LE-1992-3077
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-01-19 |
| Publisert: | LE-1992-03077 |
| Stikkord: | Straffeprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr.91-03468 A/13 - Eidsivating lagmannsrett LE-1992-03077 K - Anket til Høyesterett - Utfall?? |
| Parter: | De kjærende parter: 1. Henning Holstad 2. Tiny Transport A/S 3. Helene Mustad (Prosessfullmektig: Advokat Per Danielsen). Kjæremotparter: 1. Staten v/Finansdepartementet og Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Regjeringsadvokaten v/advokat Morten Søvik). 3. Oslo kommune (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten v/advokat Ola Rømo). 4. Adv.direktør Bjarne Isaksen (Prosessfullmektig: Ingen). |
| Forfatter: | Lagmann Christian Borchsenius, formann. Lagdommer Nina Frisak. Lagdommer Petter A. Lossius |
| Lovhenvisninger: | Straffeprosessloven (1981) §413, Tvistemålsloven (1915) §178, §179, Skadeserstatningsloven (1969) §2-1, §3-5, §3-6, §253, §417, §440 |
Henning Holstad, Tiny Transport A/S og Helene Mustad tok den 13 april 1992 ut stevning mot Staten ved henholdsvis Justisdepartementet og Finansdepartementet, Oslo kommune og Bjarne Isaksen med krav om mortifikasjon, erstatning og oppreisning. Lagmannsretten har forstått stevningen slik at det som påstås er at ansatte tjenestemenn i kommune og stat har fremsatt taushetsbelagte beskyldninger overfor massemedia. De saksøkte satte frem krav om sikkerhetsstillelse før saken fremmes, jfr straffeprosessloven §413.
Oslo Byrett avsa beslutning 9. november 1992 med slik slutning:
Under henvisning til det som er sagt i det foregående beslutter retten at privat straffesak nr. 92-03468 A/13 ved Oslo byrett bare blir fremmet så fremt saksøkerne, Henning Holstad, Tiny Transport A/S og Helene Mustad innen 1. februar 1993 solidarisk stiller sikkerhet i form av bankgaranti for de saksomkostninger som de måtte bli dømt til å betale med følgende beløp:
1. for de saksøkte nr. 1 og 2, Staten, kr 75000,-,
2. for saksøkte nr. 3, Oslo kommune, kr 50000,- og
3. for saksøkte nr. 4, Bjarne Isaksen, kr 50000,-.
Henning Holstad, Tiny Transport A/S og Helene Mustad har i rett tid påkjært beslutningen og gjør i det vesentlige gjeldende:
Byrettens beslutning påkjæres på grunn av feil ved saksbehandlingen, bevisbedømmelsen og lovanvendelsen. Særlig angripes den skjønnsmessige totalvurdering som retten er henvist til å foreta på det saksforberedende stadium, jfr. straffeprosessloven §413.
Ifølge saksøkerne synes det åpenbart at de saksøkte ligger an til å tape saken for så vidt gjelder spørsmålet om de kan klare å føre sannhetsbevis eller ikke. Saksøkerne pretenderer at vitnene vil bekrefte at saksøkte nr. 4, Bjarne Isaksen, er en av kildene. Lagmannsretten forstår anførslene slik at de kjærende parter mener at de vil vinne søksmålet, og at de følgelig ikke vil bli ilagt noe omkostningsansvar.
Det er en saksbehandlingsfeil av byretten at den ikke tillot avhør av vitnene, jfr. straffeprosessloven §417, før avgjørelsen i sikkerhetsstillelsesspørsmålet ble truffet.
De kjærende parter er uenig i at det kan pålegges solidarisk sikkerhetsstillelse. Det dreier seg om flere saksøkere med hver sine tvistegjenstander. Det følger da av tvistemålsloven §178 annet ledd at solidaransvar ikke kan pålegges.
Det anføres videre at juridiske personer kan idømmes mortifikasjonsansvar og at byrettens lovanvendelse på dette punkt er gal. Det offentlige er den naturlige adressat både for oppreisningskravene og mortifikasjonskravene. Det er tjenestemennenes tilknytning til de saksøkte som juridiske personer som er så vidt sterk at mortifikasjonskravene naturlig bør tillates rettet mot stat/ kommune. Mortifikasjonskravet kan rettes mot Isaksen; avgjørende er her utelukkende om det foreliggende bevismaterialet kan sies å peke ut Isaksen som kilde. Saksøkerne anfører at man har oppgitt tre vitner som ventelig vil kunne bekrefte at Isaksen er kilde.
Oppreisningsansvar kan ilegges juridiske personer, og byrettens lovanvendelse er gal også på dette punkt.
Det er sannsynlig at saksøkerne vil få medhold i erstatningskravene. Kjæremotpartene er imidlertid uenig med byretten i at saken da kun er "delvis vunnet". Saken antas forøvrig å få et annet totalt utfall enn det byretten har lagt til grunn.
Når det gjelder kjæremotpartenes økonomiske forhold, anføres det at byretten har stilt for strenge krav til tilstrekkelig god økonomi. Saksøkernes økonomi må vurderes hver for seg. Saksøkeren Helene Mustad hadde i 1991 pensjonsgivende inntekt på kr 650000, kr 0 i ligningsmessig formue. Det ble imidlertid opplyst i saksforberedende møte at hun reelt sett har realiserbare verdier for ca kr 500000. Etter dette må det åpenbart legges til grunn at vilkåret for sikkerhetsstillelse ikke kan anses tilfredsstilt i forhold til henne.
For saksøkeren Henning Holstad gjelder at han ifølge siste ligningsattest hadde inntekt på kr 270000, ligningsmessig formue med kr 0. For så vidt gjelder restskattkravet på kr 183825, ble dette opplyst i det saksforberedende møte å være betalt. For så vidt gjelder kausjonsansvaret fra tilbake til 1985 på ca 10 mill. kroner, bemerker Holstad at dette ansvar aldri er blitt gjort gjeldende av den bank garantien i sin tid ble gitt til.
For så vidt angår Tiny Transport A/S, gjelder de fremlagte regnskapstallene året 1992. Selskapets økonomi må oppfattes som god, med et årsoverskudd pr. nevnte dato på kr 629455,68.
De kjærende parter har lagt ned slik påstand:
"1. Byrettens beslutning om sikkerhetsstillelse oppheves.
2. Kjæremotpartene tilpliktes å betale de kjærende parters saksomkostninger."
Staten ved Finansdepartementet og Justisdepartementet gjør i tilsvar i det vesentlige gjeldende:
Staten hevder at byrettens beslutning om sikkerhetsstillelse må fastholdes. Sikkerhet bør stilles på et forberedende stadium før staten og kommunen har pådratt seg store omkostninger.
Statens hovedinnvending mot søksmålet er at det ikke kan legges til grunn at ansatte i staten eller kommunen har gitt opplysninger til pressen utover enkelte opplysninger gitt av Oslo politikammer. Disse opplysninger anses å ligge innenfor det politiet har rett til å gi opplysninger om til massemedia.
Staten bestrider at det er en saksbehandlingsfeil av byretten at det ikke ble foretatt avhør av vitnene før avgjørelse i sikkerhetsstillelsesspørsmålet ble truffet. Det følger av straffeprosessloven §413 at retten kan bestemme som vilkår for fremme av saken at saksøkeren skal stille sikkerhet for saksomkostninger. I og med at sikkerhet for saksomkostninger settes som vilkår for å fremme saken, må den normale ordning være at vitner ikke avhøres før beslutningen om sikkerhetsstillelse treffes.
Staten hevder at kravet om solidaransvar er hjemlet i tvistemålsloven §178 annet ledd annet punktum. Det er der bestemt at solidaransvar i hvert fall kan pålegges for saksomkostninger som ikke overstiger hva den enkelte måtte ha utredet om det ikke hadde vært prosessfellesskap. I denne sak vil staten hevde at omkostningsansvaret overfor staten ville ha blitt på minst kr 75000,- uansett om det var en eller flere saksøkere.
Staten bestrider ikke at mortifikasjonssøksmål kan reises mot en juridisk person, det vises til Rt-1934-272 og Henry John Mæland "Ærekrenkelser" 254. En forutsetning er imidlertid at den beskyldning som søkes mortifisert, er fremsatt på vegne av den juridiske person. Statens syn er at dersom ansatte eventuelt har gitt opplysninger til pressen og derved brutt sin taushetsplikt, kan ikke dette anses som "beskyldninger" som er fremsatt på vegne av staten. Et mortifikasjonssøksmål må derfor reises mot disse ansatte og ikke mot staten som sådan.
Når det gjelder de opplysninger Oslo politikammer ga til pressen, må mortifikasjonsøksmålet avvises i medhold av straffeprosessloven §253 nr. 3 bokstav b. Subsidiært anføres at staten er ansvarsfri for disse opplysninger på ulovfestet grunnlag, jfr. Mæland "Ærekrenkelser" 337 flg.
Det er ikke dokumentert at ansatte hos Oslo fylkesskattekontor og/eller Oslo politikammer har gitt opplysninger til pressen ved å bryte sin taushetsplikt. Mortifikasjonssøksmålet er derfor reist mot feil saksøkte.
Staten anfører at som utgangspunkt kan en juridisk person ikke idømmes oppreisningsansvar, verken i henhold til skadeserstatningsloven §3-5 eller §3-6. Et mulig unntak kan være såkalt "organansvar". Dette vil si ansvar for visse kollegiale organer som f.eks. kommunestyre, fylkesting, styret i aksjeselskap etc. og for personer i visse overordnede stillinger som statsråd, ordfører, disponent i aksjeselskap etc., som handler på vegne av den juridiske person. Det vises til Nils Nygaard "Skade og Ansvar" 4. utg. 1992 174 og Mæland "Ærekrenkelser" 282. Et eventuelt organansvar kan imidlertid åpenbart ikke få anvendelse i denne sak. Staten kan således ikke idømmes oppreisningsansvar i saken.
Staten hevder prinsipalt at ansatte på Oslo fylkeskattekontor eller Oslo politikammer ikke ulovlig har gitt opplysninger til pressen. Vilkårene for erstatningsansvar i henhold til skadeserstatningsloven §2-1 er derfor ikke til stede.
Subsidiært anføres at saksøkerne ikke har lidt noe økonomisk tap. Verken i stevningen eller senere er det gjort noe forsøk på å sannsynliggjøre og dokumentere et økonomisk tap. Det er derfor nærliggende at staten vil bli frifunnet for erstatningskravet.
Subsidiært vil staten slutte seg til byrettens syn på hvilken betydning det vil få for saksomkostningene at staten eventuelt blir idømt erstatningsansvar.
Det må anses åpenbart at det foreligger en nærliggende mulighet for at Henning Holstad ikke vil bli i stand til å betale dersom han dømmes til å betale statens og kommunens saksomkostninger. Hans siste ligningsattest viser en inntekt på kr 270000,- og en formue på kr 0,-. Han har imidlertid hvilende et kausjonsansvar på kr 10 mill. Staten har forstått det slik at ansvaret er aktuelt i den betydning at hovedfordringen er misligholdt. Banken har ikke frafalt sitt krav på Holstad. Etter statens oppfatning må det derfor legges til grunn at han har en gjeld på ca 10 mill. Han er derfor klart insolvent.
Når det gjelder saksøkeren Helene Mustad, hadde hun i 1991 en pensjonsgivende inntekt på kr 650000,-. Som opplyst i kjæremålet hadde hun imidlertid kr 0,- i ligningsmessig formue. Det ble opplyst ved saksforberedende møte at hun hadde realiserbare verdier for ca kr 500000,-. Dette ble imidlertid overhodet ikke forsøkt dokumentert. Staten kjenner videre ikke til hennes inntekt pr. i dag. Det er ikke fremlagt dokumentasjon for hvilken månedlig inntekt hun har i dag. Staten vil videre vise til Rt-1991-786 hvor det på 788 fremgår at det må anses relevant at saksøkerne ikke har fremlagt konkrete opplysninger om inntekt og/eller formue som viser at det vil være dekning for et eventuelt omkostningsbeløp. På denne bakgrunn vil staten hevde at det også er en nærliggende mulighet for at Helene Mustad ikke vil være i stand til å dekke eventuelle idømte saksomkostninger.
I forhold til Tiny Transport A/S er det fremlagt et resultatregnskap for de 6 første måneder i 1992. Det er imidlertid ikke fremlagt en balanse, og det er derfor uklart hvilken gjeldsbelastning selskapet har. Under henvisning til Rt-1991-786 på 788 vil staten hevde at det også er en nærliggende mulighet for at Tiny Transport A/S ikke kan betale et eventuelt idømt omkostningsansvar.
Staten v/Finansdepartementet og Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Staten v/Finansdepartementet og Justisdepartementet tilkjennes saksomkostninger.
Oslo kommune gjør i tilsvar i det vesentlige gjeldende de samme anførsler som for staten og det vises til statens anførsler ovenfor. Oslo kommune har lagt ned slik påstand:
1. Byrettens beslutning om sikkerhetsstillelse stadfestes.
2. Oslo kommune tilkjennes saksomkostninger i anledning kjæremålssaken.
Bjarne Isaksen gjør i tilsvar gjeldende at byrettens begrunnelse og avgjørelse er riktig. Saksøkernes påstand om at Isaksen er en av kildene til "lekkasjene", er feil, og det har heller ikke vært ført bevis for påstanden. Byrettens avgjørelse er riktig vedrørende saksøkernes økonomi.
Bjarne Isaksen har lagt ned slik påstand:
1. Byrettens beslutning om sikkerhetsstillelse opprettholdes.
2. Kjærende parter tilpliktes å betale kjæremotpart nr. 4 Bjarne Isaksen saksomkostninger.
Lagmannsretten viser til at partene synes å være enige i det rettslige utgangspunkt for sikkerhetsstillelse for saksomkostninger etter straffeprosessloven §413, som fremgår av forarbeider og rettspraksis. Betingelsene for sikkerhetsstillelse er for det første at det foreligger en nærliggende mulighet for at saksøkerne blir ilagt saksomkostninger, og for det annet at det foreligger en nærliggende mulighet for at det ikke vil være dekning for saksomkostningene. Høyesterett har videre lagt til grunn at straffeprosessloven §413 bør brukes med varsomhet. Lagmannsretten tar dette som utgangspunkt for sin drøftelse av om sikkerhetsstillelse kan settes som vilkår for fremme av saken.
Lagmannsretten finner at det ikke er en saksbehandlingsfeil av byretten at det ikke ble foretatt avhør av vitnene før avgjørelse i sikkerhetsstillelsesspørsmålet ble truffet. Partene har fått anledning til å uttale seg skriftlig om spørsmålet, og det er behandlet i saksforberedende møte for Oslo byrett. Retten slutter seg for øvrig til statens anførsler om dette spørsmål. Det følger av straffeprosessloven §413 at retten kan bestemme som vilkår for fremme av saken at saksøkerne skal stille sikkerhet for saksomkostninger. Saken er lagt bredt opp fra saksøkernes side, og lagmannsretten mener at sikkerhetsspørsmålet bør vurderes før ytterligere kostnader pådras.
Lagmannsretten vil først drøfte sikkerhetsstillelsesspørsmålet i relasjon til Staten (kjæremotparter nr 1 og nr 2). Retten finner at såvel sakens faktum som dens juridiske sider gjør at det foreligger en nærliggende mulighet for at saksøkerne vil bli ilagt saksomkostninger. Retten kan ikke se at de kjærende parter har fremlagt opplysninger som sannsynliggjør at ansatte i Staten rettsstridig har gitt opplysninger til massemedia. De opplysninger som er gitt av politi/påtalemyndighet, må ansees å ligge innenfor det politi/påtalemyndighet lovlig kan gi opplysninger om til massemedia.
Lagmannsretten er forøvrig enig med Staten i at dersom ansatte ved brudd på taushetsplikt har gitt opplysninger til massemedia, kan dette sannsynligvis ikke ansees som beskyldninger fremsatt på vegne av Staten og mortifikasjonssøksmål mot Staten er dermed ikke aktuellt. Oppreisning kan for øvrig heller ikke ilegges Staten da det i denne sak ikke kan sees å foreligge vilkår for det såkalte organansvar, noe lagmannsretten mener er et vilkår for å ilegge en juridisk person oppreisningsansvar. Da lagmannsretten finner at ansatte i Staten ikke rettsstridig har gitt opplysninger til pressen, foreligger heller ikke vilkårene for erstatning i henhold til skadeserstatningsloven §2-1.
Lagmannsretten vil deretter drøfte sikkerhetsstillelsesspørsmålet i relasjon til kommunen. Lagmannsretten finner på bakgrunn av de opplysninger som er gitt fra saksøkerne og bevistilbudet, at det også her er en nærliggende fare for at saksøkerne vil bli ilagt saksomkostninger fordi det ikke er fremlagt opplysninger som sannsynliggjør at ansatte i kommunen rettsstridig har gitt opplysninger til massemedia. Det vises til drøftelsen ovenfor i relasjon til Staten når det gjelder de juridiske spørsmål saken reiser, da problemstillingen er tilsvarende for kommunen.
Når det gjelder Bjarne Isaksen, følger det av drøftelsen ovenfor at lagmannsretten er kommet til at det ikke foreligger opplysninger som sannsynliggjør at Isaksen rettsstridig har gitt opplysninger til massemedia. Det er da en nærliggende mulighet for at saksøkerne også overfor ham vil bli ilagt et saksomkostningsansvar.
Når det gjelder vilkåret om at det for ileggelse av sikkerhetsstillelse skal foreligge en nærliggende mulighet for at det ikke vil være dekning for saksomkostningene, viser lagmannsretten til det som er anført i Statens tilsvar til kjæremålet, som lagmannsretten slutter seg til. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at det er en nærliggende fare for at det ikke vil være dekning for saksomkostningene til kjæremotpartene.
Lagmannsretten finner at selv om straffeprosessloven §413 bør brukes med varsomhet, så bør sikkerhet for saksomkostninger stilles før saken fremmes, slik byretten er kommet til. Lagmannsretten er enig med byretten for så vidt gjelder sikkerhetens størrelse.
Lagmannsretten er videre enig i byrettens beslutning om å ilegge saksøkerne solidaransvar for saksomkostningene. Det følger av tvistemålsloven §178 annet ledd, jfr straffeprosessloven §440 første ledd, at solidaransvar i hvert fall kan pålegges for saksomkostninger som ikke overstiger hva den enkelte måtte ha utredet om det ikke hadde vært prosessfellesskap.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste.
Kjæremotpartene har krevet saksomkostninger. Lagmannsretten finner at saksomkostningsspørsmålet utstår inntil endelig avgjørelse foreligger i saken, jfr tvistemålsloven §179 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Kjæremålet forkastes.
2. Avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet utsettes inntil den dom eller kjennelse som avslutter hele saken.