LE-1997-128

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	1997-11-27
Publisert:	LE-1997-00128
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Valdres herredsrett Nr: 96-00038 A - Eidsivating lagmannsrett LE-1997-00128 A - Anke til Høyesterett nektet fremmet; HR-1998-00429K .
Parter:	Hans Chr. Flaaten (Prosessfullmektig: Advokat Knut Arne Holthe). Ankemotpart: Øystre Slidre kommune v/ordføreren (Prosessfullmektig: Advokat Arne Staksrud).
Forfatter:	Lagdommer Reidar Vigen, lagdommer Ragnar Askheim, tilkalt dommer, herredsrettsdommer Tore Hagen
Lovhenvisninger:	Skatteloven (1911) §45, Ligningsloven (1980) §8-4, §9-8, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §54, Skattebetalingsloven (1952) §48, §9-5, §9-6, §3-11

Saken gjelder tvist om gyldigheten av ligningsvedtak og krav om tilbakebetaling av kr 363.422,- som er innkrevd i skatt.

Hans Chr. Flaaten ble ved vedtak i Øystre Slidre ligningsnemd den 12.06.1985 etterlignet for et inntektstillegg på kr 511.817,- for inntektsåret 1981. Han ble dessuten ilagt tilleggsskatt med 30 %. Inntektstillegget var knyttet til gevinst ved salg av et utbyggingsprosjekt for ferieleiligheter på Beitostølen og ble fastsatt av ligningsmyndighetene etter at det var holdt bokettersyn for årene 1979-81. Saken ble behandlet i overligningsnemnda den 04.06.1986. Av vedtaket fremgår det at Flaaten gjennom advokat Egil Nes hadde anmodet om at ligningsmyndighetene ikke betraktet forseelsen som grovt uaktsom og at det ble godkjent betinget skattefritak for økningen av den skattbare salgsgevinst. I dagjeldende skattelov gjaldt regler om betinget skattefritak ved reinvestering av slike gevinster. Flaaten var gitt betinget skattefritak for den gevinst på ca kr 1,7 millioner som var kommet til beskatning ved den ordinære 1981-ligning og hadde foretatt reinvestering som også gav rom for inntektstillegget. Overligningsnemnda opprettholdt ligningsnemndas vedtak og uttalte bl. a.:

Nemnda finner at den ilignede inntektsforhøyelsen skyldes forhold som må karakteriseres som illojale pregede disposisjoner, jfr. bokettersynsrapport og den etterfølgende korrespondanse m. v. Overligningsnemda finner derfor ikke grunnlag for å innrømme betinget skattefritak for inntektsforhøyelsen.

Etter at Flaaten, bl. a. gjennom sin regnskapsfører Tor Hovden, hadde gjort henvendelse om saken til Oppland fylkesskattekontor, ble saken behandlet i ligningsnemnda påny den 18.12.1987. Inntektstillegget ble nedsatt fra kr 511.817,- til kr 400.000,-. Både vedtaket om å ilegge 30 % tilleggsskatt og vedtaket om å nekte betinget skattefritak ble opprettholdt. Avgjørelsen var i samsvar med tilråding fra fylkesskattekontoret. Etter klage ble saken behandlet i Øystre Slidre overligningsnemnd den 12.10.1988 og ligningsnemndas vedtak ble opprettholdt.

Flaaten reiste deretter sak for Valdres herredsrett hvor han i pkt. 1 nedla følgende påstand:

Etterligningen for Hans Chr. Flaaten for 1981 oppheves og hjemvises til ny behandling.

Ved dom av 05.10. 1989 frifant Valdres herredsrett kommunen.

Saken ble anket til Eidsivating lagmannsrett. Under hovedforhandlingen i lagmannsretten den 15.01.1992 inngikk partene slikt forlik:

1. Inntektstillegget - som svarer til gevinstøkningen for 1981 - settes til kr 300.000,-.

2. Tilleggsskatt ilegges ikke.

3. Partene bærer selv sine omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.

4. Ankesak nr. 137/90 heves.

Saken ble deretter umiddelbart hevet.

Forliket ble godkjent av Finansdepartementet ved brev av 15.05.1992 og av Øystre Slidre formannskap omtrent samtidig.

Ved inngåelsen av forliket anså både partene og retten det som et rettsforlik. Da det er på det rene at de møtende representanter for lingningsmyndighetene ikke hadde forliksfullmakt, er partene nå enige om at forliket må betraktes som et utenrettslig forlik.

Ved brev av 19.01.1992 til Oppland fylkesskattekontor gav Flaaten uttrykk for at det var en forutsetning for forliket at inntektstillegget på kr 300.000,- skulle behandles på samme måte som den opprinnelige gevinst på kr 1,7 mill. og bad om at det ble gitt betinget skattefritak for beløpet. I brev av 17.02.1992 gjorde fylkesskattekontoret det klart at kontoret ikke delte denne oppfatning av forutsetningene for forliket. Fylkesskattekontoret uttalte at forliket ikke ga noen rettslig karakteristikk av den adferd eller de forhold som saken omhandler. Det gjaldt kun en regulering av de økonomiske konsekvenser for partene. Fylkesskattekontoret anså spørsmålet om betinget skattefritak som administrativt sluttbehandlet ved kontorets brev av 09.02.1987 og uttalte at spørsmålet heller ikke hadde vært gjenstand for rettslig forfølgelse.

Den 27.05.1992 tok Flaaten ut stevning for Valdres herredsrett mot Øystre Slidre kommune med slik påstand i pkt. 1:

Endring av likningen for 1981 kjennes ugyldig.

Søksmålet ble avvist av herredsretten ved kjennelse av 26.01.1993. Avvisning skjedde etter at begge parter ved starten av hovedforhandlingen nedla avvisningspåstand. Av premissene i herredsrettens avvisningskjennelse gjengis:

Under hovedforhandlingen ble det klart at denne påstand kunne tolkes på ulike måter. Etter saksforberedelsen fremstod det som klart at sakens gjenstand var tvist om tolkingen av rettsforlik inngått mellom partene den 15. januar 1991. Det fremgikk at saksøker ønsket å få dom for at forliket innebar en plikt for Øystre Slidre kommune og staten til å la det inntektstillegg som ble fastslått i forliket bli betinget skattefritt avsatt.

Under hovedforhandlingen var imidlertid saksøker ikke villig til å presisere påstanden til å gjelde det ovennevnte. Snarere ønsket saksøker påstanden presisert dithen at man krevet et vedtak av ligningsmyndighetene etter ligningsloven §9-5 nr. 2 bokstav a jf. §3-11, kjent ugyldig. Partene var imidlertid enige om at det ikke foreligger noe slikt vedtak.

Etter dette var det klart at saksøker på tidspunktet for hovedforhandlingen manglet tilstrekkelig rettslig interesse for å kunne fremme en sak med påstand som nevnt, jf. tvistemålsloven §54. Dermed endret saksøker sin påstand nr. 1 til å lyde: Saken avvises.

I den påfølgende tid foregikk det endel brevveksling mellom Flaaten ved regnskapsfører Hovden og ligningsmyndighetene ved Oppland fylkesskattekontor og Øystre Slidre ligningskontor og etter hvert også med Finansdepartementet. Flaatens standpunkt var at det ikke forelå noe gyldig ligningsvedtak for 1981 og dermed var heller ikke skatteplikt inntrådt, mens ligningsmyndighetene anså saken avsluttet i og med forliket i lagmannsretten.

Ligningskontoret foretok en beregning av den skyldige skatt på grunnlag av det inntektsbeløp som var fastsatt i forliket. Beløpet var beregnet til kr 428.477,-. Flaaten hadde tidligere, for å unngå inndriving av skatten, fått utvirket en bankgaranti fra Øystre Slidre sparebank overfor kommunen for et maksimumsbeløp på kr 473.113,-. Den 03.05.1993 fremsatte kommunen krav om innbetaling av dette skattebeløpet med tillegg av morarenter og gebyrer overfor sparebanken i henhold til den bankgaranti som var stillet.

Korrespondansen om kravet mellom Flaaten, som nå hadde engasjert advokat, og skattemyndighetene fortsatte. Ved telefaks av 02.06.1993 fra Oppland fylkesskattekontor ble Flaaten meddelt at hans klage over skatteberegningen som følge av lagmannsrettsforliket ville bli tatt opp til klagebehandling i ligningsnemnda. Nemnda ville vurdere om skatteberegningen er i samsvar med forliket, herunder spørsmålet om betinget skattefritak. I telefaks samme dag svarte Flaaten at han ikke hadde klaget på skatteberegningen, men oppfattet kravet som en nullitet p.g.a. manglende vedtak.

Den 23.06.1992 foretok ligningskontoret en retting av skatteberegningen. Et rentebeløp på kr 67.929,- som feilaktig var medtatt, ble strøket.

Den 02.12.1993 fremmet ligningskontoret et korrigert krav på kr 363.422,- overfor Øystre Slidre sparebank. Kravet omfattet den etterlignede skatt for 1981 i henhold til ligningskontorets beregning av 23.06.1993 og de renter og omkostninger som var omfattet av bankgarantien. Beløpet er av banken utbetalt til ligningskontoret i henhold til garantien.

Den 22.12.1993 tok Flaaten ut stevning for Valdres herredsrett mot Øystre Slidre kommune v/ ordføreren med påstand om at det ikke forelå noe gyldig ligningsvedtak for 1981. Kommunen fremholdt at saksgjenstanden var den samme som var avgjort ved forliket i lagmannsretten i 1991 og påstod saken avvist. Herredsretten avsa den 28.09.94 kjennelse om avvisning.

Avvisningskjennelsen ble påkjært til Eidsivating lagmannsrett. Under kjæremålssaken endret Flaaten påstanden i hovedsøksmålet slik at den har samme innhold som påstanden i nærværende ankesak. Ved kjennelse av 16.11.1995 opphevet lagmannsretten herredsrettens avvisningskjennelse. Kjæremål fra Øystre Slidre kommune til Høyesterett førte ikke frem.

Valdres herredsrett avsa den 25.10.1996 dom i saken med slik slutning:

1. Øystre Slidre Kommune frifinnes.

2. Hans Christian Flaaten tilpliktes å betale sakens omkostninger med kr 55630,- kronerfemtifemtusensekshundreogtretti 00/100.

3. Oppfyllelsesfristen er 14 - fjorten - dager fra dommens forkynnelse.

Hans Christian Flaaten har anket dommen inn for Eidsivating lagmannsrett. Ankeforhandling ble holdt på Hamar den 1. og 2. oktober 1997. Foruten partenes prosessfullmektiger, møtte Hans Christian Flaaten og avgav forklaring. Ligningssjef Bodil Tyslo møtte for Øystre Slidre kommune og avgav vitneforklaring. Ytterligere 3 vitner avgav forklaring. For den fremlagte dokumentasjon vises det nærmere til rettsboken. På grunn av et tett arbeidsprogram i lagmannsretten har dom ikke kunnet bli avsagt før nå.

Hans Christian Flaaten har i det vesentlige anført:

Ligningskontorets vedtak av 23.06.1993 om å innkreve skatt fra Flaaten for inntektstillegget for skatteåret 1981 er ikke noe gyldig vedtak. Et skattekrav må være forankret i et gyldig ligningsvedtak. Ligningsvedtaket består av en inntektsansettelse og en skatteberegning. Etter ligningsloven §8-4 et det ligningsnemda som treffer vedtak, hvis ikke annet er særlig bestemt.

Ved forliket i lagmannsrettssaken i 1992 er den etterligning for intektsåret 1981, som ble foretatt gjennom vedtakene i ligningsnmd/overligningsnemd, bortfalt. Det må da fattes et nytt vedtak av kompetent ligningsorgan. En dom i skattesak kan tre i stedet for et ligningsvedtak dersom det fremgår av dommen hva som skal betales i skatt, jf. skattebetalingsloven §48 nr. 6 og ligningloven §9-5 nr. 2 a). Det vises også til forarbeidene til sistnevnte bestemmelse i Ot. prp. nr. 29 (1978-79) s. 109. Hvor dommen opphever et vedtak eller pålegger endring av ligningsgrunnlaget, må det treffes et nytt ligningsvedtak. Når Valdres herredsrett bygger på at selve skatteberegningen også kan foretas på grunnlag av et utenrettslig forlik, d.v.s. ved avtale, er dette uriktig. I henhold til ligningsloven §9-8 nr. 2 skal spørsmål om endring av ligningen behandles av ligningsnemda, eventuelt av overligningsnemda hvor der er tale om ny behandling etter at et vedtak i overligningsnemda blir kjent ugyldig ved dom. Et underordnet organ kan ikke endre vedtak fra et overordnet. Heller ikke kan fagadministrasjonen endre vedtak som er lagt til lovbestemte nemder. I dette tilfelle var det opprinnelige vedtak fattet av overligningsnemda og delegasjon til ligningskontoret er da under enhver omstendighet utelukket. Her vises bl. a. til uttalelse av Fredrik Zimmer i Ligningsforvaltningsrett s. 19. Ligningskontorets vedtak av 23.06.1993, som er grunnlag for det skattekrav som er inndrevet, er truffet av feil instans og er dermed ugyldig.

Vedtaket av 23.06.1993 ble dessuten foretatt etter utløpet av foreldelsesfristene. Vedtaket er fattet etter utløpet av 10 års fristen i ligningsloven §9-6 nr. 1. Tilleggsfristen i §9-6 nr. 5 litra c gjelder når det er falt dom i skattesak. Her foreligger det en avtale og ikke noen rettsavgjørelse, men hvis det skal gjelde noen tilleggsfrist i et tilfelle som dette, må det være ettårsfristen i §9-6 nr. 5. Også denne fristen er oversittet. Flaaten har gjort gjentatte henvendelser om saken og har tre ganger fått beskjed om at saken er avsluttet. På denne bakgrunn kan kommunen ikke samtidig hevde at saken stadig har vært holdt i gang. Vedtaket er dermed også ugyldig fordi det er truffet for sent i henhold til lovens frist.

Flaaten gjør også gjeldende at adgangen til å treffe nytt vedtak om etterligning, uavhengig av spørsmålet om foreldelse, er bortfalt ved passivitet. Det vises til det som er anført foran om Flaatens forgjeves anstrengelser for å få ligningsmyndighetene til behandle ligningen påny i lys av det inngåtte forlik.

Hans Chr. Flaaten har nedlagt slik påstand:

1. 1981-ligningen av Hans Chr. Flaaten som foretatt den 23.06.1993, er ugyldig og Øystre Slidre kommune forpliktes til å tilbakebetale kr 363.422,- til Hans Christian Flaaten med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarentesats fra 10. 12. 93 inntil riktig betaling finner sted.

2. Øystre Slidre kommune tilpliktes å betale saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten med tillegg av den til enhver tid gjeldende morarentesats inntil riktig betaling finner sted.

Øystre Slidre kommune har i det vesentlige anført:

Betydningen av forliket som ble inngått er at partene er enige om en endring av ligningsgrunlaget for skatteåret 1981. Forliket er en avtale som begge parter er bundet av. Flaaten har adgang til å få innholdet av forliket rettslig prøvet, men kan ikke reise sak om adgangen til å nekte betinget skattefritak en gang til. Forliket inneholder ikke noe som skulle tilsi at Flaaten har krav på betinget skattefritak. Ligningsvedtaket er ikke opphevet men endret på dette punkts vedkommende. Det er ikke skjedd noen endring forsåvidt gjelder avslaget på å gi betinget skattefritak. Frafallet av tilleggsskatten har ingen nødvendig sammenheng med spørsmålet om betinget skattefritak. Ved forliket ble det fastsatt hvilket beløp som skulle legges til grunn ved inntektsansettelsen. Det var således ikke noe spørsmål å forelegge for ligningsnemda. Det som gjenstod var kun å avregne skatten ut fra det ligningsgrunnlag som var fastsatt i forliket. Denne beregning kunne ligningskontoret foreta. Ligningskontorets skatteavregning av 23.06.93 er gyldig og kan være gjenstand for inndrivelse.

Ved spørsmålet om foreldelse er det avgjørende når saken er "tatt opp" til behandling. 10 års fristen i skatteloven §9-6 nr. 1 ble avbrutt da det ble foretatt etterligning i 1985 og saken er siden blitt holdt i gang. Etter skatteloven §9-6 nr. 7 skal fristene regnes fra det tidspunkt da vilkårene for å foreta endringen ble oppfylt. Adgangen til å treffe vedtak kunne derfor ikke være foreldet verken i forhold til 10-års regelen eller til fristbestemmelsen i §9-6 nr. 5.

Da man står overfor en sak hvor det har pågått kontinuerlig diskusjon og prosess, er det utelukket at adgangen til å treffe nytt vedtak er bortfalt ved passivitet. Det vises for øvrig til at Flaaten ble gitt adgang til å bringe lingingskontorets vedtak om skatteavregningen inn for ligningsnemda gjennom klage, men at han avslo dette.

Øystre Slidre kommune har videre anført at saken, med den opprinnelige påstand som var nedlagt i stevningen ville ha blitt avvist. Påstanden ble endret i forbindelse med behandlingen av kjæremålet i lagmannsretten.

Øystre Slidre kommune har nedlagt slik påstand:

1. Valdres herredsretts dom av 24. 10. 96 pkt. 1 stadfestes.

2. Hans Chr. Flaaten tilpliktes å erstatte Øystre Slidre kommune v/ordføreren sakens omkostninger for herredsretten med kr 51.640,- og for lagmannsretten.

Lagmannsrettens bemerkninger:

Slik lagmannsretten ser det, er kjernen i tvisten at partene har helt ulik oppfatning av hvilken betydning forliket i 1992 har for spørsmålet om betinget skattefritak. Flaaten bygger på at det ved forliket var en forutsetning at spørsmålet om betinget skattefritak skulle vurderes på nytt i lys av at ligningsgrunnlaget nå var nedsatt og tilleggsskatten var bortfalt. Han mener dessuten at en ny vurdering måtte føre til at betinget skattefritak ble innvilget idet det ikke lenger ville være lovhjemmel for å avslå etter at tilleggsskatten er bortfalt. Kommunen mener på sin side at forliket bygget på den forutsetning at man ble enige om en nedsettelse av skattegrunnlaget som en minnelig ordning og uavhengig av det som var partenes rettslige utgangspunkter under saken. Dette innebærer at forliket ikke innebar noe endret syn på berettigelsen av det ligningsvedtak som var gjort for skatteåret 1981 og heller ingen endring i vedtaket ut over det som ble bestemt i forliket. Forliket får dermed ingen betydning for avslaget på betinget skattefritak.

For å belyse det som skjedde i rettsmøtet i lagmannsretten i 1992 hvor forliket ble inngått, har retten, foruten rettsboken med det protokollerte forlik og forklaringen til partene i nærværende sak, også hørt forklaringer fra tidl. lagmann Trygve Lange-Nielsen som deltok som ekstraordinær lagdommer under saken i 1992 og fra Tor Hovden som var til stede sammen med Flaaten. Ut fra de bevis som foreligger, finner lagmannsretten å måtte legge til grunn at spørsmålet om betinget skattefritak ikke var drøftet i tilknytning til forliket. Lagmannsretten kan ikke se at noen av partene har grunnlag for å kreve at de forutsetninger som de hver for seg hevder, skal innfortolkes som en del av forliket. Når lagmannsretten i dag skal avgjøre hvilken betydning forliket skal tillegges forsåvidt gjelder spørsmålet om betinget skattefritak, må retten gjøre dette ut fra forlikets ordlyd og en vurdering av hva som følger av de forvaltningsrettlige regler på skatterettens område.

Lagmannsretten legger til grunn at den gevinst Flaaten var lignet for faller inn under de grupper som i henholdt til dagjeldende §45 nr. 10 i skatteloven "kan kreves avsatt til senere nedskriving på nytt driftsmiddel". Det heter videre i §45 nr. 10 at adgangen til avsetning ikke gjelder "gevinst ved salg under slike omstendigheter at det er sannsynlig at det hovedsaklig tilsiktes skattemessige fordeler for selger eller kjøper." Når overligningsnemda avslår å gi betinget skattefritak under henvisning til at inntektsforhøyelsen "skyldes forhold som må karakteriseres som illojalt pregede disposisjoner" må det forstås som en henvisning til unntaksbestemmelsen i skatteloven §45 nr. 10.

Lagmannsretten forstår de nevnte regler slik at betinget skattefritak var noe skatteyteren som utgangspunkt hadde krav på. Unntaksbestemmelsen tar åpenbart sikte på å hindre omgåelser. Det ligger i unntaksregelen et krav om at gevinsten skal være vunnet som et ledd i regulære forretningsmessig motiverte disposisjoner. Disposisjoner som er motivert ut fra hensynet til å undra skatt, rammes av unntaket. Hensynene bak unntaksregelen i §45 nr. 10 synes således å være noe forskjellig fra reglene om tilleggsskatt. Tilleggsskatten er hovedsakelig en sanksjon som skal sikre at skatteyteren gir korrekte og fullstendige oppgaver. Imidlertid vil reglene om etterligning og adgangen til å ilegge tilleggsskatt bl. a. også kunne ramme regelomgåelser. Selv om det ikke er parallellitet mellom de to regelsett må det antas å være et felles anvendelsesområde.

I den foreliggende sak er det under enhver omstendighet på det rene at det kun var for det etterlignede beløp at betinget skattefritak ble nektet. Lagmannsretten må bygge på at ligningsmyndighetene ikke fant at disposisjonen som førte til gevinsten i sin helhet ble ansett som skattemessig illojal. I så fall måtte man forvente at vedtaket om å innvilge betinget skattefritak for den del som var kommet til beskatning ved den tidligere ordinære ligning ville blitt omgjort. Det er heller ikke for øvrig kommet til uttrykk noe som tilsier at ligningsmyndighetene har vurdert gevinsten som sådan som problematisk i forhold til reglene om betinget skattefritak. Det var den mangelfulle eller feilaktige rapportering som førte til etterligning og tilleggsskatt. Lagmannsretten legger til grunn at det var de samme forhold som var grunnlaget for karakteristikken "illojalt pregede disposisjoner" og dermed førte til avslag på søknaden om betinget skattefritak.

Ved den opprinnelige etterligningen av Flaaten var inntektsgrunnlaget satt opp med kr 511.817,-. Dette ble senere gjennom administrativ behandling redusert til kr 400.000,-. Ved forliket ble økningen satt til kr 300.000,- .

Ved forliket ble det videre avtalt at det bare skulle ilegges vanlig skatt, ikke tilleggsskatt av det forhøyede inntektsgrunnlag. Uten å anse det nødvendig å gå nærmere inn på vilkårene for å ilegge tilleggsskatt, finner lagmannsretten at det etter forliket var inntrådt en vesentlig endring i det grunnlag ligningsmyndighetene bygget på ved etterligningsoppgjøret. Slik vilkårene for å avslå betinget skattefritak var utformet, finner lagmannsretten at kommunen ikke kan høres med at spørsmålet om betinget skattefritak skulle være upåvirket av det som hadde skjedd. Endringene gjennom forliket medførte at det faktiske grunnlaget var endret i betydelig grad også for den delen av vedtaket som gjaldt betinget skattefritak. Endringene i det faktiske grunnlag var etter lagmannsrettens oppfatning så vesentlige at vedtaket om å nekte betinget skattefritak må anses bortfalt. Det korrekte ville vært at ligningsmyndighetene hadde foretatt en ny vurdering på det endrede grunnlag og vurdert om det fortsatt var grunn til å opprettholde avslaget. Heller ikke eventuelle rettskraftvirkninger av søksmålet som endte med et utenrettslig forlik, kan få noen betydning for spørsmålet om ligningsfovaltningen skulle foreta en ny vurdering av spørsmålet om betinget skattefritak. Denne side ved det opprinnelige vedtak var ikke direkte berørt verken i selve søksmålet eller det påfølgende forlik.

Lagmannsretten er noe i tvil om hvor meget man bør legge i det som skjedde da Flaatens andre søksmål om 1981-ligningen ble avvist ved Valdres herredsrett den 27.01.1993. Det kan synes som om Flaatens sakførsel ved denne anledning har vært dårlig forberedt. Av kjennelsen fremgår imidlertid at herredsretten la til grunn at det var et krav om å få kjent vedtaket om avslag på betinget skattefritak ugyldig som var søksmålets gjenstand. Retten anfører så: "partene var imidlertid enige om at det ikke foreligger noe slikt vedtak". Hvis kommunes syn var at det var unødvendig å treffe nytt vedtak om å nekte betinget skattefritak fordi det gamle fortsatt gjaldt, er det dårlig logikk i kommunens standpunkt ved denne anledning. En avvisningsdrøftelse i 1993 måtte i så fall ha dreid seg om adgangen til å få overprøvet det gamle vedtaket fortsatt var i behold.

Ut fra lagmannsrettens syn på den betydning forliket hadde, finner retten det klart at saken måtte behandles påny av den ligningsmyndighet som normalt er tillagt kompetanse til å treffe denne typen avgjørelser. Kompetansen vil ligge til ligningsnemda, eventuelt overligningsnemda fordi saken tidligere var behandlet der. Retten behøver ikke å ta standpunkt til om det kunne ha ligget innenfor ligningsmyndighetenes kompetanse å fastsette skatten på grunnlag av et utenrettslig forlik om inntetktsgrunnlaget. I og med at det var fremmet søknad om betinget skattefritak, kunne ikke skattebeløpet komme til innkreving før det var tatt standpunkt til søknaden og dette kunne åpenbart ikke ligningskontoret gjøre. Lagmannsretten finner etter dette at ligningskontorets skatteberegning ikke er noe gyldig forvaltningsvedtak. Ugyldigheten får videre den konsekvens at kommunen ikke hadde grunnlag for å inndrive skatten. Flaaten må derfor gis medhold i sin påstand både med hensyn til ugyldighet og forsåvidt gjelder kravet om tilbakebetaling.

I og med at lagmannsretten har funnet at vedtaket av 23.06.1993 er ugyldig, finner retten ikke grunn til å drøfte spørsmålene om adgangen til å treffe nytt vedtak på dette tidspunkt var tapt ved foreldelse eller passivitet.

Den påstand som lagmannsretten har gitt Flaaten medhold i er noe endret i forhold til den opprinnelige påstand i stevningen. Den opprinnelige påstanden er noe upresis i forhold til den foreliggende tvist og inneholdt ikke noe krav om fullbyrdelsesdom for det innbetalte beløp. Den opprinnelige påstand er etter rettens oppfatning imidlertid også imøtekommet ved det krav Flaaten har fått medhold i. Flaaten må dermed anses for å ha fått fullt medhold i saken. Saksomkostningene skal avgjøres etter tvistemålsloven §172 jf. også tvistemålsloven §180 annet ledd forsåvidt gjelder omkostningene i lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke at det er grunn til å gjøre unntak fra hovedregelen i §172 første ledd. Øystre Slidre kommune bør erstatte Flaaten hans omkostninger såvel for lagmannsretten som for herredsretten.

De omkostningsoppgaver som er fremlagt fra Flaatens prosessfullmektig er høye sett hen til den tid som har medgått til rettsforhandlingene. De rettslige spørsmål som har reist seg i saken har heller ikke vært ekstraordinært vanskelige. Saken har imidlertid hatt en lang forhistorie og lagmannsretten har forståelse for at denne har medført at gjennomgåelsen av de faktiske forhold i saken har medført meget arbeid. Det er særlig ved forberedelsene til behandlingen i herredsretten dette må tas i betraktning. Salærkravet for herredsretten omhandler også behandlingen av avvisningsspørsmålet, herunder kjæremålet over dette. Lagmannsretten fastsetter saksomkostningene for herredsretten i samsvar med omkostningsoppgaven såvel med hensyn til salæroppgaven som de øvrige oppgitte utgifter, i alt kr 94.970,-.

Det er også fremmet krav om renter for disse omkostninger. Reglene om forsinkelsesrente er knyttet til kravets forfall og kommer ikke til anvendelse når saksomkostninger fastsettes for behandling ved lavere rett. Ved beregningen av omkostningene for herredsretten bør det legges til grunn at den ankende part bare får dekket sine omkostninger fullt ut hvis det tas hensyn til den tid som er gått, jf. også avgjørelse inntatt i Rt-1983-127. . Lagmannsretten finner grunn til å gi en viss rentekompensasjon ved at omkostningsbeløpet for herredsretten rundes av oppover til kr 100.000,-.

For lagmannsretten er det krevet et salær på kr 94.500,-. Med rettsgebyr og de øvrige ulteggsposter er det samlede krav kr 128.075,-. Forhandlingene i retten varte i 2 dager av vanlig lengde. Saken fremtrådte i lagmannsretten i omlag samme skikkelse som i herredsretten. Det har ikke vært særlige forhold ved behandlingen for lagmannsretten som skulle tilsi et uvanlig høyt salærkrav. Lagmannsretten kan ikke se at så høye omkostninger har vært nødvendig for å få saken betryggende behandlet, jf. tvistemålsloven §176. Retten nedsetter salæret slik at det samlede saksomkostningsbeløp som tilkjennes for lagmannsretten settes til kr 105.000,-, hvorav kr 33.575,- utgjør gebyrer og utleggsposter.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. 1981-ligningen av Hans Chr. Flaaten som foretatt den 23.06.1993 er ugyldig.

Øystre Slidre kommune betaler til Hans Christian Flaaten kr 363.422 -trehundreogsekstitretusenfirehundreogtjueto - med tillegg av den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrentesats fra 10. desember 1993 inntil riktig betaling finner sted.

2. Øystre Slidre kommune betaler i saksomkostninger for herredsretten kr 100.000 - etthundretusen - og for lagmannsretten kr 105.000 - etthundreogfemtusen - til Hans Chr. Flaaten. Ved forsinket betaling påløper forsinkelsesrente med den til enhver tid gjeldende forsinkelsesrentesats.

3. Oppfyllelsesfristen er to uker fra forkynnelsen av dommen.