LE-1992-2566
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-12-04 |
| Publisert: | LE-1992-02566 |
| Stikkord: | Tvangsfullbyrdelse, Midlertidig forføyning |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - N. Romerike namsrett Nr. D 1350/92 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02566 K |
| Parter: | Den kjærende part: A/S Norske Shell (Prosessfullmektig: Advokat Anders Venemyr, Oslo). Kjæremotpart: Håkensen Maskin A/S (Prosessfullmektig: Advokat Erling Høyte, Drøbak). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Egil F. Jensen, formann 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin 3. Kst. lagdommer Sissel Rydman Langseth |
| Lovhenvisninger: | Tvangsfullbyrdelsesloven (1915) §262, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §248, §266, §268, §2 |
Saken gjelder begjæring om midlertidig forføyning. A/S Norske Shell og Håkensen Maskin A/S - i det følgende også benevnt henholdsvis Shell og Håkensen - inngikk den 20. desember 1988 samarbeidsavtale på villa/småhus og landbrukssektoren hvoretter Håkensen skulle omsette Shells oljeprodukter på Romerike frem til 1. september 1994. I henhold til et særskilt vedlegg til avtalen lånte Shell i den forbindelse ut følgende utstyr til Håkensen: Transportutstyr: 1 stk. 10 m3 bakskap singel anlegg unr. (1983) 1 " 7 m3 bakskap singel anlegg nr. 949 1 " 7 m3 bakskap singel anlegg nr. 982 Utstyr for depot: 2 stk. 30 m3 tanker (jordtank) 1 " 60 m3 tank (jordtank) 2 " pumper m/målere i pumpehus
Vedleggets pkt. 3 bokstav e) inneholder nærmere bestemmelser om dekning av omkostninger i forbindelse med drift og vedlikehold av det utlånte utstyr. Utgifter til alminnelig drift av transportutstyr samt reparasjon/utskiftning av vanlig forbruksmateriell skulle dekkes av Håkensen, mens vedlikehold/utskiftning av depotmateriell som hovedregel skulle dekkes av Shell. Etter avtalens pkt. 10 annet ledd pliktet Håkensen ved utløp eller opphør av avtalen straks å stille det lånte utstyr til disposisjon for Shell i ordentlig stand.
Etter en tid ønsket Håkensen å overta utstyret. Dette ble tatt opp med Shell i brev høsten 1990 der Håkensen opplyste å ha investert betydelige beløp i utstyret. På denne bakgrunn ble det ført forhandlinger mellom partene om revisjon av avtalen, men disse førte ikke frem. Ved brev av 22. februar 1991 sa Håkensen opp avtalen med Shell. Utstyret ble imidlertid værende i Håkensens besittelse, og det var fortsatt kontakt mellom partene med sikte på minnelig ordning.
Den 15. mai 1992 sa Shell opp avtalen p. g. a. vesentlig mislighold fra Håkensens side. Samtidig krevde Shell at utlånt depot/tankutstyr skulle stilles til disposisjon for selskapet. Dette ble ikke imøtekommet av Håkensen som viste til de betydelige investeringer som var foretatt. Ved brev av 14. august 1992 meddelte Shell at selskapet ville begjære midlertidig forføyning dersom ikke Håkensen innen 7 dager bekreftet at utstyret kunne avhentes. Noen slik bekreftelse kom ikke.
Den 17. august 1992 fremmet Shell begjæring til Nedre Romerike namsrett om midlertidig forføyning med krav om at Håkensen skulle utlevere det utlånte utstyret. Håkensen tok til motmæle. Namsretten avholdt muntlig forhandling den 9. september og avsa 17. september 1992 kjennelse med slik slutning:
1. Begjæring om midlertidig forføyning fra A/S Norske Shell tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Om partenes anførsler for namsretten og sakens nærmere enkeltheter, vises til namsrettens kjennelse og lagmannsrettens merknader nedenfor.
A/S Norske Shell har rettidig påkjært kjennelsen til lagmannsretten p. g. a. feil lovanvendelse. Selskapets hovedanførsler kan sammenfattes slik:
Ifølge namsretten foreligger ikke vilkårene etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2 fordi skaden/ulempen for Shell ikke er vesentlig. Dette kan ikke være riktig. Selv om Shell er et stort selskap, må det kjøpes nytt utstyr til bruk for nye forhandlere dersom Håkensen beholder de aktuelle gjenstander. Nytt utstyr vil koste over 1 million kroner.
Håkensen kan lett skaffe annet utstyr. Dette er helt sentralt i den interesseavveining som må foretas, men forholdet er ikke nevnt av namsretten. Ved å beholde Shells utstyr gis Håkensen mulighet for å fortsette virksomheten uten å knytte seg til andre oljeselskap. På denne måten vil Shells utstyr bli brukt til kjøp og salg av konkurrerende produkter. Og til tross for at Håkensen ikke eier utstyret, kan bruken fortsette i lang tid uten betaling av vederlag. Dette fremstår som kvalifisert urimelig overfor Shell.
Det kan ikke legges til grunn at Håkensen vil sørge for godt vedlikehold av utstyret. Håkensens interesse er begrenset til å påse at utstyret fungerer i den daglige drift.
Det er ikke korrekt at Shell har alminnelig vedlikeholdsplikt. Håkensen plikter å vedlikeholde transportutstyret, d. v. s. tankene. Derimot har Shell i utgangspunktet vedlikeholdsplikt for depotutstyret, men i nærværende sak gjelder dette bare målere og pumper. Det hevdes at Shell har etterlevet vedlikeholdsansvaret etter avtalen.
Det kan heller ikke være riktig at Håkensen har investert kr 582685,75 i utstyret. Minst kr 420000,- refererer seg til utstyr som Shell ikke krever tilbakelevert eller som Håkensen selv eier.
Håkensen har kjøpt forskjellige produkter fra Shell til langt ut i 1992. Det er derfor grovt uriktig når det anføres at Håkensen sluttet å kjøpe fra Shell i mars 1991. Bl. a. av denne grunn oppfattet Shell oppsigelsen fra Håkensen i 1991 som et forhandlingsutspill.
Saken har prinsipiell interesse. Det vil få konsekvenser for andre som låner ut verdifullt utstyr dersom begjæringen om midlertidig forføyning ikke fører frem, jfr. Rt-1984-396. Prosesshyppigheten vil øke betraktelig.
Innkjøp av nye tanker vil koste kr 1000000 og det øvrige utstyr anslagsvis kr 300000. Årlig leie bør fastsettes ut fra årlig verdiforringelse samt renter av investert kapital. Forkaster lagmannsretten kjæremålet uten å nevne noe om vederlag for bruk eller annen sikkerhet, vil spørsmålet bli brakt inn for kompetent domstol. Ingen av partene er i utgangspunktet tjent med en slik ytterligere prosess.
Den kjærende part har nedlagt slik påstand:
1. Begjæring om midlertidig forføyning datert 17. august 92 fra A/S Norske Shell tas til følge.
2. A/S Norske Shell tilkjennes saksomkostninger for begge retter, p. t. kr 9300,-.
Kjæremotparten - Håkensen Maskin A/S - har i det vesentlige gjort gjeldende:
Av flere grunner kan begjæringen om midlertidig forføyning ikke tas til følge. Hovedinnvendingen er at Shell egentlig ikke har eiendomsretten til det omtvistede utstyr. Håkensen ønsket å overta utstyret og oppfattet det slik at det forelå avtale på dette punkt. Det er i denne forbindelse vist til Håkensens brev av 4. november 1990 der det fremgår at Håkensen trodde at partene var enige om overtakelse. På denne bakgrunn investerte Håkensen betydelige beløp i anlegget, dels i form av vedlikehold og dels som oppjusteringer. Dette var Shell innforstått med.
Etter avtalen har Shell alminnelig vedlikeholdsplikt, men slik at omkostninger i forbindelse med vanlig drift av transportutstyr skal dekkes av Håkensen. Denne plikten har Håkensen overtatt. I alt er det investert kr 582685,75 uten at Shell vil dekke noe av dette. Shells påstand om å ha utført vedlikehold på depotutstyret er ukjent for Håkensen, og forholdet bes i tilfelle dokumentert. Anførselen om at vedlikeholdskostnadene skal reduseres med ca kr 420000, er heller ikke dokumentert eller begrunnet nærmere.
Håkensen har sagt seg villig til å løse ut Shell mot å betale gjenstandenes faktiske omsetningsverdi fratrukket vedlikeholdsutgifter. Shell er ett av Norges største oljeselskap. Det må derfor være riktig som lagt til grunn av namsretten, at Shell ikke er avhengig av utstyret for å unngå vesentlig skade eller ulempe. Blir begjæringen tatt til følge, vil det føre til økonomisk ruin for Håkensen ettersom selskapet mister sitt driftsgrunnlag. Det er meget usikkert om Håkensen i så fall kan etablere seg på nytt. Forhandlinger med annen leverandør kan ta tid.
Allerede i februar 1991 hevet Håkensen avtalen med Shell. Likevel foretok ikke Shell seg noe for å få utstyret tilbake. Håkensen var innstilt på fortsatte forhandlinger, men hørte ikke noe fra Shell frem til mai 1992. Håkensen la derfor til grunn at oppsigelsen var akseptert og at saken for så vidt var avsluttet.
Det erkjennes at Håkensen fortsatte å kjøpe enkelte produkter fra Shell etter februar 1991. Dette pågikk til mars 1992 og ikke til mars 1991 som angitt i tilsvaret. Salg av fyringsolje og parafin som utgjorde de vesentligste produkter som Håkensen skaffet seg fra Shell, opphørte imidlertid i november/desember 1991. I 1992 er innkjøpt varer fra Shell for kr 111540,40. Før bruddet var årsomsetningen ca 6 millioner kroner.
Det er vanskelig å forstå hvorfor det nå skulle være så vesentlig for Shell å få utstyret tilbake. Problemstillingen virker oppkonstruert fordi Shell ikke ønsker å diskutere noen form for oppgjør til tross for at Håkensens investeringer ikke bestrides.
Anførselen om at namsretten har besluttet at Håkensen kan beholde utstyret vederlagsfritt, må bero på en misforståelse av namsrettens kompetanse. I den grad Shell får fullt medhold i sitt krav, vil Shell ha et vederlagskrav for bruken i behold.
Shell har ikke oppfylt vedlikeholdsplikten etter avtalen. Rent faktisk er vedlikeholdsplikten overtatt av Håkensen som også pretenderer å være eier av utstyret. I denne situasjonen er det ikke grunn til å frykte at utstyret vil bli forringet dersom det forblir hos Håkensen. Konflikten er for øvrig helt unik. Uheldige konsekvenser vil ikke kunne oppstå om Håkensen beholder utstyret.
Shell opplyser at samlet nyverdi for utstyret er 1,3 millioner kroner. De aktuelle gjenstander er imidlertid fra årene 1971 til 1983, og de må gjennom periodisk oppjustering og offentlig godkjenning. Eldre utstyr må påkostes høyere utgifter enn nytt som vil ha offentlig godkjenning i mange år. Det riktige må derfor være - slik namsretten også kom til - å ta utgangspunkt i utstyrets faktiske omsetningspris. Partene er enige om at dette utgjør ca kr 500000.
Det er ikke riktig at tvisten mellom partene vil bli løst dersom Shell får medhold i sin begjæring. Uansett utfall i denne omgang vil en få en fortsatt prosess. Spørsmålet er bare hvem som skal sitte med utstyret mens tvisten verserer. Demontering av utstyret vil være et betydelig inngrep i Håkensens interesser. Tiltak som dette kan bare besluttes dersom det er nødvendig for å avverge en vesentlig skade for Shell. Noen slik skade foreligger ikke.
Skulle retten komme til at vilkårene etter tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2 er til stede, gjøres subsidiært gjeldende at Håkensen har legal tilbakeholdsrett inntil vedlikeholdskostnadene er betalt av Shell. Håkensen har med vitende og vilje overtatt vedlikeholdsansvaret fra Shell. Dette innebærer at Shell må betale vedlikeholdsutgiftene før utlevering kan kreves, jfr. Sandvik m. fl. "Norsk panterett" 411 følgende.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand: Nedre Romerike namsretts kjennelse av 17. september 1992 stadfestes og Håkensen Maskin A/S tilkjennes sakens omkostninger for namsrett og lagmannsrett med kr 8900,-.
Lagmannsretten bemerker:
Kjæremålet er grunngitt med uriktig lovanvendelse fra namsrettens side. Den kjærende part - og også kjæremotparten - har imidlertid drøftet sider ved saken som kan oppfattes som en del av namsrettens bevisvurdering. Ved brev av 27. november 1992 til prosessfullmektigene, som også er sendt pr. telefax, er derfor meddelt at retten vil legge til grunn at også namsrettens bevisbedømmelse er angrepet. Ingen av prosessfullmektigene har kommet med merknader i den forbindelse.
Av tvangsfullbyrdelsesloven §262 første ledd følger at midlertidig forføyning kan besluttes for å sikre et krav som går ut på annet enn penger, selv om tvangsgrunnlag ikke foreligger. Den som begjærer midlertidig forføyning må sannsynliggjøre kravet og at det foreligger en forføyningsgrunn, jfr. §262 sammenholdt med §268 og §248 første ledd.
Shell hevder å være eier av det omtvistede utstyr og forlanger at Håkensen skal gi det fra seg. Noe tvangsgrunnlag foreligger ikke. Shell har derfor begjært midlertidig forføyning for å få utlevert gjenstandene. Shell krever således en midlertidig forføyning som i sitt resultat faller sammen med det krav som gjøres gjeldende. Dette er det i prinsippet ingen ting i veien for etter §262 nr. 2, derimot ikke etter nr. 1, jfr. Rt-1981-910, Rt-1973-767 og Rt-1969-1402. I nærværende sak kan en midlertidig forføyning følgelig ikke baseres på §262 nr. 1.
Shell var eier av utstyret ved avtaleinngåelsen i 1988. Ingen ting i kontrakten eller vedlegget om utlån gir grunnlag for en slutning om at eiendomsretten skulle eller kunne overføres til Håkensen. Tvert imot heter det uttrykkelig i avtalens pkt. 10 at utlånt utstyr, ved utløp eller opphør av kontrakten, omgående skal stilles til Shells disposisjon. Hvorvidt Håkensen hadde utført vedlikehold eller foretatt investeringer utover det selskapet var forpliktet til og dermed tilført utstyret en verdiøkning, kan ikke medføre at Shell taper eiendomsretten. Lagmannsretten er derfor enig med namsretten i at Shell fortsatt har eiendomsretten til utstyret.
Håkensen hevder at selskapet har legal tilbakeholdsrett i utstyret inntil vedlikeholdskostnadene er betalt av Shell. Tilbakeholdsrett innebærer nettopp at retinenten kan beholde gjenstanden selv om eieren forlanger utlevering. Foreligger det en rettmessig tilbakeholdsrett, vil eieren m. a. o. ikke kunne kreve utlevering så lenge tilbakeholdsretten består. Eieren vil i så fall ikke kunne sannsynliggjøre at han har et aktuelt krav på utlevering, noe som innebærer at en begjæring om midlertidig forføyning må avslås.
Håkensens eventuelle tilbakeholdsrett er ikke basert på lov eller avtale. En må derfor falle tilbake på sedvane og alminnelige rettsgrunnsetninger, jfr. Sandvik m. fl. "Norsk panterett" (2. utg.) 413. Selv om de tradisjonelle vilkår om bl.a. besittelse og konneksitet er oppfylt, må det i siste omgang foretas en skjønnsbetont totalvurdering ut fra en avveining av partenes interesser, herunder om det er legitimt behov for oppgjør før retinenten gir fra seg besittelsen.
Partene er så vidt skjønnes enige om at Håkensen har foretatt vedlikehold/investeringer utover det som følger av avtalen, og at dette har høynet verdien av utstyret. Størrelsen av påkostningene er derimot sterkt omtvistet. Ifølge Håkensen er det foretatt investeringer for i alt kr 582685,75, mens Shell hevder at det maksimalt kan være tale om ca kr 160000. For lagmannsretten er det ikke nødvendig å ta stilling til denne uenigheten.
Fra starten av kunne det ikke være tvil mellom partene om at det utlånte utstyr tilhørte Shell. Håkensen kunne heller ikke ha noen berettiget forventning om å få overta eiendomsretten. Etterhvert har Håkensen imidlertid ønsket eiendomsoverføring, og det er foretatt vedlikehold/investeringer ut over det selskapet pliktet etter avtalen med Shell. Håkensen har ikke dokumentert eller sannsynliggjort at disse investeringer ble gjort i henhold til avtale eller forståelse med Shell, og langt mindre at Shell aksepterte en slik fremgangsmåte med sikte på at Håkensen skulle overta eiendomsretten til utstyret. Håkensen har heller ikke sannsynliggjort at investeringene ble foretatt etter varsel til Shell med beskjed om at Håkensen mente at Shell forsømte sin vedlikeholdsplikt. Dette burde vært gjort slik at Shell fikk anledning til å klargjøre sitt standpunkt før Håkensen iverksatte sine tiltak. Hadde Håkensen gått frem på en slik måte kunne en også lettere skapt notoritet m. h. t. hvilke påkostninger som faktisk ble foretatt og hvilken verdiøkning utstyret dermed ble tilført. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at Håkensen har tatt seg selv til rette ved på egen hånd å utføre de aktuelle forbedringstiltak. En slik fremgangsmåte kan etter lagmannsrettens vurdering ikke gi grunnlag for legal tilbakeholdsrett med den virkning at Shell må dekke Håkensens krav for å få utstyret utlevert. Shells krav om utlevering finnes således sannsynliggjort.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn namsretten for så vidt angår anvendelsen av tvangsfullbyrdelsesloven §262 nr. 2, og finner at vilkårene etter denne bestemmelsen er oppfylt. Det er tale om relativt kostbart utstyr som Shell uomtvistelig har eiendomsretten til, og som skal tilbakeføres Shell ved utløpet av avtalen. Håkensen nekter å gi fra seg utstyret, men fortsetter å bruke det i den daglige næringsvirksomhet uten å betale noe form for vederlag. Dette har vært situasjonen i hvert fall fra våren d. å., og det kan gå flere år før Shell i tilfelle kan få rettskraftig tvangsgrunnlag. I denne situasjonen vil Shell bli påført vesentlig ulempe dersom selskapet henvises til å avvente sakens videre utvikling. For å få en akseptabel ordning i det omtvistede rettsforhold som foreligger, finnes det nødvendig å imøtekomme Shells krav om utlevering av utstyret.
Det kan ikke være noe vesentlig poeng at Shell er et stort selskap som eventuelt har, eller kan skaffe, annet utstyr. Det samme gjelder spørsmålet om Håkensen vil sørge for forsvarlig vedlikehold og om utstyret vil bli utsatt for verdiforringelse ut over det vanlige om det blir værende hos Håkensen. Avgjørende må være at Shell ikke bør henvises til å avfinne seg med å vente i opptil flere år uten å ha noen som helst nytte av sin eiendomsrett. På bakgrunn av Håkensens fremgangsmåte slik denne er beskrevet foran, kan lagmannsretten heller ikke se at hensynet til Håkensen taler imot utlevering av utstyret nå. Det foreligger videre ikke opplysninger om at det utlånte utstyr er sammenføyet med Håkensens eiendeler på en slik måte at utlevering bør nektes. Begjæringen om midlertidig forføyning blir således å ta til følge.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å treffe nærmere bestemmelser i forbindelse med utleveringen eller begrense denne tidsmessig. Etter omstendighetene bør Håkensen ikke kunne fri seg fra utlevering mot å stille sikkerhet, jfr. tvangsfullbyrdelsesloven §266.
Shell har helt ut fått medhold i kjæremålet. Spørsmålet om ileggelse av saksomkostninger - både for namsretten og lagmannsretten - blir å avgjøre etter tvistemålsloven §172, jfr. §180 annet ledd og tvangsfullbyrdelsesloven §2. Etter lagmannsrettens vurdering har saken ikke budt på tvil av en slik art at det er på sin plass å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd, første punktum. Ettersom det heller ikke er aktuelt å nytte noen av de andre unntakene, vil Håkensen i medhold av hovedregelen i §172 første ledd bli pålagt å dekke Shells omkostninger for namsretten og lagmannsretten. Advokat Venemyr har oppgitt disse omkostninger til kr 9300. Lagmannsretten har ikke noe å bemerke til beløpet, som bl.a. inkluderer salær ved den muntlige forhandling for namsretten, og legger dette til grunn for erstatningsutmålingen.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Følgende utstyr settes ut av Håkensen Maskin A/S sin besittelse og tilbakeføres til A/S Norske Shell: Transportutstyr: 1 stk. 10 m3 bakskap singel anlegg unr. (1983) 1 stk 7 m3 bakskap singel anlegg nr. 949 1 stk. 7 m3 bakskap singel anlegg nr. 982 Utstyr for depot: 2 stk. 30 m3 tanker (jordtank) 1 stk. 60 m3 tank (jordtank) 2 stk. pumper m/målere i pumpehus
2. I saksomkostninger for namsretten og lagmannsretten betaler Håkensen Maskin A/S til A/S Shell 9300 - nitusentrehundre 0/100 - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.