LE-1992-2123
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-10 |
| Publisert: | LE-1992-02123 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Moss byrett Nr. 693/1991 D førsteinstans - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02123 K. |
| Parter: | Den kjærende part: Roar og Vigdis Pettersen (Prosessfullmektig: Advokat Geir Even Asplin, Oslo). Kjæremotpart: Råde kommune (Prosessfullmektig: Advokat Arne Nyhaug, Moss). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn, formann 2. Lagdommer Nina Frisak 3. Lagdommer Ragnhild Dæhlin |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §255, §53, Skatteloven (1911) §42, §50c, Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §179, §180, §181, §248, §251, §260, §2, §49, Skattebetalingsloven (1952) §48, Aksjeskatteloven (1969) §3 |
Den 17 september 1991 begjærte Råde kommune arrest hos Roar Pettersen i hans eiendom gnr 93 bnr 307 i Råde. Arrestkravet var foreløpig beregnet etterlignet skatt for årene 1987 til 1990 med tilsammen 2023621 kroner. Moss namsrett avsa 25 september 1991 beslutning der det ble gitt arrest i eiendommen. Beslutningen ble truffet uten at saksøkte var varslet.
Roar Pettersen begjærte muntlige forhandlinger om arrestbeslutningen. I begjæringen var Roar Pettersens kone, Vigdis Pettersen, oppført som hjelpeintervenient. Det er imidlertid senere brakt på det rene at begjæringen fra hennes side er å anse som en klage over namsrettens beslutning for så vidt det er tatt arrest i hennes del av eiendommen.
I mellomtiden er gnr 93 bnr 397 i Råde solgt, og kommunen har i denne sammenheng samtykket i at arrestbeslutningen ble slettet. I stedet har Roar og Vigdis Pettersen akseptert arrest for 1 million kroner i deres nye boligeiendom gnr 8 bnr 778 i Fredrikstad, og i en bankkonto på 975000 kroner med tillegg av renter, i påvente av en avgjørelse av tvisten.
Moss namsrett avsa etter muntlige forhandlinger den 13 juli 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Moss namsretts beslutning av 25. september 1991 stadfestes og arrest gis i de ombyttede formuesobjekter Helgesvei 5 i Fredrikstad, gnr. 8, bnr. 778 og bankkonto i DnB, Fredrikstad 5122-09-75189 kr 975008,-. Arresten begrenses til Roar Pettersens ideelle andel av arrestobjektet.
2. Moss namsretts beslutning av 25. september 1991 oppheves for så vidt gjelder Vigdis Pettersen ideelle andel i arrestobjektet.
3. Partene bærer hver sine omkostninger.
Saksforholdet for øvrig går fram av namsrettens avgjørelser.
Roar Pettersen og Vigdis Pettersen har påkjært namsrettens kjennelse til Eidsivating lagmannsrett.
Roar Pettersen gjør i det vesentlige gjeldende:
Kjæremålet gjelder rettsanvendelsen, saksbehandlingen og bevisbedømmelsen. Namsretten har tatt feil ved sin prøving av om arrestkravet er sannsynliggjort.
Det er korrekt at Roar Pettersen har erkjent at han uberettiget har tatt ut varer og tjenester for ca 396000 kroner fra sitt firma Karlshus Bruk AS. Det er riktig at dette beløpet deretter ble fakturert ham, og at han senere har betalt det tilbake. Dette er imidlertid ingen erkjennelse av at det var rettslig grunnlag for å beskatte dette beløpet som inntekt. Tvert om har Pettersen hele tiden bestridt dette. Hverken kommunen eller namsretten synes å ha vurdert om det forelå et uttak som var godkjent av styret og de øvrige aksjonærene, og som kan skattlegges etter aksjonærbeskatningsloven §3 annet ledd, eller skatteloven §42 første ledd tredje punktum jf §50c), eller hvilken av de nevnte beskatningshjemler som kommer til anvendelse. Det synes altså ikke å være foretatt noen bevisbedømmelse og heller ingen rettsanvendelse på disse sentrale punktene. Det understrekes at selv om retten skulle finne at det foreligger skatteplikt, er subsumsjonen av betydning, fordi det ikke skal svares kommuneskatt og bruttoskatter ved beskatning etter aksjonærbeskatningsloven.
I dette tilfellet vil slik subsumsjon føre til reduksjon av skatten til mindre enn 50 prosent av den ilignede skatt.
I tillegg kommer at retten heller ikke kan sees å ha tatt stilling til hele arrestkravet, nærmere bestemt den delen av skattekravet som følger av skjønnet og det faktiske grunnlaget for dette. Roar Pettersen har lagt fram bevis for at det ikke er innføyd mer varer eller benyttet tjenester til oppføring av huset enn det han har kjøpt og betalt for, eller som familien har gjort ved egen innsats. Disse bevisene har ligningsnemnda sett helt bort fra, uten at de kan sees vurdert i det hele tatt. Namsretten kan selvsagt ikke la være å foreta en vanlig bevisbedømmelse på basis av de fremlagte bevis og sakens dokumenter for øvrig. Namsretten synes å ha stilt for små krav til sannsynliggjøringen etter tvangsfullbyrdelsesloven §248 første ledd. Det må foreligge bevisovervekt for at kravet er berettiget, det vil si at det fremtrer som mest sannsynlig at ligningen er holdbar.
På grunn av bevismengden og de mange og kompliserte rettsspørsmålene namsretten måtte ta stilling til for å vurdere holdbarheten av ligningen, anmodet Roar Pettersen i prosesskriv 8 april 1992 om at denne delen av tvisten ble overført til søksmåls former etter tvangsfullbyrdelsesloven §53. Rettens hensiktsmessighetsvurdering kan ikke angripes. Det går imidlertid fram av namsrettens kjennelse at retten ikke har funnet hjemmel for overføring i søksmåls former, og derfor har avvist begjæringen. Det er uriktig rettsanvendelse når namsretten har vist til at loven kapittel 5 bare gjelder under fullbyrdelsen, og at arrest ikke skulle være slik fullbyrdelse. Beslutninger om arrest eller annen midlertidig forføyning er å anse som tvangsfullbyrdelse, og loven alminnelige regler i første og annen del får tilsvarende anvendelse i den utstrekning loven selv ikke sier noe annet. For arrest følger dette direkte av tvangsfullbyrdelsesloven §251. Ettersom rettens bevisbedømmelse og rettslige prøvelser av arrestkravet følger samme prinsipper som i en ordinær dom, er det åpenbart hensiktsmessig at namsretten kan avgjøre kravet med virkning for ligningen. Sterke reelle hensyn tilsier også at tvisten overføres i søksmåls former. Arrest ble besluttet 25 september 1991. Ligningsvedtaket ble fattet 14 januar 1992. Utpanting ble foretatt for samme krav 11 juni 1992. Søksmålsfristen etter skattebetalingsloven §48 nr 5 utløp 15 juli 1992. Fordi tvisten ikke var overført i søksmåls former før fristens utløp, var Pettersen tvunget til å ta ut stevning for Moss byrett 14 juli 1992. Samtidig er utpantingsforretningen påklaget til Fredrikstad namsrett på samme grunnlag som i denne saken. Det verserer således i øyeblikket tre saker for tre forskjellige domstoler til behandling av de samme rettslige og faktiske spørsmålene, hvilket ville vært unngått dersom saken tidligere var blitt besluttet overført til søksmåls former. Søksmåls former medfører en mye ryddigere saksforberedelse, med klargjøring av spesielt de faktiske anførsler og de bevis som vil bli ført. Det foreligger heller ikke vitneplikt utenfor hovedforhandlingen, hvilket kan gjøre bevisførsel vanskelig. Også for saksomkostningene, som er betydelige i denne saken, er det svært viktig at det ikke fattes en avgjørelse under namsretts behandlingen som senere viser seg å være feil. Særlig gjelder dette i en sak som denne, hvor en vesentlig del av omkostningene knyttet til tvistegjenstanden er pådratt i anledning arresten.
Den kjærende part oppfatter namsrettens avvisning slik at retten ville ha overført denne delen av tvisten i søksmåls former dersom det forelå hjemmel. Avgjørelsen er derfor basert på en rettsanvendelsesfeil.
Rettens avgjørelse av tvisten på dette punkt synes også å bære preg av at namsretten fant det vanskelig å ta stilling til de mange faktiske og rettslige spørsmål uten behandling i søksmåls former. Kommunen møtte bare med kommunekassereren i rettsmøtet 13 juli 1992, og han uttalte at han ikke hadde forutsetninger for å uttale seg om arrestkravet, fordi det var lignings-myndighetene som hadde med dette å gjøre. Dette gjorde vanlig kontradiktorisk behandling vanskelig, og rettsanvendelsesfeilen på dette punkt finnes således også å ha ført til rettens overfladiske behandling av arrestkravet.
Etter dette foreligger det flere feil ved namsrettens prøving av arrestkravet, som hver for seg og i alle fall samlet må lede til opphevelse av kjennelsen i forhold til Roar Pettersen.
Vigdis Pettersen gjør gjeldende at saksomkostningsavgjørelsen for så vidt gjelder hennes klage er avgjort i strid med loven. Namsretten har begrunnet sin saksomkostningsavgjørelse etter tvistemålsloven §174 første ledd om at saken er dels vunnet og dels tapt. Omkostningsspørsmålet skulle imidlertid vært behandlet særskilt for hver enkelt part, jf Rt-1979-1351. Partene har bestridt holdbarheten av arresten på helt forskjellige grunnlag, og Vigdis Pettersen har fått fullt medhold, mens Roar Pettersen tapte saken. Omkostningsoppgavene var svært forskjellige, og de er spesifisert for hver part i omkostningsoppgaven. Det samme ville også følge dersom man ser sakene som separate saker forenet til felles behandling.
Vigdis Pettersen gjør etter dette gjeldende at hun skal tilkjennes fulle saksomkostninger i medhold av tvistemålsloven §172 første ledd. Hun har lagt ned slik påstand:
1. Moss namsretts kjennelse datert 13. juli 92 pkt. 3 oppheves.
2. Vigdis Pettersen tilkjennes saksomkostninger for namsretten og for lagmannsretten (begge kjæremålssaker, jfr. sak nr. 92-00278).
Råde kommune gjør i tilsvar gjeldende at namsretten ikke har gjort feil ved vurderingen av kravet om sannsynliggjøring og vurdering av arrestkravet. Retten har vurdert tvangsfullbyrdelsesloven §53 korrekt når kravet om overføring til søksmåls former er avvist. Når det gjelder Vigdis Pettersen, gjør kommunen gjeldende at namsrettens forståelse og vurdering av tvistemålsloven §174 første ledd er riktig. I tilsvaret er det lagt ned slik påstand:
1. Moss namsretts kjennelse av 13. juli 92 stadfestes.
2. Begge de kjærende parter tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten.
I et senere prosesskriv gjør Roar Pettersen gjeldende at tvangsfullbyrdelsen ikke er avsluttet, hverken for så vidt gjelder Roar Pettersen andel av eiendommen eller hans bankkonto, jf tvangsfullbyrdelsesloven §49. Alene av denne grunn har den kjærende part fortsatt rettslig interesse i å få prøvet holdbarheten av arresten, selv om det nå er tatt utpanting i bankkontoen. Den kjærende part viser til avgjørelser i Rt-1979-1346 og Rt-1986-317.
Det er også nødvendig å ta stilling til holdbarheten av namsrettens beslutning for å kunne avgjøre saksomkostningsspørsmålet, for så vidt gjelder Roar Pettersen. I tillegg kommer at det er overveiende sannsynlig at namsmyndighetene ved eventuell videre tvangsforfølgning fra kommunens side vil legge namsrettens vurderinger til grunn. Et hvert forsøk på tvangsfullbyrdelse fra kommunens side vil bli påklaget på samme grunnlag som i denne saken. Også prosessøkonomiske grunner tilsier derfor at den kjærende part ikke skulle behøve å starte forfra med de samme faktiske og rettslige anførsler hver gang det tas rettergangsskritt under fullbyrdelsen.
Namsrettens valg av arrestobjekt av hensyn til iverksettelsen var ikke i seg selv gjort til gjenstand for kjæremål. Siden det nå er gått mer enn et år siden arrest ble besluttet, 25 september 1991, gjør Roar Pettersen gjeldende at arresten i eiendommen må oppheves, jf tvangsfullbyrdelsesloven §255. Det kreves kjennelse avsagt for opphevelse, og som en konsekvens av dette må også pantobligasjonen som ble stilt i forbindelse med ombytting av arresten, jf depoterklæringen av 12 februar 1992, slettes på eiendommen.
Roar Pettersen fastholder kravet om dekning av saksomkostninger både for namsretten og lagmannsretten. Subsidiært, dersom lagmannsretten finner grunnlaget for spinkelt til å avgjøre omkostningsspørsmålet for namsretten, bør omkostningsspørsmålet utstå til den dom eller kjennelse som avgjør saken, jf tvistemålsloven §179.
Roar Pettersen har etter dette lagt ned slik endelig påstand:
1. Moss namsretts arrestbeslutning av 25. september 91 og kjennelse datert 13. juli 92 pkt. 1 oppheves.
2. Prinsipalt: Kjennelsens pkt. 3 oppheves og Roar Pettersen tilkjennes saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten.
Subsidiært:
Kjennelsens pkt. 3 oppheves. Omkostningsavgjørelsen for namsretten utsettes til den dom eller kjennelse som endelig avslutter saken, jfr. tvistemålsloven §179. Roar Pettersen tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten. Lagmannsretten behandler først kjæremålet fra Roar Pettersen.
Moss namsrett har gitt arrest for et skattekrav på 2,2 millioner kroner i Roar Pettersens ideelle andel i boligeiendommen Helgesvei 5 i Fredrikstad og bankkonto 51221. september 75189 i DnB, Fredrikstad. Råde ligningsnemd har i vedtak 14 januar 1992 satt samlet skattekrav mot Pettersen til vel 1,8 millioner kroner. Det er tatt arrest for skattekravet i Roar Pettersens halvpart av innestående på kontoen i DnB, som er sperret. Utpantingsforretningen omfatter ikke boligeiendommen i Fredrikstad. Roar Pettersen har reist søksmål ved Moss byrett om gyldigheten av skattevedtaket, og han har påklaget utpantingsforretningen til Fredrikstad namsrett.
Lagmannsretten finner at Roar Pettersen etter omstendighetene fortsatt har rettslig interesse i å få avgjort arrestspørsmålet, selv om det nå er foretatt utpanting. Pettersen har i alle tilfelle krav på prøving av spørsmålet i forbindelse med saksomkostningsavgjørelsen, ettersom utpantingen er skjedd etter at avgjørelsen om arrest ble påkjært.
Kjæremålet gjelder blant annet namsrettens avgjørelse om at arrestsaken ikke kan overføres til søksmåls former. Lagmannsretten er enig i namsrettens forståelse av tvangsfullbyrdelsesloven regler på dette punkt. Det kan settes som betingelse for å gi arrest at det reises søksmål om det underliggende kravet, men tvangsfullbyrdelsesloven §53 kommer etter lagmannsrettens mening ikke til anvendelse på begjæringer etter tvangsfullbyrdelsesloven fjerde del. Verken skattebetalingsloven §48 nr 6 eller Altens kommentar til tvangsloven bygger på en slik forutsetning som den kjærende part hevder. Begge steder omtales etter lagmannsrettens mening tvister der det foreligger tvangsgrunnlag, som for eksempel ved utpanting.
Kjæremålet gjelder også namsrettens vurdering av om skattekravet er sannsynliggjort. Arrest er et midlertidig og øyeblikkelig tiltak for å hindre at kreditor fratas sine dekningsmuligheter på grunn av skyldnerens adferd. Selv om det holdes muntlige forhandlinger om arrestkravet, er det ikke loven system at namsretten skal gjøre seg opp en like sikker mening om kravets eksistens som om det skulle avgjøres ved dom. Det må som utgangspunkt være tilstrekkelig for arrest at namsretten etter en samlet vurdering finner at det er mer sannsynlig at det foreligger et krav enn at det ikke foreligger, og at debitors innvendinger mot kravet etter den foreløpige vurdering som skjer ikke gjør det tilstrekkelig klart at kravet ikke vil kunne gis medhold. I dette tilfellet har Roar Pettersen erkjent å ha belastet selskapet Karlshus Bruk AS for omkostninger i underkant av 400000 kroner, som er gått til hans egen bolig. Lagmannsretten finner at dette er et forhold som sannsynliggjør skatteplikt og skatterettslige sanksjoner, slik at det foreligger et skattekrav mot ham. Som nevnt er skattekravet nå beregnet til vel 1,8 millioner kroner. Roar Pettersens anførsler om at forholdet ikke medfører skatteplikt, er ikke egnet til å svekke dette. For at arresten i bankkontoen skal opprettholdes, er det tilstrekkelig at et krav i størrelsesorden 500000 kroner sannsynliggjøres. Skattemyndighetenes vedtak bygger i dette tilfellet på bokettersyn av Østfold fylkesskattekontor, og en del av de faktiske forholdene er erkjent. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at skattekravet er sannsynliggjort i et slikt omfang at det berettiger arrest i Roar Pettersens halvdel i bankkontoen i DnB. Etter dette stadfestes denne delen av namsrettens avgjørelse. Lagmannsretten finner grunn til å utforme ny konklusjon.
Roar Pettersen har under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §255 krevet arresten i boligeiendommen opphevet. Lagmannsretten finner at arresten i eiendommen er gått tapt i samsvar med hovedregelen i §255 første ledd. Arrest ble gitt 25 september 1991. Det må være uten betydning for ettårsfristen at Pettersen frivillig medvirket til ombytting av arrestobjekt i februar 1992. Lagmannsretten må ha adgang til å oppheve arresten ved kjennelse i samsvar med §255 tredje ledd. I samsvar med den kjærende parts krav avsies kjennelse for at den tinglyste arresten skal slettes, jf tvangsfullbyrdelsesloven §260.
Etter dette har kjæremålet fra Roar Pettersen delvis ført fram, og arrestsaken er dels vunnet og dels tapt, både for namsretten og lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §174 første ledd om at partene selv bærer sine saksomkostninger.
Når det gjelder kjæremålet fra Vigdis Pettersen, bemerker lagmannsretten at namsrettens kjennelse innebar at arresten ble opphevet for så vidt den var gjennomført i hennes eiendom. Denne del av namsrettens avgjørelse er ikke påkjært av Råde kommune. Det foreligger etter dette et kjæremål fra Vigdis Pettersen over namsrettens saksomkostningsavgjørelse. Lagmannsrettens kompetanse er begrenset til å avgjøre om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, jf tvistemålsloven §181 annet ledd og tvangsfullbyrdelsesloven §2. Lagmannsretten er enig med Vigdis Pettersen i at omkostningsspørsmålet skulle vært avgjort særskilt for hver av ektefellene. Vigdis Pettersen fikk medhold i at arresten skulle oppheves i forhold til henne, og omkostningsspørsmålet skulle da for hennes vedkommende vært bedømt etter tvistemålsloven §172.
Etter dette må namsrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves i forhold til Vigdis Pettersen og saken hjemvises til fortsatt behandling av dette spørsmålet. Omkostningene for Vigdis Pettersen for namsretten ble i advokat Asplins omkostningsoppgave 15 juli 1992 oppgitt skjønnsmessig til 18000 kroner, og namsretten må, med mindre den skulle finne at unntaksbestemmelsene i §172 annet ledd kommer til anvendelse, vurdere nødvendigheten av disse omkostningene.
Vigdis Pettersens kjæremål har ført fram, og i samsvar med hovedregelen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd tilkjennes hun saksomkostninger for lagmannsretten. Omkostningsbeløpet settes i samsvar med advokat Asplins oppgave til 3900 kroner, som omfatter gebyr.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Namsrettens kjennelse stadfestes for så vidt det er gitt arrest i Roar Pettersens andel i bankkonto i DnB, Fredrikstad, kontonr 5122-09-75189.
2. Arresten i Roar Pettersens andel i eiendommen Helgesvei 5, gnr 8 bnr 778 i Fredrikstad, oppheves.
3. Den tinglyste arresten slettes på eiendommen.
4. I saken mellom Råde kommune og Roar Pettersen tilkjennes ikke saksomkostninger, verken for namsretten eller for lagmannsretten.
5. Namsrettens kjennelse 13 juli 1992 punkt 3, saksomkostningsavgjørelsen, oppheves for så vidt gjelder tvisten mellom Råde kommune og Vigdis Pettersen, og hjemvises til namsretten til fortsatt behandling.
6. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Råde kommune 3900 - tretusennihundre - kroner til Vigdis Pettersen innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.