LE-1993-1722
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-12 |
| Publisert: | LE-1993-01722 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Oslo byrett Nr. 92-04370 A/25 - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-01722 K. |
| Parter: | Kjærende part: Schies AS (Prosessfullmektig: Advokat Morten Hurum). Kjæremotpart: Unibank AS og Unifactoring AS (Prosessfullmektig: Bull, Løchen, Skirstad & Co. v/advokatfullmektig Liv Charlotte Oppegaard). |
| Forfatter: | 1. Kst. lagdommer Pål Sannerud, formann 2. Kst. lagdommer Christofer Heffermehl - Mindretall: 3. Kst. lagdommer Steingrim Bull |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §152, §174, §176, §180, §181, §338, §384 |
Kjæremålet gjelder byrettens saksomkostningsavgjørelse i dom.
Unibank AS og Unifactoring AS, heretter kalt Unibank m.fl., ble ved Oslo byretts dom av 28.5.1993 frifunnet for Schies AS', heretter kalt Schies, erstatningskrav på ca kr 900000 pluss renter. Domsslutningens pkt. 2 lyder:
Schies AS dømmes til å betale saksomkostninger til Unibank AS og Unifactoring AS med kr 41700.- førtientusensjuhundre. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom.
Schies AS ved advokat Morten Hurum har i rett tid påkjært saksomkostningsavgjørelsen og nedlagt slik påstand:
1. Omkostningsavgjørelsen under pkt. 2 i Oslo byretts dom oppheves. Saksomkostninger utmåles etter lagmannsrettens skjønn.
2. Schies A/S tilkjennes saksomkostninger for kjæremålet med kr 1000,- samt rettens gebyr.
Unibank AS og Unifactoring AS ved advokatfirmaet Bull, Løchen, Skirstad & Co. v/advokatfullmektig Liv Charlotte Oppegaard har tatt til motmæle og nedlagt slik påstand:
Prinsipalt: Kjæremålet avvises.
Subsidiært: Omkostningsavgjørelsen under punkt 2 i Oslo byretts dom stadfestes.
I begge tilfeller: Unibank AS og Unifactoring AS tilkjennes saksomkostninger i forbindelse med kjæremålet med kr 1000,-.
Schies AS har i det vesentlige anført:
Grunnlaget for kjæremålet er at byretten har begått saksbehandlingsfeil ved ikke å gi Schies tilstrekkelig tid til å kommentere omkostningsoppgaven fra Unibank m.fl. før dom ble avsagt.
Schies AS leverte saksomkostningsoppgave ved avslutningen av hovedforhandlingen den 11.5.1993. Salærkravet var kr 15200. Unibank m.fl. fikk utsettelse to ganger. Deres oppgave er datert 24.5.1993. Schies AS ved prosessfullmektigen fikk kopi med vanlig postforsendelse den 26.5.1993. Schies fremmet innsigelser datert 28.5.1993, men samme dag ble dom avsagt uten at disse ble vurdert.
Salærkravet fra Unibank m.fl. ved prosessfullmektigen er kr 35000 som er altfor mye. Byrettens begrunnelse for å godta salærkravet er uklar og må forstås slik at innsigelser fra Schies kunne ha ført til nedskjæring. Byretten burde da ha ventet med å avsi dom slik at Schies fikk rimelig mulighet for å gi kommentarer. Reaksjon etter to dager må godtas. Det må også sees hen til at Unibank m.fl. brukte 15 dager på å fremme omkostningsoppgaven.
Unibank AS og Unifactoring AS har i det vesentlige anført:
Saksomkostningsavgjørelsen kan etter tvistemålsloven §181 annet ledd bare påkjæres dersom den er truffet "i strid med loven". Schies har ikke påberopt seg at avgjørelsen er i strid med loven. Saksbehandlingsfeil kan kanskje også brukes som kjæremålsgrunn, men bare slike saksbehandlingsfeil som er nevnt i tvistemålsloven §384 annet ledd.
Subsidiært, dersom også andre saksbehandlingsfeil kan prøves, anføres at slike eventuelle feil ikke har hatt betydning for avgjørelsens innhold. Det fremgår at byretten har tatt stilling til saksomkostningsspørsmålet etter en konkret vurdering. Det er lite sannsynlig at Schies brev av 28.5.1993 ville kunne hatt noen betydning. Retten har ikke plikt til å la partene få uttale seg om hverandres oppgaver.
Schies var varslet om når omkostningsoppgaven ville komme.
Salærkravet er ikke urimelig, hensett til hva saken gjaldt og hvordan den var lagt opp. Det er ikke krevet betaling for det ekstraarbeid som fulgte av skifte av prosessfullmektig.
Lagmannsretten finner at saksomkostningsavgjørelsen må oppheves.
Lagmannsrettens kompetanse er begrenset etter tvistemålsloven §181 annet ledd. Lagmannsretten kan likevel prøve saksbehandlingen slik det gjøres nedenfor, selv om saksbehandlingsfeilen ikke går inn under tvistemålsloven §384 annet ledd. Det vises til Rt-1987-683 hvor lignende spørsmål ble prøvet av Høyesteretts kjæremålsutvalg med den samme kompetansebegrensning.
Byretten har ved oversendelsen av kjæremålet til lagmannsretten uttalt at omkostningsoppgaven fra Unibank m.fl. kom pr. telefax mandag 24. mai, og at ifølge telefaxen var kopi sendt advokat Hurum. Oppgaven kom deretter i posten til byretten den 25. mai. Domsavsigelsen var holdt tilbake fordi omkostningsoppgaven var varslet. Da dommen ble avsagt 28. mai, vurderte byretten det slik at advokat Hurum hadde hatt tilstrekkelig tid til å reagere på oppgaven.
Omkostningsoppgaven inneholder følgende avslutning før underskriften: "Dette brev sendes også på telefax." Etter underskriften står anført følgende: "Kopi: Advokat Morten Hurum".
Schies har uimotsagt anført i kjæremålet at advokat Hurum mottok kopi av omkostningsoppgaven først 26.5.1993 ved vanlig postforsendelse, og at telefaxkopi ikke ble sendt. Lagmannsretten legger dette til grunn.
I dommen står følgende:
Salæret synes dessuten svært høyt, men retten har ikke mottatt innsigelser mot dette. Man finner under tvil at salæret bør kunne godtas.
Byretten har her gått ut fra at advokat Hurum hadde fått telefaxkopi av oppgaven 24. mai, slik at han hadde hatt 3-4 dager til å fremme innsigelse, mens det faktiske forhold var at han bare hadde hatt 1-2 dager.
Med de små tidsmarginer for innsigelser som vanligvis er forutsetningen når saksomkostningsoppgave leveres etter hovedforhandlingen, er det av avgjørende betydning at retten kan stole på at motparten er holdt like godt orientert som retten. Dette er forutsetningen når retten gir utsettelse med å fremlegge omkostningsoppgave.
Det er ikke noe absolutt krav at en part skal få anledning til å kommentere den annen parts saksomkostningsoppgave, jf Tore Schei: Tvistemålsloven med kommentar, bind I 371. Her var det imidlertid nærliggende at det kunne være innvendinger mot oppgaven, jf differansen mellom de to parters salærkrav og rettens egen reaksjon.
Det er ikke vanlig å sette frist for innsigelse mot saksomkostningsoppgaver. Forutsetningen må vanligvis være at innsigelse fremsettes straks. Lagmannsretten finner likevel, bl.a. i betraktning av tidsforløpet fra hovedforhandlingen, at det ikke uten videre kunne forventes at Schies skulle avgi uttalelse innen 1-2 dager.
Lagmannsretten finner etter dette at det var en saksbehandlingsfeil at Schies ikke fikk mer tid til å avgi uttalelse.
Lagmannsretten finner det sannsynlig at saksbehandlingsfeilen kan ha hatt betydning for innholdet av byrettens avgjørelse, jf tvistemålsloven §384 første ledd. Byretten har i overensstemmelse med §176 av eget tiltak prøvet om de oppgitte omkostninger har vært nødvendige for å få saken betryggende utført. Formuleringen i det som ovenfor er sitert fra premissene, tyder på at det ved denne skjønnsmessige avgjørelsen har vært tillagt betydning at Schies ikke hadde fremsatt innsigelser mot kravet. Det var ikke feil å la seg veilede av et slikt moment, men forutsetningen om at Schies ikke ville protestere, var feil.
Etter dette må saksomkostningsavgjørelsen oppheves.
Lagmannsretten har ikke kompetanse til å utmåle saksomkostningene for byretten, slik Schies ber om i påstanden.
Kjæremålet er etter dette delvis vunnet, delvis tapt. Schies har imidlertid fått medhold i det vesentlige, at det skal skje en ny vurdering av saksomkostningskravet. At dette er blitt slik, skyldes den annen part. Lagmannsretten finner således etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 annet ledd, at Unibank m.fl. må pålegges å erstatte Schies' saksomkostninger for lagmannsretten. Disse er i påstanden angitt til kr 1000, som må antas i sin helhet å være salær, med tillegg av rettsgebyr. Retten legger oppgaven til grunn.
Mindretallet - kst lagdommer Bull - er kommet til at kjæremålet ikke kan føre fram.
Byrettens begrunnelse viser at den har foretatt en selvstendig vurdering av nødvendigheten av de samlede omkostninger. Denne skjønnsmessige vurdering kan lagmannsretten ikke prøve, jf tvistemålsloven §181 annet ledd første punktum.
Det kan ikke ses å være begått noen saksbehandlingsfeil ved at byretten ikke har ventet i lenger tid med å avsi dom. Det legges til grunn at dommen ble avsagt fire dager etter at den var sendt med posten til byretten og den kjærende parts prosessfullmektig.
I kjæremålet er det anført at byretten tillot motparten å ettersende sin omkostningsoppgave med kopi til den kjærende part. Det er imidlertid ikke framkommet noe om at det deretter skulle settes noen frist for avgivelse av merknader. Dette er heller ikke vanlig. Byretten hadde da grunn til å forvente at eventuelle merknader ville bli avgitt straks, eventuelt at det straks ble gitt beskjed til retten om at merknader ønsktes gitt noe seinere. Særlig gjelder dette når det som her var gått tretten dager fra hovedforhandlingen var ferdig til omkostningsoppgaven ble sendt. Det vises for så vidt til loven forutsetning om at dom skal avsies så raskt som mulig, jf tvistemålsloven §152 og §338 første ledd annet punktum. Det tilføyes forøvrig at den kjærende parts prosessfullmemktig har erkjent at han leste omkostningsoppgaven to dager før dom ble avsagt. Han hadde derved mulighet til å la byretten bli kjent med merknader fra ham før domsavsigelse.
I samsvar med flertallets syn vil lagmannsretten oppheve byrettens saksomkostningsavgjørelse og tilkjenne Schies saksomkostninger for lagmannsretten.
Slutning:
1. Byrettens dom pkt. 2 oppheves og hjemvises til ny behandling i byretten.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Unibank AS og Unifactoring AS til Schies AS 1950 - ettusennihundreogfemti - kroner innen to uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.