LE-1991-1302
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-05-14 |
| Publisert: | LE-1991-01302 |
| Stikkord: | Eiendom |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Halden byrett Nr. 8/1990 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-01302 A |
| Parter: | Ankende parter: 1. Torkell Dahl 2. Gunhild Mostad Dahl (Prosessfullmektig: Advokat Helge Skaaraas, Sarpsborg). Motparter: Anne Marie Hanssens arvinger: 1. Ragnar Hanssen 2. Harry Andr Hanssen 3. Raymond Hanssen 4. Thomas Hanssen (Prosessfullmektig: Advokat Jon Heli Gudbrandsen, Halden). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Nils Moe, formann 2. Kst. lagdommer Øystein Hermansen 3. Ekstraordinær lagdommer Sverre Bjørnsen |
| Lovhenvisninger: | Hevdslova (1966) §11, §4, §10, Tvistemålsloven (1915) §180, Tinglysingsloven (1935) §25, §25b |
Saken gjelder tvist angående rett til vei for eiendommen gnr. 20 bnr. 100 i Halden over eiendommen gnr. 20 bnr. 39 i Halden. Den førstnevnte eiendom tilhører de ankende parter, ektefellene Torkell og Gunhild Mostad Dahl, mens den sistnevnte eiendom tilhører ankemotparten, Anne Marie Hanssens arvinger, som er følgende: Ragnar Hanssen, Harry Andr Hanssen, Raymond Hanssen og Thomas Hanssen. Etter at ektefellene Dahl hadde uttatt stevning i saken til Halden byrett og påstått seg tilkjent rett til en nærmere spesifisert adkomstvei over ankemotpartenes eiendom, avsa byretten den 4. april 1991 dom i saken med slik domsslutning:
1. Ragnar Hanssen, Harry Andr Hanssen Raymond Hanssen og Thomas Hanssen frifinnes.
2. Torkell Dahl og Gunhild Mostad Dahl dømmes en for begge og begge for en til innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse å betale saksomkostninger til Ragnar Hanssen, Harry Andr Hanssen og Thomas Hanssen ved advokat Jon Heli Gudbrandsen med kr 25000,- -kronertjuefemtusen- 00/100.
Ektefellene Dahl har i rett tid påanket byrettens dom og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Torkell Dahl og Gunhild Mostad Dahl, som eiere av gnr. 20 bnr. 100 i Halden, har rett til adkomstvei (for bil) fra sin eiendom over eiendommen gnr. 20 bnr. 39 i Halden frem til offentlig vei, Nyveien, i en bredde av maks. 4 meter.
2. Torkell Dahl og Gunhild Mostad Dahl tilkjennes sakens omkostninger for Halden byrett og Eidsivating lagmannsrett.
Anne Marie Hanssens arvinger har tatt til motmæle og har for lagmannsretten nedlagt slik endelig påstand:
1. Halden byretts dom av 4. april 1991 stadfestes.
2. Torkell Dahl og Gunhild Mostad Dahl dømmes til å erstatte Ragnar Hanssen, Harry Andr Hanssen, Raymond Hanssen og Thomas Hanssen sakens omkostninger for lagmannsrett med tillegg av 15 % rente p.a. av saksomkostningene tilkjent av Halden byrett og av saksomkostningene tilkjent av lagmannsretten.
Ankeforhandling ble holdt i Halden i dagene 11. - 13. april 1992. Under ankeforhandlingen møtte samtlige parter personlig, men slik at ankemotparten Thomas Hanssen var representert ved setteverge, Andrøy Solvang. Til stede var dessuten partenes prosessfullmektiger. Det ble avhørt i alt 7 vitner, og det ble foretatt åstedsbefaring på begge de angjeldende eiendommer. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.
Saksforholdet fremgår av byrettens dom og av lagmannsrettens bemerkninger i det følgende.
De ankende parter, Torkell og Gunhild Mostad Dahl, nedenfor benevnt Dahl, hevder at byretten har tatt feil både ved sin bevisbedømmelse og ved sin rettsanvendelse. De har for lagmannsretten langt på vei fremmet de samme anførsler som for byretten, og deres anførsler kan sammenfatningsvis gjengis som følger:
Byretten har riktig lagt til grunn at bnr. 100 i henhold til den tinglyste erklæring herom har rett til vei frem til hovedvei, og videre at det med hovedvei her menes Nyveien.
Det bestrides at den her nevnte veirett, slik det hevdes av motpartene, kan "bortfortolkes", nærmere bestemt fordi Lilly Halvorsen angivelig ikke hadde noen klar oppfatning av hvordan veiretten var ordnet ved utparselleringen i 1953/54 verken for bnr. 69, bnr. 95 eller bnr. 100. Selv om den tilsvarende bestemmelse i festekontraktene for bnr. 69 og bnr. 95 var unødvendig, for så vidt som begge hadde direkte adkomst til Nyveien, kan en slik anførsel i hvert fall ikke gjøres gjeldende overfor eieren av bnr. 100, som her var i en annen stilling.
I og med at veiretten ikke er lokalisert i festekontrakten for bnr. 100, må lokaliseringen av retten fastlegges gjennom tolking av avtalen. Byretten har feilaktig tolket avtalen dit hen at veiretten gir adkomst for bnr. 100 via Liaveien. Et slikt tolkingsresultat gir ingen mening, i det Liaveien aldri har tilhørt hovedbølet, bnr. 8. På grunnlag av bevisførselen i saken er det i dag ikke mulig å trekke noen bestemt slutning med hensyn til lokaliseringen. Prinsipalt gjøres gjeldende at den herskende eiendom i denne situasjon må stå fritt til å velge veitras, når valget bare ligger innenfor en rimelig tålegrense i forhold til den tjenende eiendoms interesse. En veitras over bnr. 39 er her ikke mer belastende enn det som en grunneier må finne seg i som ledd i samfunnsutviklingen, og ligger derfor også innenfor en slik tålegrense. Bnr. 100' valg av tras over bnr. 39 må godtas, også fordi valget her i realiteten står mellom tras over et område hvor det allerede er vei (bnr. 39) og et område som er hagegrunn (bnr. 41 og 48).
Subsidiært gjøres gjeldende at uten hensyn til den forannevnte valgrett, må en logisk fortolking av veiretten og forholdene rundt stiftelsen av denne, tilsi at bnr. 100' rett til vei må gjelde vei over bnr. 39. Dette fremgår klart når det med utgangspunkt i situasjonen pr. utparselleringen i 1953 foretas en sammenligning mellom de aktuelle lokaliseringsalternativer, henholdsvis Liaveien, bnr. 41/48 og bnr. 39.
Først hva angår alternativet Liaveien, er det ut fra de stedlige forhold anstrengt å tenke seg at en veiforbindelse for bnr. 100 skulle følge en slik tras, som representerte en klar omvei. Ved fradelingen av bnr. 100 i 1953 var fra tidligere bare bnr. 69 utskilt, mens den øvrige del av Bigumløkka, herunder den del som senere ble til bnr. 39, den gang var ubebygget og derfor dannet en både kortere og mer naturlig tras for veiretten. Alternativet Liaveien måtte også fremstille seg som mindre hensiktsmessig, både fordi det den gang bestod en fysisk sperre i form av en mur mellom veien og bnr. 100, og også fordi de siste 100 m av veien var av ringe kvalitet og lite egnet til bilkjøring. Alt i alt er det etter dette lite trolig at partene ved fradelingen av bnr. 100 tenkte seg at veiretten skulle lokaliseres til Liaveien.
Når det dernest gjelder alternativet bnr. 41/48, er dette arealer som ifølge skylddelingsforretningene er beskrevet som tilleggsarealer for naboeiendommene i øst (gnr. 36 bnr. 19 og gnr. 20 bnr. 47) og som allerede derfor fremstår som arealer partene neppe kan ha tenkt på som veiareal for bnr. 100. Hadde dette vært meningen, måtte man istedenfor forventet at arealene hadde vært benevnt som veigrunn og var blitt tillagt bnr. 100. Etter det som nå har passert, kan en lokalisering av veiretten til bnr. 41/48 ikke anses som et mer nærliggende alternativ enn en lokalisering til bnr. 39, snarere tvert imot.
I og med at ingen av de forannevnte alternativer antas å gi uttrykk for partenes oppfatning, gjenstår etter dette alene alternativet bnr. 39. At det var dette alternativ partene mente, styrkes ytterligere av at det fra gammelt var etablert adkomst til Nyveien over dette området, dette ifølge et foreliggende stigningskart fra 1910. Denne adkomst til Nyveien med tilhørende avkjørsel var en fysisk realitet, uttrykt bl.a. ved en eksisterende klopp, også i 1953 da den omtvistede veirett ble etablert.
Skulle retten likevel finne at det uansett de stedlige forhold med den eksisterende mur, den dårlige standard på veien m.v. likevel var Liaveien som fremstilte seg som den beste adkomst, anføres subsidiært at Liavei-forbindelsen likevel må avvises som tolkingsalternativ, fordi det både er innholdsløst og meningsløst. Det er i denne forbindelse vist til at ingen av de tilstøtende grunneiere, heller ikke bnr. 8, hadde særrettigheter til Liaveien, som etter omstendighetene og iallfall for den vesentlige del måtte anses som allmenhetens eiendom.
At veiretten over bnr. 39 skulle være bortfalt ved frihevd bestrides. Til slik frihevd kreves både aktsom god tro hos den tjenende eiendom, jf hevdsloven §11, jf §4, og dertil ikkebruk av veiretten i mer enn 20 år, jf hevdsloven §10 første ledd. Ingen av disse vilkår er oppfylt i det foreliggende tilfelle. Helt frem til 1974 var veiretten anmerket som heftelse så vel på hovedbølet bnr. 8 som på bnr. 39. Selv om Harry Andreassen ikke ble orientert om veiretten av Lilly Halvorsen, måtte han derfor fått kjennskap til denne ved en undersøkelse av grunnbøkene som omfattet ikke bare hans eiendom, bnr. 39, men også hovedbølet, bnr. 8. Heller ikke den faktiske situasjon slik Harry Andreassen opplevet den, gav ham grunn til å tro at det ikke forelå noen veirett for bnr. 100 over hans eiendom. At Karl Syvertsen, som disponerte bnr. 100 fra 1955, ikke benyttet seg av veiretten, hadde sin grunn i den praktiske situasjon for hans vedkommende, jf at han verken disponerte bil eller sykkel og dertil hadde en nær bekjent på bnr. 69 som tillot ham adkomst over denne eiendom.
Hva angår kravet til ikke-bruk, anføres at den foreliggende bruk fra bnr. 100' side har vært fullt tilstrekkelig til å avbryte frihevden. Det foreligger vitneprov for at det gjerde som var oppsatt mellom bnr. 39 og bnr. 100 ble trampet ned, hvilket indiserer en viss bruk av veiretten fra bnr. 100' side. Det er også på det rene at Syvertsen fikk sine leveranser av parafin via veien over bnr. 39. Ved denne vurdering må også tas hensyn til at det skal lite til av bruk fra rettighetshaverens side for å avbryte frihevden, jf Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett 604.
Videre bestrides at veiretten er bortfalt ved ekstinktivt godtroerverv fra Anne Marie Hanssens side da hun overtok bnr. 39 i 1980. At veiretten i 1974 ble strøket som heftelse på bnr. 8 og bnr. 39, hadde ikke støtte i noen samtykkeerklæring fra rettighetshaveren og måtte derfor anses som en feilføring, som ikke kunne ha til følge at veiretten bortfalt. At veiretten ved Anne Marie Hanssens overtakelse av bnr. 39 ikke fremgikk av grunnboken, kan ikke gi henne noen rett til å si seg ubundet av denne etter reglene om virkningene av en feilføring i tinglysingsloven §25. Nærmere bestemt må det være klart at et mulig tap for Anne Marie Hanssen ved å måtte akseptere veiretten, ikke vil være vesentlig større enn tapet for eieren av bnr. 100 ved å måtte miste den samme rett.
Endelig bestrides at den aktuelle veirett over bnr. 39 bare gjelder rett til gangvei og ikke rett til bilvei. Formuleringen av veiretten i festekontrakten gir ikke grunnlag for noen slik begrensning, og en vei som også tillater bilbruk er ikke mer enn hva den tjenende eiendom her må tåle hensett til den herskende eiendoms behov. At veiretten må gis et slikt omfang støttes også av det forhold at kjøring med bil i området allerede i 1953 var vanlig og iallfall påregnelig.
Ankemotpartene, Anne Marie Hanssens arvinger, nedenfor benevnt Hanssen, slutter seg til byrettens avgjørelse og krever denne stadfestet. De har for lagmannsretten langt på vei fremmet de samme anførsler som for byretten, og deres anførsler kan sammenfatningsvis gjengis som følger:
Prinsipalt gjøres gjeldende at den klausul om veirett for bnr. 100, som er inntatt i festekontrakten, må kunne bortfortolkes fra avtalen. Dette gjelder for så vidt også de tilsvarende veiretter som er inntatt i festekontraktene for bnr. 69 og bnr. 95. Veiretten ble inntatt i festekontraktene uten at partene egentlig mente noe med bestemmelsen. Dette fremgår av at denne var overflødig for samtlige de nevnte bruksnumre, jf at bnr. 69 og bnr. 95 hadde direkte adkomst til Nyveien mens bnr. 100 hadde tilsvarende adkomst via Liaveien.
Skulle retten likevel komme til at veiretten for bnr. 100 ikke kan bortfortolkes fra festekontrakten, men ble avtalt som en reell heftelse på bnr. 8, anføres subsidiært at veiretten iallfall ikke kan lokaliseres til bnr. 39. Den må i så fall fortolkes som gjeldende bruk av Liaveien. Dette begrunnes med at det i sin tid, i 1929, ble stillet grunn til disposisjon for å forbedre forbindelsen mellom Nyveien og Liaveien også av den daværende eier av gnr. 8, Åsekjær. Når en adkomst for bnr. 100 til Nyveien via Liaveien trengte samtykke fra bnr. 8, skyldtes dette at den grunn Åsekjær hadde stillet til disposisjon for forbedring av forbindelsen mellom Nyveien og Liaveien, ikke ble formelt fradelt bnr. 8, men fortsatt tilhørte denne eiendom.
For tilfelle retten skulle komme til at den avtalte veirett ikke kan forstås som en rett til adkomst via Liaveien, anføres som nytt for lagmannsretten at veiretten i så fall må forstås som en rett til vei over bnr. 41 og 48, som begge ble utskilt fra bnr. 8 etter fradelingen av bnr. 100, bnr. 39 og de andre tomtene. På grunnlag av et i saken fremlagt kart må antas at Lilly Halvorsen da bnr. 100 ble fradelt, lot arealene til bnr. 41 og bnr. 48, der terrenget er flatt og velegnet til vei, stå igjen for å muliggjøre adkomsten inn til denne eiendom. At bnr. 41 og bnr. 48 senere ble overdratt de tilstøtende eiendommer som tilleggsgrunn, skyldes antagelig at Lilly Halvorsen i mellomtiden hadde sett at bruksnummer 100 benyttet Liaveien som adkomst, og kan ikke ha betydning for den rettslige situasjon, jf at veiretten for bnr. 100 fortsatt ubestridt hefter på de nevnte parseller.
At veiretten ikke skal lokaliseres til bnr. 39 bestyrkes ytterligere av forklaringer fra diverse vitner, dels angående partenes egen oppfatning av den rettslige situasjon og dels angående den faktiske bruk av vei som er foretatt av bnr. 100' eiere i tiden siden 1953. Bortsett fra vitnet Zakariassen, som bistod med salget til Dahl og hvis forklaring det derfor er grunn til å trekke i tvil, er det en samstemmig oppfatning blant vitnene at de aldri verken har hørt om noen veirett for bnr. 100 over bnr. 39, eller sett noen trafikk fra bnr. 100 over bnr. 39. Også Harry Andreassen har ifølge en i saken fremlagt erklæring hatt den bestemte oppfatning at noen veirett ikke var påheftet bnr. 39 og stillet seg helt uforstående da krav om dette første gang ble presentert for ham i 1988.
At den av motpartene omtalte tidligere landbruksavkjørsel fra området skulle indisere en rett til vei over bnr. 39 bestrides. Et mulig ønske fra myndighetenes side om en felles avkjørsel via denne tras måtte, hvis dette var reelt, vært fulgt opp med en reguleringsplan. Dette er ikke skjedd, skjønt myndighetene ved flere anledninger har vært i bildet, således både ved påbygningen på bnr. 100 og ved nybygget på bnr. 69.
Alt i alt må det etter dette være klart at det ikke foreligger grunnlag for å lokalisere den aktuelle veirett for bnr. 100 over bnr. 39.
Skulle retten komme til at bnr. 100 allikevel har veirett over bnr. 39, men slik at veiretten også hefter på bnr. 41 og 48, anføres subsidiært at bnr. 100 ved bruk av sin valgrett, vil være forpliktet til å legge veien over bnr. 41 og 48, dette hensett til at ulempene for bnr. 39 ved en vei fra gnr. 100, vil være vesentlig større enn tilsvarende for bnr. 41 og 48.
Hvis retten finner at den omtvistede veirett til tross for det foran anførte allikevel hefter på bnr. 39, vil det bli hevdet at rettigheten iallfall er bortfalt ved frihevd. Det gjøres gjeldende at veiretten ikke er brukt og at eierne av bnr. 39 har vært i aktsom god tro i hevdstid. Retten ble verken benyttet av den første eier, Einar Andreassen, som disponerte bnr. 100 fra 1953 til 1955, eller av neste eier, Karl Syvertsen, som disponerte eiendommen frem til sin død i 1987. Adkomst for disse over bnr. 39 var for øvrig sperret med gjerde, uten port, som ble oppsatt av Harry Andreassen i forbindelse med at han bebygget bnr. 39. At dette gjerdet leilighetsvis var i ustand skyldtes ikke at Syvertsen utøvet noen veirett, men hadde andre årsaker. Såvel Syvertsen som Harry Andreassen tok snarveien over gjerdet ved besøk hos hverandre, med det indiserer ingen veirett, liksom det også er uinteressant at Harry Andreassen samtykket i at oljeselskapets mann fikk skreve over gjerdet når det ble levert parafin til Syvertsen. Hva angår den gode tro, anføres at eierne av bnr. 39 har vært i aktsom god tro helt fra Harry Andreassens overtakelse av eiendommen i 1954 og frem til den første henvendelse fra vitnet Zakariassen etter Syvertsens død i 1987. Den gode tro hos Harry Andreassen, som disponerte eiendommen helt frem til 1980, var forankret dels i de opplysninger han fikk ved overtakelsen av eiendommen i 1954, og dels i hva han senere så og erfarte i sin eiertid. Hans pleiesøster og hjemmelsmann, Lilly Halvorsen, nevnte intet for ham om noen veirett for bnr. 100, liksom dette heller ikke fremgikk av hans adkomstdokumenter. Det han så etter sin overtakelse, var at Einar Andreassen kjørte frem materialene til sitt hus via Liaveien, og at ferdselen for øvrig fra bnr. 100 gikk over bnr. 69. Han fikk heller ikke noen henvendelse om noen veirett fra Einar Andreassen eller fra Syvertsen. Vitnet Zakariassens forklaring om at Syvertsen til henne skulle ha uttalt at han mente seg å ha en slik veirett, er uten interesse. Allerede det her nevnte er tilstrekkelig til å påvise at Harry Andreassen var i god tro helt fra etableringen av leiekontrakten i 1954. Om det kan bebreides Harry Andreassen at han ikke var aktsom nok da han overtok eiendommen, dette for så vidt som han da ikke undersøkte grunnbokens bestemmelser om veirett, anføres subsidiært at en slik undersøkelse sammenholdt med det som Harry Andreassen senere kunne iaktta hva angikk bnr. 100' faktiske bruk av vei, ikke kunne endret hans gode tro for så vidt. Selv om det av grunnboksbladet for bnr. 8 fremgikk at bnr. 100 hadde en veirett som også kunne omfatte hans egen eiendom, måtte han ha lov til å anse en slik vei som både unødvendig og ulogisk etter hvert som han kunne registrere at eierne av bnr. 100 tok seg vei andre steder, dels via Liaveien og dels via bnr. 69. Han opplevde også at det gjerde, uten port, som han satte opp mot bnr. 39, ikke ble møtt med noen protester, fra Einar Andreassen eller fra Syvertsen. Det anføres derfor at om Harry Andreassen ikke kunne godskrives god tro hva angår veirett for bnr. 100 over hans eiendom helt fra 1954, må han iallfall kunne godskrives dette fra et noe senere tidspunkt, etter at han kunne iaktta hvordan veiforholdene hadde ordnet seg. Hensett til at kravet om veirett først ble fremsatt i 1987, er det i så fall tidsnok at Harry Andreassens gode tro kom til stede senest i 1967, men det er her rimelig å legge til grunn at om han ikke var i god tro helt fra starten i 1954, så ble han iallfall i god tro senest ca 1 år deretter.
Til motpartenes anførsler om at Einar Andreassens og Syvertsens ikke-bruk av veiretten må ses i lys av at de ikke hadde bruk for retten, bemerkes at et slikt manglende behov er uten betydning for frihevdsspørsmålet. Det er i denne forbindelse vist til uttalelse hos Brækhus/Hærem: Norsk Tingsrett 604 tredje avsnitt.
At den omtvistede veirett er tinglyst er i seg selv ikke til hinder for at den kan frihevdes. Det ligger i selve hevdssystemet at også tinglyste rettigheter kan bortfalle på denne måte. Det vil for øvrig også være det vanlige at det ved frihevd foreligger en tinglyst skylddelingsforretning eller lignende, som er i strid med hevderens prentensjoner.
Formålet med hevdsregelen inklusive frihevdsreglene er å skape ro omkring fast eiendoms rettsforhold i situasjoner der det ville være vanskelig å finne frem til bevis. Også hensett til dette formål må det kunne legges til grunn at vilkårene for frihevd av den omtvistede veirett her er oppfylt.
Skulle lagmannsretten finne at veirettigheten ikke var bortfalt ved frihevd, anføres atter subsidiært at rettigheten i alle fall er bortfalt ved ekstinktivt erverv, nærmere bestemt fordi Anne Marie Hanssen i 1980 ervervet bnr. 39 uten påhefte av veiretten, og slik at hun da var i aktsom god tro med hensyn til denne. Veiretten ble slettet i grunnboken i 1974 i forbindelse med innløsning av tomten, slik at bnr. 39 den gang fremstod som heftelsesfri hva angår veirett for bnr. 100. Heller ikke andre forhold tilsa at Anne Marie Hanssen den gang måtte regne med at noen veirett var påheftet bnr. 39. At den nevnte slettelse av veiretten innebar en tinglysingsfeil er ikke til hinder for at veiretten måtte stå tilbake for hennes erverv etter reglene i tinglysingsloven §25. Anne Marie Hanssens gode tro er ikke bestridt, og at hun ville bli påført tap ved å måtte respektere veiretten, jf §25b er ikke tvilsomt. Ved interesseavveiningen etter bestemmelsens pkt. c må bnr. 100 stå tilbake, jf at det foreligger alternativ veimulighet for denne eiendom, via Liaveien, som ikke er særlig byrdefull. Ved denne avveining må det også tas hensyn til at Dahl ved kjøpet av bnr. 100 var klar over problemet og med åpne øyne tok en sjanse hva angår veiretten.
Ytterligere subsidiært gjøres gjeldende at en mulig veirett iallfall ikke kan gi adgang til annet enn gangvei og ikke rett til bilvei. I festekontrakten er bare nevnt rett til vei og ikke til kjørevei, cfr. forholdet i dommen referert i Rt-1924-583, og pr. 1953 var det verken aktuelt eller påregnelig med adkomst pr. bil til eiendommen, som den gang ble bebygget med en hytte og ikke helårsbolig.
Lagmannsretten skal bemerke:
Ankemotpartene har prinsipalt gjort gjeldende at klausulen om den omstridte veirett må kunne "bortfortolkes" fra avtalen som overflødig, dette i og med at bnr. 100 hadde direkte adkomst til den angjeldende hovedvei, her Nyveien, via Liaveien. Lagmannsretten er ikke enig i dette. En slik oppfatning har formodningen mot seg og støttes heller ikke av den foreliggende bevisførsel. Lagmannsretten legger derfor til grunn at den omstridte klausul ikke kan bortfortolkes, men ble avtalt som en reell heftelse på bnr. 8.
Når det dernest gjelder lokaliseringen av den veirett som bnr. 100 således ble tilsikret, har det i saken vært påberopt 3 alternative traser. De ankende parter hevder at festekontrakten gjelder rett til vei over bnr. 39, mens ankemotpartene påstår at kontrakten alene gir rett til adkomst enten via Liaveien eller via bnr. 41 og 48. I og med at festekontraktens ordlyd ikke nevner noe om hvilken tras som ble avtalt, må lokaliseringen fastlegges gjennom en tolking av kontrakten. For løsningen av dette tolkningsspørsmål vil det være nødvendig å foreta en sammenligning mellom de aktuelle alternativer, slik disse fremstilte seg ved kontraktens inngåelse.
Som ankemotpartene finner også lagmannsretten at det med utgangspunkt i en slik sammenligning må legges til grunn at partenes mening ved avtalens opprettelse i 1953 var at veiretten skulle lokaliseres, ikke til Liaveien og heller ikke til arealene som senere ble fradelt som bnr. 41 og 48, men til den del av bnr. 8 (Bigumløkka) som i 1954 ble utskilt som bnr. 39. Lagmannsretten finner også å kunne tiltre de ankende parters begrunnelse slik denne er referert ovenfor.
Når retten således er kommet til at den avtalte veirett var en rett som ga adkomst over det senere bnr. 39, må retten dernest ta standpunkt til ankemotpartenes subsidiære anførsel, at adgangen til adkomst over bnr. 39 senere er bortfalt ved frihevd.
Ankepartene bestrider at vilkårene for frihevd er til stede, idet det angivelig hverken foreligger slik aktsom god tro eller slik ikke-bruk av veiretten i hevdstid, som hevdsloven krever, jfr. bestemmelsene herom i loven §11 med henvisning til §4 første ledd og §10 første ledd. Lagmannsretten er ikke enig i dette. Etter bevisførselen finner retten å måtte legge til grunn at begge de her nevnte vilkår er oppfylt og at den aktuelle veirett derfor må anses som frihevdet. Både hva angår den gode tro hos eieren av den tjenende eiendom, bnr. 39, og hva angår den foreliggende ikke-bruk av veiretten hos eierne av den herskende eiendom, bnr. 100, finner lagmannsretten å kunne slutte seg til det som er anført fra ankemotpartenes side og viser til dette. Retten er således enig med ankemotpartene i at Harry Andreassen var i aktsom god tro hva angår bnr. 100's manglende rett til vei over bnr. 39 i mer enn 20 år før tvisten oppsto.
Retten finner det videre bevist at ankemotpartenes anførsler om at Einar Andreassen og Karl Syvertsen ikke har brukt veiretten riktige, og legger til grunn at vilkåret i hevdsloven §10 om at retten må ha "liggja unytta i full hevdstid" er oppfylt.
Når lagmannsretten således er kommet til at veiretten er frihevdet, blir det ikke aktuelt å ta standpunkt hverken til spørsmålet om veiretten er bortfalt ved ekstinktivt erverv eller til spørsmålet om dens omfang.
Byrettens dom blir etter dette å stadfeste, idet lagmannsretten heller ikke har noe å bemerke til byrettens omkostningsavgjørelse.
Anken har ikke ført frem. I medhold av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd må de ankende parter erstatte ankemotpartenes saksomkostninger for lagmannsretten, idet det ikke sees å foreligge særlige grunner som tilsier fritagelse for omkostningsansvaret. De ankende parters prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave på kr 33000,- hvorav kr 32000,- er salær. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til oppgaven og legger denne til grunn for omkostningsavgjørelsen.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Torkell Dahl og Gunhild Mostad Dahl en for begge og begge for en til Ragnar Hanssen, Harry Andr Hanssen, Raymond Hanssen og Thomas Hanssen tilsammen 33000,- -trettitretusen- kroner innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne dom.