LE-1996-587
| Instans: | Eidsivating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1997-03-19 |
| Publisert: | LE-1996-00587 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Toten herredsrett Nr:96-00019 - Eidsivating lagmannsrett LE-1996-00587 A |
| Parter: | Ankende part: Hans Tandsæther (Prosessfullmektig: Advokat Olav Sundet) Ankemotpart: Paal Narum (Prosessfullmektig: Advokat Hans O. Kveli) |
| Forfatter: | Førstelagmann Odd Jarl Pedersen Lagdommer Inger Marie Dons Jensen Tilkalt dommer, sorenskriver Knut Sandvik |
| Lovhenvisninger: | Odelsloven (1821) §12, §13, §14, Arveloven (1972) §65, Odelsloven (1974) §19, §47, §60, §63, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Odelsloven (1974) |
I 1957 og 1958 overdro Bertha og Hans Nøkleby jordbrukseiendommene Nøkleby Vestre og Nøkleby Østre og skogeiendommen Nøklebymarka til sine tre døtre, Magnhild, Margit og Valborg. Nøklebymarka ble før overdragelsen delt i to med landbruksmyndighetenes samtykke. Eldste datter, Magnhild, og hennes mann, Johannes Tandsæther, overtok Nøkleby Vestre og den største delen av Nøklebymarka på ca 400 da. Nesteldste datter, Margit, og hennes mann, Paal Narum, overtok Nøkleby Østre. Yngste datter, Valborg, overtok den minste delen av Nøklebymarka på ca 300 da. Det er denne skogteigen, gnr 238 bnr 44 i Østre Toten, som er gjenstand for tvist.
Valborg testamenterte gnr 238 bnr 44 til "eieren av Nøkleby øvre østre, som i dag eies av Paal E. Narum". Etter Valborgs død i 1993 ble hjemmelen overført til Paal Narum. Hjemmelsoverføringen ble tinglyst 11 januar 1994. Ved stevning av 9 januar 1996 til Toten herredsrett reiste Hans Tandsæther, sønn av Magnhild og Johannes Tandsæther, sak mot Paal Narum for å få løst gnr 238 bnr 44 på odel.
Toten herredsrett avsa dom 19 juli 1996 med slik domsslutning:
"1. Paal Narum frifinnes.
2. Hans Tandsæther erstatter Paal Narum sakens omkostninger med 31.410 - trettientusenfirehundreogti - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."
Om saksforholdet ellers vises til herredsrettens dom.
Hans Tandsæther har i rett tid påanket dommen til Eidsivating lagmannsrett. Paal Narum har tatt til motmæle.
Hovedforhandling i ankesaken ble holdt i Gjøvik 10 mars 1997. Partene møtte med sine prosessfullmektiger og avga forklaring. Det ble avhørt to vitner og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Ett av vitnene er nytt for lagmannsretten. En del av det skriftlige bevismaterialet er også nytt.
Hans Tandsæther har i det vesentlige anført:
Hans Nøkleby ble alvorlig syk i 1956. Dette var bakgrunnen for at han og Bertha Nøkleby ønsket å overføre sine eiendommer til barna. Overføringen skjedde etter en samlet plan og må anses som et skiftelignende oppgjør, slik at den gamle odelsloven §12 og §13 får anvendelse. Eldste søster, Magnhild, valgte gård først, deretter Margit, som var nesteldst.
Det er uten betydning i forhold til §12 at overføringene skjedde i flere etapper ved at Nøkleby Vestre og Østre ble overført i 1957, mens Nøklebymarka først ble overført i 1958. Det er heller ikke noen forutsetning at det skjer et fullstendig skifte.
Hans Nøkleby, som var takstmann, satte selv priser på eiendommene. Sammenholdt med priser på naboeiendommen fra samme tidsrom og med skyldmarkprisen i 1957-58 var de prisene Hans Nøkleby fastsatte, meget gunstige. På prisene for skogteigene ble det foretatt åsetesnedslag.
Både fordelingsplanen, døtrenes valgrett og prisene på eiendommene indikerer at det var tale om skiftelignende transaksjoner, ikke ordinære salg. Det fremgår ellers av Hans Tandsæthers søknad om deling av Nøklebymarka at hele familien var enige om den fordelingen som ble foretatt.
Valborg fikk antakelig ettergitt kjøpesummen på gnr 239 bnr 44 som vederlag for innsats i hjemmet. For øvrig må det antas at kjøpesummene ble betalt kontant i den grad de ikke ble oppgjort ved overtakelse av gjeld. Hans Tandsæther hadde en betydelig gjeld pr 1 januar 1957. Det forhold at det ble betalt kontantbeløp fra barnas side, svekker ikke transaksjonenes preg av å være ledd i et skifte.
En fordeling etter den gamle odelsloven §12 innebar at Magnhild Tandsæther og hennes linje ikke kunne løse skogteigen fra Valborg, jf den gamle odelsloven §13. Løsningsrett oppsto imidlertid etter Valborgs død ved at eiendommen ble overført til Paal Narum. Ifølge grunnboken er Paal Narum alene eier av gnr 238 bnr 44. Sak må da reises mot ham. I odelsretten opererer man med et formelt eierbegrep. Hans Tandsæther må derfor tilkjennes løsningsrett overfor Paal Narum som ikke har odelsrett til eiendommen.
Hans Tandsæther har nedlagt slik påstand:
"1. Hans Tandsæther har odelsløsningsrett til gnr 238 bnr 44 i Østre Toten.
2. Hans Tandsæther tilkjennes saksomkostninger både for herredsretten og lagmannsretten."
Paal Narum har i det vesentlige anført:
I dag har Nøkleby Vestre og Nøkleby Østre hver sin skogteig slik Hans Nøkleby ønsket. Det var ikke meningen at Nøkleby Vestre skulle få all skogen. Dette blir resultatet dersom Hans Tandsæther får medhold i at han kan løse gnr 238 bnr 44 fra Paal Narum.
Prinsipalt anføres det at den gamle odelsloven §12, §13 ikke får anvendelse. Da Bertha og Hans Nøkleby overdro eiendommene til barna i 1957 og 1958, skjedde dette ved ordinært salg, ikke ved skiftelignende transaksjoner. Det forelå ingen skifteplan, og det skjedde ingen samlet overføring, men salg i flere etapper. Det ble heller ikke foretatt noen skiftemessig utjevning av verdier mellom barna. Overføringene skjedde videre til tilnærmet normale priser, ikke til åsetestakst. Her må det legges vekt på at det for Nøkleby Vestre og Nøkleby Østre i tillegg til kontantbeløp skulle betales årlig føderåd, og at eiendommene ble påheftet relativt tyngende boretter. Skogeiendommen var ikke mye verdt. Det var ikke hogstmoden skog i 1958, og teigene ble påheftet vedrett. Det forhold at prisene ble endret underveis, indikerer også at det skjedde ordinære kontraktsforhandlinger. Det taler også mot å anse forholdet som skifte at eiendomssalgene fikk virkning for Bertha og Hans Nøkleby mens de levde. Gjennom kjøpesummene sikret de seg for fremtiden.
I og med at den gamle odelsloven §12 og §13 ikke fikk anvendelse, mistet Magnhild og hennes linje løsningsrett til gnr 238 bnr 44 tre år etter at Valborg fikk hjemmel til skogteigen.
Dersom retten skulle komme til at eiendomsoverføringene går inn under §12 og §13, er løsningsretten likevel bortfalt i forhold til gnr 238 bnr 44. Den skogteigen som Valborg fikk, kan ikke anses som en eiendom i §12's forstand. Den må odelsrettslig behandles sammen med den øvrige del av eiendommen som ble lagt til Nøkleby Vestre. Magnhilds linje mistet da løsningsretten tre år etter at Valborg fikk hjemmel.
Atter subsidiært er det anført at dersom retten finner at Hans Tandsæther har løsningsrett i forhold til Paal Narum, gjelder løsningsretten bare en ideell halvpart av gnr 238 bnr 44. Eiendommen ble testamentert til eier av Nøkleby Østre. Nøkleby Østre eies av Margit og Paal Narum sammen, ikke bare av Paal Narum slik Valborg feilaktig har trodd. Det var derfor en feil at bare Paal Narum fikk hjemmel til gnr 238 bnr 44.
Paal Narum har nedlagt slik påstand:
"1. Toten herredsrettes dom stadfestes.
2. Hans Tandsæther tilpliktes å erstatte Paal Narum omkostningene for lagmannsrett."
Lagmannsretten bemerker:
Lagmannsretten finner det klart at eiendomsoverføringene fra Bertha og Hans Nøkleby til de tre døtrene i 1957 og 1958 var ledd i et skiftelignende oppgjør som går inn under den gamle odelsloven §12.
Hans Nøkleby ble alvorlig syk i 1956. Han var da 72 år gammel og ønsket å overlate alle eiendommene i boet til barna. Det var viktig for ham at eiendomsfordelingen skjedde i samsvar med odelsloven regler og så vidt mulig alle til lags. Han tok derfor kontakt med advokat og fikk 11 april 1957 en grundig redegjørelse for hvordan en slik fordeling kunne skje i samsvar med delingsprinsippet i odelsretten. Redegjørelsen viser at Hans Nøkleby hadde en samlet plan for fordeling av eiendommene. 14 april 1957 inngikk Bertha og Hans Nøkleby handelsforlik med de to eldste døtrene og deres ektefeller om overføring av jordbrukseiendommene. Først 10 desember 1958 ble skogteigene overført. Dette hadde imidlertid sammenheng med at det tok tid å få gjennomført skylddeling og å få samtykke til deling fra landbruksmyndighetene. Lagmannsretten legger til grunn at hele familien var klar over og samtykket i den fordelingen av boets eiendommer som foreldrene la opp til. Dette er sagt uttrykkelig i Hans Nøklebys brev av 13 februar 1958 til Oppland Landbruksselskap hvor han begrunner hvorfor det var så viktig å få tillatelse til å dele skogeiendommen.
Lagmannsretten finner altså at eiendomsoverføringene må anses som skiftelignende transaksjoner slik at forholdet reguleres av den gamle odelsloven §12. Det er ingen forutsetning for et slikt "oppgivelsesskifte" at alle overføringene skjer samtidig, eller at skiftet er fullstendig.
Når eiendomsoverføringene anses som skiftelignende transaksjoner, blir konsekvensen at Magnhild Tandsæthers linje har odelsrett i behold til eiendommer som er overtatt av de yngre søskenlinjene, og at hennes linje kan løse eiendommene på odel dersom de blir "ledige", jf den gamle odelsloven §13.
Paal Narum har gjort gjeldende at Valborgs teig ikke kunne anses som en selvstendig gård i §12's forstand, og at Magnhilds linje derfor ikke kan løse den på odel. Lagmannsretten er kommet til at de to skogteigene må anses som selvstendige gårder i §12's forstand. Skogeiendommen ble delt før overføringen til døtrene med samtykke fra landbruksmyndighetene. De to teigene ble gitt egne bruksnumre, og begge teigene oppfylte kravene til odlingsjord. Etter §12 er det ikke noe vilkår at den enkelte gård skal kunne brødfø en familie, jf Ola Rygg og Oluf Skarpnes i Odelsloven med kommentar 2 utgave side 61 med henvisninger. Lagmannsretten utelukker heller ikke at delingen av skogeiendommen - sett i sammenheng med at Magnhild og Margit allerede hadde fått hver sin jordbrukseiendom - kan anses som en deling etter den gamle odelsloven §14. Rt-1946-405 synes å åpne for en slik løsning. Se også Skeie i Odelsretten og åsetesretten side 200-201.
Ut fra dette legger lagmannsretten til grunn at Magnhilds linje fikk to eiendommer ved oppgivelsesskiftet i 1957-58. Hans Tandsæthers løsningskrav gjelder derfor eiendom nummer tre.
Paal Narum anfører at en eventuell løsningsrett bare kan gjelde hans ideelle andel av gnr 238 bnr 44 i og med at søksmål bare er reist mot ham som hjemmelshaver, ikke mot Margit som i henhold til testamentet er medeier i eiendommen.
Etter odelsloven §60 skal løsningssak rettes mot den som er eier av eiendommen. Søksmål mot den som har grunnbokshjemmel, avbryter preskripsjonsfristen, men eierforholdet avhenger av det underliggende forhold. Eierforholdet til gnr 238 bnr 44 må avgjøres ut fra en tolking av Valborgs testament. Etter arveloven §65 skal et testament tolkes i samsvar med det testator mente, selv om det på grunn av feil har fått et annet innhold. Lagmannsretten finner at Valborg mente å testamentere gnr 238 bnr 44 til eier av Nøkleby Østre for at også denne gården skulle få skog slik faren hadde ønsket. Når hun i testamentet oppgir Paal Narum som eier, skyldes dette en villfarelse. Det er ikke holdepunkter for at hun, om hun hadde vært klar over at Margit var medeier, ville ha overført skogteigen til Paal Narum alene. Testamentet må etter dette forstås slik at Margit og Paal Narum eier gnr 238 bnr 44 i sameie, og sak skulle vært reist mot dem begge.
Når sak er reist mot Paal Narum alene, er det bare forholdet til hans ideelle andel av gnr 238 bnr 44 som kan avgjøres ved dommen. Paal Narum har ikke odelsrett til gnr 238 bnr 44. Hans Tandsæther har da løsningsrett i forhold til Paal Narum som fikk hjemmel til eiendommen i 1994, og må få medhold i sin påstand forsåvidt gjelder Paal Narums ideelle andel av eiendommen.
Slik lagmannsretten ser det, har partene innrettet seg slik at dommen er lite egnet til å løse tvisten mellom dem. Hans Tandsæther blir bare eier av en ideell andel av gnr 238 bnr 44. Når jordbrukseiendommene og skogteigene anses som fire eiendommer, har Margit dessuten - forutsatt at hun og Paal Narum har felleseie - bedre odelsprioritet til Paal Narums ideelle andel enn Hans Tandsæther fordi Magnhilds linje allerede har overtatt to eiendommer. Det løper ingen foreldelsesfrist for Margit så lenge Paal Narum sitter med hjemmelen til gnr 238 bnr 44, jf odelsloven §47 som er i samsvar med tidligere gjeldende rett i felleseietilfellene. Det skulle derfor være adgang for Margit til å løse Paals ideelle andel på odel fra Hans Tandsæther igjen, med mindre hennes forhold under saken skulle tilsi at hun hadde fraskrevet seg denne retten. Lagmannsretten kan heller ikke se at odelsloven §63 eller §19 tredje ledd er til hinder for at Paal Narum overfører gnr 238 bnr 44 til Margit Narum og derved avskjærer Hans Tandsæther fra å løse en ideell andel av eiendommen fra ham.
Hans Tandsæther har dels vunnet, dels tapt. Lagmannsretten finner at hver av partene bør bære sine saksomkostninger både for herredsrett og lagmannsrett etter tvistemålsloven §174 første ledd og §180 annet ledd jf §174 første ledd. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å benytte unntaksreglene i §174 annet ledd.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Hans Tandsæther har odelsløsningsrett til Paal Narums ideelle andel av gnr 238 bnr 44 i Østre Toten.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.