LE-1992-1444
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-07 |
| Publisert: | LE-1992-01444 |
| Stikkord: | Odelsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Kongsberg byrett Nr. 166/91 A (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett Nr. LE-1992-01444 A. (Anken nektes fremmet til Høyesterett - HR-1993-00346). |
| Parter: | Ankende part: 1. Olav Næss. 2. Ingeborg Næss. 3. Karl Arne Rogstad. 4. Margit Næss. (Prosessfullmektig: Advokat Bjørn Trandum, Kongsberg). Motpart: Ragnar Næss. (Prosessfullmektig: Advokat Geir-Erik Oseberg, Kongsberg). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Jan Villum, formann. 2. Kst. lagdommer Petter A. Lossius. 3. Kst. lagdommer Christofer Heffermehl |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §12, §79, Tvistemålsloven (1915) §180, Skifteloven (1930) §125, §62, Odelsloven (1974) §14 |
Dom :
Saken gjelder tvist om åsetesrett i boet etter Karl og Grethe Marie Næss, nærmere bestemt om §12 i odelsloven av 1821 kommer til anvendelse overfor en av arvingene, Ragnar Næss.
Karl og Grethe Marie Næss eide og bodde på gården Søndre Rogstad, gnr. 90 bnr. 1 og 2 i Kongsberg. Det var 6 barn i ekteskapet: Kristian, født 1907 og død 1990, Ragnar, født 1909, Margit, født 1912, Olav, født 1916, Ingvar, født 1919 og Ingeborg, født 1922. Den nest eldste, Ragnar Næss, har 2 barn, Solveig Marie og Kjell Arvid. Den nest yngste, Ingvar Næss Rogstad, har sønnen Karl Arne. Karl Arne Rogstad er enearving etter Kristian Næss i kraft av testament. Kristian Næss var barnløs, og tilsvarende gjelder for Margit, Olav og Ingeborg Næss.
En av gårdene som grenser til Søndre Rogstad er Lille Rogstad, gnr. 90 bnr. 11. Denne gården ble kjøpt i 1947 i forbindelse med at Ragnar Næss giftet seg. Det var faren, Karl Næss, som i følge kontrakten sto som kjøper. Ragnar Næss etablerte seg på gården med sin familie. Skjøte på Lille Rogstad ble utstedt først i 1959 - ikke til Karl Næss, men til Ragnar Næss.
Karl Næss døde i 1964, og Grethe Marie Næss satt i uskifte frem til hun døde i 1968. Det ble skiftet privat, men gården Søndre Rogstad ble ikke skiftet mellom arvingene, og gården ble drevet videre delvis i dødsboets navn. Etter at Kristian Næss døde i 1990 forlangte Ragnar Næss at boet etter foreldrene skulle skiftes ferdig. Ragnar Næss mente han hadde best odels- og åsetesrett til Søndre Rogstad og krevet gården utlagt til seg, jfr. skifteloven §62. Flere av arvingene var uenige, og de viste blant annet til at Ragnar Næss allerede hadde overtatt Lille Rogstad.
Tvisten om Søndre Rogstad ble brakt inn for Kongsberg byrett, som avsa dom den 20. mars 1992 med slik domsslutning:
1. Eiendommen gnr. 90 bnr. 1 og 2, Søndre Rogstad, i Kongsberg, utlegges på skiftet etter Karl og Grethe Marie Næss, til Ragnar Næss etter takst etter skifteloven §62, jfr. §125.
2. Partene bærer hver sine egne saksomkostninger med saken.
Margit Næss, Olav Næss, Ingeborg Næss og Karl Arne Rogstad har anket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Ragnar Næss har tatt til gjenmæle. Den sjette av arvingene, Ingvar Næss Rogstad, som var saksøkt for byretten, er ikke part i ankesaken. Ankeforhandling ble holdt i Kongsberg 24. november 1992. Olav og Ingeborg Næss, samt Karl Arne Rogstad møtte, og de to førstnevnte gav forklaring. De ankende parter var representert av advokat Bjørn Trandum. Margit Næss og ankemotparten, Ragnar Næss, møtte ikke grunnet alder og sykdom. Ragnar Næss var representert av advokat Geir-Erik Oseberg. Det ble avhørt 2 vitner, Toralf Laugerud og Olav Løver, som begge er nye for lagmannsretten. Hva som ble dokumentert, fremgår av rettsboken.
For øvrig nevnes at det for byretten ble anført at det var odelsloven av 1974 som kom til anvendelse, men saken ble avgjort på grunnlag av odelsloven av 1821. For lagmannsretten er partene enige om at det er den gamle odelsloven som regulerer det foreliggende tilfellet. Lagmannsretten er enig i dette, jfr. overgangsbestemmelsen i den nye odelsloven §79 første ledd og Høyesteretts dom i Rt-1979-7. Det er ellers fremlagt enkelte nye dokumentbevis for lagmannsretten.
Margit Næss, Olav Næss, Ingeborg Næss og Karl Arne Rogstad har nedlagt slik endelig påstand:
1. Ragnar Næss har ikke krav på å få utlagt eiendommen gnr. 90 bnr. 1 og 2 i Kongsberg, på skifte i boet etter Karl og Grethe Marie Næss.
2. Ragnar Næss dømmes til å betale til de ankende parter sakens omkostninger for lagmannsrett.
Ragnar Næss har nedlagt slik endelig påstand:
1. Kongsberg byretts dom av 20. mars 1992 stadfestes.
2. Ragnar Næss tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten.
De ankende parter - Margit, Olav og Ingeborg Næss og Karl Arne Rogstad - har særlig anført:
Ragnar Næss kan ikke kreve Søndre Rogstad utlagt til seg på skiftet etter foreldrene. Han er ikke lenger den som har best åsetesrett etter at han fikk overta Lille Rogstad en gang i begynnelsen av 1950-årene. Det vises til odelsloven §12.
Det fremgår av kjøpekontrakten at det var faren, Karl Næss, som kjøpte Lille Rogstad. Ved siden av å overta gjeldsansvaret på gården, betalte faren selv kontantbeløpet på ca 20000 kroner. Det er ikke riktig at dette beløpet var et lån fra faren til sønnen Ragnar, og at faren av denne grunn ønsket kjøpekontrakten utstedt til seg som sikkerhet. At det dreide seg om et lån, er en anførsel som er fremsatt i ettertid. I selvangivelsen for Ragnar Næss for 1954 er det heller ikke ført opp noen gjeld til faren. Faren var den reelle kjøper av Lille Rogstad, og gården ble deretter gitt som gave til sønnen Ragnar. Dette ble også bekreftet i et rettsmøte hjemme hos Ragnar Næss, der han i påhør av sorenskriveren og prosessfullmektigene uttalte følgende: "Jeg fikk gården av faren min. Han eide den i 5 år før jeg overtok." Han overtok da en gård i samsvar med den plass han hadde i odelsrekkefølgen.
At det var faren som eide gården de første årene, bekreftes videre at kvitteringsboken fra Hypotekbanken som er påført farens navn, og det var faren som betalte renter og avdrag. Skatteboken for gården må oppfattes slik at faren betalte gårdsskatten helt frem til og med 1955. Gården var dessuten brannforsikret i farens navn. Da det ble bygget nye uthus på Lille Rogstad, ble arbeidet bestilt og betalt av faren. Det var imidlertid naturlig at melkeleveranser fra gården ikke skjedde i farens navn, og at Ragnar Næss betalte utgiftene til elektrisitet selv. Det kan ikke ha vært annet enn sommel som var årsaken til at selgeren av Lille Rogstad utstedte skjøte først i 1959.
Alle bevis peker i retning av at det var faren som eide gården, men at han senere, ca 1954-55, gav den som gave til sønnen Ragnar Næss. Også vitnet Toralf Laugerud har bekreftet at faren kjøpte gården til sønnen Ragnar.
Slik situasjonen var for Ragnar Næss i 1947, med hans tilkommende hustru boende alene i et bryggerhus samtidig som hun ventet sitt annet barn med ham, måtte Karl Næss finne en løsning. Det var sønnens behov som gjorde at Lille Rogstad ble kjøpt.
Da Lille Rogstad ble gitt som gave fra faren, omfattet gaveandelen ca to tredjedeler av gårdens verdi. I tillegg fikk Ragnar Næss også ny låve på Lille Rogstad. Ingen av de andre barna fikk noe av faren, og faren mente senere at Ragnar hadde fått nok. Tømmerregnskapet gir ikke grunnlag for å anta at Ragnar Næss har betalt noe til faren.
Etter lang og fast rettspraksis fortolkes odelsloven §12 utvidende, slik at bestemmelsen også omfatter skiftelignende situasjoner, slik som her. Det vises til dom i Rt-1951-291 og Rt-1956-614.
Selv om Ragnar Næss mottok Lille Rogstad som gave fra sin far, gjøres det ikke gjeldende at dette skal ha innflytelse på beregningen og fordelingen av arveloddene. Det anføres således ikke at Lille Rogstad ble gitt som forskudd på arv. Det Karl Næss mente var at sønnen Ragnar hadde fått det han skulle etter åsetesretten.
Ankemotparten - Ragnar Næss - har særlig anført:
Han mener han har best åsetesrett til Søndre Rogstad og at odelsloven §12 ikke kommer til anvendelse.
Han var i en vanskelig situasjon i 1947, og faren ønsket å hjelpe ham. Det gjøres prinsipalt gjeldende at han overtok gården direkte fra selgeren, Anton Rogstad. Det bestrides ikke at faren betalte kontantandelen på ca 20000 kroner, men dette var et lån, og som sikkerhet gikk kjøpekontrakten til faren. Tømmerregnskapet viser at det i de første årene etter overtagelsen av Lille Rogstad, ble tatt ut betydelige mengder tømmer fra skogen. Salg av tømmer i disse årene gir et samlet beløp som noenlunde tilsvarer lånet. Det fant sted et økonomisk oppgjør mellom far og sønn, og det er også årsaken til at det i selvangivelsen for 1954 ikke er oppført gjeld til faren. Gjelden var da gjort opp. Det var disse omstendigheter Ragnar Næss siktet til da han uttalte seg med sorenskriveren til stede.
Andre skriftlige bevis som er fremlagt, blant annet kvitteringsbøker for lån og skatt, er ikke bevis for hvem som egentlig eide gården. Det må derimot tillegges betydelig vekt at Ragnar Næss bosatte seg på gården i 1948 og etter dette drev den som sin.
Dersom det likevel må sees slik at faren var eier av Lille Rogstad de første årene, gjør Ragnar Næss gjeldende at dette er uten betydning i forhold til odelsloven §12. Faren mottok fullt oppgjør for gården. De øvrige arvinger må ha vært klar over at faren hadde mottatt fullt oppgjør da arvemeldingen ble undertegnet i 1969. Av arvemeldingen fremgår det nemlig at gaver eller arveforskudd ikke er mottatt tidligere. Hvis det hadde vært slik motpartene hevder - at Lille Rogstad ble overført som gave - ville faren dessuten ha truffet bestemmelser om fordeling av arven. Noen slike bestemmelser ble ikke gitt.
Under enhver omstendighet mener Ragnar Næss at overtagelsen av Lille Rogstad ikke innebar noen skiftelignende situasjon som faller inn under odelsloven §12, slik denne bestemmelsen er tolket. Det er ingen dokumenter i saken som tilsier at det ble gjennomført et foregrepet eller delvis skifte. Ikke ble det avholdt takst eller satt opp skifteplan, og det var ingen av de andre barna som fikk løfte om oppgjør. Arveforskudd var det aldri tale om. Det vises for øvrig til dom i Rt-1946-627.
Lagmannsretten er kommet til samme resultat som byretten og bemerker:
Etter lang og fast rettspraksis er det på det rene at §12 i odelsloven av 1821 ikke bare gjelder ved dødsboskifte, men også omfatter overdragelser i levende live, når avhendelsen kan sees som et ledd i et arveskifte eller en skiftelignende transaksjon. Det vises også til NOU 1972:22 Om odelsretten og åsetesretten side 20. Spørsmålet i saken her er om Lille Rogstad ble overført som gave, eventuelt til en slik pris, og under slike forhold at Ragnar Næss ikke kan kreve Søndre Rogstad på skifte etter foreldrene.
Hvorvidt Lille Rogstad ble overført som gave eller til en meget billig pris er ikke det eneste avgjørende, men er ett av flere forhold som har betydning for om Ragnar Næss kan sies å ha "brukt opp" sin åsetesrett.
Spørsmålet om hvem som var reell eier av Lille Rogstad de første årene og hvilket økonomisk mellomværende det var mellom Karl Næss og sønnen Ragnar, er uklart. Det er på det rene at det var faren, Karl Næss, som la ut kontantbeløpet på ca 20000 kroner, og det var også han som sto som kjøper. På den annen side bosatte Ragnar Næss seg med sin familie på Lille Rogstad og drev denne gården, delvis sammen med faren og noen år i samdrift med Søndre Rogstad. Tømmerregnskapet på Lille Rogstad, som opprinnelig ble ført i Karl Næss' navn, men som senere ble overført til Ragnar Næss, viser at det i årene 1949 til og med 1952 ble tatt ut skogsvirke for vel 18000 kroner. Om dette beløpet er blitt avregnet i det kontantbeløpet Karl Næss la ut da gården ble kjøpt, har ikke latt seg oppklare. Ragnar Næss' selvangivelse for 1954, som er den eneste av hans selvangivelser som er fremlagt i saken, viser at han ved utgangen av dette året hadde kr 10561,- på konto i Kongsberg Sparebank. Hvorvidt dette var midler fra tømmersalg, er ikke opplyst. Lånet til Hypotekbanken sto fortsatt i vel 12000 kroner.
Tømmerregnskapet for 1953 og 1954 tyder på at det disse år ikke ble tatt ut tømmer, men fra 1955 til og med 1958 ble det avvirket tømmer for nær 18000 kroner. I 1959 og de etterfølgende år var det ingen avvirkning, bortsett fra i 1964.
Inntektene av tømmerhugsten viser at Karl Næss' kontantutlegg på ca 20000 kroner kan ha blitt gjort opp. Det samme gjelder verdien av gården ellers, dersom det var Karl Næss som eide gården før den ble overdratt til Ragnar Næss. De perioder det ble avvirket tømmer, tyder nettopp på at det kan ha funnet sted et oppgjør. Dette støttes også av arvemeldingen fra 1969 der det fremgår at det ikke er gitt gaver eller arveforskudd, men det er likevel uklart hvor riktig denne meldingen er; arvingene mottok i 1964 en del midler da faren døde.
På den annen side står Ragnar Næss' uttalelse til sorenskriveren, gjengitt under de ankende parters anførsler, som kan tale for at det ikke ble gitt fullt oppgjør for gården.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å gå nærmere inn på spørsmålet om Ragnar Næss overtok Lille Rogstad alt i 1947, slik også hans bror Ingvar hevdet i byretten, eller om Ragnar Næss senere mottok gården som ren gave, ved gavesalg eller til full pris. De opplysningene som foreligger om dette er for usikre til å bygge på.
Spørsmålet er dernest om det er andre omstendigheter som kan innebære at Ragnar Næss overtok Lille Rogstad som ledd i et arveskifte eller en skiftelignende transaksjon.
Hensikten med anskaffelsen av Lille Rogstad var å skaffe Ragnar Næss og hans familie bolig og et utkomme i en vanskelig situasjon. Lille Rogstad var ikke en gård faren, Karl Næss, satt med i tillegg til Søndre Rogstad. Kjøpet av Lille Rogstad var situasjonsbestemt. Det var Karl Næss som foresto kjøpet, og han handlet slik foreldre ofte gjør når det er mulig. Denne situasjonen taler i utgangspunktet mot at det var meningen å foreta en transaksjon som skulle være et ledd i et skifteoppgjør mellom foreldrene og de 6 barna.
Da Lille Rogstad ble anskaffet og overtatt av Ragnar Næss, ble det ikke utarbeidet noen skifteplan. Noen slik plan synes ikke en gang å ha vært påtenkt i 1947 eller senere i 1950-årene. Karl Næss traff ingen bestemmelse, verken i forhold til Ragnar Næss eller de øvrige barna, om åsetesretten eller om arvefordelingen ellers. Kjøpet av Lille Rogstad ble ordnet mellom Karl og Ragnar Næss, og de andre barna ble ikke trukket inn eller rådspurt om hvilken mening de hadde og hvordan de stilte seg til farens disposisjoner. Dersom Karl Næss hadde ment at Ragnar Næss' åsetesrett skulle stå tilbake for de øvrige barnas rett, ville det vært nærliggende at Karl Næss traff bestemmelser om dette. Da Lille Rogstad ble kjøpt, var Karl Næss 68 år gammel og hans hustru 60 år, og da skjøtet ble utstedt, var Karl Næss blitt 80 år. Videre var det ikke påregnelig at den eldste av søsknene, Kristian, selv ville få barn. Han var ugift og 40 år da Lille Rogstad ble kjøpt og 57 da faren døde, og det er ellers opplyst at Kristian Næss var noe sykelig. Nr. 2 av søsknene, Ragnar Næss, fikk etterhvert flere barn.
I forbindelse med at Ragnar Næss overtok Lille Rogstad, ble det ikke avholdt takst, og der forelå ingen valgsituasjon med hensyn til hvilken gård han skulle overta. Noe spørsmål eller krav om at Ragnar Næss skulle frafalle odels- og åsetesretten til Søndre Rogstad ble aldri reist. Det ble heller ikke gitt noe løfte fra farens side til Kristian Næss eller Olav Næss om overtagelse av Søndre Rogstad.
Samlet sett finner lagmannsretten at odelsloven §12, slik denne bestemmelsen er tolket i rettspraksis, ikke kommer til anvendelse overfor Ragnar Næss.
Det kan ikke antas at det - i lys av §14 i den nye odelsloven - bør foretas en mer utvidende fortolkning av §12 i odelsloven av 1821. Reelle hensyn i denne sak taler dessuten mot å tolke odelsloven §12 mer utvidende enn det Høyesteretts praksis gir grunnlag for. Søndre og Lille Rogstad var i eldre tid en gård, men ble delt mellom to brødre. Etter at Lille Rogstad ble ervervet i 1947 og mens Karl Næss ennå levet, ble gårdene en periode pånytt drevet sammen før Olav Næss i 1954 overtok som forpakter på Søndre Rogstad. Søndre Rogstad omfatter 150 mål innmark og 600 mål skog, mens Lille Rogstad omfatter vel 80 mål innmark og 170 mål skog. Jorden er leirholdig og skogen av vekslende kvalitet. Hensynet til rasjonelle driftsenheter innen jordbruket taler for at Lille og Søndre Rogstad igjen bør drives samlet på en hånd. Ragnar Næss' sønn, Kjell Arvid Næss, overtok Lille Rogstad i 1984, og han ønsker med tiden også å overta Søndre Rogstad. Reell motpart i saken er Karl Arne Rogstad, som ikke bor på Søndre Rogstad, men i Oslo.
Konklusjonen blir etter dette at Ragnar Næss har best åsetesrett på skiftet etter foreldrene, og han må derfor gis medhold i sitt krav om å få utlagt Søndre Rogstad til seg, jfr. skifteloven §62. Byrettens dom, punkt 1, blir således å stadfeste.
Anken har vært forgjeves og tvistemålsloven §180 første ledd får anvendelse. Etter hovedregelen i bestemmelsen bør de ankende parter dekke Ragnar Næss' saksomkostninger for lagmannsretten. Advokat Geir-Erik Oseberg har levert omkostningsoppgave som viser kr 20000, som i sin helhet skal være salær. Omkostningsoppgaven legges til grunn. Partene er enige om at byrettens omkostningsavgjørelse bør bli stående.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Byrettens dom stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Margit Næss, Olav Næss, Ingeborg Næss og Karl Arne Rogstad - en for alle og alle for en - 20000 -tjuetusen- kroner til Ragnar Næss innen 2 -to-