LE-1988-31
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1990-01-19 |
| Publisert: | LE-1988-00031 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Ny behandling av saksomkostningsavgjørelsen i overskjønn av 16. august 1989, overskjønn nr. 31/88. hl.nr. 424/88. |
| Parter: | Saksøker: Nittedal kommune. (Prosessfullmektig: Advokat Svein Arild Pihlstrøm, Oslo.) Saksøkt: Takstnr. 6: Harald Elvenes' dødsbo v/Mette Ajer Petterson og Øyvind Ajer. (Prosessfullmektig: Ingen) |
| Forfatter: | Lagdommer Wilhelm Omsted, formann. Skjønnsmenn: Park/anleggssjef Jon Løype, Lillestrøm. Ingeniør Kjell Tallberg, Skedsmokorset. Husmor Aase Kastellet Hoel, Skjetten. Disponent Johan N. Wiig, Jessheim |
| Lovhenvisninger: | Skjønnsprosessloven (1917) §54a, Tvistemålsloven (1915) §152, §172, §2, §54 |
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avsagt slikt overskjønn:
Ved makeskifteavtale av 22. september 1986 avstod Harald Elvenes' dødsbo 325 m2 grunn til Nittedal kommune som på sin side avga et areal på 557,3 m2 til dødsboet. Makeskiftet sto i sammenheng med kommunens erverv av grunn for opparbeidelse av ny kommunal vei, og kommunen begjærte ekspropriasjonsskjønn avholdt til fastsettelse av erstatninger til de berørte grunneiere, også for Harald Elvenes' dødsbos vedkommende.
Strømmen herredsrett avhjemlet 13. november 1987 skjønn som for boet, takstnr. 6. har slik slutning:
"1. Harald Elvenes' dødsbo betaler til Nittedal kommune kr. 20.000,- i forbindelse med makeskifteavtale av 2. september 1986 pkt. 1 a.
2. Det utmåles ingen erstatning som følge av ekspropriasjonsinngrepet."
Dødsboet begjærte overskjønn, og ved Eidsivating lagmannsretts overskjønn av 16. august 1989 ble det for dette takstnummer truffet slik avgjørelse.
"For det nettoareal som eiendommen tilføres i henhold til makeskifteavtalen betaler saksøkte kr. 80,- pr. m2 .
Avgjørelsen innebærer at dødsboet skal betale kr. 20.464,- til kommunen.
Saksomkostninger ble ikke tilkjent, og lagmannsretten uttalte om dette i overskjønnet:
"Overskjønnet er begjært av de saksøkte som også har krevet å bli tilkjent saksomkostninger. Spørsmålet blir å avgjøre etter skjønnsloven §54a jfr. §54. For takstnr. 5, 9, 16, og 17 har overskjønn gitt et bedre resultat enn underskjønnet og de må derfor tilkjennes saksomkostninger. For takst nr. 6 og 10 har de saksøkte ikke oppnådd noen bedre avgjørelse enn ved underskjønnet, og lagmannsretten finner heller ikke at underskjønnet lider av slike feil eller at avgjørelsen har vært så tvilsom at de hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. Disse saksøkte vil derfor ikke bli tilkjent saksomkostninger."
Harald Elvenes' dødsbo påkjærte omkostningsavgjørelsen og Høyesteretts Kjæremålsutvalg avsa den 12. oktober 1989 kjennelse med slik slutning:
"Overskjønnets saksomkostningsavgjørelse, slutningens pkt 2. oppheves for så vidt gjelder takstnr. 6. Harald Elvenes' dødsbo, og saken hjemvises for så vidt til ny behandling ved lagmannsretten."
Fra Kjæremålsutvalgets kjennelse hitsettes:
"I forbindelse med saksomkostningsavgjørelsen for takstnr. 6 uttaler lagmannsretten at saksøkte ikke hadde oppnådd noen bedre avgjørelse enn ved underskjønnet, og at den fant at underskjønnet heller ikke led av slike feil eller at avgjørelsen hadde vært så tvilsom at saksøkte hadde rimelig grunn til å begjære overskjønn. Saksøkte ble derfor ikke tilkjent saksomkostninger.
Denne begrunnelse finner utvalget ikke tilfredsstillende. Som nevnt hadde saksøkte under takstnr. 6 i begjæringen om overskjønn angrepet underskjønnet på det grunnlag at det bygget på en uriktig forståelse av makeskifteavtalens verdsettelsesbestemmelser, og lagmannsretten har - slik utvalget oppfatter overskjønnet - gitt saksøkte medhold i dette. Lagmannsretten burde da ha uttalt seg nærmere om hvorfor den likevel fant at underskjønnet ikke led av slike feil at saksøkte hadde rimelig grunn til å kreve overskjønn, jf. skjønnsprosessloven §54a første ledd bokstav b. At selve resultatet i kroner og øre ikke ble særlig mye bedre ved overskjønnet enn ved underskjønnet fordi lagmannsretten i strid med hva saksøkte mente måtte være riktig, fant å måtte bygge på samme råtomtepris for de to arealer som inngikk i makeskiftet, kan i seg selv ikke være avgjørende."
Ved den nye behandling for lagmannsretten har partene inngitt ett prosesskrift hver.
Saksøkeren har i sitt prosesskrift av 20. november 1989 anført:
"Høyesteretts kjæremålsutvalg har lagt til grunn at lagmannsretten ga de saksøkte medhold i selve forståelsen av makeskifteavtalens verdsettingsbestemmelse, og at de av den grunn må vurderes om ikke de saksøkte har krav på dekning av saksomkostninger, selv om de ikke oppnådde noen bedre avgjørelse.
Hva som har vært saksøktes oppfatning av makeskifteavtalen har hele tiden vært vanskelig å få tak på. Kommunen har oppfattet det slik at saksøkte krevde oppgjør m2 mot m2 etter den generelle strøkspris for delavståelser fra bebygde eiendommer som skjønnsretten anga som et utgangspunkt for verdsettingen
Lagmannsretten har ikke gitt saksøkte medhold i denne forståelse, men har knyttet verdsettingen til verdien av de aktuelle arealer som avstås og mottas. Kjæremålsutvalget synes å legge til grunn at lagmannsretten dermed har gitt de saksøkte medhold i avtaleforståelsen. Imidlertid anfører de saksøkte nå i ovennevnte prosesskrift:
"Lagmannsretten har nokså inngående drøftet anførsel fra saksøktes prosessfullmektig om at verdien av det areal saksøkte avga var mer verdifullt enn det kommunen overlot. Siden makeskiftet gikk ut på at partene skulle bytte m2 mot m2, drøftet retten her et spørsmål som var uaktuelt. Bytte m2 mot m2 betyr lik verdi. Spørsmålet var også klart uten interesse for verdien av det merareal saksøkte fikk. Anførselen kunne derfor med en gang ha vært avvist uten noen drøftelse."
De saksøkte synes altså å mene at avstått og mottatt areal ifølge makeskifteavtalen skulle avregnes etter lik verdi - uten konkret vurdering av eventuelle fysiske ulikheter ved arealet, Utnyttelsesmuligheter m.v. Kjæremålsutvalget oppfattet imidlertid de saksøkte slik:
"Under overskjønnet gjorde dødsboet gjeldende at de arealer som inngikk i makeskiftet måtte vurderes forskjellig, idet det areal som ble avstått var hagegrunn, mens det areal kommunen skulle avgi måtte vurderes som naturtomt/brakklende med en lavere verdi."
Jeg kan derfor ikke se at de saksøktes oppfatning av makeskifteavtalen hverken er entydig eller har fått medhold i lagmannsretten. Så vidt jeg har oppfattet det, kom lagmannsretten til sitt resultat i strid med den forståelse de saksøkte gjorde gjeldende."
Saksøkte har i sitt prosesskrift av 1. november 1989 til lagmannsretten anført:
"I forbindelse med den nye behandling vil saksøkte i tillegg til anførslene i sin kjæremålserklæring bemerke:
1. Saksøktes utgifter til prosessfullmektig utgjør ifølge brev av 27. oktober d.å. kr. 6.000. Bevis: Fotokopi av brev fra advokat Arild Ruus Simonsen.
2. Lagmannsretten har nokså inngående drøftet anførsel fra saksøktes prosessfullmektig om at verdien av det areal saksøkte avga var mer verdifullt enn det kommunen overlot. Siden makeskiftet gikk ut på at partene skulle bytte m2 mot m2, drøftet retten her et spørsmål som var uaktuelt. Bytte m2 mot m2 betyr lik verdi. Spørsmålet var også klart uten interesse for verdien av det merareal saksøkte fikk. Anførslene kunne derfor med en gang vært avvist uten noen drøftelse.
3. Lagmannsretten drøftet også alle de øvrige tvistepunkter som var forelagt underskjønnet på tross av at saksøkte ikke hadde anket over andre spørsmål enn forståelsen av makeskifteavtalen. Se om dette begjæringen om overskjønn 3 og det brev av 9. februar 1989 som var vedlagt begjæringen.
4. Det gikk 3.1/2 måned (fra 3. mai til 16. august) fra overskjønnet til lagmannsrettens avgjørelse. Dette kan gjøre det vanskelig å erindre det som foregikk under skjønnet og kan ha innvirket på avgjørelsen, jf. i denne forbindelse tvistemålsloven §152 og skjønnsprosessloven §2. Uten at det kan antas å ha hatt noen betydning for sakens realitet nevner saksøkte at det ikke er medgått noe areal til vei på "eiendommens nordside" (utskriftens 8) og at saksøkte ikke avstod noe areal på "baksiden av bebyggelsen" (utskriftens 10)
I skjæremålserklæringen av 28. august 1989 har saksøkte anført:
"Selv om saksøkte ikke oppnådde noe bedre resultat enn ved underskjønnet, må det forhold at retten er kommet til et annet resultat enn underskjønnet ved fortolkningen av makeskifteavtalens bestemmelse om det grunnlag fastsettelsen av vederlaget for tilleggsarealet skulle bygge på, gi saksøkt krav på å bli tilkjent saksomkostninger. Saksøkte påsto at vurderingsgrunnlaget som fastsettelsen av vederlaget var bygget på var uriktig og dette har overskjønnet også kommet til.
Denne forskjell i vurderingsgrunnlaget måtte saksøkte ha grunn til å tro ville ha betydning for fastsettingen av vederlaget. En vurdering etter de to forskjellige grunnlag kan falle helt forskjellig ut. I ett tilfelle kan tilleggsarealet f.eks. føre til mulighet for at ytterligere en tomt kan bebygges, og verdiøkningen kan da være stor. I et annet tilfelle vil det ikke oppstå noen slik mulighet, og verdiøkningen blir da mindre. I det tilfellet det her gjelder pekte underskjønnet på fordeler ved at tomtene ble større og fikk en bedre arrondering. Saksøkte måtte da ha grunn til å vente at erstatning på grunnlag av tomtepris ville vært lavere. Det er i denne forbindelse grunn til å vise til at underskjønnet la til grunn en strøkpris på kr. 50 pr. m2.
Det kan etter saksøktes oppfatning ikke være avgjørende at overskjønnet satte tomteprisen 60 pst. høyere enn underskjønnets strøkpris slik at vederlaget ble noenlunde det samme ved overskjønnet som ved underskjønnet. Dette kunne ikke saksøkte regne med eller forutse.
Etter saksøktes oppfatning må saksøkte ha "rimelig grunn" til å kreve at retten benyttet det riktige vurderingsgrunnlag ved fastsettelsen av vederlaget når man måtte gå ut fra at de to grunnlag ville føre til forskjellige beløp. Når saksøkte fikk medhold i sin oppfatning av dette helt sentrale spørsmål, skulle derfor grunnlaget for å tilkjenne saksomkostninger være til stede. Saksøkte vil også tilføye at den omstendighet at over- og underskjønnet kom til forskjellig resultat når det gjelder hvilket vurderingsgrunnlag som var det riktige, må avgjørelsen også ha frembudt slik tvil som skjønnsloven forutsetter som rimelig grunn for å begjøre overskjønn.
Lagmannsrettens lovanvendelse som forutsetter at det ikke er "rimelig grunn til å begjære overskjønn" i et tilfelle hvor det ved underskjønnet - etter lagmannsrettens resultat - er lagt til grunn uriktige prinsipper for verdsettelsen, dvs. for avgjørelsen av sakens realitet, kan ikke være riktig.
Som det går frem av bilag 2, ville det ikke ha foreligget reelt grunnlag for saksøkte til anke om underskjønnet hadde lagt til grunn den forståelse av avtalen som lagmannsretten er kommet til. Den uriktige forståelse som underretten la til grunn er derfor den direkte årsak til at saksøkte anket."
Lagmannsretten bemerker:
Opphevelsen av overskjønnet er begrenset til avgjørelsen av omkostningsspørsmålet, og lagmannsretten, som er satt med de samme dommere, har ikke funnet det nødvendig å holde ny hovedforhandling.
Ved overskjønnet oppnådde ikke saksøkte noen bedre avgjørelse enn ved underskjønnet. Spørsmålet om saksøkte blir å tilkjenne saksomkostninger ved overskjønnet skal da avgjøres etter skjønnsloven §54a. første ledd litra b.
Herredsretten bygget sin erstatningsfastsettelse på en verdsettelse av de fordeler det netto tilførte areal medførte for omsetningsverdien av saksøktes eiendom. Lagmannsretten avgjorde erstatningsspørsmålet etter en verdsettelse av de fra hver side avgitte arealer, m2 for m2, slik som makeskifteavtalens ordlyd angir. Ved denne vurdering la lagmannsretten til grunn en antatt råtomtepris på kr. 80,- pr. m2 for begge arealers vedkommende, idet disse ble ansett for noenlunde likeverdige, og det ikke ble tatt hensyn til de verdiøkninger ekspropriasjonstiltaket medførte. Lagmannsretten har således bygget på et noe annet grunnlag for verdsettelsen enn herredsretten gjorde, og det foreligger følgelig en motsetning mellom lagmannsrettens og herredsrettens begrunnelser.
Spørsmålet er så om denne motsetning innebærer at underskjønnet lider av slike feil at det av denne grunn var rimelig at saksøkte begjærte overskjønn. Om dette henviser lagmannsretten til Ot.prp. 62 (1981-82) side 48-49 samt lagdommer Dragstens utredning, proposisjonens side 157-158 og 162, 1. spalte 3. avsnitt, hvorav siteres:
"Feil med underskjønnet kan omfatte feil av enhver art. Tvilen kan knytte seg både til faktum og rettsanvendelsen. Imidlertid kommer ikke enhver feil eller tvil i betraktning. Det må være en feil som - etter rettens mening - ga rimelig grunn til å mene at underskjønnets resultat var galt til skade for den som inngrepet er rettet mot. Når det gjelder tvil som er til stede hos retten, må den være av den styrke at den ville ha blitt tillagt vekt etter tvistemålsloven §172 annet ledd om det hadde dreiet seg om en ordinær sivil sak."
Lagmannsretten finner ikke at den begrunnelse herredsretten ga for fastsettelsen av vederlaget ga saksøkte rimelig grunn til å mene at fastsettelsen var gal, til skade for ham. Saksøkte har særlig påberopt den strøkpris på kr. 50,- pr. m2 som herredsretten har beregnet som retningsgivende, men det må bero på en misforståelse av herredsrettens skjønnsgrunner. Som det fremgår av underskjønnet side 7, siste avsnitt dreier dette seg om en "justert strøkpris" ved delavståelser fra bebygde tomter der differanseprinsippet i Sandefjordkjennelsen. Rt-1976-1507, kommer til anvendelse. Og det fremgår klart av underskjønnet at denne pris vil ligge lavere enn den gjennomsnittlige pris pr. m2 for en tomt. Lagmannsretten kan følgelig ikke se at denne prisberegning ga saksøkt rimelig grunn til å regne med at hans angrep på underskjønnets begrunnelse ville føre til at det beløp han skulle betale til kommunen ville bli nedsatt.
Lagmannsretten har ikke funnet at erstatningsfastsettelsen har budt på tvil.
Saksøkte vil etter dette ikke bli tilkjent saksomkostninger for overskjønnet.
Avgjørelsen er enstemmig.
Slutning:
Takstnummer 6, Harald Elvenes' dødsbo, tilkjennes ikke saksomkostninger ved overskjønnet.