Rt-1946-405

Instans:	Høyesterett - Dom
Dato:	1946-04-05
Publisert:	Rt-1946-405
Stikkord:	Tvist om odelsrett
Sammendrag:
Saksgang:	L.nr. 101/1946
Parter:	A (høyesterettsadvokat Kr. Nauf) mot B (overrettssakfører Kjørnæs, til prøve).
Forfatter:	Stang, Holmboe, Bahr, Schjelderup, justitiarius Berg
Lovhenvisninger:	Odelsloven (1821) §12, §13, §14, Skjønnsprosessloven (1917) §66, §10, §11, §3, Odelsloven (1821), Tvistemålsloven (1915) §98, Skifteloven (1930) §62

Dommer Stang: Eiker, Modum og Sigdal herredsrett avsa 15 april 1943 dom med slik domsslutning:

«Saksøkte Nils H. Grefstad dømmes til å utstede skjøte på eiendommen Grefstad gnr. 120 bnr. 4 av skyld mark 9,92 i Modum til saksøkeren Helge Kleven og til å fravike eiendommen april flyttetid 1944, mot at saksøkeren tilsvarer takstbeløpet kr. 55 500 hvilket betales kontant med fradrag av livørerettighet taksert til kr. 12 000 samt de panteheftelser som ved fravikelsen hviler på eiendommen. Saksomkostninger tilkjennes ikke.»

Nils H. Grefstad innanket denne dom for Eidsivating lagmannsrett, som ved dom av 5 november 1943 stadfestet herredsrettens dom og opphevet sakens omkostninger. Denne dom er avsagt under dissens, idet lagdommer Ubberud stemte for at Grefstad frifinnes.

Det fremgår for øvrig av herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner hva saken gjelder.

Nils Grefstad har med fri sakførsel og frihet for rettsgebyrer anket over lagmannsrettens dom, idet han bygger anken på de samme synsmåter som han gjorde gjeldende i herredsretten og lagmannsretten, og som er referert i disse retters domsgrunner.

Den ankende part hevder at han som den eneste gjenlevende sønn av Helge og Berthe Grefstad har den beste odelsrett til slektsgården Grefstad og at ankemotparten - hans søstersønn - ikke kan påberope seg odelslovens §13 som hjemmel for sin bedre odelsrett. Han grunner dette i det vesentlige på følgende

«1. Et privat skifte foretatt av arvelateren i levende live - et oppgivelsesskifte - kan ikke likestilles med et dødsboskifte etter odelslovens §12, hvis ikke arvingene samtykker i at skiftet skal ha den virkning som nevnes i lovens §13.

2. Den fordeling av Helge og Berthe Grefstads eiendommer som fant sted i 1906 var ikke noe «oppgivelsesskifte» og eiendommene ble ikke overlatt arvingene etter åsetestakst.

3. Odelslovens §13 kan ikke brukes overfor arving som ikke selv har valgt, men er blitt tildelt en eiendom, hvis han ikke samtykker i det, og den ankende part var i 1906 mindreårig, og noen kurator var ikke oppnevnt for ham.

Side:406

4. Odelslovens §13 kan ikke brukes ved aktiv odelsløsning fra en som etter fødselen er bedre odelsberettiget enn odelsløseren.

5. delslovens §12 og §14 gjelder bare for odelsgods, og hverken Åbyskogen eller Grefstadhalden var odelsgods i 1906.

6. Odelslovens §12 og §14, jfr. §13 kan bare brukes ved fordeling av hele gårder med innmark og utmark, ikke av skogteiger.

7. Odelslovens §12 og §14, jfr. §13, kan ikke brukes ved fordeling av eiendom som er for liten til at en familie kan ernære seg av den, og de tre skogstykker som Karl, Kornelius og Nils fikk, kunne ikke ernære tre familier.

8. Odelslovens §12 og §14 jfr. §10 gir ikke adgang til å overlate to eller flere arvinger en eiendom i fellesskap.

9. Ankemotparten samtykket i 1940 på skiftet etter Hans Grefstad i at Karl Grefstad fikk utlagt gården Grefstad etter skiftelovens §62 og tapte derved sin odelsrett og han har siden - i 1942 - fraskrevet seg sin mulig bedre odelsrett til fordel for den ankende part.

10. Under odelsløsningssaken tilbød ikke ankemotparten å betale 5 pst. renter av den del av løsningssummen som ikke ble betalt kontant. Se skjønnslovens §66.»

Den ankende part har nedlagt denne påstand:

«I. Prinsipalt: Saken avvises fra herredsretten, og Nils H. Grefstad tilkjennes hos Helge K. Kleven omkostninger for herredsretten.

II. Subsidiært: Nils H. Grefstad frifinnes for Helge K. Klevens tiltale og tilkjennes hos ham omkostninger for herredsretten.

III. Helge K. Kleven tilpliktes å betale statskassen sportler og utlegg til salærer for lagmannsretten og Høyesterett.

IV. Den for Nils H. Grefstad beskikkede sakfører tilkjennes utlegg og salær for sakførsel for Høyesterett av statskassen.»

Ankemotparten har nedlagt påstand på at lagmannsrettens dom stadfestes og den ankende part dømmes til å betale sakens omkostninger for Høyesterett.

Til bruk for Høyesterett er det holdt bevisopptagelser ved Sandsvær herredsrett den 18 september 1944, og ved Eiker, Modum og Sigdal herredsrett den 31 oktober, 1 og 2 november 1944 og 4 januar 1945. Dessuten er det fremlagt en rekke nye dokumenter, som dog ikke har brakt saken i noen annen stilling.

Jeg er kommet til samme resultat som lagmannsretten og kan i vesentlige deler tiltre herredsrettens og lagmannsrettens domsgrunner. Jeg skal imidlertid gjennomgå ankegrunnene.

1. Etter odelslovens §10 har den nærmeste åsetesberettigede rett til å tiltre udelt arvelaterens jordegods, men hvis han etterlater seg flere gårder, da hovedbølet. Lovens §12 gir nærmere regler for hvordan fordelingen mellom de åsetesberettigede skal foregå, der arvelateren etterlater seg flere gårder - «uten forskjell om jorden er odelsjord eller ikke». Lovens §14 gir eieren av odels- eller annet jordegods adgang til å dele hovedbølet, hvis han «befinder» at det «er av sådan størrelse og beskaffenhet at flere familier sig derpå

Side:407

kunde ernære». Den nærmeste åsetesberettigede kan tross forskriften i §10 ikke motsette seg en slik deling av hovedbølet, som §14 gir nærmere regler for.

Er den jord som fordeles etter §12 arvelaterens ervervede eller nedarvede odelsjord, foreskriver lovens §13 at odelsretten skal følge den linje som har fått eiendommen på skifte. Dør denne linje ut, går odelsretten over på den nærmeste av de linjer som ikke fikk jord på skiftet. Loven vil dermed hindre at den nærmeste odelsberettigede tross skiftet tar sine søskens eiendommer på odel eller senere - om en linje dør ut - tar også denne linjes eiendom foruten sin egen. De åsetesberettigede skal så vidt mulig få hver sin eiendom.

Uaktet det ikke står i loven, er det sikker rettspraksis at forskriftene i §13 gjelder ikke bare der det foregår en fordeling av eiendommer etter §12, men også der det foregår en deling av hovedbølet etter §14. Se høyesterettsdom i Rt-1906-349, som uten videre forutsetter dette.

Forskriftene om fordelingen av flere eiendommer i §12 gjelder etter sin ordlyd bare dødsboskifter der «arvelateren» etterlater seg flere gårder, men det er stemmende med sikker rettspraksis fra lang tid tilbake, at forskriftene også gjelder på skifte som arvelateren foretar i levende live - på såkalt «oppgivelsesskifte». Det er alminnelig over alt i Norge at bøndene, når de blir gamle, oppgir sine gårdsbruk eller skogbruk til barna og skifter mellom dem. Ved et slikt skifte fordeles eiendommene etter reglene i §12, og det er da nødvendig at forskriftene i §13 om odelsretten blir gjeldende. Jeg kan henvise til Høyesteretts dom av 13 februar 1946 i saken: Ingrid Ringvold mot Marie Bolstad og Sten Heyerdahl, særlig til herredsrettens domsgrunner i denne sak.

2. Jeg finner det ikke tvilsomt at den fordeling mellom barna av eiendommer og kontanter som Helge og Berthe Grefstad foretok i 1906 var et reelt skifte. De utdelte som gave kr. 4 000 til hvert av barna, både sønner og døtre. Den eldste sønn Hans fikk slektsgården Grefstad for kr. 28 000 med fradrag av den nevnte gave på kr. 4000. De tre yngre sønner fikk tre skogteiger for kr. 8 000 og fikk resten i kontanter. Døtrene fikk hver kr. 4000 i kontanter. At foreldrene beholdt uskiftet en del midler og sikret seg føderåd på gården og hogstrettigheter i skogene, kan ikke endre delingens karakter av et skifte. Dette foregikk også i høytidelige former, idet foreldrene tilkalte alle barna og meddelte dem skifteplanen, som alle var enige i.

Jeg behøver ikke å uttale meg om odelslovens §12, §13, §14 nødvendigvis forutsetter at eiendommene overlates arvingene etter åsetestakst. Jeg finner det nemlig med herredsretten og lagmannsretten bevist at eiendommene ble overlatt etter «billig takst». At hjemmelsdokumentene ble utferdiget ikke som skifteutlegg, men som skjøte og gavebrev, har ingen betydning.

3. Odelslovens §12 forutsetter at arvingene selv eller deres verger velger hvilke eiendommer de vil ha; men dette kan ikke hindre at arvelateren som her legger en skifteplan, som arvingene godtar uforandret.

Side:408

Den ankende part var mindreårig da skiftet fant sted, men hans far som var hans fødte kurator hadde selv forestått skiftet, og jeg kan ikke se at han og faren hadde motstridende interesser som skulle gjøre det nødvendig å oppnevne sette-kurator. Men for øvrig er jeg enig med herredsretten og lagmannsretten i at den ankende part i hvert fall måtte ha protestert mot skiftet og gitt sin andel i skogstykkene fra seg igjen, da han ble myndig. Nå kan det ikke gjøres om igjen.

4. Jeg behøver ikke å uttale meg om odelslovens §13 i alminnelighet kan påberopes ved odelsløsning rettet mot en som etter fødselen er bedre odelsberettiget. Ved dette høve ble løsningssaken reist mot de daværende eiere Ole og Nils Eken, og disse kan ikke ved å skjøte gården til den ankende part skaffe ham en bedre rett enn han har etter loven.

5. Det følger av ordlyden i odelslovens §12 og §14 jfr. §10 at disse forskrifter gjelder både odelsjord og annen jord.

6. Odelslovens §13 nevner at arvelateren etterlater seg flere «gårder» og §14 gir regler for deling av «hovedbølet»; men en kan ikke ta lovens kasuistiske terminologi strengt på ordet. Også skogeiendommer må kunne fordeles etter §12 eller deles i to eller flere deler etter §14.

7. Odelslovens §12 gir ingen forskrifter om at de forskjellige eiendommer skal ha en viss størrelse. Etterlater arvelateren seg flere selvstendige gårdsbruk eller skogbruk, kan disse fordeles mellom arvingene selv om ingen av dem er så store at de kan ernære en familie. I denne sak antar jeg at Åbyskogen og Grefstadhalden må ansees som selvstendige eiendommer og ikke som deler av Grefstad. De er kjøpt inn særskilt, de er sameieskoger og den ene ligger i et annet herred.

Odelslovens §14 forutsetter derimot at arvelateren «befinder» at hovedbølet «er av den størrelse og beskaffenhed at flere familier sig derpaa kunde ernære». Jeg må derfor gå ut fra at nærmeste åsetesberettigede, som overtar hovedbølet - etterat deler av eiendommen er fraskilt kan forlange at han får en eiendom som er stor nok til å ernære ham og hans familie uten at han er nødt til å søke arbeid utenfor gården. Men jeg kan ikke tro at loven vil hindre arvelateren i å skifte ut mindre eiendommer til andre barn som kan ha behov for en sådan. En sønn som er snekker eller skomaker kan ha bruk for et mindre bruk. En sønn som eier en skogløs gård, kan ha bruk for en del av hovedbølets skog. Ved dette høve ble en del av Grefstads skog skilt ut for å legges til de to andre skogteigene til ett bruk. Men etter en slik deling i et fullstendig gårdsbruk og en eller flere mindre eiendommer, må §13 anvendes. Den arving som foretrekker å beholde odelsretten til hovedbølet fremfor å få en mindre eiendom, kan frafalle kravet på denne.

Da jeg således finner at §13 må anvendes uten hensyn til om de tre skogteiger er store nok til å ernære tre familier, behøver jeg ikke å uttale meg om dette.

8. Odelsloven inneholder intet forbud mot å fordele arvelaterens eiendommer slik at to eller flere arvinger får en eiendom i fellesskap.

Side:409

Dette kan ofte være praktisk. En bror og en søster som begge er ugifte, kan ønske å overta en gård sammen for å drive den i fellesskap. To eller flere brødre kan ønske å drive en skog i fellesskap.

Odelslovens §14c foreskriver at delingen av hovedbølet ikke må foregå uten lovlig skylddelingsforretning og grensebeskrivelse. Men dette hindrer ikke at en således fraskilt del overlates to eller flere arvinger i sameie.

9. Det var Hans Grefstads dødsbo ved skifteretten som solgte eiendommen til Karl Grefstad og det er boet og ikke de enkelte arvinger som har hjemmelsansvaret. Jeg antar heller ikke at de arvinger som har samtykket i salget dermed har fraskrevet seg odelsretten overfor kjøperne.

Men selv om man skulle anta at ankemotparten ville fraskrive seg odelsretten overfor Karl Grefstad, kan dette ikke påberopes av brødrene Eken som faktisk var kjøpere uten at motparten hadde kjennskap til det. Jeg kan ikke finne det bevist at Karl Kleven hadde motpartens fullmakt til å sende den ankende part brevet av 1 februar 1942, og jeg behøver derfor ikke å gå nærmere inn på innholdet av dette brev.

10. Skjønnslovens §66 kan ikke forståes slik at odelsløseren plikter å tilby 5 pst. rente av den del av løsningssummen som ikke betaltes kontant, hvis odelsgodsets eier på stedet avslår å ta imot løsningssummen.

Da jeg finner at den ankende part har hatt grunn til å prøve denne sak ved Høyesterett, finner jeg at saksomkostninger ikke bør tilkjennes.

Jeg stemmer for denne

domsslutning:

Lagmannsrettens dom stadfestes, men slik at eiendommen blir å fravike april flyttedag 1947.

Salæret til den for Høyesterett oppnevnte sakfører, høyesterettsadvokat Kr. Nauf har Høyesterett fastsatt til 1 500 - femten hundre - kroner.

Dommer Holmboe: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Bahr, Schjelderup og justitiarius Berg: Likeså.

Av herredsrettens dom (dommerfullmektig Halvor Husås med domsmenn):

Saken gjelder odelsløsning på eiendommen Grefstad gnr. 120, bnr. 4 i Modum.

Helge Torgersen Grefstad som er odelserverver til denne eiendom, solgte den ved kjøpekontrakt datert juni 1906 til sin eldste sønn Hans Grefstad. Prisen ble satt til kr. 28 000.

Samtidig opprettet han et gavebrev hvorved han disponerte over de øvrige faste eiendommer han hadde.

Side:410

Tre yngre sønner Karl, Kornelius og Nils fikk i fellesskap (hver for 1/3) overdratt følgende eiendommer:

1. Helge Torgersens 1/2-part i Åby skog (gnr. 2 bnr. 4 Åby søndre av skyld mark 1,16 gnr. 2 bnr. 2 Olebråten av skyld 1 øre og gnr. 2 bnr. 3 Tangestykket av skyld mark 6 øre, alle i Sigdal)

2. Helge Torgersens 1/2-part i Grefstadhalden (gnr. 120 bnr. 1 Skog (av Grefstad) av skyld mark 1,15 og gnr. 120 bnr. 7 Grefstad av skyld mark 1,44, begge i Modum).

3. Løvertjernstykket (gnr. 120 bnr. 10 av skyld mark 1,31 i Modum).

Løvertjernstykket var ved overdragelsen i 1906 en del av hovedbølet, gnr. 120 bnr. 4, men ble utskilt ved delingsforretning, tinglyst 23 juli 1906. De andre eiendommer hadde fra før egne bruksnummere.

Eiendommene som ble overdratt Karl, Kornelius og Nils bestod utelukkende av skog.

En 1/2-part av Åby skog er 405 mål (oppmålt), 1/2-part av Grefstadhalden ca. 400 mål og Løvertjernstykket antagelig ca. 450 mål, tilsammen ca. 1250 mål.

Verdien av de bortgitte eiendommer var i gavebrevet angitt til kr. 8 000.

Ved siden av skogene fikk de tre brødrene kr. 4 000 til deling. Alt i alt skulle det således bli kr. 4 000 til hver.

De andre barna som ikke fikk noen fast eiendom, fikk hver kr. 4 000 i kontanter.

Blant de barna som ikke fikk jord, var odelssøkerens mor, Helga Marie Kleven.

Helge selv beholdt kr. 4 000 i kontanter. Hall forbeholdt seg dessuten livøre for seg og hustru på hovedbølet og rett til uthogst i skogen. Likeledes skulle han ha uthogstrett i Åby skog og Løvertjernstykket. Men ikke i Grefstadhalden. Han hadde rett til å hogge alle trær som holdt 11 hm. 21 cm eller derover.

De tre brødrene Karl, Kornelius og Nils drev skogene sammen noen år. Ved kontrakt av 1 januar 1910 overdrog Nils sin part i Løvertjernstykket til sin bror Karl for kr. 2 750.

Grefstadhalden ble i sin helhet solgt ved skjøte, tinglyst 6 desember 1918 for kr. 70 000, 1/6 av salgssummen eller ca. kr. 11 666 falt på Nils.

Nils solgte omtrent samtidig sin del av Åby skog til broren Kornelius. Prisen var antageligvis ca. kr. 13 000.

Hans Helgesen Grefstad satt med eiendommen til sin død i 1940.

På skifte etter Hans overtok Karl Grefstad gården. Karl er nest eldste sønn av Helge Torgersen.

Ved skjøte, dagboksført 29 september 1941 ble eiendommen solgt ut av slekten, nemlig til Ole og Nils Eken.

Saksøkerens far, Karl Kleven skrev et brev, datert 1 februar til saksøkte Nils Grefstad. Han beklaget seg her over at odelsgården var kommet ut av slekten, og skrev blant annet med hensyn til odelsløsningen av Grefstad: «- - - vil du gjøre din rett gjeldende så trekker vi oss tilbake - - -» «- - - men gjør som sagt, ta Grefstad du Nils». Han bad om svar, men det kom aldri noe.

Etter at først Helge og siden Nils hadde tatt ut forliksklage og

Side:411

megling forgjeves var avholdt, innga de begge begjæring til herredsretten om odelstakst vedkommende eiendommen Grefstad gnr. 120, bnr. 4 i Modum.

Partene var enige om at de samme skjønnsmenn skulle tjenestegjøre ved begge takster.

Ved odelstakst avholdt den 3 juni 1942 ble hus, jord og skog verdsatt til kr. 60 000. Det livøre som hvilte på eiendommen ble satt til kr. 15 500.

Helge forlangte overodelstakst. Det samme gjorde Ole og Nils Eken overfor begge takster. Retten besluttet å forene de to saker til felles behandling og i tilfelle felles avgjørelse i medhold av R. §98.

Ved overodelstakst avholdt den 19 august ble hus, jord og skog verdsatt til kr. 55 500. Livøret ble taksert til kr. 12 000.

Det ble av begge saksøkere inngitt stevning til løsningssak.

På rettsmøte under saksforberedelsen den 27 oktober 1942 ble det opplyst at Nils Grefstad trådte ut av saken, idet saksøkte underhånden hadde utstedt skjøte til ham.

Partene ble enige om at saken skulle fortsette mellom Helge Kleven som saksøker og Nils Grefstad som saksøkt.

Saksøkeren Helge Kleven tilbød og foreviste løsningssummen fratrukket de påhvilende heftelser.

For den del som ikke ble forevist i kontanter kr. 24 925 forelå erklæring fra Lånekasson for jordbrukere i henhold til skjønnslovens §66. Saksøkeren tilbød ikke uttrykkelig å betale renter av dette beløp til betaling kunne skje.

Det ble imidlertid ikke fremsatt noen innsigelse fra saksøkte i den anledning. - - -

Retten finner at saken kan fremby atskillig tvil, men er kommet til det resultat at saksøkeren må få medhold.

Retten har ikke funnet grunn til å avvise saken.

Bestemmelsene i odelslovens §12 og §13 synes nok å være gitt med tanke på skifte. I referat av professor Skeies forelesninger over odelsrett (utgitt av cand. jur. Hvinden i 1932) side 31 står det dog: «om prioriteten ved odelsløsning gjelder de samme regler om odelsrettens funksjon som løsningsrett som dens funksjon som skifterett».

Retten forstår dette slik at §12 og §13 gjelder også ved aktiv odelsløsning.

Det er tvilsomt om dette kan oppstilles som en alminnelig regel. Men det må i alle tilfelle gjelde når en eiendom er vakant.

Da saksøkeren innledet odelssak, var eiendommen vakant. Eldste sønn Hans var død uten å etterlate seg livsarvinger og gården var kommet ut av slekten, ved at Karl solgte den til Ole og Nils Eken.

Det synes ikke rimelig at overdragelsen til Nils under saken skal kunne hindre saksøkeren å se en realitetsavgjørelse. Det kom da til å stå i brødrene Ekens makt å avgjøre hvem som skulle få beholde gården Resultatet synes lite å stemme med odelslovens mening.

Løvertjernstykket ble skilt fra hovedbølet i 1906, og da retten anser det bevist at Åby skog og Grefstadhalden ble drevet sammen med Grefstad, finner den naturligst å se den utdeling av eiendommer som Helge Torgersen foretok i 1906 som en deling i henhold til odelslovens §14.

Side:412

Det som må være avgjørende for om det er §12 eller §14 som skal komme til anvendelse, er om eiendommene ble drevet sammen med hovedbølet. Om de har egne bruksnummere er for så vidt uten betydning.

Resultatet må imidlertid bli det samme enten en anvender §12 eller §14. §13 må gjelde i begge tilfelle. En annen løsning ville være inkonsekvent og urimelig. Det synes også å fremgå av §14 litra f. En kan her vise til Motzfeldt: Odelsretten: Fjerde avsnitt §7 og Fr. Brandt: Tingsretten §66.

Med hensyn til bevisbyrden antar retten at den som påstår at en annen rekkefølge enn den vanlige etter odelslovens §3 jfr. §11 skal følges, må ha denne. Jfr. høyesterettsdom i Rt-1937-855.

Saksøkeren må derfor føre fullt bevis for at han har bedre odelsrett enn saksøkte. Retten finner under tvil at slike bevis er ført.

Den utdeling som Helge Torgersen foretok i 1906 må betraktes som et privat skifte i levende live. Dette ble foretatt ved opprettelsen av kjøpekontrakten og gavebrevet.

Alle arvelaterens faste eiendommer ble utlagt, og alle barna fikk likt og det ble utdelt samtidig. At Helge sikret seg livøre på gården for seg og sin hustru og dessuten beholdt litt penger ved siden av at han forbeholdt seg uthogstrettigheten, er ikke til hinder for at det foreligger et skifte.

Saksøkte Nils Grefstads forklaring i retten, at faren foretok utdelingen i 1906 fordi han kjente seg «skrall» og at han døde høsten samme år, peker også tydelig hen på at Helge virkelig mente å skifte sine midler mellom barna.

Et delvis skifte kan det ikke være tvilsomt at det var.

At odelslovens §12 og §13 også gjelder et slikt skifte i levende live, anser retten utvilsomt.

Selv om ordene i §12 og §13 nærmest peker hen på et dødsboskifte, må en nå anse spørsmålet løst ved rettspraksis. Retten kan til støtte for sin oppfatning henvise til utrykt høyesterettsdom 10 september 1835, høyesterettsdom i Rt-1937-855, professor Skeies votum i voldgiftssak vedkommende Hafsteen av 21 desember 1912, Ragnar Knoph: Norsk arverett 360-361 og Valentin Voss kommentar til odelslovens §12.

Retten finner det som tidligere nevnt naturligst å se utdelingen av eiendommene i 1906 som en deling etter odelslovens §14. Men enten en anvender §12 eller §14, må også i denne relasjon være uten betydning. En må visstnok også stille det krav at delingen er ledd i et skifte for å bringe §14 til anvendelse.

Retten kan ikke gi saksøkte medhold i at skifte skulle være uforbindende for ham da han på den tid bare var vel 18 år og ikke hadde kurator.

Det kan ikke antas nødvendig for et gyldig skifte at Nils hadde kurator til å vareta sine interesser, og han må iallfall ha mistet retten til å angripe det ved ikke å gjøre innsigelser da han ble myndig, men tvert imot legge skiftet til grunn for sine disposisjoner.

Bestemmelsene i odelslovens §12, §13 og §14 må også få anvendelse når det utelukkende er skog noen av barna er tildelt.

Loven har ikke noen konsekvent gjennomført terminologi. §12 bruker de generelle betegnelser «jord» «odelsjord» og «odel» i §14 «Eiendom» og «Jordegods».

Side:413

På samme måte som man uten uttrykkelig bestemmelse i loven kan vinne odelsrett på en skog uten i forbindelse med innmark, må en også i forhold til §12, §13 og §14 likestille skog med gårdsbruk.

Etter odelslovens §14 er det et vilkår for at eieren skal kunne dele sitt hovedbøle med de virkninger som følger av denne paragraf og dermed §13, at han «befinder at det er av den «størrelse» og Beskaffenhet at flere familier sig derpaa kunne ernære».

Spørsmålet er så om saksøkte ved delingen i 1906 fikk så meget skog at en familie kunne leve av det. Det var ca. 1250 mål skog Nils fikk, sammen med sine brødre Karl og Kornelius. Dette var over halvparten av hovedbølet, som er ca. 115 mål innmark og ca. 1000 mål skog.

Kr. 8 000 som disse skogstykkene ble satt til i gavebrevet, var meget lav, selv om en tar hensyn til uthogstrettighetene. I 1910 fikk således Nils kr. 2 750 bare for sin del av Løvertjernstykket. Retten kan heller ikke se bort fra at Nils tilsammen fikk ca. kr. 26 000 for sin del i skogene, selv om prisen delvis var bestemt av krigskonjunkturene. Vitnet Svarstad som kjenner godt til skogene sa at kr. 8 000 var «veldig billig».

En kan altså ikke se denne pris som uttrykk for skogenes virkelige verdi. Etter vitneutsagnene å dømme, er det meget god skog.

Vitnet Svarstad mente bestemt at en familie kunne leve av de ca. 400 mål skog som Nils fikk. Det samme mente vitnet Karl Grefstad. Han hadde levet av disse skogene, sa han. Retten finner dog etter omstendighetene ikke å kunne legge så stor vekt på dette vitneutsagnet.

Når en skal avgjøre om en familie i lovens forstand kan «ernære seg» av den skog Nils fikk, må en se det ut fra situasjonen i 1906 og ta hensyn til de levevilkår som var vanlige på de kanter av landet, og i særdeleshet de som arvelaterens familie levet under.

Det må også være forutsetningen at skogen blir drevet rasjonelt og at eieren selv arbeider i den. En stilte ikke så store krav til livet i 1906 som i dag. Det var den gangen ikke mange pengene en bondefamilie behøvde for å leve. Gården Grefstad var ikke stor, og Helge Torgersens familie levet ikke under særlig romslige økonomiske forhold.

Det kan være grunn til tvil når det gjelder spørsmålet om skogen var stor nok, men retten finner da å måtte legge avgjørende vekt på lovens ord «befinder» i §14. Arvelaterens subjektive befinnende kan ikke være avgjørende i alle tilfelle. Men i tvilstilfelle må det gjøre utslaget, både fordi en må se det som et bevis på at eiendommen objektivt sett er stor nok til å leve av, og fordi loven synes å ville gi arvelateren en viss frihet.

Løsningen må bli den samme om en ser delingen i 1906 som en deling i henhold til odelslovens §12. Selv om det her ikke uttrykkelig er satt noe krav til eiendommens størrelse, er det klart at en ikke kan ta hensyn til en hvilken som helst bagatell. Det synes da rimelig i denne henseende å stille samme krav som i §14.

Etter odelslovens §14 er det bare eldste sønn som har valgrett. Det må også sees som et valg i forhold til §12 at saksøkte mottok en eiendom og beholdt den. Retten kan her til støtte for sin oppfatning vise til professor Skeies avhandling i Rt-1916-17 ff.

Det er ikke noe krav etter loven at barna skal godkjenne at

Side:414

fordelingene skal ha virkning som bestemt i odelslovens §12 fig. I og med at Nils har mottatt eiendommen, følger denne virkning uten videre av loven.

Retten anser det heller ikke avgjørende at Nils ikke fikk overdratt en eiendom alene, men i sammen med andre. Skulle en kunne stille krav om at eiendommen måtte være utlagt som eneeie for at §13 skulle komme til anvendelse, måtte en ha hjemmel for det i loven. Men en slik finnes ikke. Det er også sikker rett at en kan vinne odelsrett til en part i sameie.

Retten finner ikke noe bevis for at Helge fraskrev seg sin odelsrett til Grefstad på skifte etter Hans i 1940-41.

Arvingene mente at Karl hadde best odelsrett. Han overtok derfor gården i kraft av skiftelovens §62.

Ved dette mistet Helge adgangen til å gjøre sin bedre odelsrett gjeldende overfor Karl, men retten antar at det samme ikke kan gjelde i forhold til Nils.

Brevet som saksøkerens far, Helge Kleven skrev til Nils Grefstad, kan en vel knapt se som en forpliktende viljeserklæring. Uten hensyn til dette finner ikke retten å kunne legge noen vekt på brevet, da den ikke finner det bevist at det var skrevet etter fullmakt fra Helge.

At det ikke uttrykkelig ble tilbudt renter til betaling skulle skje av den del av løsningssummen hvorfor der forelå lånekasseerklæring, finner retten ikke å kunne tillegge betydning, da saksøkte ikke gjorde noen innsigelse på rettsmøtet under saksforberedelsen.

Retten kommer etter dette til det resultat at saksøkeren må få medhold. - - -

Av lagmannsrettens dom (lagdommerne Ubberud og Borch og hjelpedommer Kviberg):

- - - Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten og kan i alt vesentlig tiltre dens begrunnelse.

Hva avvisningsspørsmålet angår henviser man til herredsrettens begrunnelse. Det avgjørende må være at eiendommen da Helge Kleven reiste odelsløsningssak var vakant, idet Karl Grefstad noen tid forut hadde solgt eiendommen til brødrene Eken.

Med herredsretten finner man det ikke synderlig tvilsomt at det var et skifte som foregikk da Helge Torgersen i 1906 delte eiendommene og en del av sine kontanter mellom barna. Man henviser her til 5. vitne Helge K. Bendiksby som har forklart at han hadde en samtale med Helge Torgersen høsten 1906 angående ligningen. Helge Torgersen fortalte herunder at han hadde foretatt skifte med barna.

Lagmannsretten finner også at bestemmelsene i odelslovens §12 og §13 må komme til anvendelse på skifte i levende live. Foruten de henvisninger som herredsretten har gjort til domspraksis og teori kan nevnes Eidsvating lagmannsretts dom av 18 november 1942 i sak nr. 82/1942: Fru Ingrid Ringvold mot fru Marie Bolstad og Sten Heyerdahl.

Atskillig tvilsommere stiller det seg om bestemmelsene i §12 og §14 er overholdt ved at de tre skogteiger er utdelt til de tre sønner i fellesskap, hvorved de er forhindret fra å foreta et valg. Man legger imidlertid

Side:415

avgjørende vekt på at ordningen med fellesskap ble godtatt av sønnene som fortsatte å drive skogene sammen like til 1918. Selv om Nils Grefstad i 1906 var umyndig (18 år), må det være for sent nå å reise en innsigelse på dette grunnlag.

Man har også vært i sterk tvil om hvorvidt de utskiftede skogteiger er tilstrekkelig til å livnære en familie etter §14. Med herredsretten legger man imidlertid avgjørende vekt på at lovens §14 overlater til arvelaterens skjønn å avgjøre hvorvidt skogen var stor nok til å ernære en familie. Og når han har funnet skogteigene store nok etter de forhold han og hans familie levet under i 1906, får man bøye seg for det selv om man i dag synes det er noe snaut. Forholdene senere har da også vist at de tildelte skogteiger har vært en ganske bra affære for sønnene.

Man kan ikke være enig med den ankende part i at Helge leven skulle ha noe hjemmelsansvar fordi han som arving i Hans Grefstads bo stilltiende samtykket i salg av eiendommen til Karl Grefstad. Etter de opplysninger som foreligger forlangte Karl Grefstad eiendommen utlagt til odel. Det var således ikke salg som fant sted.

Heller ikke finner lagmannsretten å kunne tillegge brevet fra Karl Kleven til Nils Grefstad av i februar 1942 avgjørende vekt. For det første er brevet skrevet under den feilaktige forutsetning at Nils Grefstad var bedre odelsberettiget enn Helge Kleven. Dernest finner man at brevet ikke kan leses som en forpliktende erklæring men nærmest må ansees som en forespørsel til Nils Grefstad om hvordan han ville forholde seg og som ikke ble besvart.

Man har funnet saken så tvilsom at saksomkostninger heller ikke vil bli tilkjent for lagmannsrett.

Lagdommer Ubberud er kommet til et annet resultat og bemerker:

Jeg er enig med herredsretten og flertallet i at Helge Grefstads disponering over sine midler i 1906 må karakteriseres som skifte, og jeg er også enig i at odelslovens §12 og §13 kommer til anvendelse ved skifte som arvelateren foretar i levende live.

Det som for meg har gjort nærværende sak særdeles tvilsom er særlig følgende to forhold:

1) at Helge Grefstad bestemte, at de 3 sønner Karl, Kornelius og Nils skulle overta skogene i fellesskap, og

2) skogens tilstrekkelighet til å ernære en familie.

Odelslovens §14 synes å forutsette at hver av barna får sin part av hovedbølet og etter §12 kan det ikke være tvilsomt, at delingen skal foregå på den måte, at hver får sin gård. Nils Grefstad var mindreårig da faren foretok skifte og det var ikke oppnevnt kurator for ham. Det kan ikke forlanges, at han den gang skulle ha forståelsen av de følger som utdelingen hadde for hans odelsrett. Heller ikke finner jeg det rimelig å stille det krav at han skulle melde av senere, at han ikke godtok delingen som en tildeling av jordegods etter odelslovens §12 eller §14. Han hadde ikke oppfordring til det fordi hans odelsrett ikke var aktuell.

Det annet forhold, om den tildelte skog var tilstrekkelig til å ernære en familie må til dels sees i sammenheng med det foregående, idet Nils ikke hadde selvstendig rådighet over skogen. Men bortsett herfra finner

Side:416

jeg det lite rimelig, at en 3.-part av de nevnte skoger er tilstrekkelig til å ernære en familie. - - -

Under de sterke tvil som de foran nevnte forhold har fremkalt mener jeg det må være berettiget å tillegge Karl Klevens brev av 1 februar 1942 vesentlig vekt. eg nærer ikke tvil om, at dette brev er skrevet i forståelse med Helge leven. Så vel Helges som Karls forklaringer på dette punkt var meget unnvikende, og Karl Kleven ga endog uttrykk for at han ikke hadde hatt noen befatning med saken og at odelssaken var reist ham uavvitende. Når det i brevet står: «For de siger jeg nu at de vet du jeg har sagt før, iveien for dig går vi ikke de er bestemt», så ser jeg heri et tilsagn fra Helge Kleven om, at han ikke ville benytte sin odelsrett hvis Nils benyttet den. Da Nils fikk dette brev hadde han allerede tatt ut forliksklage. Nils har forklart for lagmannsretten at han svarte på brevet og har fått noen støtte heri i hans sønns forklaring, men et svar var for øvrig også unødvendig, da Nils allerede hadde tatt skritt til å gjennomføre odelsiøsningen. Karl Kleven har forklart, at han, da han skrev brevet trodde, at Nils hadde bedre rett enn Helge, men brevets form tyder ikke på dette. Iallfall må det antas, at dette spørsmål var overveiet og at standpunktet var tatt uten hensyn hertil. Saken har for meg stillet seg meget tvilsom men jeg er blitt stående ved å stemme for at Nils Grefstad frifinnes. Jeg er enig i at saksomkostninger ikke tilkjennes.