LE-1995-723
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1995-09-15 |
| Publisert: | LE-1995-00723 |
| Stikkord: | Militærnekting |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sør-Østerdal herredsrett nr. 94-00664 - Eidsivating lagmannsrett LE-1995-00723. Anken nektet fremmet til Høyesterett . HR-1996-00347K . |
| Parter: | Ankende part: Staten v/Justisdepartementet (Prosessfullmektig: Advokat Egil Berglund) Ankemotpart: Peter Buflod Rydje (Prosessfullmektig: Advokat Henry Bergersen) |
| Forfatter: | Lagdommer Eystein F. Husebye, Lagdommer Bernt Krohg, Lagdommer Berit Haga |
| Lovhenvisninger: | Militærnekterloven (1965) §1, Militære Straffelov (1902) §35, Militærnekterloven (1965) |
Saken gjelder spørsmål om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner.
Sør-Østerdal herredsrett avsa den 25. januar 1995 dom med slik slutning:
«Vilkårene etter lov av 19 mars 1965 nr 3 §1 for å frita Peter Buflod Rydje for militærtjeneste er til stede.»
Staten har anket over dommen. Anken gjelder både bevisbedømmelsen og rettsanvendelsen. Peter Buflod Rydje har tatt til gjenmæle. Han mener herredsrettens dom er riktig.
Ankeforhandlingen ble holdt i Hamar 17. august 1995. Peter Buflod Rydje avga partsforklaring. Det ble ikke ført noen vitner. Saken står i samme stilling som for herredsretten. Om saksforholdet og anførslene for herredsretten vises til den påankede dom.
Staten har for lagmannsretten i det vesentlige gjort gjeldende:
Så lenge Buflod Rydje gir uttrykk for at Norge trenger et militært forsvar, kan han ikke fritas selv om han for egen del gjør gjeldende at han ikke kan drepe. Prinsipalt mener Staten at et slikt nektingsgrunnlag ikke tilfredsstiller det innholdsmessige vilkåret i militærnekterloven §1 om at søkeren må ha en grunnfestet pasifistisk holdning. Subisidiært anfører Staten at Buflod Rydjes syn på det militære forsvars berettigelse berøver nektingsgrunnlaget dets fasthet og styrke.
Staten v/Justisdepartementet har lagt ned slik påstand:
"Vilkårene for å frita Peter Buflod Rydje, født xx.xx.75 for militærtjeneste i medhold av lov av 19 mars 1965 nr 3 §1 er ikke tilstede.»
Peter Buflod Rydje henholder seg til herredsrettens dom. Han presiserer særlig at han må vurderes ut fra sine egne forutsetninger, og at hans standpunkt er klart: Han kan ikke ta liv. På den annen side vil han ikke misjonere for sitt syn. Han mener enhver må få ta sin egen beslutning, sitt eget valg, om de er villige til å utføre militærtjeneste eller ikke. Dette aksepterer han. Han for sin del har tatt et valg. Han kan ikke utføre militærtjeneste.
Buflod Rydje har lagt ned slik påstand:
«Sør-Østerdal herredsretts dom av 25. januar 1995 i sak nr 94-00664 A stadfestes.»
Lagmannsretten vil bemerke:
Militærtjeneste innebærer i ytterste konsekvens at den tjenestepliktige kan komme til å måtte utsette seg selv for livsfare, og for å ta andres liv. Dette er ekstreme byrder som de færreste ønsker, men som flertallet i vårt samfunn har funnet det nødvendig å pålegge - i utgangspunktet - alle menn i form av såkalt alminnelig verneplikt.
Det er et viktig poeng i denne sammenheng at plikten til å gjøre militærtjeneste er «alminnelig», dvs. en samfunnsplikt som pålegges alle. Staten kan vanskelig pålegge borgerne så inngripende plikter, dersom dette ikke blir gjort utfra en likhetstanke.
Nå åpner likevel lovgivningen for visse unntak fra dette utgangspunktet. Unntakene er begrunnet på ulik måte. En kategori er militærnekterloven regler om fritak for militærtjeneste av overbevisningsgrunner. Formålet med dette regelsettet er å forhindre at enkeltmennesker blir tvunget til å handle i strid med sin alvorlige overbevisning, samtidig som samfunnets grunnleggende interesse - slik et demokratisk flertall oppfatter den - blir ivaretatt.
Vilkårene for fritak går fram av lovens §1første ledd, som lyder slik:
«Er det grunn til å gå ut fra at en vernepliktig ikke kan gjøre militærtjeneste av noen art uten å komme i konflikt med sin alvorlige overbevisning, herunder at han derved tvinges til å bryte verdier som for han er av fundamental betydning og som er knyttet til bruk av masseødeleggelsesvåpen slik de kan påreknes brukt i dagen forsvar, fritas han for slik tjeneste av vedkommende departement eller ved dom i samsvar med reglene i denne lov.»
I rettspraksis er bestemmelsen forstått slik at den stiller krav i to retninger. Innholdet av nektelsen må være av et nærmere angitt slag, og dessuten stilles det krav til alvoret i overbevisningen, dvs til dens fasthet og styrke.
På bakgrunn av det som er sagt foran om behovet for likebehandling, er det på det rene at vilkårne for unntak må praktiseres strengt. Det er ikke tilstrekkelig til å bli fritatt om man har en mer alminnelig motvilje mot krig og mot eventuelt å ta liv i forbindelse med en krig. Det er den alvorlige pasifistiske innstilling loven tar sikte på å verne.
Spørsmålet i saken er om det er grunn til å gå ut fra at Buflod Rydje har en slik alvorlig pasifistisk innstilling at han kan fritas.
På dette punktet har lagmannsretten delt seg i et flertall, lagdommer Husebye og lagdommer Haga, og et mindretall, lagdommer Krohg.
Lagmannsrettens flertall vil bemerke:
Buflod Rydje sier klart at han for sin egen del ikke kan ta menneskeliv, og at dette er bakgrunnen for at han nekter militærtjeneste. Isolert sett gir han dermed uttrykk for en innstilling som innholdsmessig gir grunnlag for fritak etter militærnekterloven §1.
Men samtidig sier han at Norge, slik verden en gang er, bør ha et militært forsvar, «for signaleffektens skyld». Og han ville ikke, dersom han var statsminister med uinnskrenket makt, tørre å nedlegge forsvaret, slik verden er i dag.
Når hans uttalelser om ikke å kunne ta liv vurderes sammen med dette siste, finner flertallet at han likevel ikke kan sies å ha en slik pasifistisk innstilling som loven krever. Flertallet antar at Buflod Rydje heller må forstås dithen at han, for sin egen del, har en sterk uvilje mot å ta liv, men at dette ikke er begrunnet i noen egentlig «overbevisning». For så vidt kan man si at Buflod Rydjes oppfatning ikke skiller seg avgjørende fra den motvilje de aller fleste vil føle om de måtte ta liv i en krigssituasjon. Dette er ikke en overbevisning av et slikt innhold som loven krever. Og i hvert fall er det ikke grunnlag for å anta at Buflod Rydje, dersom han likevel må avtjene militærtjeneste, vil komme i en slik alvorlig samvittighetskonflikt som loven er ment å beskytte mot. Når Buflod Rydje mener det er riktig å opprettholde et militært forsvar som forutsetter at andre i en gitt situasjon vil måtte ta liv, er det etter flertallets syn vanskelig å oppfatte hans nekting som et samvittighetsspørsmål i det hele tatt. Nektingen synes i større grad motivert av uvilje mot selv å måtte utføre en belastende handling, enn av en oppfatning om at handlingen i seg selv er «uriktig» ut fra religiøse, etiske eller politiske normer som Buflod Rydje identifiserer seg med.
Lagmannsrettens flertall finner at den prinsipielle aksept av våpenbruk mot mennesker utført av andre enn ham selv, ikke gir uttrykk for en slik tilstrekkelig konsekvent pasifistisk holdning som Høyesteretts praksis synes å forutsette for fritak.
På denne bakgrunn mener flertallet at vilkårene for fritak ikke er oppfylt, og at Statens anke derfor må tas til følge.
Lagmannsrettens mindretall er enig i den påankede avgjørelse og kan i grove trekk slutte seg til herredsrettens domsgrunner.
For mindretallet er det naturlig å ta utgangspunkt i at reglene om adgangen til å nekte militærtjeneste er ment å beskytte den enkelte mot å komme i alvorlig samvittighetskonflikt. En slik alvorlig konflikt vil, etter mindretallets syn, kunne oppstå dersom en person som finner det absolutt umulig å drepe annet enn i rene nødvergesituasjoner, likevel blir pålagt å utføre militærtjeneste hvor opplæringen direkte gjelder slike handlinger, og hvor det forutsettes av ham at han i en gitt situasjon selv skal drepe for å forsvare landet.
Det er dette som er situasjonen for Buflod Rydje, og etter mindretallets syn er det nettopp en slik konflikt militærnekterloven er ment å beskytte mot. Mindretallet viser forsåvidt til NOU 1979: 51: «Verneplikt» s 83, hvor det vedrørende fritaksvilkårenes «kvalitative aspekt» bl a uttales følgende:
«At den som nekter pga en reservasjonsløs uvilje mot å ta et annet menneskes liv skal fritas for militærtjeneste, er ikke tvilsomt etter gjeldende rett.»
Som nevnt er det nettopp dette som etter mindretallets oppfatning er kjernen i Buflod Rydjes holdning til spørsmålet om å gjøre militærtjeneste. Mindretallet kan i og for seg forstå at Buflod Rydjes uttalelser om at et militært forsvar er nødvendig i dagens situasjon virker noe inkonsekvent, hvis man ellers legger til grunn at Buflod Rydje mener det er galt å drepe for å forsvare landet. Men mindretallet kan ikke se at dette i seg selv gir grunn til å gå ut fra Buflod Rydje likevel - tross sin absolutte uvilje mot å skulle måtte ta liv - kan gjøre militærtjeneste uten å komme i alvorlig samvittighetskonflikt.
Verken lovens ordlyd eller rettspraksis gir holdepunkt for å kreve at nekteren skal være i stand til å grunngi nektelsen prinsipielt, og da forutsetningsvis på en måte som innebærer at han også går mot at andre utfører militærtjeneste. Dette er sagt uttrykkelig i vernepliktutvalgets innstilling (NOU 1979: 51) på s 86. Her heter det:
«Disse medlemmer dvs flertallet er også enig i gjeldende rett når man ikke forlanger at søkeren skal ta avstand fra at andre tar liv. Det er nekterens egen innstilling som er avgjørende».
Vernepliktutvalgets uttalelse har igjen støtte i flere avgjørelser av Høyesterett. I Hokstaddommen ( Rt-1969-1285) uttalte Høyesterett bl a om dette at «det avgjørende må være vedkommendes forhold til egen militærtjeneste». Også i Såheimdommen ( Rt-1970-769) og Dahldommen ( Rt-1973-170) var det nekterens standpunkt til eventuelt selv å delta i ulike typer organisert væpnet virksomhet som var diskusjonstemaet, ikke hvorvidt nekteren på prinsipielt grunnlag tok avstand fra at andre brukte vold for å forsvare sine rettigheter.
Til ytterligere støtte for det syn at nekteren ikke nødvendigvis må ta generelt avstand fra militærtjeneste, viser mindretallet til avgjørelsen i Rt-1957-787. Denne avgjørelsen er riktignok fattet på et formelt annet rettslig grunnlag (daværende militær straffelov §35), men dette er etter mindretallets mening uten betydning i denne sammenheng. Forholdet i saken var at nekteren i utgangspunktet bare nektet våpentjeneste og opplæring i våpenbruk, ikke å utføre militærtjeneste for øvrig. Siden det imidlertid ikke var noen tjenestekategori hvor vedkommende kunne plasseres og avtjene sin verneplikt uten å bære våpen, kunne han ikke gjøre militærtjeneste i det hele tatt, og dette ble godtatt av Høyesterett. Etter mindretallets oppfatning illustrerer avgjørelsen klart at det er konflikten knyttet til det å selv måtte drepe i strid med sin overbevisning militærnekterloven tar sikte på å beskytte mot, uavhengig av hva nekteren ellers måtte mene om berettigelsen av et militært forsvar.
Som nevnt foran er det uten betydning at denne siste avgjørelsen ble truffet på grunnlag av tidligere lov. Dette skyldes at det er på det rene at loven fra 1965 ikke var ment å innebære noen endring når det gjaldt fritakskriteriene. Mindretallet viser om dette til Morten Ruud, «Fritakskriteriene etter §1 i lov om fritaking fra militærtjeneste av overbevisningsgrunner», inntatt som vedlegg 2 til vernepliktutvalgets innstilling, jf særlig på s 284 i NOU 1979:51.
Av Morten Ruuds artikkel går det dessuten fram at Justisdepartementet, i forbindelse med lovforarbeidet i sin tid foreslo en presisering av fritakskriteriene, som skulle gjøre det klart at fritak først og fremst skulle innrømmes to grupper; de som personlig ikke kunne nytte våpen mot andre mennesker, og de som heller ikke kunne delta i det militære forsvar pga dets våpenbruk, selv om vedkommende personlig ble fritatt fra å bære våpen. Dette er uttalt på s 279 i utredningen. Nå gikk riktignok ikke Justisdepartementents formulering av fritakskriteriene gjennom i Stortinget, som foretrakk formuleringen fra tidligere militær straffelov §35. Dette skyldtes likevel ikke noen uenighet om realiteten, men at Stortinget mente det var klokest å holde seg til formuleringer som allerede hadde fått sitt nærmere innhold presisert gjennom lang tids rettspraksis.
Mindretallet mener at også det som er sagt i tilknytning til Justisdepartementets utkast til militærnekterloven §1 viser at loven, slik den lyder i dag, også beskytter den som for sin egen samvittighets skyld ikke kan drepe andre, selv om vedkommende ikke tar avstand fra militærtjeneste generelt.
På denne bakgrunn, og under henvisning til hva herredsretten ellers anfører om innholdet og styrken i Buflod Rydjes oppfatning, stemmer mindretallet for at herredsrettens dom stadfestes.
I samsvar med flertallets syn tas Statens anke etter dette til følge.
Slutning:
Vilkårene for å frita Peter Buflod Rydje, født xx.xx.75 for militærtjeneste i medhold av lov av 19. mars 1965 nr 3 §1 er ikke til stede.