LE-1992-2738
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1992-11-26 |
| Publisert: | LE-1992-02738 |
| Stikkord: | Ekteskap |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Ytre Follo herredsrett Nr. 92-00736 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-02738K |
| Parter: | Den kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Bjarne Berg). Kjæremotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ruth Anker Høyer). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Eva Nygaard Ottesen, formann 2. Lagdommer Ragnhild Dæhlin 3. Kst. lagdommer Pål Sannerud |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §426, Ekteskapsloven (1918) §55a, §56, §179, Dekningsloven (1984) §2-10 |
Saken gjelder midlertidig avgjørelse i ekteskapssak vedrørende spørsmålene om ektefellebidrag og bruksrett til tidligere felles bolig til endelig dom foreligger. Ved stevning med begjæring om midlertidig forføyning til Ytre Follo herredsrett 14. september 1992 har A reist sak mot B med krav om separasjon m.v.
I saksforberedende møte 7. oktober 1992 ble det inngått følgende rettsforlik:
1. A og B skal ha felles foreldremyndighet til sønnen C født xx.xx.1984.
2. A skal ha den daglige omsorg for C.
3. B skal ha vanlig samvær med sin sønn C dog slik at han skal ha tre ukers samvær med sønnen om sommeren.
Ytre Follo herredsrett avsa deldom og kjennelse vedrørende den midlertidig forføyning 12. oktober 1992 med slik slutning:
1. A og B separeres.
2. B tilpliktes å betale oppfostringsbidrag til C født xx.xx.1984 med kr 3000,- -kronertretusen 00/100- pr. måned fra 1. oktober 1992 til endelig avgjørelse foreligger.
3. B tilpliktes ikke å betale ektefellebidrag til A til endelig avgjørelse foreligger.
4. A gis ikke bruksrett til den tidligere felles bolig X til endelig avgjørelse foreligger.
5. Spørsmålet om saksomkostninger utstår i påvente av endelig avgjørelse i saken.
Hovedforhandling i saken til behandling av de gjenstående spørsmål er berammet til 7. og 8. desember 1992.
A har i rett tid påkjært herredsrettens kjennelse, slutningens punkt 3 og 4 til Eidsivating lagmannsrett og har i det vesentlige anført:
Når det gjelder ektefellebidraget, gjøres gjeldende at vilkårene i ekteskapsloven §56, annet ledd er tilstede. Det er den kjærende part som har hatt ansvaret for stell av barna og alt arbeid i hjemmet. Dette arbeid har forringet den kjærende parts muligheter for avansement i yrkeslivet. Gjennom hele ekteskapet har det dessuten vært et stort motsetningsforhold mellom kjæremotparten og den kjærende parts særkullbarn D. Dette har sitt utspring i at kjæremotparten til stadighet har provosert D. Disse stadige konflikter har gått ut over hennes helse slik at hun nå går på attføring og har søkt om uføretrygd. På grunn av den kjærende parts arbeid har det vært mulig for kjæremotparten å arbeide svært meget i sitt yrke som serviceingeniør samt at han ved hjelp fra henne også har kunnet drive sitt småbruk som har gitt inntekter. Når det gjelder bidragets størrelse, kan dette passende settes til kr 5 000,- pr. måned.
Når det gjelder bruksrett til boligen, anføres at den kjærende parts bolig i Y vil bli solgt om kort tid. Lånet i Kreditkassen er misligholdt. Den kjærende part har også søkt å skaffe seg annen bolig i tilknytning til fellesbarnet Cs skole uten at det har lykkes. Det er viktig for C at han slipper å bytte skole. Han har talefeil og er utsatt for mobbing.
Det kan ikke tillegges vekt at den felles bolig ligger på kjæremotpartens gårdsbruk. Det er fullt mulig å drive dette selv om han ikke bor på gården. Kjæremotpartens frykt for den kjærende parts eldste sønn er ubegrunnet.
Gården er kjæremotpartens særeie, men det gjøres gjeldende at det foreligger sterke grunner for å tilkjenne bruksrett, jfr. ekteskapsloven §55a. Det vises spesielt til at den kjærende part skal ha den daglige omsorg.
Når det gjelder kjæremotpartens subsidiære påstand om at det skal fastslås en husleie på kr 7 000,- pr. måned, anføres at dette er alt for høyt. Passende leie bør være ca kr 3 500,- til kr 4 000,- pr. måned eksklusive utgifter til fyring og strøm.
Det vises for øvrig til NOU 1987:30 Innstilling til ny ekteskapslov del II side 147, Rt-1966-735 og Rt-1967-447.
A har nedlagt slik påstand:
1. B plikter å betale underholdsbidrag til A med et beløp fastsatt etter rettens skjønn fram til saken er rettskraftig avgjort.
2. A skal ha bruksrett til den tidligere felles bolig inntil saken er rettskraftig avgjort.
3. A/det offentlige tilkjennes saksomkostninger.
B har i det vesentlige anført:
Det er ikke grunnlag for å tilkjenne ektefellebidrag fordi den kjærende part ikke har fått forringet sin utsikt til å sørge for et passende underhold for seg selv som følge av ekteskapet eller omsorgen for fellesbarnet. Det finnes heller ikke særlige grunner for å tilstå et slikt bidrag. Den kjærende part har i dag inntekt i form av attføringspenger og vil antagelig gå over i uføretrygd. Med tillegg av barnebidrag, barnetrygd og offentlig ytelser som bostøtte m.v., gir inntektene henne fullt muligheter til å forsørge seg selv.
Kjæremotparten har tatt sin del av arbeidet med barna samt hele gårdsarbeidet og derigjennom gjort det mulig for den kjærende part å arbeide utenfor hjemmet under ekteskapet bortsett fra ca 2 år i forbindelse med fellesbarnets fødsel. Det bestrides at kjæremotparten er skyld i særkullsbarnet Ds vanskelige adferd.
Når det gjelder kravet om bruksrett til felles bolig, vises det til at den kjærende part har leilighet og eventuelt må kunne skaffe seg leilighet i det nåværende boligmarked. Den kjærende part vil ved en eventuell tvangsauksjon ha krav på erstatningsbolig, jfr. dekningsloven §2-10. Det vil ikke være mulig for kjæremotparten å drive gårdsbruket hvis han ikke skal kunne bo på eiendommen.
Vilkåret i ekteskapsloven §55a om at det må foreligge særlige grunner for at bruksrett skal tilkjennes er ikke til stede.
Subsidiært gjøres gjeldende at det i tilfelle må fastsettes husleie. Denne bør settes til ca kr 7 000,- pr. mnd.
B har nedlagt slik påstand:
Prinsipalt:
B frifinnes.
Subsidiært:
I tilfelle A tilstås bruksrett gjøres denne tidsbegrenset. Hun tilpliktes å betale kr 7 000,- i husleie pr. måned fra 1. oktober 1992.
I begge tilfeller:
A tilpliktes å betale kr 3 000,- i omkostninger forbundet med kjæremålet.
Lagmannsretten bemerker:
Etter tvistemålsloven §426, første ledd kan det midlertidig fastsettes underholdsbidrag til ektefelle og bruksrett til bolig inntil saken er rettskraftig avgjort. Bidrag fastsettes etter reglene i ekteskapsloven §56 annet ledd og bruksretten til bolig må i denne sak avgjøres etter ekteskapsloven §55a idet boligen er mannens særeie.
Når det gjelder spørsmålet om ektefellebidrag, slutter lagmannsretten seg til herredsrettens vurderinger. Det er på det rene at den kjærende part har hatt lønnet arbeid utenfor hjemmet i den vesentligste del av den tid ekteskapet har bestått. Hun går nå på attføring og får utbetalt pr. måned ca kr 5-6 000,-. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for at den kjærende parts uførhet har sin årsak i ekteskapet eller påståtte konflikter mellom kjæremotparten og hans stesønn D. Lagmannsretten finner etter dette at det ikke er grunnlag for å treffe midlertidig avgjørelse om ektefellebidrag.
Når det gjelder spørsmålet om midlertidig bruksrett til boligen, er det opplyst at denne i henhold til ektepakt er kjæremotpartens særeie. Lagmannsretten kan ikke se at det foreligger slike sterke grunner for tilkjennelse av bruksrett som kreves etter ekteskapsloven §55a. Lagmannsretten slutter seg også i dette spørsmål til herredsrettens vurderinger. Den kjærende part har annen leilighet. Selv om denne er truet av tvangsauksjon må det i dagens boligmarked være mulig å skaffe seg annen tilfredsstillende bolig. Hensynet til fellesbarnet C er ikke et avgjørende moment i denne sak for å tilkjenne den kjærende part bruksretten. Det legges betydelig vekt på at det etter lagmannsrettens oppfatning er nødvendig for kjæremotparten å bo på småbruket som han driver ved siden av sitt arbeid som serviceingeniør. Lagmannsretten legger også vekt på at det er store uoverensstemmelser mellom ektefellene og også mellom kjæremotparten og den kjærende parts sønn, D fra første ekteskap. Lagmannsretten ser det slik at det vil bli meget problematisk for kjæremotparten å drive småbruket, mens den kjærende part blir boende på gården. Lagmannsretten er etter en samlet vurdering kommet til at det ikke er grunnlag for å gi A bruksrett til boligen inntil endelig avgjørelse i saken foreligger.
Etter dette blir herredsrettens kjennelse å stadfeste.
Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avgjør hovedsaken, jfr. tvistemålsloven §179, første ledd, tredje punktum. Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir å stadfeste.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Herredsrettens kjennelse, slutningens punkt 3, 4 og 5 stadfestes.
2. Saksomkostningsspørsmålet for lagmannsretten utstår til den dom eller kjennelse som avgjør saken.