LE-1993-2176
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1994-06-03 |
| Publisert: | LE-1993-02176 |
| Stikkord: | Arbeidsrett |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | - Drammen byrett Nr. A93/263 (førsteinstans) - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-02176 A - Anket til Høyesterett - Utfall?? |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Edmund Asbøll, Oslo). Motpart: Kværner Eureka AS (Prosessfullmektig: Advokat Henrik Munthe, Oslo). |
| Forfatter: | 1. Lagdommer Dag Stousland, formann 2. Lagdommer Erik Melander 3. Ekstrord. lagdommer Per Hauge |
| Lovhenvisninger: | Arbeidsmiljøloven (1977) §60, §61, Tvistemålsloven (1915) §172, §180, §13, §62, Rettsgebyrloven (1982) §10 |
Saken gjelder tvist om gyldigheten av oppsigelse i arbeidsforhold.
A begynte i 1984 som mekanikerlærling i Kværner Kulde AS (etter fusjon og navneendring Kværner Eureka AS). Han fikk fagbrev og ansettelse i selskapet som mekaniker. I 1989 ble han overført til stilling som truckfører. Den 19. desember 1990 ble A utsatt for en ulykke på arbeidsstedet, ved at han under utførelse av arbeid ble truffet i hodet av en krankrok. Han var i den forbindelse sykmeldt i en uke. Deretter var han i jobb frem til 20. mars 1991, da han ble 100% sykmeldt til 15. september s.å., og fra da av 60% sykmeldt til 31. oktober s.å.. Senere var A 50% sykmeldt inntil han gikk over til å motta 50% attføringspenger. I spesialisterklæring avgitt 15. desember 1992 av Tor Tyssvang, overlege og spesialist i nevrologi, er det fastsatt en medisinsk invaliditet som følge av yrkesskaden på 20% og en ervervsmessig invaliditet på 40%.
Høsten 1991 ble A overført til stilling som lagerarbeider. I brev fra arbeidsgiveren den 30. november 1992 ble han sagt opp fra stillingen, med fratredelse 31. mars 1993. Oppsigelsen var begrunnet med "...bedriftens belastnings- og resultatmessige situasjon, som har ført til at bedriften må foreta til dels betydelige bemanningsreduksjoner...". Til samme tid ble en rekke andre ansatte sagt opp med samme begrunnelse, ialt ca 60.
Etter forgjeves forhandlinger, jf arbeidsmiljøloven §61 nr.2, tok A 8. februar 1992 ut stevning ved Drammen byrett med påstand om at oppsigelsen skulle kjennes ugyldig. Han krevde dessuten erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. Kværner Eureka AS tok til gjenmæle og krevde midlertidig avgjørelse om fratreden fra stillingen, jf arbeidsmiljøloven §62 første ledd. Drammen byrett avsa 1. juli 1993 dom og kjennelse. Dommsslutningen lød slik:
1. Saksøkte frifinnes i hovedsaken.
2. Saksøkeren tilpliktes å erstatte saksøkte dennes saksomkostninger med kr 13200,-, -trettentusentohundre. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker etter dommens forkynnelse.
Slutningen i kjennelse lød slik:
Saksøker frifinnes i fratredelsesspørsmålet, jfr. arbeidsmiljøloven §61, nr. 4.
Om saksforholdet og partenes anførsler for byretten vises det til byrettsdommen.
A påanket rettidig byrettsdommen i sin helhet. Kværner Eureka AS tok til gjenmæle og krevde under saksforberedelsen midlertidig avgjørelse i medhold av arbeidsmiljøloven §62 første ledd. Kravet ble ikke tatt til følge, i Eidsivating lagmannsretts kjennelse 12. november 1993. Ankeforhandling ble avholdt i Oslo den 10. mai 1994. A møtte og forklarte seg. For Kværner Eureka AS (heretter Kværner) møtte seksjonssjef Per Skrede. Han forklarte seg som vitne. Ytterligere 4 vitner forklarte seg, og rettsboken viser hva som ble dokumentert. Saken står i det vesentlige i samme stilling for lagmannsretten som for byretten.
A har i hovedsak gjort gjeldende de samme anførsler for lagmannsretten som for byretten, og disse kan sammenfattes slik:
Oppsigelsen den 30. november 1992 er ugyldig. Etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 1, jf nr. 2 skal det - når oppsigelsen er begrunnet med driftsinnskrenkninger eller rasjonaliseringstiltak - ved saklighetsvurderingen foretas en avveining mellom bedriftens behov og de ulemper oppsigelsen påfører A. I dette tilfellet er det Kværners behov for å redusere sine kostnader som følge av svak resultatutvikling som skal veies opp mot de ulemper A påføres, om oppsigelsen opprettholdes. A anfører at Kværner er en stor bedrift med betydelige ressurser. Etter de rasjonaliseringstiltak som er gjennomført, har bedriften ca 500 ansatte. Det må antas at bedriften fortsatt har gode muligheter til å finne praktiske løsninger for A som halvtids lagerarbeider. Kværners behov for å avvikle hans ansesettelsesforhold er ikke sterkt.
For A vil oppsigelsen - om den opprettholdes - ha store konsekvenser. Han har søkt om 50 % uførepensjon. Det må legges vekt på at han uforskyldt ble skadet på arbeidsstedet i arbeidstiden. Som varig (delvis) arbeidsufør, er det små utsikter til at han vil få annet arbeid i fremtiden. Mest sannsynlig vil han eventuelt være varig ute av arbeidslivet, under 30 år gammel. Det må også tillegges vekt at A - frem til arbeidsulykken - skjøttet sitt arbeid på tilfredsstillende måte. Fravær og forsinket fremmøte til arbeidet i 1991 og senere skyldes arbeidsulykken. A viser om disse forhold også til spesialisterklæringen. Det erkjennes at Kværner som følge av As lidelser og uførhet, påføres problemer. Men disse kan ikke være avgjørende ved interesseavveiningen. A viser til prinsippet i arbeidsmiljøloven §13 nr. 2.
Kværner var kjent med spesialisterklæringen da partene hadde forhandlingsmøte om oppsigelsen. Etter bevisførselen er det meget som tyder på at bedriften ikke har tatt erklæringens innhold på alvor. Det må etter As syn også vektlegges at utsiktene for Kværner nå er bedre enn de var på oppsigelsestidspunktet.
Til støtte for sitt syn har A bl.a. vist til Arne Fanebust: Oppsigelse i arbeidsforhold (1989) 92-93, s.110-111, s.155-157 og 171 og til Odd Friberg: Arbeidsmiljøloven med kommentarer 130.
Kværner har subsidiært anført at bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §62 første ledd annet punktum må få anvendelse. A bestrider dette og viser bl.a. til Fanebust 332 og Friberg 400. Lovens krav om at det må være åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter er etter As syn ikke oppfylt.
Kværners krav om midlertidig avgjørelse etter arbeidsmiljøloven §61 nr 4 kan heller ikke føre frem. A viser til lagmannsrettens kjennelse den 12. november 1993, og slutter seg til de grunner som der er gitt. Spørsmålet står ikke i noen annen stilling nå.
A krever erstatning etter arbeidsmiljøloven §62 annet ledd. A er ikke påført økonomisk tap som følge av oppsigelsen. Det nødvendige og tilstrekkelige vilkår for erstatning etter denne bestemmelsen er at oppsigelsen er ugyldig, og dette vilkåret er oppfylt etter As syn. A viser til Friberg 400 og til Fanebust 339 og 358 flg..
A har for lagmannsretten lagt ned slik påstand
1. Oppsigelsen kjennes ugyldig.
2. Den ankende part tilkjennes erstatning etter arbeidsmiljøloven §62, annet ledd.
3. Ankemotparten tilpliktes å erstatte den ankende parts omkostninger for byrett og lagmannsrett.
Kværner henholder seg til byrettens dom og kan i hovedsak også slutte seg til byrettens domsgrunner. Selskapet gjør gjeldende at vilkårene for midlertidig avgjørelse etter arbeidsmiljøloven §62 første ledd annet punktum er oppfylt, og har dessuten for lagmannsretten særlig anført:
Oppsigelsen av A var generelt sett saklig begrunnet i selskapets forhold, og partene er enige om dette. Kværner viser til resultatutviklingen i selskapet fra 1991, som nødvendiggjorde flere runder med oppsigelser av ansatte. Det er forholdene på oppsigelsestidspunktet som skal legges til grunn. Oppsigelsene ble gjennomført i nært samarbeid mellom ledelsen og de ansattes tillitsvalgte. Ved vurderingen av hvem som måtte sies opp fulgte en generelt det prinsipp at ansiennitet var utslagsgivende dersom det ellers sto likt mellom ansatte. Saksbehandlingen som ledet til oppsigelsen, var meget grundig. De tillitsvalgte hadde ingen innvendinger til oppsigelsen av A. Disse forhold må etter Kværners mening tillegges vekt.
Når det, som her, var nødvendig å si opp en rekke ansatte, må det legges mindre vekt enn ellers på sosiale forhold. Bestemmelsen i arbeidsmiljøloven §13 nr. 2 kan ikke få anvendelse ved den vurdering som skal foretas. I dette tilfellet ble for øvrig A omplassert en tid etter ulykken, slik at forholdene derved ble lagt til rette for at A kunne fortsette med høvelig arbeid i selskapet. Det må etter selskapets syn få betydning at A etter ulykken mottok ca kr 350000.- gjennom forsikringsordninger. Kværner er enig i at A rammes hardt gjennom oppsigelsen, men det gjør alle andre oppsagte også. Hans yrkesskade ble tillagt vekt, men kunne ikke få avgjørende betydning da selskapet fant å måtte opprettholde oppsigelsen. A har fagbrev som mekaniker, og det kan ikke legges til grunn at han vil være ute av stand til å skaffe seg annet arbeid.
Selskapet viser til en rekke tilfeller av at A har kommet for sent på jobben og at han har hatt et meget høyt sykefravær. Han fungerte heller ikke tilfredsstillende som mekaniker, og det var nødvendig å omplassere ham til truckfører i 1990. Særlig uregelmessighetene ved fremmøte har skapt problemer i planleggingen og utførelsen av arbeidet i lagerfunksjonen, hvor A har vært plassert i de siste år. Muntlige advarsler har ikke ført til forbedringer. Disse forholdene hadde betydning da selskapet besluttet å si opp A. Byretten har med rette lagt vekt på dem ved sin avgjørelse.
Kværner har til støtte for sitt syn særlig vist til avgjørelsene i RG-1985-128 og RG-1992-224, Fanebust 113, 145 og 160 og til Friberg 373.
Subsidiært gjør Kværner gjeldende at arbeidsforholdet må opphøre etter regelen i arbeidsmiljøloven §62 første ledd annet punktum. Selskapet viser bl.a. til Bodø byretts dom av 6. juni 1988 og til Tana og Varanger herredsretts dom av 15. desember 1983.
Kværner anfører at vilkårene for midlertidig avgjørelse etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 4 er oppfylt. Ved avgjørelsen skal det bygges på forholdene i dag. Fortsatt er Kværners økonomi svak. Også 1993 ga underskudd, og resultatutviklingen i inneværende år er negativ. Særlig dersom lagmannsretten, som byretten, kommer til at oppsigelsen står seg, må det være riktig at A fratrer. I så fall har Kværner fått medhold til realiteten i to instanser. Kværner viser til avgjørelsene i Rt-1989-225 og Rt-1991-330.
Under enhver omstendighet mener Kværner at det ikke kan komme på tale med erstatning til A. Ved såkalte masseoppsigelser er det sjelden rom for erstatning, jf Fanebust 344.
Kværner har for lagmannsretten lagt ned slik påstand:
1. Prinsipalt: Byrettens dom stadfestes.
Subsidiært: Den ankende parts ansettelsesforhold hos ankemotparten opphører fra det tidspunkt retten bestemmer.
2. Den ankende part fratrer sin stilling hos ankemotparten fra det tidspunkt retten bestemmer og inntil saken er rettskraftig avgjort.
3. Ankemotparten tilkjennes sakens omkostninger både for byrett og lagmannsrett.
Lagmannsretten har delt seg i et flertall og et mindretall. Flertallet, alle meddommerne, er kommet til at oppsigelsen av A er ugyldig og skal bemerke:
Det er ikke tvilsomt at den resultatmessige utviklingen i Kværner var slik at det i utgangspunktet var saklig grunn til å gå til oppsigelser. Partene er enige på dette punkt. Etter arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 annet punktum - som her får anvendelse - skal det ved avgjørelsen av om en oppsigelse har tilstrekkelig konkret saklig grunn i forhold til A "..foretas en avveining mellom virksomhetens behov og de ulemper oppsigelsen påfører den enkelte arbeidstaker." Flertallet kan ikke se at det ble lagt tilstrekkelig vekt på de ulemper som A ville bli påført.
Flertallet legger til grunn at A i dag må anses for ca 50 % varig arbeidsufør som følge av yrkesskaden han uforskyldt ble påført i 1990. Dersom oppsigelsen av ham opprettholdes, er det under de rådende forhold i arbeidsmarkedet all grunn til å frykte for at han permanent blir stående uten fast arbeid. Dette er en meget uheldig løsning for en mann som i dag er 28 år gammel. Yrkesskaden har medført at A bl.a. plages med forstyrrelser i nattesøvnen, med den følge at han har problemer med å komme tidsnok på arbeidet. Videre er han pga medisinering avskåret fra å kjøre truck. Det vises for så vidt til spesialisterklæringen avgitt av overlege Tyssvang, hvis vurderinger og konklusjoner må legges til grunn. For Kværner vil det utvilsomt være problemer forbundet med at A fortsetter i stillingen. A kan ikke utføre alle de arbeidsoperasjoner som de øvrige lageransatte er satt til å utføre. Det må tas høyde for at A ikke jobber like raskt som de andre, og at han tidvis har problemer med å møte frem om morgenen til arbeidstidens begynnelse. Kværner er imidlertid en stor arbeidsplass, som i dag har ca 500 ansatte. Etter flertallets syn bør det være relativt enkelt for selskapet å legge forholdene bedre til rette, slik at A kan fungere mer tilfredsstillende i funksjonen på lageret, til tross for sine plager, bl.a. ved at hans arbeidstid endres.
Arbeidsledelsen har ved en del anledninger påtalt misnøye med As arbeid, og da muntlig med tilknytning til at A møtte for sent til arbeid. Flertallet viser særlig til vitneforklaringen fra Tore Nordahl, som har vært As nærmeste overordnede på lageret. Derimot har ikke arbeidsledelsen gått inn på årsaksforhold i disse samtalene med A. Uten slik innsikt i As problemer har det ikke vært mulig for ledelsen å planlegge arbeidet på en slik måte som for begge parter vil kunne gi tilfredsstillende resultater, jf prinsippet i arbeidsmiljøloven §13 nr. 2. Under disse omstendigheter kan det ved den konkrete saklighetsvurderingen ikke legges vekt på de muntlige advarslene som A har fått.
Etter flertallets syn fremstår det etter bevisførselen som tvilsomt om ledelsen tok spesialisterklæringen på tilstrekkelig alvor da denne ble fremlagt under forhandlingene etter arbeidsmiljøloven §61 nr. 2. Seksjonssjefen innen personalområdet har som vitne forklart at at han den gang fant erklæringen vag og at han anså den nærmest som et bestillingsverk i forbindelse med forhandlingene. Dermed er det tvil om Kværner la riktige og fullstendige forutsetninger til grunn da selskapet besluttet å opprettholde oppsigelsen med hjemmel i arbeidsmiljøloven §60 nr. 2 annet punktum. Flertallet har lagt vekt på dette.
Flertallet kommer etter dette til at det ved bedømmelsen av om oppsigelsen konkret er tilstrekkelig saklig, må legges avgjørende vekt på de ulemper A blir påført. Oppsigelsen må derfor settes til side som ugyldig.
Kværner har subsidiært anført at arbeidsforholdet må opphøre i medhold av arbeidsmiljøloven §62 første ledd annet punktum. Anførselen kan etter flertallets syn ikke føre frem. Flertallet finner at det i dette tilfellet ikke er åpenbart urimelig at arbeidsforholdet fortsetter. Det er tilstrekkelig å vise til hva flertallet foran har uttalt. Forholdene ligger annerledes an her enn i Tana og Varanger herredsretts dom av 15. desember 1983 og i Bodø byretts dom av 6. juni 1988.
Det gjenstår for flertallet å ta standpunkt til As erstatningskrav, jf arbeidsmiljøloven §62 annet ledd annet punktum. A er ikke blitt påført økonomisk tap som følge av oppsigelsen. Erstatningen skal da fastsettes etter en avveining av Kværners og As forhold og de omstendigheter for øvrig som flertallet finner rimelig. Flertallet har ved avgjørelsen lagt en viss vekt på at det må anses som tvilsomt om Kværner tok spesialisterklæringen fra overlege Tyssvang på alvor. Selskapet gjorde ikke tilstrekkelig forsøk på å sette seg inn i de problemer som A fikk etter yrkesskaden, jf foran. På den annen side må det tillegges vekt at oppsigelsen i utgangspunktet var godt saklig fundert. Flertallet har blitt stående ved en erstatning på kr 10000.-.
Mindretallet, alle fagdommerne, er kommet til det samme resultat som byretten. Oppsigelsen av A var utvilsomt saklig begrunnet i utgangspunktet, og mindretallet er her enig i hva flertallet har uttalt. Etter mindretallets syn må oppsigelsen stå seg også etter en konkret vurdering i forhold til A.
Mindretallet nevner først at en her står overfor et tilfelle der arbeidsgiveren hadde funnet det nødvendig å si opp en rekke ansatte, nærmere bestemt opp mot 60 personer. Kværner gikk frem på den måten at det på forhånd ble samarbeidet nært med de ansattes tillitsvalgte. Bl.a. ble det bestemt mellom partene at ansiennitet skulle være avgjørende under ellers like forhold. Det var under denne prosessen ingen uenighet om at A var blant de mange som måtte sies opp. Mindretallet ser det slik at Kværner la opp til og fulgte en behandlingsmåte som var betryggende. Som utgangspunkt bør det da utvises varsomhet fra domstolenes side med å underkjenne en enkeltstående oppsigelse, når den inngår i en helhet som alle parter i det vesentlige har avfunnet seg med.
Etter arbeidsulykken i 1990 var A sykmeldt i lengre perioder, fra 1. november 1991 var han 50% sykmeldt til han senere gikk over i attføring. Ifølge overlege Tyssvangs erklæring, plages A etter arbeidsulykken bl.a. av konsentrasjonsvansker, hukommelsesvansker og søvnproblemer. I likhet med flertallet legger mindretallet til grunn at han nå må regnes som ca 50% varig arbeidsufør. As plager medfører at han ikke kan utføre alle de arbeidsoperasjoner som Kværner ellers med rimelighet kan forvente av ansatte i lagerfunksjonen. Flere arbeidsoperasjoner kan han heller ikke utføre med tilstrekkelig hurtighet. Hertil kommer at hans søvnproblemer ofte har ført til forsinket fremmøte, som har vanskeliggjort ledelsens alminnelige tilretteleggelse av arbeidet i lageret. Kværner la avgjørende vekt på disse forhold ved vurderingen av om selskapet skulle gå til oppsigelse av A. Mindretallet finner at Kværner her la relevante og saklige, faktiske forutsetninger til grunn for sitt skjønn. I den vanskelige økonomiske situasjon som selskapet befant seg i, holdt opp mot innvendingene mot As utøvelse av arbeidet, var det etter mindretallets mening også etter en konkret saklighetsvurdering berettiget å si ham opp fra stillingen. Om Kværner på oppsigelsestidspunktet kjente - eller eventuelt burde gjort seg kjent - med årsakene til As manglende evne til å fungere tilfredsstillende i stillingen, er slik saken ligger an spørsmål som etter mindretallets syn har mindre interesse. Det må være avgjørende at manglene ved As arbeidsprestasjoner hadde vedvart i flere år, uten utsikter til bedring. Han ble av arbeidsgiveren omstilt fra truckfører til lagerarbeider høsten 1991, men han maktet heller ikke å fylle denne stillingen på fullt tilfredsstillende måte.
Mindretallet innser at det er fare for at A kan falle ut av arbeidsmarkedet om oppsigelsen opprettholdes. Mindretallet kan imidlertid ikke se at dette forhold kan bringe saken i en annen stilling.
Det er ikke nødvendig for mindretallet å ta standpunkt til Kværners subsidiære anførsel knyttet til arbeidsmiljøloven §62 første ledd annet punktum. Når det gjelder Kværners krav om midlertidig fratreden, slutter mindretallet seg til lagmannsrettens kjennelse den 12. november 1993, og kan også tiltre kjennelsens premisser. Dette spørsmålet står ikke på avgjørende måte i noen annen stilling nå.
Anken har etter dette ført frem. Lagmannsretten finner at Kværner bør betale sakens omkostninger for byretten og lagmannsretten etter hovedregelen i tvistemålsloven §172 første ledd, jf §180 annet ledd. Advokat Asbøll har inngitt omkostningsoppgaver som for byretten viser kr 22300.- hvorav kr 22000.- er salær og for lagmannsretten kr 15650.- hvorav kr 15000.- er salær. Lagmannsretten finner at oppgavene kan legges til grunn. Saken er gebyrfri, jf rettsgebyrloven §10 nr. 10.
Dommen er avsagt under dissens.
Slutning:
1. Oppsigelsen av A er ugyldig.
2. Kværner Eureka AS dømmes til å betale erstatning til A med 10000.- titusen - kroner.
3. Kværner Eureka AS betaler saksomkostninger til
A for byrett og lagmannsrett med ialt 37950.- trettisjutusennihundreogfemti - kroner.
4. Oppfyllelsesfristen etter pkt 2 og 3 foran er 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.