LE-1993-601

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1993-05-19
Publisert:	LE-1993-00601
Stikkord:	Sivilprosess
Sammendrag:
Saksgang:	- Indre Follo Herredsrett Nr. 92-01359 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1993-00601 K.
Parter:	Den kjærende part: 1. David Smith 2. Smith Medical & Diagnostic (Prosessfullmektig: Advokat Svein Thalberg, Hellevik) Kjæremotpart: ScanHall AS v/styrets formann (Prosessfullmektig: Advokat Sigurd Klomsæt, Oslo).
Forfatter:	1. Lagdommer Johannes Smit, formann 2. Lagdommer Dag Stousland 3. Kst. lagdommer Sissel Rydman Langseth
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §189, §209, §250, §251, §253, §398, §179, §180, §204, §205, §206, §207, §208, §399

Saken gjelder spørsmål om saksøktes plikt til å fremlegge dokumenter etter begjæring av saksøkeren.

Ved stevning av 28. desember 1992 til Indre Follo herredsrett anla ScanHall A/S søksmål mot firmaets tidligere ansatte David Smith og hans firma Smith Medical & Diagnostic (i det følgende også kalt Smith) med krav om erstatning for angivelig illojal opptreden i forbindelse med Smiths etablering av egen virksomhet i konkurranse med ScanHall A/S. I stevningen fremsatte ScanHall A/S følgende provokasjoner:

"1. Det provoseres nærmere redegjort for når saksøkte igangsatte arbeidene med å forberede sin egen virksomhet.

2. Det fremprovoseres dokumentasjon for etablering av egen virksomhet, revisorerklæring m.m.

3. Det fremprovoseres leiekontrakt og korrespondanse m.m. for etablering av lokaler i Oslo (adresse: Nils Hansens vei 20).

4. Det fremprovoseres kontrakt med utleier av lokaler.

5. Det fremprovoseres telefonabonnement m.m., såvel med forretningsadresse i Oslo som i Ås.

6. Det fremprovoseres kopier av kundebrev, svarbrev og bekreftelser, som er innkommet saksøkte pr dato for tilsvarets avsendelse.

7. Det fremprovoseres kundekartotek, korrespondansemapper m.m., som viser saksøktes aktiviteter.

8. Det fremprovoseres regnskap for virksomheten pr avsendelse av tilsvar.

9. Kontrakter og korrespondanser til og fra alle sine leverandører og kunder, tilbudsbrev m.m."

Samtidig med stevningen ble det begjært midlertidig forføyning.

I tilsvaret opplyste Smith at provokasjonene ikke ville bli imøtekommet, idet de "fremstår som at saksøkeren ved dette vil søke å velte bevisbyrden for de forhold han vil påberope seg over på saksøkte". Han anførte videre at de opplysninger som provoseres fremlagt er av en slik karakter at de må anses som bedriftshemmeligheter, og pekte på at saksøkerens aktiviteter i form av brevskrivning og telefonhenvendelser til utenforstående tyder på at det er grunn til å tro at opplysninger vil bli misbrukt dersom de fremlegges.

Rettsmøte til behandling av begjæringen om midlertidig forføyning ble holdt 28. januar 1993. Saken ble imidlertid utsatt til 10. februar 1993 ved rettens kjennelse i rettsmøtet.

I prosesskrift av 1. februar 1993 uttaler saksøkeren at han forutsetter at provokasjonene besvares forut for hovedforhandlingen, og tilføyer: "I motsatt fall bes retten avsi kjennelse for dette, med effektuering i god tid før rettsmøtet den 10. februar 93."

I samme prosesskrift provoseres Smith til å fremlegge sitt brev av 5. oktober 1992 til firmaet Paesel Lorei GMBH & Co LTD. Samtidig fremlegger saksøkeren kopi av telefax datert 30. september 1992 fra Smiths firma til ulike leverandører og kunder, og provoserer Smith til "i detaljert form å redegjøre for hvem (firmaer, personer, institusjoner) som når(tid) og på hvilken måte har mottatt tilsvarende telefax (eller brev)...".

I prosesskriftet er nedlagt slik endret påstand; såvidt lagmannsretten forstår, i anledning begjæringen om midlertidig forføyning:

1. David Smith/Smith Medical & Diagnostic har ikke adgang til i perioden frem til 1. oktober 94 selv eller via andre personer eller firmaer å markedsføre eller fremby produkter eller produktgrupper han har arbeidet med eller kommet i kontakt med under sin ansettelsestid i ScanHall AS.

2. David Smith skal snarest og senest innen 20. februar 1993 overlevere til ScanHall AS ajourført kartotek (kundekartotek).

3. David Smith skal snarest og senest innen 20. februar 1993 undertegne en erklæring om ikke å være i besittelse av eller til uvedkommende å ha overlevert noen ScanHall AS tilhørende dokumenter, så som ScanHall AS' overslag, beskrivelser, resepter, kontrakter, korrespondanse o.l.

4. Hvis slik erklæring ikke kan fremlegges, pålegges David Smith/Smith Medical & Diagnostic innen samme frist å fremlegge en detaljert oversikt over hvilke firmaer og/eller personer han har tatt og/eller vært i kontakt med i forbindelse med sin etablering av egen virksomhet/uttreden av ScanHall AS.

5. David Smith/Smith Medical & Diagnostic dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger til ScanHall AS.

Herredsretten avsa deretter 8. februar 1993 kjennelse med slik slutning:

Saksøkte pålegges å fremlegge de dokumenter som er fremprovosert av saksøkeren.

Smith innga samme dag prosesskrift med imøtegåelse av motpartens prosesskrift av 1. februar 1993. Som bilag til prosesskriftet ble fremlagt i alt 27 dokumenter.

Under rettsmøtet til fortsatt behandling av begjæringen om midlertidig forføyning, som i mellomtiden var omberammet til 11. februar 1993, fremla Smiths prosessfullmektig skriftlig kjæremål over rettens kjennelse om dokumentfremleggelse. Kjæremålet angis å gjelde feil i herredsrettens lovanvendelse, saksbehandling og kjennelsens innhold.

Senere samme dag inngikk partene rettsforlik, hvorved begjæringen om midlertidig forføyning ble trukket tilbake på nærmere angitte vilkår. Kjæremålet ble opprettholdt.

Etter at tilsvar i kjæremålssaken var innkommet, skrev herredsretten i brev av 18. februar 1993 til ScanHall A/S' prosessfullmektig bl.a. følgende:

Av saksøkers kjæremålstilsvar av 16. februar 93 fremkommer det ikke hvilken dokumentasjon saksøker fremdeles mener ikke er fremlagt av saksøkte.

På basis av det som fremkom i saksøktes prosesskriv av 08. februar vurderer retten å omgjøre sin kjennelse iht. tvistemålsloven §399 tredje ledd.

Saksøker bes med dette angi hvilken dokumentasjon som fremdeles ikke er fremlagt av saksøkte og som saksøker har fremprovosert.

Rettens brev er ikke besvart.

De kjærende parter, David Smith og Smith Medical & Diagnostic, hevder i sin kjæremålserklæring at de fremsatte provokasjoner for en stor del er imøtekommet i prosesskriftet av 8. februar 1993, som det vises til.

For øvrig har de i det vesentlige anført:

Herredsrettens kjennelse mangler konkret angivelse av hvilke dokumenter som skal legges frem. Slik kjennelsen er formulert, er det grunn til å tro at retten ikke har foretatt en tilstrekkelig vurdering av hvilke dokumenter som skal legges frem og om dokumentene har noen relevans for det saksforhold saken gjelder.

Om bakgrunnen for at Smith nekter å fremlegge dokumentene bemerker de kjærende parter at de i svært liten utstrekning har de dokumenter det spørres etter. De viser ellers til sitt prosesskrift av 8. februar, hvor det redegjøres nærmere for bakgrunnen for og omstendighetene ved Smiths etablering av egen virksomhet.

Det må kreves at dokumenter som provoseres fremlagt, blir konkretisert i en helt annen grad enn det er gjort her. Det enkelte dokument må identifiseres ved avsender, mottaker, dokumentets innhold eller på annen måte. Dette vilkår er i liten grad oppfylt.

Imøtekommelse av provokasjoner som i dette tilfelle ville dessuten innebære at bevisbyrden for de forhold ScanHall A/S påberoper seg skyves over på de saksøkte. Dette er klart i strid med alminnelige bevisbyrderegler. ScanHall A/S har ikke grunnlag for å si at det finnes dokumenter av interesse for saken i det materiale som fremprovoseres, men saksøkeren håper å kunne finne et eller annet.

Konkretiseringen av de enkelte dokumenter må dessuten fremgå av kjennelsens slutning. Dette har sammenheng med den tvangskraft kjennelsen er forutsatt å ha. Med den utforming kjennelsen har i den aktuelle sak vil det ikke la seg gjøre å tvangsfullbyrde den. Herredsretten har tatt feil når retten finner at de fremprovoserte dokumenter ikke representerer forretningshemmeligheter for Smith. Særlig de dokumenter som er nevnt i punkt 6 og 7 i oppregningen i ScanHall A/S' stevning representerer klart forretningshemmeligheter i form av navn på kunder, produkter og leverandører. Fremleggelse vil medføre at dette blir kjent på et tidspunkt da det kan ha betydelig skadevirkning for Smiths virksomhet. I den aktuelle sak er det grunnlag for å tro at ScanHall A/S vil henvende seg til personer og firmaer som Smith har kontakt med, men som ikke har noen befatning med eller er av interesse for saken.

I denne forbindelse anføres videre at retten, før den avsa sin kjennelse, burde ha foretatt en vurdering av om vilkårene etter tvistemålsloven §189 nr. 1 og 2 er oppfylt. Retten burde eventuelt ha ventet med å ta standpunkt til fremleggelsesspørsmålet til begjæringen om midlertidig forføyning var behandlet, for å få bedre grunnlag for sin vurdering av om fremleggelse i det omfang det legges opp til av ScanHall A/S, er nødvendig.

Smith har nedlagt slik påstand:

1. Indre Follo herredsretts kjennelse av 8. februar 1993 i sak 92-1359 A oppheves.

2. David Smith tilkjennes saksomkostninger.

Kjæremålsmotparten, ScanHall A/S, har i det vesentlige anført:

De fremsatte provokasjoner er av åpenbar betydning i saken.

De er i tilstrekkelig grad konkretisert for motparten, som utmerket godt vet hva ScanHall A/S ønsker av materiale, og hvorfor materialet ønskes fremlagt. Det finnes ikke grunnlag for Smiths insinuasjon om at ScanHall A/S ikke vil forholde seg på rent saklig måte til det materiale som fremkommer gjennom provokasjonene.

ScanHall A/S har nedlagt slik påstand:

1. Kjæremålet tas ikke til følge.

2. David Smith og Smith Medical & Diagnostic dømmes in solidum til å betale sakens omkostninger til ScanHall AS.

Lagmannsretten bemerker:

Kjæremålet er rettidig, jfr. tvistemålsloven §398 annet ledd.

Lagmannsretten er kommet til at herredsrettens kjennelse må oppheves.

Herredsrettens begrunnelse lyder i sin helhet slik:

Retten viser til fremsatte provokasjoner fra saksøkers prosessfullmektig, fremkommet i stevning og begjæring om midlertidig forføyning av 28. desember 1992, samt prosesskriv av 1. februar 1993. Saksøktes prosessfullmektig har nektet å etterkomme provokasjonene med blant den begrunnelse at det gjelder forretningshemmeligheter.

Retten finner at dokumentene som kreves fremlagt ikke er av en slik art at de kan unntas som forretningshemmelighet i tvistemålsloven forstand.

Retten pålegger med dette saksøkte å snarest etterkomme provokasjonene.

Det understrekes fra rettens side at fortsettelse av muntlig forhandling i saken vil finne sted 11. februar 1993 kl. 09.30 uavhengig av om de dokumentene provokasjonen gjelder er fremlagt i tide til dette møtet.

Det er ikke angitt noen lovhjemmel for pålegget, hverken i kjennelsen eller i de begjæringer fra saksøkeren som pålegget bygger på. Dette skaper tvil om hvorvidt herredsretten har vurdert om tvistemålsloven vilkår for pålegg om fremleggelse er oppfylt i forhold til de enkelte dokumenter pålegget omfatter.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det fremgår tilstrekkelig klart av begjæringene eller kjennelsen hvilke konkrete dokumenter David Smith pålegges å fremlegge. Etter rettspraksis er det i utgangspunktet bare konkret angitte dokumenter som kan kreves fremlagt, jfr. særlig Rt-1936-977 (referert i Bøhn/Næss: Avgjørelser av Høyesteretts kjæremålsutvalg og forberedende dommer i Høyesterett, side 271).

Lagmannsretten peker også på at enkelte av de fremsatte provokasjoner forutsetter at Smith utarbeider redegjørelse for eller oversikt over nærmere angitte forhold. Slik som herredsrettens kjennelse er formulert, synes fremleggelsespålegget også å omfatte disse krav. Etter rettspraksis gir ikke tvistemålsloven regler om fremleggelse av skriftlige bevis hjemmel for å pålegge utarbeidelse av nye dokumenter. Det vises til Rt-1965-759 (Bøhn/Næss side 282), som direkte gjelder tvistemålsloven §251. Det samme må gjelde etter §250.

På dette grunnlag finner lagmannsretten at herredsrettens kjennelse må bli å oppheve, og saken å hjemvise til ny behandling av herredsretten. Som følge av den manglende konkretisering av de dokumenter fremleggelsespålegget omfatter, må opphevelsen gjelde kjennelsen i sin helhet.

Det tilføyes imidlertid at vilkårene for å pålegge Smith fremleggelse synes å være oppfylt for flere dokumenters vedkommende. Lagmannsretten har full kompetanse i kjæremålssaken, men finner at det bør overlates til herredsretten å avgjøre det nærmere omfang av fremleggelsesplikten. På grunnlag av det kjennskap herredsretten har til saken og partene etter de to avholdte rettsmøter, må herredsretten antas å ha bedre forutsetninger for dette enn lagmannsretten. Det forutsettes at ScanHall A/S først blir gitt frist for å konkretisere hvilke dokumenter som fortsatt kreves fremlagt og redegjøre for deres forhold til betingelsene i tvistemålsloven §250, jfr. §253, §189 og §204, §205, §206, §207, §208, §209.

Kjæremålet har ført frem. Lagmannsretten finner imidlertid at saksomkostningsspørsmålet i medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §179 første ledd, siste punktum, bør utstå til den dom eller kjennelse som avslutter saken.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Herredsrettens kjennelse oppheves. Saken hjemvises til ny behandling av herredsretten.

2. Saksomkostningsspørsmålet utstår til den dom eller kjennelse som avslutter saken.