LE-1990-192
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1990-06-25 |
| Publisert: | LE-1990-00192 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Kjennelse av 25. juni 1990 i kjæremålssak nr. 192/90, hl.nr 577/90. |
| Parter: | Den kjærende part: Arnold Nilsen (Prosessfullmektig: H.r.adv. Johan Hjort, Oslo). Kjæremotpart: Anders Bratholm (Prosessfullmektig: H.r.adv. Tor Erling Staff, Oslo). |
| Forfatter: | Lagmann Jørgen Wilberg, formann. Lagdommer Hjalmar Austbø. Lagdommer Gunvald Gussgard |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §179, Straffeprosessloven (1981) §11, Straffeloven (1902) §247, Domstolloven (1915) §36, §10, §13, §14, §273 |
Saken gjelder spørsmål om verneting for privat straffesak.
Ved stevning 9. mai 1989 har Anders Bratholm anlagt straffesak mot Arnold Nilsen med påstand om mortifikasjon av fire uttalelser som Bratholm mener må ansees rettet mot ham. Stevningen ble først sendt Bergen byrett, men den ble senere trukket derfra og sendt Oslo byrett, som den 27. mars 1990 traff beslutning med slik slutning:
"Saken fremmes.
Avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet utstår til dom eller kjennelse som avslutter hele saken, jfr. tvistemålsloven §179."
Om det nærmere saksforhold partenes anførsler og rettens begrunnelse vises til byrettens utførlige fremstilling.
Arnold Nilsen har i det vesentligste anført:
Etter staffeprosessloven §10 første ledd skal søksmålet fremmes der den straffbare handling er begått eller i en av de rettskretser der den kan være foretatt. Denne bestemmelse tilsier at søksmålet må bli å fremme for Bergen byrett.
Journalistene Alf Riple i Bergens Tidende og Bjørn Lunde i Annonseavisen har opplyst at de husker intervjuene der uttalelse nr. 1 og 2 falt. Riple mener å huske at Nilsen uttalte seg i telefon fra sin bolig ved Bergen og Lunde mener bestemt å huske at Nilsen uttalte seg i telefon i Bergen. Med disse opplysningene, som ikke forelå for Oslo byrett, må det legges til grunn at uttalelse nr. 1 og 2 falt i Bergen.
Etter straffeprosessloven §14 første ledd kan straffbare handlinger som påtales i en sak etter §13 første ledd forfølges i enhver rettskrets der noen enkelt av dem kunne vært forfulgt.
Utsagn nr. 3 og 4 falt på Geilo, og forfølgelsen av disse bør skje der utsagn nr. 1 og 2 forfølges. Ingen av partene ønsker saken ført i Hallingdal.
Ved valg av verneting skal det etter straffeprosessloven §11 tas hensyn til hva som er mest hensiktsmessig for saksøkte eller vitner. Stevningen fra Bratholm inneholder ikke lovbestemt bevisoppgave. Det er bare opplyst i rettsmøte at det vil bli ført ca 20 vitner fra Oslo og 5 fra Bergen. Dette er vitner fra saksøkerens eget miljø - personer som sympatiserer med hans synspunkter. Det kan eventuelt bli aktuelt å kreve begrensning av vitneførselen i henhold til straffeprosessloven §273. Blir vitneførselen så omfattende som Bratholm synes å legge opp til, vil det bli en langvarig hovedforhandling. Den vil påføre saksøkte, som bor og arbeider i Bergen, betydelige ulemper. Også for saksøktes vitner er det utvilsomt mest hensiktsmessig at saken føres i Bergen.
Bratholm tok ut to stevninger. Denne rettet mot politiinspektør Arnold Nilsen og en annen rettet mot politibetjent Jan Gerhard Johnsen, tidligere formann i Bergen politilag. Utsagnet som danner grunnlaget for saken mot Johnsen falt i Bergen 15. mai 1986, samtidig med utsagn nr. 1 i nærværende sak. Sakene mot de to er i høy grad sammenfallende. Det samme tema går igjen i begge saker og bevisførselen vil derfor bli sammenfallende. De to saksøkte har oppgitt samme vitner. Det er ikke tvilsomt at saken mot Johnsen hører hjemme i Bergen, der han har sitt verneting. Hans uttalelser ble avgitt til en stedlig representant for Dagbladet.
Prosessøkonomiske hensyn taler etter dette klart for at sakene bør forenes til felles behandling og at det bør skje for Bergen byrett.
Ved anvendelsen av straffeprosessloven §11 bør det legges vekt på at etter de sivilprosessuelle vernetingsbestemmelsene ville saken bli å føre for Nilsens hjemting.
Anders Bratholm har gjort gjeldende de samme anførsler som for byretten og har sluttet seg til byrettens begrunnelse.
I kjæremålstilsvaret har han særlig fremholdt at det ikke fremgår av de nye opplysninger fra Nilsen at det er sikkert at uttalelse nr. 1 og 2 falt i Bergen. De kan også ha falt i Oslo.
Når gjerningsstedet ikke kan fastsettes med sikkerhet, må det antas å være et moment ved avgjørelsen at Nilsen opptrådte som formann i Norsk Politiforbund med fast kontor i Oslo.
Det må formodentlig antas at foredraget på Geilo, med de to uttalelsene som falt der, ble utarbeidet ved forbundets kontor i Oslo, eventuelt i samarbeid med andre, jfr. straffeloven §247.
I denne sammenheng er vist til domstolloven §36.
Saken vil lettest kunne opplyses i Oslo. Den gjelder forhold de kjenner best til som har hatt faglig kontakt med og arbeidet nært sammen med professor Bratholm. Det gjelder bl.a. en del universitetsfolk fra Oslo-omårdet. Hvilke vitner som vil måtte føres, avhenger av hvordan saksøkte vil legge opp føringen av sannhetsbeviset. Omfanget av bevisføringen vil også avhenge av om saken som Politforbundet og Bergen politilag har anlagt mot Bratholm kommer opp, eller om den blir avvist.
Er det tvil om valg av verneting, bør det kunne tas i betraktning at saken p.g.a. forholdene egner seg best for behandling ved Oslo byrett.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten.
Da Nilsen bestrider Bratholms fremstilling av hvor uttalelsen nr. 1 og 2 har falt, må retten etter domstolloven §36 foreta en bevisvurdering, jfr. Rt-1964-376.
Det kan ikke legges avgjørende vekt på de nye opplysninger for lagmannsretten om hvor uttalelsene falt. Uttalelse nr. 1 falt trolig dagen før den ble gjengitt i avisen. Med håndskrift er det på det eksemplar av utklippet fra Bergens Tidende som fulgte stevningen påført både datoene 15. og 16. mai. Det gir holdepunkter for at uttalelsene enten må ha falt onsdag 14. mai eller torsdag 15. mai. Begge er ukedager hvor Nilsen vanligvis var i Oslo - eller i alle fall neppe i Bergen. Uttalelse nr. 2 er vanskeligere å knytte til bestemte ukedager, fordi den ble gitt til avis som dengang utkom en gang i uken - onsdag. Det knytter seg etter dette så stor usikkerhet til hvor uttalelsene nr. 1 og 2 er falt at lagmannsretten, som byretten, legger til grunn at de like gjerne kan ha falt i Oslo som i Bergen.
Lagmannsretten legger videre til grunn at uttalelsene nr. 3 og 4 falt på Geilo i juni 1988. Alle fire uttalelsene har fått spredning over hele landet gjennom massemedia.
Begge parter ønsker behandling i en sak og er enige om at Hallingdal herredsrett ikke fremtrer som aktuelt verneting.
Saksøkte har reist innvending mot at saken føres i Oslo, idet dette vil medføre vesentlig ulempe for ham. Etter straffeprosessloven §11 kan hovedforhandling da alternativt holdes der saksøkte bor.
Lagmannsretten antar imidlertid at det tillegger påtalemyndigheten - i dette tilfelle saksøkeren - å treffe valget etter §11, jfr. Bjerke/Keiserud: Straffeprosessloven 56-57.
Domstolene kan etter lagmannsrettens oppfatning ikke overprøve den avgjørelse saksøkeren har tatt.
Partene må forstås slik at de enige om at omkostningsavgjørelsen for behandlingen av avvisningsspørsmålet utstår.
Etter dette blir byrettens kjennelse å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Byrettens kjennelse stadfestes.