LE-1991-2222
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett |
|---|---|
| Dato: | 1992-01-20 |
| Publisert: | LE-1991-02222 |
| Stikkord: | Rettslig interesse |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Gudbrandsdal herredsrett Nr. 00098/91 A førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1991-02222K. |
| Parter: | Den kjærende part: Kåre Solberg (Prosessfullmektig: Advokat Øistein Schjønsby), Lena. Kjæremotpart: Staten v/Kommunaldepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Mageli), Oslo. |
| Forfatter: | 1. Lagmann Jørgen Wilberg, formann 2. Lagdommer Johannes Smit 3. Lagdommer Erik Melander |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §54, §172, §180, Tvistemålsloven (1915), Forvaltningsloven (1967) §35, Plan- og bygningsloven (1985) |
Det ble avsagt slik
Kjennelse :
Ved stevning av 8. november 1990 reiste Kåre Solberg sak mot Staten v/Kommunaldepartementet med påstand om at fylkesmannens to vedtak av 15. april 1988 og 4. juli 1990 i klagesak er ugyldige, samt om tilkjennelse av saksomkostninger.
Det fremgår av dokumenter fremlagt som bilag til stevningen at klagesaken som det siktes til i påstanden, gjelder klager til fylkesmannen i Oppland fra Kåre og Stefan Solberg over Østre Toten bygningsråds vedtak av 23. september 1987 og 13. desember 1989 om høyden på - og avstanden til grensen mot Solbergs boligeiendom fra - et lagerbygg som Lena Jernvarer A/S fikk tillatelse til å oppføre på naboeiendommen.
Staten v/Kommunaldepartementet tok til gjenmæle i tilsvar av 22. mars 1991 og la ned prinsipal påstand om at søksmålet avvises, subsidiært at saksøkte frifinnes, samt om at saksøkte tilkjennes saksomkostninger. Den 26. august 1991 avsa Sør-Gudbrandsdal herredsrett kjennelse med slik slutning:
1. Saken avvises.
2. Saksøker betaler sakens omkostninger.
Kåre Solberg har ved sin prosessfullmektig advokat Stein Schjønsby påkjært herredsrettens kjennelse i rettidig kjæremålserklæring datert 13. september 1991. Han har lagt ned slik påstand:
1. Saken fremmes.
2. Saksøkte betaler sakens omkostninger.
Staten v/Kommunaldepartementet med Regjeringsadvokaten v/advokat Steinar Mageli som prosessfullmektig har tatt til gjenmæle i kjæremålstilsvar av 26. september 1991. Staten har lagt ned slik påstand:
1. Herredsrettens kjennelse stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 2000,-.
Saksforholdet fremgår av herredsrettens kjennelse og lagmannsrettens bemerkninger nedenfor.
Kåre Solberg gjør gjeldende at herredsretten har tatt feil når den er kommet til at han ikke har rettslig interesse i søksmålet. Han fastholder sine anførsler i prosesskrift av 5.5.1991 til herredsretten og har for øvrig fremholdt: Saksøker vil fastholde at saksøker har stor interesse av å gå til søksmål for å få de aktuelle vedtak ansett ugyldige. For det første kan en slik dom være grunnlaget for et erstatningskrav mot Staten eller også mot byggherren. Dessuten vil en dom på ugyldighet selvsagt kunne brukes for å få det aktuelle bygg fjernet eller forandret. Det er ikke riktig at byggherren har fått en rett som står på egne bein uansett hva som skjer med de vedtak som ligger til grunn for utbyggingen.
Staten v/Kommunaldepartementet hevder at herredsrettens kjennelse er riktig, viser til sitt tilsvar av 22. mars 1991 til herredsretten og har til anførselen om at en nødvendig rettslig interesse kan begrunnes i at en ugyldighetsdom vil åpne for et erstatningskrav mot staten, anført: "Hvorvidt staten har opptrådt på en erstatningsbetingende måte, kan prøves ved selvstendig erstatningssøksmål. I en slik situasjon må retten ta prejudisiell stilling til gyldigheten av fylkesmannens vedtak. Men at vedtakene må prøves prejudisielt, er i seg selv ikke tilstrekkelig til at kravet om rettslig interesse i tvistemålsloven §54 er oppfylt.
Kjærende part må nemlig ha en selvstendig rettslig interesse i å få dom for vedtakenes gyldighet, jfr. Rt-1986-733. I denne kjennelsen uttalte lagmannsretten følgende (s. 737): "Etter lagmannsrettens oppfatning kan neppe det forhold at ugyldighetsspørsmålet foreligger til prejudisiell avgjørelse i erstatningssaken og således kan få utslagsgivende betydninger i denne, i seg selv medføre at kravet til "rettslig interesse" i tvistemålsloven §54 er oppfylt. Kjærende parts interesse i å bli økonomisk stilt som om vedtak ikke forelå, er fullt ut ivaretatt i den verserende erstatningssak. Det må kunne kreves at kjærende part har en aktuell rettslig interesse i selvstendig å få fastslått at de tilårskomne forvaltningsvedtak er ugyldige". Denne tolkning sluttet Høyesterett seg til. I overensstemmelse med den rettsoppfatning Høyesterett her ga uttrykk for, vil kjæremotparten hevde at kravet om rettslig interesse ikke er oppfylt selv om en ugyldighetsdom kan danne grunnlag for et erstatningssøksmål mot staten." Saksforholdet fremgår av herredsrettens kjennelse og sakens dokumenter for øvrig.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten.
Staten har krevet avvisning med den begrunnelse at Lena Jernvare A/S ikke er trukket inn i saken. Anførselen har støtte i en del teori om rettslig interesse i de såkalte offentligrettslige trepartsforhold. Det finnes ikke nødvendig å ta standpunkt til om søksmålet må avvises allerede av den grunn at Lena Jernvare A/S ikke er gjort til part.
Spørsmålet om rettslig interesse må avgjøres med utgangspunkt i at Solbergs faktiske og rettslige pretensjoner til støtte for påstanden om ugyldighet, fører frem. Spørsmålet er om Solberg har tilstrekkelig interesse i et domsresultat i overensstemmelse med påstanden. Hans pretensjoner i denne forbindelse må lagmannsretten prøve fullt ut. Det vises til Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 141-142 med henvisninger, særlig avgjørelsen i Rt-1986-733. Det forhold at Lena Jernvare A/S ikke er trukket inn vil derfor ha mindre interesse til realiteten i Solbergs saksanlegg. Anførselen er derimot relevant ved vurderingen av om Solberg har tilstrekkelig interesse i det påståtte domsresultat, og lagmannsretten kommer tilbake til dette nedenfor i nødvendig utstrekning.
Til støtte for at Solberg har tilstrekkelig interesse i sitt krav på dom for ugyldighet, har hans prosessfullmektig først anført at Solberg vil kunne bruke dommen "for å få det aktuelle bygget fjernet eller forandret". Anførselen bygger på den forutsetning at det i forhold til Lena Jernvare A/S vil være adgang til å treffe et omgjøringsvedtak etter forvaltningsloven §35 første ledd lit. c, og at bedriften pålegges å flytte eller rette lagerbygningen, sml. Plan-og bygningsloven kap. XIX.
Lagmannsretten peker først på at en dom i Solbergs favør ikke uten videre vil få som konsekvens at forvaltningsvedtakene faller bort. I forhold til Lena Jernvare A/S vil rettsvirkningene av en slik dom være begrensede, og forvaltningsorganet må først vurdere om det vil være omgjøringsadgang. I dette tilfellet fortoner et slikt spørsmål seg som adskillig tvilsomt. Lagerbygningen er forlengst ført opp, og bedriften har innrettet seg etter vedtakene.
Et eventuelt krav om retting vil ikke kunne utledes direkte av en dom overensstemmende med Solbergs påstand. Som for omgjøringsspørsmålet vil et slikt krav bero på helt andre forhold av faktisk og rettslig art enn for tilfellet i ugyldighetssaken. Lagmannsretten viser til at det ved vurderingen av et eventuelt krav om retting vil få betydning om Lena Jernvare A/S gikk fram på lovlig måte i byggesaken, og om lagerbygningen er i samsvar med de tillatelser som bygningsmyndighetene hadde gitt. Hvis så er tilfelle er det vanskelig å se at det vil være nødvendig hjemmel for et rette-krav i forhold til Lena Jernvare A/S, uten at det for lagmannsretten er nødvendig å ta stilling til dette.
Som nytt for lagmannsretten har Solberg anført at en dom i hans favør kan være grunnlag for et erstatningskrav mot Staten, eventuelt også mot byggherren.
Når det gjelder et eventuelt erstatningskrav mot byggherren er det tilstrekkelig å fastslå at dom på ugyldighet ikke vil gi Solberg noe ansvarsgrunnlag i forhold til Lena Jernvare A/S. Lagmannsretten kan ikke se at Solberg har behov for noen dom på ugyldighet for å forfølge et slikt erstatningskrav, og ugyldighet er i seg selv ikke tilstrekkelig for erstatning fra det offentlige.
Etter en helhetsvurdering finner lagmannsretten at Solberg ikke har rettslig interesse i det søksmål han har anlagt slik det er anlagt. Solberg har, jfr. Rt-1980-529, ikke rimelig grunn til å kreve at ugyldighetsspørsmålet blir prøvet separat.
Herredsrettens kjennelse, dens punkt 1, blir etter dette å stadfeste.
Retten finner at Solberg bør fritas for omkostningsansvar for begge retter, for herredsretten med hjemmel i tvistemålsloven §172, annet ledd, for lagmannsretten etter unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180, første ledd. Lagmannsretten legger vekt på at avgjørelsen gjelder vanskelige spørsmål som må avgjøres konkret i det enkelte tilfelle. Rettspraksis har derfor ikke gitt noen sikker løsning.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse punkt 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.
Jørgen Wilberg Johannes Smit Erik Melander.
Bekreftes for førstelagmannen: