LE-1993-1685
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-05-30 |
| Publisert: | LE-1993-01685 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01685 A - Anket til Høyesterett - Utfall?? |
| Parter: | Ankende part: Sparebanken NOR (Prosessfullmektig: Advokat Knut Schage, Oslo). Motpart: Europeisk Bilimport AS' konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Sven Eriksrud, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Anders Bøhn, formann 2. Lagdommer Karl E. Sundt-Ohlsen 3. Kst. lagdommer Pål Sannerud |
| Lovhenvisninger: | Panteloven (1980) §4-4, §4-10, Aksjeloven (1976) §2-12, §12-8, §12-10, Tvistemålsloven (1915) §172, §180 |
Saken gjelder omfanget av avtale om factoring.
Europeisk Bilimport AS, tidligere BMW Norge AS, drev import og salg av biler. Erik Hvistendahl var i 1980-årene administrerende direktør, medlem av styret og dominerende aksjonær i selskapet. Selskapet fikk økonomiske vanskeligheter da bilsalget minsket mot slutten av tiåret. Selskapets bankforbindelse var Sparebanken ABC, nå Sparebanken NOR.
BMW Norge AS hadde i 1983 inngått "avtale om factoring etter panteloven §4-10" med banken. Avtalen var tinglyst i Løsøreregisteret. Avtalen var inngått på standardblankett godkjent av Justisdepartementet, der det het at partene hadde inngått avtale om factoring, jf panteloven §4-10, og hvor det var krysset av i alternativet "pantsettelse av enkle pengekrav i næringsvirksomheten". Videre var krysset av for at avtalen omfattet krav den næringsdrivende "har og får", og at avtalen gjaldt hele næringsvirksomheten. Det ble dessuten inngått tilleggsavtale, også denne på standardblankett, om at sikkerheten skulle dekke ethvert mellomværende mellom partene. Det het videre i den trykte teksten:
Pantsettelsen gjelder de krav som oppstår i forbindelse med pantsetterens forretningsdrift og gjelder hele hans virksomhet.
Banken hadde også varelagerpant i selskapet.
I løpet av 1990 gikk det mot konkurs i Europeisk Bilimport AS. Selskapet Tufton Ltd ønsket å overta agenturet for BMW-biler i Norge og fortsette driften gjennom et nytt selskap. Som et ledd i gjennomføringen av dette inngikk Tufton Ltd på vegne av selskap under stiftelse og Sparebanken NOR 30 november 1990 avtale der banken samtykket i at Tufton Ltd fikk overdratt Europeisk Bilimports pantsatte aktiva, deriblant utestående fordringer. Blant det overdratte var også fordringer med samlebetegnelsen "Hvistendahl". Dette var krav selskapet mente å ha på Erik Hvistendahl personlig, Erik Hvistendahls' selskap Hvistendahl Eiendom AS og Erik Hvistendahls' barn Nanette Hvistendahl og Kim Hvistendahl. I vedlegg til avtalen var fordringenes bokførte verdi avrundet til 4 millioner kroner, og de var verdsatt til 750000 kroner. Sistnevnte beløp var avtalt som vederlag for fordringene. Overdragelsen av de pantsatte aktiva ble gjennomført.
Ved avtale 4 oktober 1990 mellom Europeisk Bilimport A/S og Tufton Group Ltd på den ene siden, og Sissel Hvistendahl, Erik Hvistendahl og Hvistendahl Eiendom A/S på den andre, var det blitt bestemt at Erik Hvistendahl skulle gå av som daglig leder i Europeisk Bilimport AS med datterselskaper med øyeblikkelig virkning. I følge avtalen forpliktet Europeisk Bilimport AS og Tufton Group Ltd seg til å dekke et beløp på ca 960000 kroner som gjaldt krav som var satt fram mot Erik Hvistendahl og Hvistendahl Eiendom AS som deltakere i et ansvarlig selskap, ANS BMW Senteret. Det het videre at Tufton Group overtok ansvaret for Erik Hvistendahls og Hvistendahl Eiendoms totale gjeld til Europeisk Bilimport AS, på dette tidspunkt anslått til ca 2,8 millioner kroner.
Europeisk Bilimport A/S gikk konkurs 21 desember 1990. Ved stevning 11 desember 1991 reiste konkursboet søksmål mot Sparebanken NOR med krav om betaling av 750000 kroner og fastsettelsesdom for at bankens factoring-avtale ikke omfattet Hvistendahl-fordringen. Kravet om fullbyrdelsesdom ble senere frafalt. Sparebanken NOR gjorde gjeldende at factoringavtalen også omfattet Hvistendahl-fordringen, og påsto seg frifunnet. Oslo byrett avsa 9 mars 1993 dom med slik domsslutning:
1. Den fordring som i henhold til avtale av 30. november 1990 ble overdratt fra Europeisk Bilimport A/S til Tufton Group Ltd. på vegne av selskap under stiftelse, benevnt som kravet mot "Hvistendahl", bokført til kr 4,0 mill. og anslått til kr 0.75 mill., omfattes ikke av Sparebanken NORs panterett i fordringene til Europeisk Bilimport A/S, nå dets konkursbo.
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
Sparebanken NOR har anket byrettens dom til Eidsivating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt 3 mars 1994. For den ankende part møtte soussjef Svend Håve og prosessfullmektigen og for ankemotparten siviløkonom Sten Bennetter og prosessfullmektigen. Retten besluttet å dele forhandlingene, slik at det først ble forhandlet om spørsmålet om det forelå rettslig interesse i saken. Etter forhandlinger om dette traff retten beslutning om å ta saken opp til avgjørelse. Etter at partene hadde uttalt seg skriftlig om avvisningsspørsmålet, traff lagmannsretten 18 mars 1994 ny beslutning om å fortsette behandlingen av realitetsspørsmålet i saken. Etter dette ble ankeforhandling holdt 4 mai 1994. Soussjef Håve ga forklaring. Det går fram av rettsboken hva som ble dokumentert.
Den ankende part, Sparebanken NOR, gjør i det vesentlige gjeldende:
Før endringen av panteloven §4-10 i 1991 var omfanget av de fordringer som gikk inn under et factoringpant bare begrenset av lovens formulering om at pantsettelsen måtte gjelde krav den næringsdrivende har eller får "i sin virksomhet". Dette kan formuleres slik at kravene må være "virksomhetsrelevante", de må ha en viss nærhet til den virksomhet Europeisk Bilimport AS drev. Hvistendahl-fordringen er i sin helhet kreditt gitt til selskapets daglige leder Erik Hvistendahl. En del av midlene er gått til kjøp av hytte i navnet til et aksjeselskap helt ut eiet av Hvistendahl, og noe er også gått til Hvistendahls barn. Hvistendahls bruk av kreditten må imidlertid være uten betydning, det kreves ikke at denne bruken har noen tilknytning til selskapets virksomhet. Om Hvistendahl benyttet midlene til egen økonomisk virksomhet eller til en rent privat bruk, er uten betydning.
At et selskap gir sin administrerende direktør fordeler for eksempel i form av kreditt, er utvilsomt en del av selskapets virksomhet. At Hvistendahls uttak ikke ble styrebehandlet, og at han som aksjonær og styremedlem også "satt på den andre siden av bordet", må være uten betydning for bankens panterett. Dette endrer ikke det prinsipielle utgangspunktet at kredittytelser til administrerende direktør er en del av selskapets virksomhet. De kravene mot Hvistendahl som knytter seg til fratredelsesavtalen 4 oktober 1990, er i særlig grad knyttet til aksjeselskapets virksomhet, ettersom avtalen innebar at Hvistendahl skulle fratre sin stilling med øyeblikkelig virkning. Kravet om tilbakebetaling bygger for store deler på ytelser til Erik Hvistendahl som direkte ble trukket fra aksjeselskapets kassekreditt i banken, og all rimelighet tilsier at factoringpantet i en slik situasjon må omfatte tilbakebetalingskravet.
Av rettspraksis omkring panteloven §4-10 før lovendringen må avgjørelsen i Rt-1987-984, Enok Hus-dommen, være avgjørende for saken. Her ble krav på lærlingetilskudd ansett for å omfattes av pantsettelsesavtalen. Ytelser til administrerende direktør må behandles på tilsvarende måte. Synspunktet har også støtte i Brækhus: Omsetning og kreditt (2) side 144. Andreassens uttalelser i "Factoringpant" kan ikke anses for å være i samsvar med dagjeldende rett.
Byrettens avgjørelse er uriktig. Byretten har i realiteten latt de hensynene som begrunnet lovendringen i 1991, få betydning for forståelsen av den tidligere rettstilstanden.
Konkursboets subsidiære anførsel om at pantsettelsesavtalen må tolkes slik at de omstridte kravene ikke omfattes, kan ikke føre fram. Det kan ikke anses tvilsomt at de standarddokumentene som er utfylt, fra begge parters side tar sikte på å gi banken en så omfattende pantesikkerhet i fordringer som det var adgang til etter loven.
Heller ikke motpartens anførsler om at Hvistendahl-fordringene er oppstått i strid med aksjeloven regler, kan få noen betydning for utfallet av saken. Det er riktig at lånene til Hvistendahl i strid med aksjeloven §12-10 er gitt uten sikkerhet. Bestemmelsene i aksjeloven er imidlertid bare av betydning i den grad de etablerer et forbud mot pantsettelse av de aktuelle kravene. Verken §12-10 eller §12-8 innebærer noe slikt pantsettelsesforbud. Det foreligger en ubetinget plikt for aksjeeieren til å betale lånet tilbake, men det hindrer ikke at banken har pant i denne fordringen. Aksjeloven §2-12 annet ledd innebærer heller ikke noe forbud mot pantsettelse av krav mot aksjeeier. De nevnte bestemmelsene i aksjeloven er uten betydning for tolkingen av panteloven §4-10.
Begge parter har rettslig interesse i fastsettelsesdom for hva bankens panterett omfattet. Den rettslige interessen er aktuell, etter som det foreligger avtaler mellom de impliserte parter om det økonomiske oppgjøret i forbindelse med Hvistendalfordringene, avhengig av utfallet av panterettsspørsmålet. Det er derfor ikke noe grunnlag for å avvise saken. Sparebanken NOR har lagt ned slik påstand:
1. Den fordring som i henhold til avtale av 30. november 90 ble overdratt fra Europeisk Bilimport AS til Tufton Group Ltd. på vegne av selskap under stiftelse, benevnt som kravet mot "Hvistendahl", bokført til kr 4,0 mill., og anslått til kr 0,75 mill., inngikk i Sparebanken NORs panterett i fordringene til Europeisk Bilimport AS nå dets konkursbo.
2. Sparebanken NOR tilkjennes saksomkostninger for byrett og lagmannsrett.
Ankemotparten, Europeisk Bilimport AS' konkursbo, gjør i det vesentlige gjeldende:
Hvistendahl-fordringen faller utenfor den typen krav som kunne pantsettes gjennom factoring-avtale før endringen av panteloven §4-10 i 1991. Kravene gjelder tilbakebetaling av lån som i sin helhet er gått til å dekke Erik Hvistendahls helt personlige og private behov. De lånene som er kanalisert til Hvistendahls barn, er på tilsvarende måte gått til å dekke deres behov. Lånene er ikke gitt ut fra selskapets behov. Samtlige kredittytelser har vært i strid med selskapets interesser. Kravene har ingen tilknytning til aksjeselskapets virksomhet, som var å selge biler. De skiller seg på denne måten klart fra de øvrige fordringene som med bankens samtykke ble overdratt til Tufton Ltd den 30 november 1990. I denne sammenheng bemerkes at overdragelsen også omfattet krav mot ansatte i Europeisk Bilimport AS på til sammen 3,1 millioner kroner. Dette gjelder imidlertid ansattes lån til kjøp av bil i selskapet.
Hvistendahl-fordringene er derfor av en helt annen karakter. Byrettens avgjørelse er riktig, og ankemotparten tiltrer i det vesentlige byrettens begrunnelse. Bestemmelsen i §4-10 om at avtalen må gjelde krav en næringsdrivende har eller får "i sin virksomhet", innebar en grense for pantsettelsesadgangen. Den adgangen til alminnelig underpant-settelse av enkle krav som ble gitt gjennom den nye panteloven, var begrunnet i den næringsdrivendes behov for å reise kreditt på utestående fordringer. Ut fra formålet må dette forstås slik at pantsettelsesadgangen omfattet de fordringer man med rimelighet kunne forvente ville oppstå på den næringsdrivendes hånd. Ut fra bakgrunnen for reglene var det ikke grunn til å la pantsettelsesadgangen omfatte rent tilfeldige krav, for eksempel krav på tilbakebetaling av rettsstridige uttak i selskapet. Avgjørelsen i Rt-1987-984, Enok-Hus, er fullt ut i samsvar med dette. Både lærlingetilskudd og arealtilskudd var ytelser fra det offentlige som vedkommende næringsdrivende ville få som en følge av den virksomheten selskapet drev og det forhold at de tok lærlinger inn i virksomheten. Kravene hadde dermed den nødvendige virksomhetstilknytning. Også Bobygg-dommen, Rt-1992-1444, er i samsvar med konkursboets rettsoppfatning. Konkursboet viser også til avgjørelse i RG-1993-410.
Hvistendahl-fordringene innebærer krav på tilbakebetaling av ytelser som klart rettsstridig er utbetalt til administrerende direktør. I hvert fall for en vesentlig del er de gitt Erik Hvistendahl som aksjeeier i strid med bestemmelsen i aksjeloven §12-10 om at lån til aksjeeiere ikke må overstige selskapets frie egenkapital. Det er heller ikke stilt sikkerhet for dem, slik aksjeloven krever. Et sentralt reelt hensyn ved lovtolkingen må være at panthaver ikke kan regne med at hans panterett skal omfatte slike tilfeldige krav som har oppstått som følge av rettsstridige og straffbare forhold. Erik Hvistendahl har kunnet oppnå slik kreditt bare fordi han i realiteten hadde full kontroll i selskapet. Avtalene var ugyldige allerede da de ble inngått, og krav som oppstår som følge av slike ugyldige avtaler, kan ikke omfattes av §4-10. Det følger av rettspraksis at man må holde utenfor pantsettelsesadgangen krav som pantsetter har en særskilt beskyttelsesverdig interesse i å innfordre ubeskåret. Ved rettsstridige og straffbare uttak som de foreliggende er forutsetningen at midlene skal tilbake til selskapet. Både aksjeloven §12-10, §12-8 og §2-12 støtter konkursboets syn på forståelsen av panteloven §4-10. Selskapet er urettmessig berøvet et aktivum som skal tilbakeføres til selskapet. Brækhus' uttalelser i Omsetning og kreditt (2) har vist seg ikke å være i samsvar med senere rettspraksis. Det standpunkt som er inntatt av Andreassen: Factoringpant, må antas å være det riktige.
Subsidiært anføres det at avtalene om pantsettelse i dette tilfellet trekker omfanget av de kravene som omfattes av avtalen snevrere enn det som måtte følge av §4-10. Gjennom formuleringen "krav som oppstår i forbindelse med pantsetterens forretningsdrift" er tilknytningskravet til næringsvirksomheten ytterligere skjerpet. Hvistendahl-fordringen faller da utenfor.
Med hensyn til spørsmålet om rettslig interesse, er ankemotparten av samme syn som den ankende part. Saken gjelder utvilsomt en rettighet eller et rettsforhold, og en dom i saken har aktuell betydning for løsningen av det økonomiske oppgjøret mellom partene. Det må legges avgjørende vekt på at begge parter ønsker saken fremmet.
For det tilfellet at lagmannsretten skulle komme til at pantsettelsesspørsmålet kan stille seg forskjellig for de forskjellige delene av Hvistendahl-fordringen, har konkursboet subsidiært lagt ned påstand om at den delen av fordringene som ikke omfattes av panteretten, fastsettes etter lagmannsrettens skjønn.
Ankemotparten har lagt ned slik påstand:
1. Prinsipalt: Den fordring som i henhold til avtale av 30. november 1990 ble overdratt fra Europeisk Bilimport AS til Tufton Group Ltd. på vegne av selskap under stiftelse, benevnt som kravet mot "Hvistendahl", bokført til kr 4,0 mill. og anslått til kr 0,75 mill., inngikk ikke i Sparebanken NOR's panterett i fordringene til Europeisk Bilimport AS, nå dets konkursbo.
2. Subsidiært: Den fordring som i henhold til avtale av 30. november 1990 ble overdratt fra Europeisk Bilimport AS til Tufton Group Ltd. på vegne av selskap under stiftelse, benevnt som kravet mot Hvistendahl, bokført til kr 4,0 mill. og anslått til kr 0,75 mill., inngikk kun delvis i, fastsatt etter rettens skjønn, Sparebanken NOR's panterett i fordringene til Europeisk Bilimport AS, nå dets konkursbo.
3. I begge tilfeller: Europeisk Bilimport AS dets konkursbo tilkjennes saksomkostninger for såvel byrett som lagmannsrett.
Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.
Saken gjelder spørsmålet om bankens avtale om panterett, hjemlet i panteloven §4-10 slik den lød før lovendringen 20 juli 1991, omfattet den såkalte "Hvistendahl-fordringen" på det tidspunkt banken ved avtale 30 november 1990 samtykket i at Europeisk Bilimport AS overdro en rekke fordringer til Tufton Ltd. I søksmålet kreves det altså fastsettelsesdom for hva rettstilstanden var på et tidligere tidspunkt, noe som ikke gikk klart fram verken av partenes påstander for byretten, byrettens domsslutning, eller ankeerklæring og tilsvar. Normalt vil den rettslige interesse i fastsettelsesdom være å fastslå hva som er rettstilstanden på det tidspunkt saken reises. For å få fastsettelsesdom for et fortidig rettsforhold, må partene påvise at det foreligger en aktuell rettslig interesse i dette. Lagmannsretten oppfatter tvisten mellom partene slik at den reelt sett gjelder det forhold at banken ved å samtykke i overdragelsen av Hvistendahl-fordringen ble godskrevet et vederlag på 750000 kroner. Konkursboet anfører at banken ikke hadde panterett i fordringen, og derfor heller ikke var berettiget til å motta noe vederlag i forbindelse med overdragelsen. Konkursboet ville åpenbart hatt rettslig interesse i et krav mot banken på betaling av et beløp tilsvarende dette vederlaget. Partene har imidlertid anført at det foreligger forskjellige avtaler mellom flere parter med økonomiske interesser i saken, og at disse avtalene regulerer virkningene av det resultatet domstolene kommer til med hensyn til panterettens omfang. Dersom retten skulle komme til at panteretten ikke omfattet Hvistendahl-fordringen, innebærer dette ikke at banken skal betale konkursboet et beløp tilsvarende mottatt vederlag for fordringen, men at oppgjør skal skje på annen omforenet måte mellom de forskjellige involverte partene.
Selv om det i en viss utstrekning er opp til saksøkeren i en sivil sak å bestemme hvor stor del av et tvisteforhold han ønsker å bringe inn for domstolene til avgjørelse, er det et grunnleggende vilkår for rettslig interesse i en fastsettelsesdom at dommen er egnet til å løse tvisten slik den bringes inn for retten. Retten skal for eksempel avvise saken dersom det ikke er tilstrekkelig klart hvilke rettsfølger en dom i samsvar med saksøkerens påstand vil få. Som utgangspunkt vil derfor søksmål om fortidige rettsforhold vanligvis ikke ha noen aktuell rettslig interesse. Derimot vil saksøkerne kunne få dom for de aktuelle rettigheter eller plikter som springer ut av det fortidige rettsforholdet. Det fortidige rettsforholdet vil da måtte avgjøres prejudisielt. Dersom det bare kreves dom for det fortidige rettsforholdet, foreligger ingen bindende avgjørelse av hvilke konsekvenser dette får for partenes aktuelle rettsstilling. Selv om partene på avgjørelsestidspunktet mener at slike rettsfølger reguleres av avtaleforholdet mellom dem, risikerer man at det senere oppstår uenighet om hvordan dette avtaleforholdet er å forstå sett på bakgrunn av rettens avgjørelse. Det er derfor prinsipielle betenkeligheter ved å godta at partene bringer fortidige rettsforhold inn til avgjørelse for domstolene gjennom henvisning til at rettsfølgene av en dom i saken er avtaleregulert dem i mellom. En slik praksis åpner muligheten for at partene får dom for generelle rettssetninger uavhengig av en konkret, aktuell tvist, og uten at avgjørelsen nødvendigvis klargjør rettsforholdet mellom dem.
Lagmannsretten har imidlertid funnet at ankesaken i dette tilfellet kan fremmes. Etter at spørsmålet ble tatt opp, har partene lagt fram avtaler som regulerer de rettslige følgene av rettens syn på pantsettelsesspørsmålet. Lagmannsretten har ved avgjørelsen lagt vekt på at forholdet til øvrige økonomisk involverte parter er til hinder for at konkursboet direkte retter et betalingskrav mot banken, at avtalene synes å regulere uttømmende rettsvirkningene av rettens avgjørelse, og at begge parter ønsker at saken skal fremmes.
Når det gjelder realiteten i saken, bemerker lagmannsretten:
Retten legger til grunn at Hvistendahl-fordringen pr november 1990 omfattet Europeisk Bilimport A/S' krav mot Erik Hvistendahl, Hvistendahl Eiendom A/S, Kim Hvistendahl og Nanette Hvistendahl på til sammen vel 4 millioner kroner. Ingen av familien Hvistendahl har vært ført som vitner, og lagmannsretten er ikke kjent med i hvilken grad Erik Hvistendahl bestrider noen av fordringene. Partene har her fri rådighet over saken, og lagmannsretten må legge til grunn at Europeisk Bilimport A/S på overdragelsestidspunktet hadde en reell fordring på Erik Hvistendahl m fl av slik størrelse. Retten legger videre til grunn at en vesentlig del av fordringen er krav på tilbakebetaling av en rekke beløp selskapet har lagt ut til dekning av Erik Hvistendahls private regninger, slik som kontingenter, reiser og forskjellige former for privat underhold. Videre gjelder fordringen et lån på 1,8 millioner kroner til kjøp av en hytte til Hvistendahlfamiliens private bruk, eiet av Hvistendahl Eiendom A/S som igjen er eiet av Hvistendahlfamilien. Vel 980000 kroner er knyttet til den innbetalingen av ansvarlig kapital i selskapet ANS BMW Senteret som er omtalt i Hvistendahls fratredelsesavtale 4 oktober 1990, og som Europeisk Bilimport A/S i denne avtalen påtok seg å dekke. Lagmannsretten må bygge på at Europeisk Bilimport A/S til tross for avtalen har krav på å få disse beløpene betalt tilbake, uten at retten er kjent med hvilket grunnlag tilbakebetalingskravet bygger på. Vel 342000 kroner knytter seg til lån opptatt av Erik Hvistendahl til fordel for hans datter Nanette Hvistendahl til kjøp av bolig for henne. 109000 kroner av fordringen er et krav mot Kim Hvistendahl, i prosesskriv fra advokat Eriksrud betegnet som "restoppgjør for M3 solgt i Tyskland i 1988". Kravet må antas å ha sammenheng med et salg av en bil. Nærmere opplysninger om hvilken tilknytning dette kravet har til den alminnelige virksomheten i Europeisk Bilimport A/S foreligger ikke. Etter det resultatet lagmannsretten er kommet til, er dette imidlertid uten betydning for saken.
Lagmannsretten legger videre til grunn at det ikke er betalt renter eller avdrag på fordringene fra Hvistendahl-familiens side, men at renter er bokført i selskapet. Det foreligger heller ingen skriftlige låneavtaler eller gjeldserklæringer, og lånene er ikke innberettet til skattemyndighetene. Ingen av ytelsene synes å være styrebehandlet.
Lagmannsretten har funnet spørsmålet om Hvistendahl-fordringen ble omfattet av bankens factoringpant som tvilsomt. Før lovendringen i 1991 ga panteloven §4-10 første ledd en næringsdrivende adgang til "pantsettelse av de enkle pengekrav som han har eller får i sin virksomhet eller i en særlig del av denne". Det er slått fast i rettspraksis at bestemmelsen ga en vidtgående adgang til samlet pantsetting av enkle krav i næringsvirksomhet, jf Rt-1987-35 (Eltema). Eltema-saken reiste imidlertid ikke spørsmål om enkelte av den næringsdrivendes krav kunne falle utenom pantsettelsesadgangen.
En næringsdrivende kan bli kreditor for pengekrav av nokså forskjellig art og med forskjellig stiftelsesgrunnlag. Foruten krav på vederlag for salg av varer og tjenester kan det for eksempel oppstå erstatningskrav på grunn av skadegjørende handlinger, krav etter forsikringsavtaler, krav på tilbakebetaling av lån til ansatte eller forretningsforbindelser, tilbakesøkingskrav etter reglene om condictio indebiti og krav oppstått på grunn av straffbare handlinger. Hvorvidt kravenes opprinnelse eller art kunne ha betydning for om de etter loven skulle inngå i den samlede pantsettelsen etter §4-10, kan ikke sies å være behandlet i panteloven forarbeider. Det er imidlertid på det rene at pantsettelsesadgangen ikke var innskrenket til krav på vederlag for varer og tjenester, jf Rt-1987-984 (Enok Hus). Her fant Høyesterett at krav mot det offentlige på arealtilskudd og tilskudd for bruk av lærlinger i virksomheten, ble omfattet av pantsettelsesadgangen. Høyesterett pekte på at henvisningen til den næringsdrivendes virksomhet ville kunne innebære en begrensning, men gikk ikke nærmere inn på rekkevidden av denne begrensningen. Arealtilskuddet og lærlingetilskuddet var ordinære tilskudd som måtte anses som en naturlig del av bedriftens driftsinntekter.
I avgjørelse i Rt-1992-1474 oppsto spørsmålet om pantsettelsen omfattet pantsetterens bankinnskudd på særvilkårskonto. Flertallet avgjorde saken på et annet grunnlag, mens mindretallet viste til Enok Hus-dommen og sa:
Det fremgår av sitatet at pantsettelsesadgangen ikke ble ansett begrenset til kundefordringer, og sett i sammenheng med det som for øvrig sies, var det førstvoterendes utgangspunkt at pantsettelsesadgangen etter §4-10 var forutsatt å skulle gjelde enkle krav generelt.
Førstvoterende forutsetter imidlertid at det i henvisningen til den næringsdrivendes virksomhet vil kunne ligge en begrensning. Det som konkret avgjøres er imidlertid bare at arealtilskudd og lærlingetilskudd var omfattet av panteretten fordi det dreiet seg om "ordinære tilskudd som må anses som en naturlig del av bedriftens driftsinntekter".
Dommen er etter dette ikke avgjørende for spørsmålet om pantsettelsesadgangen også omfatter enkle krav som ikke har sammenheng med driften, og som i regnskapssammenheng vil utgjøre en ekstraordinær inntekt. Som eksempler kan nevnes salgs- og ekspropriasjonsgevinster, enkelte krav på forsikringsoppgjør, og offentlig tilskott som ikke knytter seg til driften (investeringstilskott o.l.). Etter min mening gir både lovteksten og andre tolkingsmomenter grunnlag for å si at dette ikke er krav den næringsdrivende "får i sin virksomhet".
Mindretallet fant at en bankkonto ikke var vederlag for varer og tjenester og for så vidt ikke inngikk i driftsinntektene, og at et slikt innskudd ikke kunne anses for å være et krav som den næringsdrivende har eller får i sin virksomhet.
I avgjørelse i Rt-1992-1650, som også gjaldt spørsmålet om pantsettelse etter §4-10 omfattet pantsetterens bankinnskudd, så Høyesterett enstemmig, uten at dette var nødvendig for resultatet, dette spørsmålet på samme måte som mindretallet ovenfor, og sluttet seg i det vesentlige til den begrunnelsen mindretallet hadde gitt. Høyesterett viste til at bankinnskudd normalt er en alternativ plasseringsmåte for bedriftens betalingsformue, og at det heller ikke før lovendringen i 1991 kunne ha vært lovgivers forutsetning at denne skulle kunne beslaglegges av factoringpanthaver.
I avgjørelse tatt inn i RG-1992-410 kom Agder lagmannsrett til at krav på vederlag for avhendelse av et selskaps samlede driftsmidler til et nyetablert selskap for 1,8 millioner kroner ikke ble omfattet av factoringpanthavers sikkerhetsrett etter §4-10. Anke over dommen ble på dette punkt nektet fremmet av Høyesteretts kjæremålsutvalg under henvisning til at utvalget fant det klart at anken ikke ville føre fram.
Etter dette kan det konstateres at krav på utbetaling av bankinnskudd og på vederlag ved avhendelse av den næringsdrivendes virksomhet faller utenfor pantsettelsesordningen. Det som ellers er sagt i rettspraksis om hvor grensen gikk, synes å være synspunkter som ikke var nødvendige for resultatene i de enkelte sakene.
Som i avgjørelsen i Rt-1987-35 finner lagmannsretten at det må tas utgangspunkt i ordlyden i §4-10 første ledd og den vide definisjonen av enkle krav i §4-4. Den begrensningen som innfortolkes, antas å ligge i formuleringen "i sin virksomhet". Formuleringen synes imidlertid først og fremst å ta sikte på personlige næringsdrivende: Det var klart nok ikke meningen at krav disse ble innehavere av privat utenfor virksomheten, skulle omfattes av §4-10. Et slikt skille er vanskeligere å trekke når den næringsdrivende er et aksjeselskap, som vanskelig kan sies å ha noen "privat" virksomhet uavhengig av selskapets formål. Formuleringen "eller i en særlig del av denne (virksomheten)" skapte etter lagmannsrettens syn andre avgrensningsproblemer enn når alle krav i virksomheten ble pantsatt. Lagmannsretten bemerker at en anførsel i Enok Hussaken om at bare fordringer som er typiske for alle næringsdrivende, omfattes av pantsettelsesordningen, ikke førte fram.
At krav etter bankinnskudd og krav på vederlag for avhendelse av virksomheten falt utenfor §4-10, gir etter lagmannsrettens syn ikke særlig veiledning i denne saken. Bankinnskudd er det mer naturlig å se som en plassering av den næringsdrivendes betalingsmidler enn som et krav i virksomheten. Og heller ikke ved avhendelse av virksomheten oppstår noe krav det er naturlig å se som "i" den næringsdrivendes "virksomhet". Dette er krav som må sies å stå i en særstilling og som det ikke kan forutsettes av lovgiver mente skulle omfattes av pantsettelsesordningen.
I saken her står man overfor krav på tilbakebetaling av ytelser gitt i form av lån til den næringsdrivendes administrerende direktør. Lagmannsretten er enig med Sparebanken NOR i at det som utgangspunkt er naturlig at pantsettelsesordningen omfattet krav på tilbakebetaling av ytelser til den næringsdrivendes ansatte. De økonomiske vilkår en næringsdrivende velger å gi sine ansatte, omfattes etter lagmannsrettens syn av "virksomheten" i vid forstand. Kravet til virksomhetstilknytning kan etter rettens syn ikke føre til at pantsettelsesadgangen bare omfattet krav som følge av tiltak for direkte økonomisk fortjeneste. Rettspraksis synes å ha vært inne på å etablere et slags påregnelighetssynspunkt. At det oppstår tilbakebetalingskrav i forbindelse med kredittytelser til ansatte, vil imidlertid kunne være noe panthaver kan regne med, alt etter hvor vanlig dette er i vedkommende virksomhet. Og de kravene som oppstår på den næringsdrivendes hånd i grenselandet for virksomheten i snever forstand, vil ofte kunne være krav på tilbakebetaling av midler den næringsdrivende har trukket av kreditten fra panthaver, der hvor panthaver er den banken som yter driftskreditt. I dette tilfellet må det legges til grunn at en god del av de midlene som nå kreves tilbakebetalt fra Hvistendahl, er trukket av selskapets kassekreditt i Sparebanken NOR. Det bør etter lagmannsrettens syn ha vekt at factoringavtalen skal sikre den kreditt panthaver yter, og at denne kreditten er benyttet i forbindelse med at kravene har oppstått.
Spørsmålet er imidlertid om det ekstraordinære ved den måten kreditten er ytet på, og den størrelsen den har fått, gjør at resultatet må bli et annet enn utgangspunktet. Lagmannsretten må legge til grunn at opparbeidelsen av den store fordringen bare har vært mulig fordi Erik Hvistendahl i tillegg til å være administrerende direktør har vært dominerende aksjonær i selskapet, og den som i realiteten styrte virksomheten. Først da nye eiere kom inn i selskapet og Erik Hvistendahls posisjon ble vesentlig redusert, ble det fremmet krav om tilbakebetaling av beløpene. Lagmannsretten kan imidlertid ikke se at dette innebærer at panteretten ikke omfattet kravene. Fordringene ble bokført som aktiver i selskapet, og lagmannsretten finner at i hvert fall når fordringer av denne typen ble opparbeidet over en årrekke, oppnådde de en status som gjorde dem tilstrekkelig "virksomhetstilknyttet" til at banken med rette måtte kunne anse dem for omfattet av sitt factoringpant. Det er da unødvendig for lagmannsretten å gå inn på om krav mot en ansatt som følge av en rettsstridig handling generelt ble omfattet av factoringavtalen.
Konkursboet har anført at §4-10 må forstås i lys av aksjeloven bestemmelser gitt til beskyttelse av selskapets egenkapital. Boet har vist til aksjeloven §12-10 om at det ikke kan gis lån fra selskapet til aksjeeier som er større enn den frie egenkapitalen og uten at det er stilt betryggende sikkerhet. Boet har også vist til §12-8 og §2-12. Det er på det rene at kreditten til Hvistendahl er gitt i strid med påbudet om betryggende sikkerhet i §12-10, og at i hvert fall deler av den er ytet i strid med bestemmelsen om egenkapitalen. Lagmannsretten kan likevel ikke se at det forhold at bestemmelser til sikring av selskapets egenkapital er overtrådt, får betydning for bankens sikkerhet i kravet på tilbakebetaling.
Konkursboets subsidiære anførsler om at Hvistendahl-fordringen ikke omfattes av den factoring-avtalen som er inngått i dette tilfellet, kan ikke føre fram. Ordlyden i de avtalene som foreligger gir ikke holdepunkter for at det var partenes mening å gi Sparebanken ABC en mindre omfattende panterett enn den som fulgte av §4-10.
Lagmannsretten finner ikke grunn til å sette noen del av Hvistendahl-fordringen i en særstilling i forhold til §4-10.
Etter dette gis det dom i samsvar med den ankende parts påstand, og den ankende part har dermed vunnet saken. Saken har imidlertid vært så tvilsom at det ikke er grunn til å tilkjenne saksomkostninger verken for byretten eller lagmannsretten, jf unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
1. Den fordring som i henhold til avtale av 30 november 1990 ble overdratt fra Europeisk Bilimport AS til Tufton Ltd. på vegne av selskap under stiftelse, benevnt som kravet mot "Hvistendahl", bokført til 4 millioner kroner og anslått til 750 000 kroner, inngikk i Sparebanken NORs panterett i fordringene til Europeisk Bilimport AS.
2. Saksomkostninger for byretten og lagmannsretten tilkjennes ikke.