LE-1988-263
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1988-10-28 |
| Publisert: | LE-1988-00263 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 28. oktober 1988 i kjæremålssak nr. 263/88, hl.nr. 868/88 |
| Parter: | Den kjærende part: Lars Cato Aall (Prosessfullmektig: Advokat Terje Lund, Moss). Kjæremotparter: 1. Borgli Båtbyggeri A/S (Prosessfullmektig: Advokat Inge B. Tonholm, Sarpsborg 2. Hallvard Cock Prosessfullmektig: Advokat Nils Dagfinn Lier, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Sverre Bjørnsen 2. Lagdommer Erik Smedsrud 3. Lagdommer Lars Jonas Nygard |
| Lovhenvisninger: | Tinglysingsloven (1935) §27, §20, Dekningsloven (1984) §5-10, §5-1, Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §64, Tvistemålsloven (1915) §180, §176 |
Det ble avsagt kjennelse :
På begjæringer fra Borgli Båtbyggeri A/S og Hallvard Cock tok lensmannen i Skjeberg ved to forskjellige utleggsforretninger begge datert 19. november 1987 utlegg for henholdsvis kr. 7375 og kr. 45534 i Lars Cato Aalls ideelle andel i eiendommen Breidablikk gnr. 132 bnr. 10 i Skjeberg kommune. Lars Cato Aall påklaget utleggesforretningene i brev av 16. februar 1988 til Tune namsrett og gjorde gjeldende at omhandlede andel av eiendommen, som var arv etter foreldrene, var solgt til Ruth-Inger Tvenge Aall ved kjøpekontrakt av 9. februar 1987, hvorved hun også ervervet de øvrige andeler slik at hun ble eier av hele eiendommen. Eiendommen ble overtatt for gjeld slik at det ikke ble betalt noen kjøpesum. Lars Cato Aall eide således ingen andel i eiendommen da utlegg ble tatt.
Den 13. mai 1988 avsa Tune namsrett kjennelse med slik slutning:
"1. Lars Cato Aalls klage på utleggsforretning av 19. november 1987 tas ikke til følge.
2. Lars Cato Aalls tilpliktes å erstatte saksøkerne sakens omkostninger med kr. 3600,- - kronertretusensekshundre 00/100 innen 14 - fjorten - dager fra kjennelsens forkynnelse."
Slutningens punkt 1 antas å omfatte begge utleggsforretningene av 19. november 1987.
Kjennelsen ble forkynt for Lars Cato Aall den 28. juni 1988. Han påkjærte kjennelsen ved brev av 11. juli s.å. til namsretten og har begrunnet kjæremålet nærmere i prosesskrift av 30. september 1988 fra advokat Terje Lund. Aall har lagt ned slik påstand:
"Den kjærende parts klage tas til følge. Den kjærende part tilkjennes saksomkostninger for namsrett og lagmannsrett." Lars Cato Aall har anført:
Kreditors rett er i norsk rett avledet av debitors, og det har vært et klart utgangspunkt at kreditorene ikke får større rettigheter enn det debitor selv har. Kreditorene erverver normalt ikke rettigheter gjennom godtroerverv. Et eksempel på dette er reglene i tinglysningsloven §27. Denne bestemmelse har også vært tatt til inntekt for det syn at kreditorene heller ikke kan påberope seg debitors legitimasjon, noe som imidlertid har vært sikker sedvanerett, jfr. Rt-1935-981 og Rt-1940-193. Tinglysningsloven §20 angir prioritetsreglene ved tinglysning og regulerer ikke forholdet i nærværende sak.
Gjennom dekningsloven §5-10 kan det synes som om man har fått en endring i nevnte rettstilstand for så vidt gjelder forholdet til kreditorfellesskap. Regelen gjelder imidlertid ikke ved utlegg, jfr. dekningsloven §5-1. Det er følgelig det reelle eiendomsforholdet til eiendommen som må legges til grunn. Ifølge sakens dokumenter er dette Ruth Inger Tvenge Aall."
Borgli Båtbyggeri A/S v/prosessfullmektig advokat Inge B. Tonholm har tatt til gjenmæle i prosesskrift av 14. oktober 1988. Båtbyggeriet har nedlagt slik påstand:
"1. Tune Namsretts kjennelse stadfestes.
2. Lars Cato Aall tilpliktes å erstatte Borgli Båtbyggeri A/S sakens omkostninger som dersom ytterligere arbeid ikke blir nødvendig utgjør kr. 1400,-.
Borgli Båtbyggeri A/S har anført:
På vegne av Borgli Båtbyggeri A/S hevdes at namsrettens kjennelse er riktig såvel i sitt resultat som i sin begrunnelse. For så vidt gjelder namsrettens forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven §64, 1. ledd, jfr. tinglysningsloven §20, så har namsretten her lagt riktig forståelse til grunn. Det vises i den forbindelse til Høyesteretts kjæremålsutvalgs avgjørelse inntatt i Rt-1983-1561.
I det der nevnte tilfelle synes det åpenbart at overdragelsen faktisk hadde funnet sted, men til tross for dette legger man prioritetsrekkefølgen i tinglysningsloven §20 til grunn.
I det foreliggende tilfelle må det være tillatt å stille spørsmålstegn ved den fremlagte kjøpekontrakt, om den er en realitet eller om den er antedatert. Det er nettopp i slike forbindelser at tinglysningen har verdi med den notoritet den gir for hva som faktisk har funnet sted.
I denne forbindelse pekes på at alt tyder på at eiendommen er overdratt til sterk underpris. Ifølge grunnboken den 16. desember 1974 ble eiendommen overdratt fra Målfrid Iversen til Sani Industrier for kr. 950000,-. 22. desember 1987 blir det tinglyst skjøte til Ruth Inger Tvenge Aall for kr. 926910,-.
I mellomtiden er det fradelt to tomter på henholdsvis 1513.8 m2 og 928,6 m2. Eiendommen var før dette i henhold til oppmålingsforretning av 08. august 1973 20113 m2. Alt dette ifølge grunnboken.
Selv om kjøpekontrakten av 9. februar 1987 var en realitet, følger imidlertid av den ovennevnte kjennelse fra Høyesteretts kjæremålsutvalg at denne må vike for utleggsforretning når erververen ikke har fått tinglyst sin rettighet.
Dette følger forøvrig allerede av tinglysningsloven §20, 2. ledd, hvorav det fremgår at frivillige rettsstiftelser må vike for utelggsforretninger og arrester.
Hallvard Cock v/prosessfullmektig advokat Nils Dagfinn Lier har tatt til gjenmæle i prosesskrift av 13. oktober 1988. Cock har nedlagt slik påstand:
"1. Tune namsretts kjennelse av 13. mai 88 stadfestes.
2. Kjæremotpart nr. 2 tilkjennes saksomkostninger for lagmannsrett." Hallvard Cock har anført:
Det er for så vidt et sunt prinsipp den kjærende part forfekter, men synspunktene er av mindre betydning i denne sak. Kjæremotpart nr. 2 er fullt ut enig i den vurdering som er foretatt av Tune namsrett i kjennelsen av 13. mai d.å. Det presiseres at den kjærende part sto som ideell eier av eiendommen da utleggsforretningen ble foretatt, og hjemmelsoverdragelsen ble tinglyst ca 1 måned senere. I den anledning skal det presiseres at overdragelsen har funnet sted innen familien, og etter kjæremotpart nr. 2's oppfatning, vil det føre til helt uholdbare tilstander, tilstander som man ikke er tjent med, om en debitor, etter å ha fått tinglyst kreditors tilgodehavende, som utlegg i en fast eiendom han besitter deretter kan tinglyse en overdragelse av eiendommen, for derved å unndra seg sine forpliktelser.
Kjæremotpart nr. 2 påberoper seg fortsatt tinglysningsloven §20. Det vises til at det gikk ca 10 måneder fra overdragelsen angivelig skulle ha funnet sted til tinglysning ble foretatt.
Saksforholdet fremgår av namsrettens kjennelse og sakens dokumenter forøvrig.
Lagmannsretten er enig med namsretten og kan slutte seg til den begrunnelse som namsretten har gitt. Man støtter seg for så vidt til Rt-1983-1561 og Bratholm og Hov Sivil Rettergang avsnitt b. 595. Namsrettens kjennelse blir etter dette å stadfeste, idet man også er enig i dens omkostningsavgjørelse.
Kjæremålet har ikke ført frem og Lars Cato Aall bør i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd betale sakens omkostninger for lagmannsretten. Hallvard Cock har ikke krevet saksomkostninger med bestemt beløp, mens Borgli Båtbyggeri A/S har krevet kr. 1400, som ansees høyere enn nødvendig for å få saken betryggende utført, jfr. tvistemålsloven §176 første ledd. Saksomkostningene settes skjønnsmessig til kr. 700,- for hver av kjæremotpartene.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lars Cato Aall 700 - sjuhundre - kroner til Borgli Båtbyggeri A/S og samme beløp til Hallvard Cock innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.