LE-1989-136
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1989-06-29 |
| Publisert: | LE-1989-00136 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 29.juni 1989 i kjæremålssak nr. 136/89 hl.nr 442/89 |
| Parter: | Den kjærende part: Tsui-Chung Lee (Prosessfullmektig: Advokat Terje Sørensen, Oslo). Kjæremotpart: Nien-Li Hsi (Prosessfullmektig: Advokat Audun Engh, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Nils Moe, formann 2. Lagdommer Hans Petter Lundgaard 3. Lagdommer Odd Blomdal |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §322a, §407, Tvistemålsloven (1915), §180 |
Det ble avsagt slik
Kjennelse:
Saken gjelder begjæring om gjenopptakelse av en dom i Oslo husleierett. Saken for husleieretten gjaldt krav om tilbakebetaling av vederlag påstått å være betalt av kjæremotparten til den kjærende part ved overtakelse av leiekontrakt.
Oslo husleierett avsa 19. juli 1988 dom med slik slutning:
"1. Tsui-Chung Lee dømmes til å betale til Nien-Li Hsi kr 40 000 med tillegg av 15 pst renter p.a. fra 25 mars 83 til 31 januar 86 og deretter 18 pst p.a. til betaling skjer.
2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger."
Rettens premisser for domsslutningen var bl.a. følgende:
"Tvistepunktet er i første rekke om saksøkeren betalte et vederlag på kr 40 000 i forbindelse med etableringen av leieforholdet i 1983.
Etter bevisførselen legger retten til grunn at det er tilstrekkelig sannsynliggjort at saksøkeren betalte saksøkte kr 40 000 slik som hun nå påstår. Retten har ved sin avgjørelse også lagt vekt på utenrettslige forklaringer, bortsett fra lydbåndopptaket. Det vises til tvistemålsloven §322a nr 5.
Det var avtalt forenklet rettergang og det var fremlagt flere utenrettslige forklaringer i saken, jfr. tvistemålsloven §322a nr. 5. Dette gjaldt bl.a. en bevitnelse fra en person, Li Hang Fat som senere har fragått sin erklæring. Dette er forsåvidt grunnlaget for gjenopptakelsesbegjæringen.
Den kjærende part begjærte 8. februar 1989 gjenopptakelse basert på en skriftlig erklæring fra nevne Li Hang Fat som er fremlagt i to forskjellige norske versjoner oversatt ved henholdsvis den kinesiske ambassade og ved Det østasiatiske institutt ved Universitetet i Oslo.
Oslo husleierett avsa 29. mars 1989 kjennelse med slik slutning:
"Begjæringen om gjenopptakelse av Oslo husleieretts dom 19. juli 1988 forkastes."
Husleierettens premisser for kjennelsen er følgende:
"Innledningsvis presiseres at retten forstår saksøktes påstand slik at saken påstås gjenopptatt.
Lee anfører at både vilkårene i tvistemålsloven §407, første ledd nr 3 (forfalskning) og nr 6 (nye kjennsgjerninger) for gjenopptagelse foreligger.
Retten er kommet til at vilkårene for gjenopptagelse etter tvistemålsloven §407 nr 3 ikke kan anses oppfylt. Riktignok har Hang i kunngjøringer 14. august 1988 og 25. januar 1989 fragått erklæring av 15. mars 1988, men slik kunngjøringene er formet kan nok riktigheten betviles. Retten lar ikke dette være avgjørende. Det avgjørende er at om Hangs erklæring 15. mars 1988 er et falsum, har ikke Lee godtgjort at dette har hatt innflytelse på avgjørelsen (dommen). Det sies forøvrig ikke noe i merknadene til husleierettens dom om og i tilfelle hvilken betydning Hangs erklæring har hatt for domsresultatet.
Når det gjelder §407 nr 6 kan gjenopptagelse etter denne bestemmelse kreves når det opplyses om en ny kjennsgjerning eller skaffes et nytt bevis som enten alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført i saken åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse enn den som er truffet.
Rettspraksis stiller strenge krav for at gjenopptagelse skal gis etter nevnte bestemmelse. Trolig må det være klart at domsresultatet kunne ha blitt eller sannsynligvis ville blitt et annet om de nye kjennsgjerninger eller nye bevis forelå på domstidspunktet, jf Bratholm/Hov: Sivil Rettergang 526, jf og Rt-1939-801.
Gjenopptagelsesbegjæringen er gjengitt. Nye kjennsgjerninger eller bevis antas å være Hangs påståtte uriktige erklæring. Selv om erklæringen skulle være et falsum, finner retten det helt klart at Lee ikke har godtgjort at domsresultatet ville blitt et annet.
Etter dette foreligger ikke vikårene for gjenopptagelse.
Retten behøver ikke gå inn på tvistemålsloven §407 siste ledd, samt §408, jf begjæringen."
Tsui-Chung Lee, har i rett tid påkjært husleierettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett og gjør gjeldende:
"På vegne av min klient tillater jeg meg å påkjære husleierettens kjennelse, idet jeg mener at retten har vurdert bevisene og rettsreglene feil.
Husleieretten har forkastet min begjæring etter å ha drøftet denne i relasjon til tvistemålsloven pgf. 407, nr. 3 og nr. 6.
Pgf. 407 setter opp forskjellige "grader" når det gjelder den innvirkning de eventuelle nye opplysninger og/eller feil og/eller mangler kan ha hatt på rettens avgjørelse. Nr. 6 krever at disse "aapenbart maatte ha medført en annen avgjørelse", nr. 2 at disse "aapenbart har hatt indflytelse paa avgjørelsen", nr. 7 at disse "må antas å burde føre til en annen avgjørelse" og nr. 1 og 3 at det er "grund til at anta, at dette har hat indflytelse paa avgjørelsen".
Logikken er innlysende, jo mer "alvorlige" forhold, jo lettere skal det være å få saken gjenopptatt. Alternativene i nr. 1 og 3 er de alvorligste, og her er kravene minst. ***
Det kan ikke være i samsvar med hele vårt samfunns grunnleggende verdier at noen skal kunne vinne rett ved bevisst å bruke falske bevis.
Det kan neppe være tvil om at Hang har avgitt en falsk uttalelse, jfr. bilag 1, 1a, 2 og 2a til begjæringen om gjenopptak. Husleieretten sier også selv i sin kjennelse - side 5, første avsnitt - at riktigheten av hans prov kan betviles.
I sin dom av 19. juli 1988 sier husleieretten rett ut - side 4, nest siste avsnitt - at den ved sin avgjørelse "... også har lagt vekt på utenrettslige forklaringer...". I samme setning sier retten videre at den ikke har lagt vekt på lydbåndopptaket. Her har vi med andre ord en positivt opplisting over hvilke bevis som har hatt betydning og hvilke som ikke har hatt det. Det må derfor være utvilsomt at disse utenrettslige erklæringer, herunder innbefattet Hangs prov, har vært med på å danne grunnlaget for rettens avgjørelse. På dette viset kan jeg ikke annet enn skjønne det slik at Hangs falske erklæring må ha hatt indflydelse på avgjørelsen. Under enhver omstendighet er det i alle fall - slik som pgf. 407, nr. 3 selv sier - "grund til at anta" det. Jeg minner om at kravet her bare er "indflydelse" - det kreves f.eks. ikke at denne innflytelse har vært "avgjørende".
Når det gjelder forholdet til pgf. 407, nr. 6, er "innvirkningskravet" vesentlig strengere overfor kjærende part enn i relasjon til nr. 3.
Jeg mener imidlertid at også i relasjon til nr. 6 er loven vilkår oppfylt.
Det helt sentrale i husleierettssaken er om kjæremotparten betalte et vederlag på 40 000 kroner. Dette sier husleieretten selv i sin dom, side 9, tredje siste avsnitt. I sitt falske vitneprov hevdet Hang at han hadde vært tilstede og fått seg referert fra partene at beløpet allerede var betalt.
Det må være slik - og spesielt i en sak som behandles etter reglene om forenklet rettergang, der flere av de vanlige grunnleggende prinsipper for vår behandling av tvistemål er tilsidesatt - at når det viser seg at ett bevis er falskt, og at dette bevis sågar i tillegg nærmest er foranlediget og produsert av en av sakens parter, så har det meget stor formodning mot for seg at også de øvrige bevis som er fremlagt av denne part er falske. I denne saken har kjæremotparten fremlagt en del skriv fra personer som angivelig har vært til stede og tildels sett at pengene er overført fra min klient til kjæremålsmotparten. Dersom kjæremålsmotpartens øvrige fremlagte erklæringer var riktige og ikke falske, var det etter min oppfatning ingen grunn for kjæremålsmotparten å ta risikoen på å sette sin egen bevisføring i fare ved i tillegg å fremlegge en falsk erklæring. Dette tyder på at også de øvrige fremlagte erklæringer til støtte for kjæremålsmotpartens syn er falske. Det er temmelig klart at en person som har avgitt en falsk forklaring gjør dette på en måte som i ettertid gjør det vanskelig for noen å oppdage. For kjærende part ville det nærmest være en helt umulig oppgave å få flere tilsvarende erklæringer som dem han har fått av Hang fra de øvrige personer som har avgitt erklæringer. Etter min oppfatning har kjærende part - som er fattig på midler, og som er betydelig handikappet på grunn av sine manglende norskkunnskaper og også på grunn av sin høye alder - nedlagt et enormt arbeide for å få fastslått at Hangs erklæring var falsk. Det kan ikke forventes at han må fremskaffe lignende erklæringer fra alle.
Jeg mener derfor at Hangs falske erklæring må tas til inntekt for at også de øvrige fremlagte erklæringer er falske. Om så skulle være tilfelle, må dette åpenbart føre til et annet resultat, og vilkåret i pgf. 407, nr. 6 må således være oppfylt."
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
"1. Oslo Husleieretts kjennelse oppheves, og saken gjenopptas.
2. Kjæremotparten dømmes til å betale saksomkostninger for husleieretten og lagmannsretten."
Nien-Li Hsi har tatt til motmæle og gjør gjeldende:
"Kjæremotparten vil i hovedsak slutte seg til Oslo husleieretts vurdering av sakens rettslige sider, slik dette kommer til uttrykk i kjennelsen av 29. mars 1989.
Det påpekes at kjæremålet ikke er basert på nye kjensgjerninger i forhold til begjæring om gjenopptak.
Det bør likeledes legges vekt på at den omstridte erklæring av 15. mars 1988 har mindre vekt som bevis enn de øvrige erklæringer som bekrefter betalingen av kr. 40000,-. Li Hang Fat hadde i henhold til erklæringen av 15. mars 88 ikke sett overleveringen av beløpet på kr. 40000,-. Han hadde kun hørt partene uttale seg om denne betalingen. To andre personer har erklært at de så betalingen. Også utskriften av lydbåndopptak bekrefter betalingen (vedlegg 4, 5 og 6 til prosessskrift av 14. april 1988).
Kjæremotparten vil benekte den fremstilling som Li Hang Fat gir av hendelsesforløpet i bilag 1 og 2 til begjæringen om gjenopptak. Erklæringen var ikke ferdigskrevet da kjæremotparten og hennes bror oppsøkte Li Hang Fat. Etter at de hadde drøftet saken, ble brevet skrevet ned på kinesisk, og deretter underskrevet at Li Hang Fat. Kjæremotparten besørget oversettelse til norsk, og Li Hang Fat ble bedt om å undertegne også denne.
Kjæremotparten vil derfor hevde at Li Hang Fats erklæringer av 14. august 1988 og 25. januar 1989 er usannferdige.
Kjæremotparten ser ingen annen forklaring på Li Hang Fats nye erklæringer, enn at han har vært utsatt for et press fra kjærende part om å gå fra sin sannferdige forklaring. Undertegnede fikk som advokat etter husleierettens dom av 19. juli 1988 en rekke henvendelser fra tre andre som avga forklaringer i saken; Ho-Tseng Hsi, Yuki Kamiya Gyberg (og hennes ektefelle Tor Egil Gyberg) og Hau Tin Choi. Samtlige kunne fortelle at de var utsatt for press og truende opptreden fra kjærende part.
Jeg vedlegger i denne forbindelse som
Bevis: Kopier av dokumenter i saker ved Oslo politikammer knyttet til partene i kjæremålet og ovennevnte personer som har avgitt erklæringer til støtte for kjæremotparten.
Det foreligger også en anmeldelse fra kjærende part mot kjæremotpartens bror Ho-Tseng Hsi. Hsi har i avhør avvist anklagene, og selv gått til anmeldelse mot kjærende part for flere forhold (bilag 1).
Disse forhold gir den sannsynlige forklaring på bakgrunnen for Li Hang fats nye erklæringer."
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
"1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjærende part dømmes til å betale sakens omkostninger for husleieretten og lagmannsretten."
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som husleieretten og viser til dennes premisser. Ved behandlingen av tvisten for husleieretten var fremlagt flere utenrettslige erklæringer, derav erklæringer fra to av kjæremotpartens kolleger som begge erklærte å ha vært til stede og sett at kjæremotparten utbetalte kr. 40000,- til den kjærende part. Det var også fremlagt en erklæring fra Kjell Sandvik som bisto kjæremotparten i å oppnå lån av nevnte kr. 40000,- i DnC og som bekreftet at kjæremotparten senere fortalte ham at beløpet var betalt til den kjærende part.
Omhandlede erklæring fra Li Hang Fat, slik den ble fremlagt for Oslo husleierett var en bekreftelse på at vedkommende var vitne til undertegnelsen av overdragelseskontrakten og av begge partenes egen munn fikk høre at 40000 kroner var betalt.
Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er grunn til å anta at erklæringen fra Li Hang Fat har hatt innflytelse på avgjørelsen i husleieretten, jfr. tvistemålsloven §407 første ledd nr. 3. Enn mindre finner lagmannsretten at den påberopte nye kjensgjerning åpenbart måtte ha medført en annen avgjørelse, såfremt husleieretten hadde vært kjent med den, jfr. tvistemålsloven §407 første ledd nr. 6.
Kjæremålet har vært forgjeves og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd bør den kjærende part erstatte kjæremotparten sakens omkostninger for lagmannsretten. Det er krevet saksomkostninger men ikke innlevert omkostningsoppgave. Saksomkostninger tilkjennes skjønnsmessig for lagmannsretten med kr. 1200,-. Det kan ikke sees at kjæremotparten har hatt omkostninger i forbindelse med husleierettens behandling av gjenopptakelsesbegjæringen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Husleierettens kjennelse stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Tsui-Chung Lee til Nien-Li Hsi kr. 1200,- -kronertolvhundre- innen 2 -touker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.