Rt-1967-447

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1967-04-15
Publisert:	Rt-1967-447
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 40/1967
Parter:	A (advokat Sønnik Jørgensen - til prøve) mot fru A (høyesterettsadvokat Odd V. B. Bugge).
Forfatter:	Ryssdal, Stabel, Nygaard, Roll-Matthiesen, justitiarius Terje Wold
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1918) §54, Tvistemålsloven (1915) §423, §41, Husleieloven (1939) §32, Borettslagsloven (1960) §39

Dommer Ryssdal: I sak mellom fru A og A avsa Asker og Vestre Bærum herredsrett 7. desember 1965 dom med denne domsslutning:

«Fru A f. 29/6 1940 og A f. 16/7 1940, separeres i h. t. ekteskapslovens §41 2. punktum.

Fru A tilkjennes foreldremyndigheten over fellesbarnet B f. 15/7 1964.

A gis vanlig samværsrett til fellesbarnet B.

A gis bruksretten til leiligheten i X.

A betaler i underholdsbidrag forskuddsvis pr. måned kr. 1.400,- fordelt med kr. 900,- til fru A og kr. 500,- til B.

Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Dommen om separasjon, foreldremyndighet og samværsrett

Side:448

var i samsvar med rettsforlik inngått 30. november 1965. Det var bare bidragenes størrelse og spørsmålet om bruksretten til leiligheten som var omtvistet.

Begge parter påanket herredsrettens dom til Eidsivating lagmannsrett som 11. juni 1966 avsa dom med denne domsslutning:

«1.Fru A tilkjennes leieretten til A's leilighet i X.

Ellers stadfestes herredsrettens dom så langt den er påanket.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

A har påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett.

Om saksforholdet og partenes tidligere anførsler viser jeg til herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptak med avhør av partene og tre vitner som også ble avhørt for lagmannsretten. Som nye dokumenter er lagt fram tillegg til selvangivelse 1966 fra A og bekreftelse fra bidragsfogden i Oslo om at A betaler bidrag med kr. 200,- pr. måned til et barn som ble født xx.xx.1966. Videre er som nytt dokument lagt fram «bilag til testament» av 11. februar 1961 undertegnet av A senior og frue med påtegning av 19. august 1963 fra A og fru A om at de har lest dokumentet og erklært seg enige i innholdet.

A har gjort gjeldende at lagmannsretten har tatt feil når den ved fastsettingen av bidragene har lagt vekt på at han har formue. Etter A's oppfatning er forholdet «at denne formue i realiteten er en belastning på hans inntekt, idet formuesskatt påløper uansett om formuen gir avkastning eller ikke og svekker hans bidragsevne og bidragsgrunnlagets størrelse». Ut fra de forhold som forelå for lagmannsretten burde bidragene ikke ha vært fastsatt til mer enn kr. 850,- pr. måned, og etter de nye opplysninger som nå foreligger, bør bidragene settes noe lavere. Det siktes her dels til A's bidragsplikt overfor et annet barn, dels til at fru A fra høsten 1966 har hatt en bra lønnet sekretærstilling. Selv om hun ikke kan fortsette i heldagsstilling, bør hun kunne ta deltidsarbeid.

A har anført at det etter gjeldende lov ikke er adgang til å tilkjenne fru A leierett til hans leilighet i X, og at lagmannsretten for så vidt har tatt feil. Til støtte for dette er særlig vist til dommen i Rt-1965-534 og til det som er uttalt 26-28 i innstilling II av mars 1964 fra Utvalget til revisjon av ekteskapslovgivningen m.v. Subsidiært har A anført at det ikke er grunn til å tilkjenne fru A leieretten. I ankeerklæringen ble det tatt forbehold om å komme tilbake til A's tidligere krav om at fru A må betale renter av den nedlagte kapital dersom hun skulle få bruksrett til leiligheten, et krav som lagmannsretten ikke tok standpunkt til, men dette spørsmål er ikke tatt opp for Høyesterett.

A, som for øvrig har henholdt seg til sine anførsler for de tidligere retter, har for Høyesterett nedlagt denne påstand:

«1. A tilkjennes leieretten til leiligheten i X.

2. A dømmes til å betale et bidrag til fru A og fellesbarnet B

Side:449

oppad begrenset til kr. 650,- pr. måned fordelt etter Høyesteretts skjønn på hustru og fellesbarn.

3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Fru A har gjort gjeldende at lagmannsrettens dom er riktig. Hun har forklart at hun ikke kan fortsette i den heldagsstilling som hun en kortere tid har hatt. Det har vist seg å være uheldig at hun hver dag er så lenge borte fra hjemmet. For øvrig kan hun ikke lenger få noen annen til å ta seg av barnet hele dagen. Men hun vil gjerne ta deltidsarbeid, og finner også dette nødvendig fordi bidraget fra mannen ikke er tilstrekkelig til å dekke alle utgifter.

Fru A, som i medhold av tvistemålslovens §423 annet ledd første punktum har fått oppnevnt prosessfullmektig for Høyesterett, har nedlagt denne påstand:

«1. Lagmannsrettens dom av 11. juni 1966 stadfestes.

2. Fru A tilkjennes saksomkostninger for Høyesterett.»

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten.

Ved fastsettingen av underholdsbidragene må det tas hensyn til fru A's behov for økonomisk støtte og til A's evne til å betale bidrag. Selv om fru A noen måneder har hatt en bra lønnet stilling, finner jeg ikke å kunne legge til grunn at hun ved eget arbeid kan skaffe seg noen større netto inntekt så lenge hun har omsorgen for et ganske lite barn. Når det gjelder A's evne til å betale bidrag til hustru og barn, er jeg enig med de tidligere retter i at det må tas utgangspunkt i hans årsinntekt. Den var i 1966 kr. 33.000,- og altså noe høyere enn i de foregående år, men på den annen side betaler A nå også bidrag til et annet barn. Jeg er videre enig med herredsretten og lagmannsretten i at det ved bidragsfastsettingen må legges til grunn at A er bedre økonomisk stilt enn en vanlig lønnsmottaker med tilsvarende årsinntekt. Etter min mening er det for tiden ikke grunn til å sette ned de bidrag de tidligere retter har fastsatt. Men som nevnt i lagmannsrettens dom kan fastsettingen senere tas opp til ny prøving.

Jeg er som lagmannsretten kommet til at det er adgang til å gi fru A rett til fortsatt bruk av ektefellenes tidligere felles leilighet.

Etter ekteskapslovens §54 fjerde ledd jfr. §54 annet ledd siste punktum kan det etter begjæring bestemmes at en ektefelle «- - - skal ha rett til alene å inntre i løpende husleiekontrakt og i avtale om rett til å opprette husleiekontrakt selv om kontrakten eller avtalen er opprettet i den annen ektefelles navn,- - -». Jeg antar at denne bestemmelsen etter omstendighetene kan anvendes selv om leieretten er knyttet til andel, aksje eller innskudd som går inn under den annen ektefelles særeie. Dette er også i samsvar med dommen i Rt-1966-735 jfr. rettsformannens votum i Rt-1965-1247 på side 1251. Dommen i Rt-1965-534 som A særlig har påberopt, gjaldt ikke spørsmålet om adgang til å tre inn i en leiekontrakt. Dommen går ut på at ekteskapslovens §54 - slik den nå lyder - ikke gir hjemmel for å

Side:450

gi en ektefelle rett til bruk av en boligeiendom som er den annen ektefelles særeie.

Etter det som er opplyst om anskaffelsen og om partenes behov for fortsatt bruk av leiligheten i X, er jeg enig med lagmannsretten i at det er grunn til å tilkjenne fru A leieretten. Jeg slutter meg for, så vidt til den begrunnelse lagmannsretten har gitt. Under bevisopptak til bruk for Høyesterett er det opplyst at fru A har gått inn for at leiligheten i X byttes mot to mindre leiligheter, hvorav hun får overta den ene, men at A hittil har satt seg imot dette.

Jeg er enig med lagmannsretten i at det ikke bør tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett. Derimot antar jeg at A må betale saksomkostninger for Høyesterett. Fru A har som nevnt fått oppnevnt prosessfullmektig for Høyesterett, men hun har selv hatt utgifter i forbindelse med bevisopptakene.

Jeg stemmer for denne dom:

Lagmannsrettens dom stadfestes.

I saksomkostninger for Høyesterett betaler A til staten ved Justisdepartementet 1.750 - ett tusen sju hundre og femti - kroner og til fru A 750 - sju hundre og femti - kroner.

Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av Høyesteretts dom.

Dommer Stabel: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Nygaard, Roll-Matthiesen og justitiarius Terje Wold: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Bjørn Gustavsen):

- - -

Retten behandler først spørsmålet om bruksretten til leiligheten i X. Da spørsmålet avhenger av eier- og rådighetsforholdene, må det tas standpunkt også til disse.

Det foreligger her tre muligheter. Leiligheten kan være i felleseie, den kan være A's særeie, eller i sameie mellom ektefellene. Ektepakten hjemler fullstendig særeie, også m.h.t. fremtidig erverv. Det er ikke tidligere i noen forbindelse nevnt mellom partene eller deres pårørende, at det skulle gjelde noe unntak i så måte m.h.t. leiligheten. Alternativet felleseie må derfor være utelukket, jfr. Rt-1935-478 og Arnholm: Familierett (1958) 210, hvoretter alternativet til den ene ektefelles særeie er sameie mellom ektefellene. Den sistnevnte mulighet kan imidlertid heller ikke antas. Det er riktignok så at fru A's far, disponent C, måtte stille sin eiendom i Y til rådighet for den tidligere eier av leiligheten. Det er helt på det rene at man ellers ikke ville fått leiligheten i X. Dette er bekreftet av D i retten. Forsåvidt har fru A's far bidratt til ervervet av leiligheten. Det er videre klart at en eventuell økonomisk verdi av et bidrag fra fru A's far til ektefellene må gå inn

Side:451

under hennes særeie. Retten legger imidlertid til grunn at D har fått høyeste lovlige pris for leiligheten i X. Kjøpesummen, samt oppussing etc., tilsammen kr. 64.000.-, er betalt av «Kommandittselskapet A», et av familien A's familieselskaper. Pengene kommer m.a.o. fra A's selskapsinteresser, som til og med eksplisitt er nevnt i ektepakten som fallende inn under hans særeie. At ting som trer i stedet for særeieting blir særeie, er på det rene, jfr. Arnholm l.c.s. 210. Retten legger til grunn at høyeste lovlige pris for leiligheten er ca. 64.000.- muligens med visse - i denne forbindelse uvesentlige - korreksjoner. Skulle fru A gis en anpart i leiligheten, måtte verdien av A's reduseres med verdien av den anpart man gir fru A. Dette må være avskåret, så meget mer som C har rett til å kreve høyeste lovlige pris av D når salget av Y eventuelt finner sted. Han får derved alt han, i.h.t. prislovgivningens forutsetninger har krav på. Han har derfor ikke ydet fru A noen økonomisk verdi i forbindelse med ervervet av leiligheten, som kan danne grunnlag for å gi henne en sameieanpart. Leiligheten må anses som A's særeie.

Spørsmålet er dernest om dette avskjærer bruksrett for fru A. Saksøkte har gjort gjeldende at avgjørelsen gjengitt i Rt-1965-534, avskjæres bruksretten, og er et helt klart prejudikat for det foreliggende tilfelle.

Nevnte avgjørelse gjelder et hus, mens det her dreier seg om en leilighet. - - - Et hus gir vanligvis et visst overskudd av boligstandard i forhold til det minimum man må ha. Det kan derfor anføres reelle hensyn til fordel for å behandle en særeieleilighet annerledes i denne henseende enn et særeiehus. Den nevnte høyesterettsavgjørelse baseres imidlertid direkte på den omstendighet at angjeldende bolig var særeie. - - - I den nevnte høyesterettsavgjørelse er det slått fast at ekteskapslovens §54 annet ledd ikke ga hjemmel for å tilkjenne den ene ektefelle bruksrett til den annens særeiebolig før endringen av 4. februar 1960 i tilknytning til lovene om boretts- og boligbyggelag. Spørsmålet er om disse endringene bringer saken i en annen stilling. Det kan neppe antas, idet den leilighet det her dreier seg om, er aksjeleilighet i et boligselskap som ektefellene allerede bebor. - - -

M.h.t. bidraget, skal bemerkes:

Om det som er utbetalt fru A under ekteskapet er å anse som gasje til henne, eller støtte til sønnen, er det i og for seg ikke nødvendig å avgjøre. Selv om man ser det som økonomisk støtte til sønnen, må A senior forsåvidt stå fritt m.h.t, om han vil yte en slik støtte eller la det være. Den omstendighet at han har gjort det, gjør ham ikke forpliktet til å fortsette. Det er A som er bidragspliktig, og den økonomiske situasjon han faktisk befinner seg i som er avgjørende. Utgangspunktet er en inntekt på kr. 28.000.-. Det er liten grunn til å trekke i tvil at dette er nogenlunde normal inntekt i bransjen for en person med hans utdannelse og praksis. A står imidlertid ikke helt ut i den samme økonomiske situasjon som hvilkensomhelst annen med en årsinntekt på kr. 28.000.-. Den omstendighet at han er medlem av en særdeles velstående familie, og er medeier i familiens virksomheter får selvsagt en viss betydning for hans muligheter i økonomisk henseende. Dette har allerede vist seg f.eks. ved kjøpet av leiligheten i X,

Side:452

hvor han fikk anledning til å disponere over selskapsinteresser for å skaffe til veie det nødvendige innskudd. De fleste andre ville her vært henvist til det alminnelige lånemarked med de vanskeligheter det kan medføre. Selv under forutsetning av at utbetalingene til fru A sees som arbeidslønn til henne, er det liten grunn til å tro at hun kunne fått en slik ordning med en hvilkensomhelst arbeidsgiver. Hun har overhodet ikke utført noe arbeid for denne gasjen. Det er den omstendighet at hun var gift med A, som muliggjorde denne utbetaling. Selv om man, som tidligere nevnt, ikke kan tillegge disse utbetalinger direkte betydning ved vurderingen av bidragsfundamentet, tjener de til å belyse hvilke økonomiske muligheter som følger med A's faktiske posisjon. Når man vurderer A's bidragsevne, m.a.o. hans aktuelle og fremtidige økonomi, må man ta hensyn til dette økonomiske potensial. Det betyr at man fraviker grunnlaget for hans inntektsskatt. Skattereglene er imidlertid diktert bl.a. av rettstekniske hensyn til forvaltningsmessig anvendbarbet som man etter rettens oppfatning til dels må kunne se bort fra ved den rettslige prøvelse av bidragets størrelse. Det må her foretas en mer nyansert vurdering, hvor det også trekkes inn faktorer det vanligvis ikke tas hensyn til i skattemessig henseende.

Retten har blitt stående ved et bidrag på kr. 1.400,- pr. måned, hvorav kr. 900,- til hustruen og kr. 500,- til datteren. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Jens Fagereng og Erling Haugen og kst. lagdommer Erling Slyngstad):

Fru A, født xx.xx.1940 og A, født xx.xx.1940, giftet seg 12. oktober 1963 Det er et barn i ekteskapet, datteren B født xx.xx.1964. - - -

Lagmannsretten er kommet til et delvis annet resultat enn herredsretten og nevner:

Lagmannsretten antar som herredsretten at leiligheten i X må anses å tilhøre A's særeie som anskaffet ved hans særeiemidler, selv om det er på det rene at anskaffelsen ikke hadde latt seg ordne dersom fru A's far ikke hadde stilt eiendommen Y til disposisjon for den tidligere eier av leiligheten. Det kan ikke antas at A nå juridisk sett er forpliktet til å stille leiligheten i X til disposisjon på samme måte i bytte med en ny leilighet til fru A. Spørsmålet blir derfor om fru A kan og bør få bruksretten eller leieretten til leiligheten i X. Lagmannsretten finner det godtgjort at fru A har et sterkt behov for leiligheten og at hun ikke bør henvises til å flytte til sine foreldre selv om det måtte være høve til det. A har etter rettens oppfatning derimot idag ikke noe nevneverdig behov for leiligheten. Lagmannsretten finner derfor at fru A bør tilkjennes leieretten dersom det er rettslig adgang til det. Hjemmelen for en slik avgjørelse må i tilfelle finnes i ekteskapslovens. §54 og/eller husleielovens §32 eller eventuelt i sedvanerett. Hennes krav går bare ut på å bli tilkjent leieretten eller bruksretten til leiligheten. Noe krav på å få overta den aksje og obligasjon som leieretten er knyttet til, er ikke satt fram. At en aksje pluss obligasjon i et boligselskap og den leierett som er knyttet til aksjen, i og for seg kan komme på forskjellige hender er antatt av Høyesterett i dom inntatt i Rt-1960-676 flg.

Spørsmålet om ekteskapslovens §54 gir adgang til å tilkjenne en

Side:453

ektefelle bruksrett til en boligeiendom som er den annen ektefelles særeie, er behandlet inngående i den nevnte høyesterettsdom i Rt-1965-534 flg. Høyesterett har her drøftet både betydningen av paragrafens bestemmelser, slik som disse var før 1960, og den endring i paragrafens annet ledds tredje punktum som ble foretatt 4. februar 1960 i tilknytning til §39 i loven om borettslag. Spørsmålet er videre behandlet av Høyesteretts mindretall i en dom inntatt i Rt-1965-1247 på side 1251, der det også gis uttalelse om domspraksis og om forståelsen av husleielovens §32. Det vises her bl.a. til dommen inntatt i Rt-1965-534 flg. Flertallet hadde etter sitt standpunkt i saken ingen foranledning til å uttale seg om spørsmålet. Endelig er spørsmålet behandlet av Høyesterett i dom av 27. mai 1966, L.nr. 60 B ( Rt-1966-735), som under ankeforhandlingen var ukjent for retten og prosessfullmektigene.

Lagmannsretten antar etter de nevnte høyesterettsdommer at det - ihvertfall etter den endring som 4. februar 1960 ble vedtatt i ekteskapslovens §54 - i visse tilfeller er adgang til ved separasjon å tilkjenne den ene av ektefellene leierett til en leilighet som tilhører den andre ektefellen som særeie. Spørsmålet blir da om dette også gjelder leiligheter av den art som omhandles i nærværende sak, og om det også gjelder i tilflyttede leiligheter. Hva det førstnevnte av disse spørsmål angår, finner lagmannsretten at leieretten til leiligheten som er knyttet til aksje og innskott, reelt sett ikke skiller seg så meget fra leieretten til en leilighet som er knyttet til borettsandel og innskott. Den forskjell som det rettslig sett er mellom de to selskapsformer, kan etter lagmannsrettens mening neppe tillegges noen avgjørende betydning for det her omhandlede spørsmål. Leiligheten er rett nok anskaffet for mannens særeiemidler. Men den var bestemt til å tjene til felles bolig og kom i stedet for en leilighet som var skaffet tilveie av hustruen eller hennes familie. Anskaffelsen av den nye leilighet ville ikke vært mulig, dersom den tidligere leilighet ikke hadde vært stilt til disposisjon. Byttet av leilighetene kom etter det opplyste i stand fordi mannen ønsket å bo nærmere sine foreldre. Det kan etter lagmannsrettens mening da ikke være avgjørende at hustruen under sykdom og under mannens fravær p.g.a. sykdom ikke alltid bodde i leiligheten. Heller ikke kan det etter lagmannsrettens mening være avgjørende at det her dreier seg om en relativt dyr leilighet. Et innskott på kr. 50.000,- er vel ellers i dag ikke uvanlig. At den ene ektefelle kan tilkjennes leierett til en leilighet som tilhører den annen ektefelles særeie også når det gjelder en tilflyttet leilighet, anser lagmannsretten avgjort ved høyesterettsdommen av 27. mai 1966.

Lagmannsretten antar etter dette at en har den nødvendige rettslige hjemmel for i et tilfelle som det foreliggende å tilkjenne en ektefelle leieretten til en leilighet som er knyttet til aksje og obligasjon som tilhører den annen ektefellen som særeie. Som nevnt er det hustruen som har behovet for leiligheten. Lagmannsretten finner derfor at fru A kan og bør få leieretten til A's leilighet i X.

A har under saken reist krav om at hustruen - dersom hun blir tilkjent leieretten eller bruksretten til leiligheten - skal tilpliktes å betale ham renter av den til kjøpet av aksje og obligasjon anvendte kapital og likeledes av den kapital som er brukt til påkostninger på

Side:454

leiligheten m.m. Lagmannsretten antar det må bli prismyndighetenes sak å avgjøre hva som i så henseende eventuelt skal betales dersom partene ikke kan bli enige seg i mellom, og finner for sitt vedkommende ikke å kunne ta noe standpunkt til spørsmålet som den ikke har grunnlag for å avgjøre.

Lagmannsretten finner det som herredsretten unødvendig å avgjøre om de utbetalingene fru A fikk fra A's Rederi A/S er å anse som gasje til henne selv eller som støtte til mannen. Selv om man betrakter dem som en støtte til mannen, må A senior - som herredsretten har nevnt - stå fritt med hensyn til om han vil yte en slik støtte eller la det være. Også lagmannsretten legger derfor til grunn at utgangspunktet for bidragsfastsettingen er at A har en årlig inntekt på omkring kr. 28.000,-. Lagmannsretten er enig med herredsretten i at A ikke står i samme økonomiske situasjon som en hvilken som helst annen mann med sin årsinntekt på kr. 28.000,-. Den omstendighet at han er medlem av en velstående familie og er medeier i familiens virksomheter får selvsagt en viss betydning for hans muligheter i økonomisk henseende. Lagmannsretten antar imidlertid for så vidt at det bare kan tas hensyn til aktuelle muligheter, ikke til framtidige. Noen ex gratia utbetalinger fra A seniors side kan det ikke regnes med. A's personlige utgifter synes, sålenge han bor hjemme, å måtte være ganske moderate.

Lagmannsretten anser det på det rene at fru A's behov for bidrag for seg og barnet f.t, er meget stort. Hun vil på grunn av omsorgen for barnet foreløpig ikke kunne ta seg lønnet arbeid. Utgiftene til husleie, lys og brensel m.m. for leiligheten i X, der hun er henvist til å bo, er av partene beregnet til ca. kr. 600,- pr. mnd. Godtgjøringen til A for den kapital han har bundet i leiligheten (aksje og obligasjon m.m.) vil eventuelt komme i tillegg og øke hennes behov for bidrag. Samtidig vil A's evne til å betale bidrag øke dersom godtgjøring blir betalt.

Lagmannsretten er etter en samlet vurdering av forholdet kommet til at det bør fastsettes et bidrag til fru A og barnet som ligger noe høyere enn det som vel ellers ville blitt pålagt en mann med en årsinntekt på kr. 28.000,- selv om dette skulle føre til at A i noen grad må angripe sin ikke ubetydelige formue. Lagmannsretten regner da med at den bidragsfastsetting som foretas idag, vil få relativt kort varighet, fordi bidragsfastsettingen sikkert om få år vil kunne tas opp til prøving på grunn av endrede forhold, f.eks. når det gjelder fru A's muligheter for å kunne ta seg lønnet arbeid og kanskje også når det gjelder A's inntekter. Lagmannsretten setter etter dette A's bidrag til fru A og barnet til i alt kr. 1.400,- pr. mnd., fordelt med kr. 900,- pr. mnd. til fru A personlig og kr. 500,- pr. mnd. for barnet, som også er det resultat herredsretten kom til. - - -