønnens gjeldsbrev. Det er grunn til å tro at Odd Lørdahl med de briller han hadde, og ved å utvise en viss grad av anstrengelse, kunne se at det var skrevet noe mer på baksiden av gjeldsbrevet, enn hva han har erkjent. Da Tangen og Nordvold var to for han ukjente personer, og p.g.a. omstendighetene for øvrig, legger retten til grunn at Lørdahl utviste den nødvendige grad av anstrengelse. Dette fremgår også av selve navnetrekkets plassering, som følger den påførte maskinstrek nøyaktig. Når man så kommer til spørsmålet om hvor meget Odd Lørdahl selv kunne lese av teksten på baksiden, er det ikke mulig å gi nøyaktig svar. Dette er imidlertid ikke avgjørende, idet man legger til grunn at han fikk nødvendig informasjon gjennom svigerdatteren. Retten legger således til grunn at Solbrith Lørdahl leste opp hele gjeldsbrevets tekst, også det som sto på baksiden. Odd og May Lørdahl må derfor ha forstått at de skrev under som kausjonister. Det må videre ansees bevist at de kjente til sønnens siste biltransaksjoner, og at de visste at økonomien var anstrengt.
Når det gjelder innsigelsene mot selve gjeldsbrevet, finner lagmannsretten at disse ikke kan føre frem. Den innsigelse Freddy Lørdahl har mot Frogner Bil A/S for avtalebrudd ved ikke å overlevere bilen (BMW) til Byåsen Bil A/S, kan ikke ansees bevist og får da ingen virkning for selve gjeldsbrevet og eksigibilitetsklausulen på forsiden. De uregelmessigheter som foreligger vedrørende bekreftelsene av Freddy Lørdahls underskrift, kan ikke få betydning. Det vises til det som er referert innledningsvis i lagmannsrettens dom og til forskriftene av 26. oktober 1973 punkt 3.
Odd Lørdahl har for sitt eget vedkommende også gjort gjeldende innsigelser vedrørende bekreftelse og eksigibilitet, men ikke den påståtte underhåndsavtale vedrørende bilen (BMW). Det er ingen tvil om at Odd og May Lørdahl har skrevet under på gjeldsbrevet, og etter lagmannsrettens bevisvurdering som kausjonister. Lagmannsretten finner at motpartens innsigelse vedrørende manglende bekreftelse av underskriftene, ikke kan føre frem. Det vises også her til forannevnte forskrifter punkt 3.
Når det derimot gjelder spørsmålet om nødvendig eksigibilitetsklausul i relasjon til kausjonistene, er lagmannsretten under noen tvil kommet til at vilkårene ikke er oppfyllt.
Det fremgår av ordlyden i tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6 at "påskrifta" som selvskyldnerkausjonist skal inneholde en ".....vedtaking av inndriving uten søksmål.....". Det samme formkrav som fremgår av første punktum i nr. 6 vedrørende debitor, er således gjen tatt i tredje punktum vedrørende bl.a. kausjonisten. Dette kan tyde på at man har ment at vedtakingen av eksigibilitet skal fremgå direkte av eller være en del av selve kausjonserklæringen. I så fall vil en henvisning til andre deler av gjeldsbrevet ikke være tilstrekkelig på dette punkt. Lagmannsretten antar at dette vil være en for streng fortolkning om det skal hevdes som en generell regel. Det må derfor bero på en konkret fortolkning av omstendighetene ved den enkelte kausjonsforpliktelse, om vilkårene er oppfylt. Dette utgangspunkt for fortolkningen må også prinsipielt være det riktige, idet det ikke er uvanlig at man påtar seg en kausjonsforpliktelse, men ikke vedtar inndrivelse uten søksmål.
Kausjonsforpliktelser vil ofte fremstå som en ensidig bebyrdende avtale sett fra kausjonistens side. I en normalsituasjon kan dette moment ikke tillegges særlig vekt ved vurderingen av spørsmålet om det er inngått en kausjonsavtale. Graden av ensidighet kan imidlertid tillegges noe mer vekt når spørsmålet gjelder kausjonsforpliktelsens omfang, herunder forholdet til tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6, slik det nå fremstår i nærværende sak. Det kan her ikke være tvil om at kausjonistens forpliktelse var mer ensidig enn vanlig, av den grunn at den ikke var noe vilkår for at Freddy Lørdahl skulle få inngå kjøpekontrakten. Kontrakten forelå allerede 2. desember 1985. Det kan ikke antas at Odd Lørdahl mente at han ydet noen økonomisk hjelp til svigerdatteren, som selv mener å ha undertegnet som debitor, men uten at det er grunn til å tro at Odd Lørdahl har hatt noen særlig forståelse av hvorfor hun skrev under i tillegg til sønnen. Derimot må man anta at foreldrene mente de gjorde sønnen en tjeneste, men uten at dette bør strekkes så langt at de var seg bevisst hvordan ansvaret eventuelt kunne gjøres gjeldende overfor dem.
Når man på denne bakgrunn skal vurdere kausjonserklæringen og omstendighetene omkring påtegningen, syntes ordlyden å tale for at Lørdahls bare har forpliktet seg som selvskyldnerkausjonister, og ikke vedtatt inndrivelse uten søksmål. Det sentrale i den korte erklæringen er henvisningen til at Lørdahls stiller seg som selvskyldnerkausjonister ".....for det beløp Freddy Chr. Lørdahl er skyldig.....". Henvisningen ".....i henhold til dette gjeldsbrev", som kunne vært en henvisning til eksigibilitetsklausulen, kommer mer i bakgrunnen. Den må nærmest oppfattes som en understrekning av at det er det kronebeløp som fremgår av gjeldsbrevets første side det siktes til. Ved fortolkningen av dette punkt må det også legges vekt på partenes forutsetninger. Odd Lørdahl har uttalt at han var vel kjent med hva en kausjonsforpliktelse var. Det er mulig at han visste forskjellen på selvskyldnerkausjon og simpel kausjon, men at han hadde særlig forståelse av hva en henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §3 nr. 6 betyr, er lite sannsynlig. Den annen part i forholdet er her ikke først og fremst Tangen og Nordvold, selv om også disse må antas å ha hatt bedre forutsetninger enn Lørdahls for å forstå betydningen av henvisningen, men vel så meget firmaets juridiske rådgiver. Det er grunn til å tro at det var kjent for de ankende parter og deres rådgiver, at de forventede kausjonister ikke var forretningsfolk, og at de ikke hadde juridisk bistand. Den tvil som derved foreligger om eksigibilitetsklausulen kan ansees tilstrekkelig fremhevet i kausjonserklæringen, må derfor gå utover den som har forfattet erklæringen og som burde uttrykt seg klarere.
Etter det resultat som lagmannsretten er kommet til, er det for sakens realitet ikke nødvendig å ta standpunkt til de to siste subsidiære anførsler fra motpartens side.
Lagmannsretten vil imidlertid a.h.t. saksomkostningsspørsmålet bemerke at man etter den bevisførsel som er foretatt, ikke kan se at det er grunnlag for å sette kausjonserklæringen til side med hjemmel i avtaleloven §33 og §36. Det er den førstnevnte bestemmelse som eventuelt ville være mest nærliggende etter bevisførselen, idet de aller fleste uklarheter refererer seg til forholdene i forbindelse med inngåelsen av tilleggsavtalen den 25. mai 1986 og ikke de etterfølgende forhold. Lagmannsretten kan ikke se at det er godtgjort noen slik svikt med hensyn til opplysningsplikten eller at det for øvrig er vist slik utilbørlig opptreden, at det ville være grunnlag for å sette avtalen til side. Det er enda mindre grunn til å anvende avtaleloven §36. Den ensidighet som er et fortolkningsmoment vedrørende avtalens karakter, kan som foran antydet ikke begrunne noen etterfølgende avtalesensur slik saken her ligger an.
Namsrettens dom blir etter dette å stadfeste, men bare for så vidt angår punkt 1 i domsslutningen.
Anken har etter dette vært forgjeves. Saken har vært så vidt tvilsom at lagmannsretten finner at den ankende part hadde fyldestgjørende grunn til å imøtegå klagen for namsretten. Man antar derfor at hver part bør bære sine omkostninger for namsretten, jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172 annet ledd.
Når det gjelder omkostningsspørsmålet for lagmannsretten, er den foreliggende tvil i seg selv ikke tilstrekkelig til å frita den ankende part for å erstatte motparten sakens omkostninger. Det antas imidlertid å foreligge slike særlige omstendigheter at den ankende part bør fritas, jfr. tvistemålsloven §180 første ledd. Det er lagt vekt på at motparten etter lagmannsrettens dom ikke har fått medhold i sine realitetsinnsigelser mot det underliggende forhold. Videre legges det vekt på at motparten og de vitner han har påberopt seg, etter den bevisvurdering som både namsretten og lagmannsretten har foretatt, har gitt bevisst uriktige forklaringer. Endelig er det lagt vekt på at den ankende part har fremsatt forlikstilbud i begge instanser. Ankemotparten har derfor hatt god tid på seg til å medvirke til en løsning som ville gjort ankeforhandlingen unødvendig.
Saksomkostninger tilkjennes derfor ikke, verken for namsretten eller lagmannsretten.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
I. Namsrettens dom stadfestes for så vidt angår domsslutningens punkt 1.
II. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for namsretten eller lagmannsretten.