LE-2000-315

Instans:	Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-11-06
Publisert:	LE-2000-00315
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang:	Eidsvoll herrerdsrett Nr 99-00722 - Eidsivating lagmannsrett LE-2000-00315 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Jan Albrektsen). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ellen Holager Andenæs v/advokatfullmektig Petar Sekulic).
Forfatter:	Lagdommer Fritz Borgenholt. Lagdommer Berit Haga. Lagdommer Sverre Nyhus
Lovhenvisninger:	Ekteskapsloven (1991) §59, §73, Tvistemålsloven (1915) §174, §180, Forsinkelsesrenteloven (1976) §3, §50, Avhendingslova (1992)

Saken gjelder spørsmålet om eiendomsrett til tidligere felles bolig. Ankende part, A, er av den oppfatning at hun eier eiendommen alene, mens ankemotparten, B, mener at eiendommen er i sameie mellom partene. I tillegg hevder han å ha et vederlagskrav etter ekteskapsloven §73.

A og B ble kjent med hverandre i 1990. Begge hadde da avsluttede samboerforhold bak seg. A bodde i en leilighet på - - -, mens B bodde i sin egen rekkehusleilighet på X. Slik boligmarkedet var på den tid partene ble kjent, var Bs leilighet betydelig mindre verdt enn den påhvilende pantegjeld.

A flyttet inn i Bs leilighet sommeren 1990. Både hun og B var i fullt arbeid som henholdsvis reseptar på X apotek og som politibetjent i hundepatruljen i Oslo.

Etter en tid begynte paret å se seg om etter en annen bolig, og de var på flere visninger i distriktet. A hadde fått 150.000 kroner fra en grandtante og 100.000 kroner i forskudd på arv fra sine foreldre. Dette var penger som kunne benyttes som egenkapital. Det ble til at eiendommen - - -faret 29 på X ble innkjøpt høsten 1993 for 720.000 kroner, og skjøte ble utstedt til A. I forbindelse med kjøpet opptok hun et lån på 405.000 kroner i Pensjonsordningen for apoteketaten, og et lån i Sparebanken NOR på 130.000 kroner. Etter at omkostningene i forbindelse med kjøpet var dekket, var det således igjen en del kapital. Dette ble benyttet i forbindelse med oppussing og utbedring av eiendommen.

A og B flyttet inn i - - -faret 29 i februar 1994. Rekkehusleiligheten til B ble leiet ut for 5.000 kroner pr måned, men ble solgt i august 1994. Etter salget ble B sittende igjen med en restgjeld på ca 250.000 kroner. I tillegg hadde han et billån.

Partene giftet seg i august 1995. De har to barn. Det eldste ble født i november 1994 og det yngste i august 1996. Før de inngikk ekteskap, hadde partene ingen samboeravtale, og de opprettet heller ikke ektepakt. Gaven på 150.000 kroner fra As grandtante var imidlertid gitt som As særeie. Disse særeiemidlene utgjorde 20% av kjøpesummen for huset, og partene er enige om at 20% av husets verdi idag er As særeie.

I 1997 - det året det begynte å løpe avdrag på lånet i Pensjonsordningen for apoteketaten - foretok partene en refinansiering av gjelden. På dette tidspunkt var Bs husgjeld etter salget av leiligheten nedbetalt til 194.000 kroner. Denne gjelden og pantegjelden på - - -faret 29 ble samlet i ett lån på i alt 740.000 kroner i Sparebanken NOR. I gjeldsbrevet er A oppført som låntager, mens B er oppført som samskyldner. Lånet var noe større enn den gjelden de tilsammen da hadde på de opprinnelige tre lån.

Mens partene bodde i Bs leilighet, var det han som dekket alle utgifter knyttet til boligen. As inntekter dekket løpende utgifter til livsopphold. Etter at de flyttet til - - -faret, ble renter/avdrag og andre utgifter direkte knyttet til huset, dekket av hennes konto. B fortsatte å nedbetale på sitt huslån frem til refinansieringen i 1997. Fra det tidspunkt ble lånet i Sparebanken NOR betjent fra As konto.

A arbeidet i full stilling på X apotek frem til det første barnet ble født. Da hadde hun ett års permisjon med 80% lønn. Da hun gikk tilbake til arbeidet, var det i 60% stilling, og hun hadde også permisjon med 80% lønn i forbindelse med at barn nr to ble født. Da refinansieringen fant sted, hadde hun således en årlig inntekt på ca 152.000 kroner.

Eiendommen - - -faret 29 var ikke i spesielt god stand da den ble kjøpt, og det ble nedlagt et betydelig arbeid - både før og etter at partene flyttet inn - med å få hus og have slik de gjerne ville ha det. Det ble bl.a bygget et vindfang på ca 6 m2 med overbygget inngangsparti og ny skiferbelagt trapp. Det ble lagt keramiske fliser og varmekabler i vindfanget og varmekabler i trappen. Kjellerstuen og husets to soverom fikk nytt gulv og det ble satt inn speilgarderobe i foreldresoverommet. En vegg mellom soverommene ble flyttet. I baderommet i kjelleren ble det satt opp dusjhjørne med keramiske fliser. Veggene i stuen ble plateslått, og det ble lagt ny himling med down-lights. Utvendig ble det lagt delvis nytt tak. Garasjen, som hadde flatt tak, fikk nytt tak i samme vinkel som husets, og det ble lagt ny panel i gavlen. Det ble laget ny balkong ut fra stuen og lagt terrasse mot sydvest med levegg, rekkverk og trapp. Det ble enn videre satt opp nytt gjerde i 150 meters lengde og satt ned mellom 50 og 60 hekkplanter som de fikk av en nabo og som B selv gravet opp fra naboens tomt.

B hadde en rottweiler tjenestehund, og partene planla å drive oppdrett av slike hunder på eiendommen. B bygget derfor om en Moelven-brakke som han fraktet til eiendommen. Av brakken ble det laget hundehus med innlagt vann og det ble asfaltert en ca 100 m2 stor hundegård.

Det vesentligste av snekkerarbeidet på eiendommen ble utført av innleide snekkere, men partene selv, medlemmer av As familie og parets venner hjalp også til. Materialer ble i stor utstrekning anskaffet rimelig gjennom As far.

Arbeidene på eiendommen ble utført over flere år.

Utover lønnsinntektene hadde partene i løpet av samlivet en del andre inntekter. Oppdrettet av rottweilere ga noe inntekter, selv om partene er uenige om hvor stor nettoen fra dette var. B mottok også en tippepremie på noe over 28.000 kroner. I tillegg mottok han 20.000 kroner i forbindelse med innspilling av en reklamefilm. A fikk i alt låne ca 60.000 kroner av sine foreldre - lån som senere ble ettergitt. A solgte en bil som hun hadde fra før, og fikk 40.000 kroner for den. Hun fikk også penger av sin far slik at hun ikke hadde behov for å ta opp lån ved kjøp av en annen bil. I tillegg har faren dekket en regning på 12.000 kroner for noe av snekkerarbeidet utført på huset.

Partene ble separert i mars 1999, og A flyttet ut med begge barna. B er blitt boende i - - -faret 29. Når det sees bort fra tvisten om eiendomsretten til huset, er skiftet mellom partene gjennomført.

Det er i anledning saken avholdt takst på eiendommen den 30. september 1999. Eiendommens normale salgsverdi ble satt til 1.550.000 kroner og låneverdien til 1.350.000 kroner. Normal årsleie ble satt til 108.000 kroner. Forut for denne taksten hadde B fått foretatt en vurdering av verdien av de påkostninger som var foretatt på eiendommen og den betydning disse har hatt for eiendommens markedsverdi på tidspunktet for vurderingen.

A tok ut stevning mot B den 22. oktober 1999 og nedla slik påstand:

1. Eiendommen - - -faret 29, X, gnr. - - bnr. - - og - - tilhører A alene.

2. B dømmes til å betale til A kr 194.774,- med tillegg av 8% rente p.a. regnet fra den 19.09.97 til oppgjør skjer.

3. B gis anledning til å bruke eiendommen - - -faret 29 inntil den er solgt, mot å svare et vederlag stort kr 9.000 pr mnd. regnet fra den 01.04.99 til fraflytningsmåned/overtakelsesmåned.

4. Dersom eiendommen selges til andre enn B plikter han å fraflytte boligen senest på ny eiers overtakelsesdato, med eiendommen ryddet og rengjort samsvarende med Avhendingslovens bestemmelse.

5. B tilpliktes å erstatte sakens omkostninger til A, med tillegg av 12% rente regnet fra forfall til oppgjør skjer.

B tok til gjenmæle og nedla i tilsvaret slik påstand:

1. Eiendommen - - -faret 29, X gnr - - bnr - - og - - er i sameie mellom B og A med en eierbrøk på 50% hver.

2. Saksøkers krav om betaling av kr 194.774,- fra B avvises.

3. Saksøkers krav om vederlag for Bs bruk av eiendommen - - -faret 29 avvises.

4. A dømmes til å betale B kr 76.000,- med tillegg av 12% rente p.a. fra rettskraftig dom foreligger til betaling skjer.

5. A tilpliktes å betale sakens omkostninger til B, med tillegg av 12% rente p.a. fra forfall til betaling skjer.

Eidsvoll herredsrett avsa dom i saken den 4. februar 2000 med slik domsslutning:

1. Eiendommen - - -faret 29, X gnr - - bnr - - og - - er i sameie mellom B og A med en eierbrøk på henholdsvis 32,5% og 67,5%.

2. B frifinnes for As krav om betaling av kr 194.774,-.

3. B frifinnes for As krav om vederlag for bruk av eiendommen - - -faret 29.

4. A dømmes til å betale B kr 76 000,- med tillegg av 12% rente pa fra rettskraftig dom foreligger til betaling skjer.

5. A tilpliktes å erstatte sakens omkostninger til B med kr 25.400, med tillegg av 12% rente pa fra forfall til oppgjør skjer.

A har i rett tid anket dommen. Anken gjelder ikke krav på vederlag for bruken av eiendommen. B har tatt til gjenmæle. Hovedforhandling ble holdt i Eidsvoll 21. og 22. september 2000. Partene møtte med sine prosessfullmektiger. Det ble foretatt bevisførsel og dokumentasjon som rettsboken viser.

A har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

Innledningsvis pekes det på at når det tas hensyn til As innsats i hjemmet, må det legges til grunn at partene, så lenge de har bodd sammen, har hatt relativt lik inntekt. På tidspunktet for huskjøpet var det imidlertid en betydelig forskjell på partenes økonomiske situasjon. B hadde i realiteten en netto gjeld på 250.000 kroner - slik det viste seg da leiligheten hans ble solgt - mens A hadde en netto formue på det tilsvarende beløp.

Når det gjelder eiendommen - - -faret 29, tilhører denne i sin helhet A. Da eiendommen ble kjøpt, hadde paret ikke barn. A ønsket å investere de pengene hun hadde fått, i bolig, og hun mente at hun ville ha råd til en bolig i den prisklasse det var tale om her. Hun hadde gjennom sitt arbeide tilgang på gunstige lån i tillegg til at hun hadde 250.000 kroner i egenkapital. Vanligvis kan det ikke tillegges særskilt betydning at et lån tas opp gjennom en av samboernes/ektefellenes arbeidsgiver. Slike lån vil som regel være gunstige og partene vil utnytte dette uavhengig av formuesforholdet dem i mellom. I saken her ligger det annerledes an. På tidspunktet for huskjøpet hadde B overhodet ikke midler og var ikke kredittverdig. Av hans månedlige inntekt gikk ca 12.000 kroner til dekning av det gamle huslånet. I tillegg gikk ca 1.500 kroner med til dekning av billånet. Det kan således ikke være tvilsomt at da huset ble kjøpt, var det As eiendom. Skjøtet ga uttrykk for det som var den rettslige og faktiske realitet i saken. B solgte heller ikke sin leilighet da huset ble kjøpt, og det er As oppfatning at han ønsket å ha noe «i bakhånd». Dette viser at også han var av den oppfatning at - - -faret 29 tilhørte henne.

Etter at boligen ble kjøpt, var det hun som betjente de to huslånene, og hun dekket også alle andre utgifter som var relatert til eiendommen. Frem til lånene ble refinansiert, fortsatte B å dekke sin særgjeld. Det han hadde av disponible midler etter at særgjeld var betjent, gikk til ordinært forbruk.

I tillegg til dette kommer at A fikk midler, både direkte og indirekte, av sin far med i alt 112.000 kroner. Hennes familie nedla også et betydelig arbeid på eiendommen, og mye av materialene til oppgraderingen og vedlikeholdet fikk de rimelig på grunnlag av hennes fars almenningsrett.

Etter at partenes samlede gjeld ble refinansiert i 1997, var det A som dekket utgiftene knyttet til det nye lånet - d.v.s. at hun betalte på så vel gjelden som stammet fra huskjøpet som på Bs særgjeld. Samtidig fortsatte hun å dekke de andre utgiftene knyttet til boligen. Det var også hun som fortsatte å stå som eier av eiendommen i ligningsmessig sammenheng.

Etter at det var foretatt refinansiering og frem til separasjonen har A i realiteten nedbetalt ytterligere 20.000 kroner på Bs særgjeld gjennom sin betjening av gjelden til Sparebanken NOR. Det at man refinansierte partenes forskjellige lån, medførte ikke at gjelden ble fellesgjeld. Da måtte A i tilfellet ha ment å gi sin mann en gave - d.v.s. en gave på halvparten av det som på det tidspunkt var hans særgjeld. En slik gave har hun ikke ment å gi ham. I perioden fra refinansieringen og til den faktiske separasjon betalte B etter As oppfatning heller ikke det han skulle til det felles underhold.

A bestrider at inntekten fra hundeholdet i sin helhet tilskrives B. Hun deltok like aktivt som han når det gjaldt oppdrettet, og hun peker forøvrig på at det var store utgifter knyttet til oppdrettet, slik at bruttoinntekten ikke kan legges til grunn som inntekt.

Den del av det refinansierte lån som stammer fra Bs boliggjeld etter salget av hans leilighet, er fremdeles hans særgjeld. Refinansieringen innebar utelukkende at Bs særgjeld skulle sikres, slik at vilkårene ble bedre. Refinansieringen innebar ingen sammensmeltning av partenes økonomi.

A eier således hele eiendommen, og all gjeld, bortsett fra Bs særgjeld, er As gjeld.

Dersom lagmannsretten, i likhet med herredsretten, finner at eiendommen ligger i sameie, er herredsrettens resultat når det gjelder sameiebrøken, gal. Herredsretten har bare sett hen til situasjonen på kjøpstidspunktet. Imidlertid må det også tas hensyn til at A har betjent lånet på eiendommen hele tiden. I hvert fall 85-90% er hennes del av det som eventuelt ligger i sameie. Det er da også tatt hensyn til at B, etter at han ble kvitt det vesentligste av sin særgjeld, formodentlig har bidratt i større grad enn tidligere til det felles underhold.

Dersom B eier 32,5% av eiendommen, er en tilsvarende andel av den gjeld som overstiger hans særgjeld, også hans gjeld.

Når det gjelder Bs vederlagskrav, bestrides dette.

Bs standpunkt innebærer at han for sitt arbeid og eventuelle økonomiske bidrag får godtgjørelse to ganger - både i form av medeierskap og i form av vederlag.

Dernest vises det til at for at han skal ha krav på vederlag etter ekteskapsloven §73, må han i vesentlig grad ha bidratt til å øke As særeiemidler. Det er ikke situasjonen her. Bs innsats på eiendommen har i det vesentlige hatt preg av vanlige vedlikeholdsarbeider og ikke utbedringer. Arbeidene har ikke ført til en slik vesentlig verdiøkning at det kan kreves vederlag i As særeiedel.

Frem til refinansieringen i 1997 betalte A alle omkostninger knyttet til huset, jf foran. B bodde i denne perioden i realiteten gratis. På denne bakgrunn økes vesentlighetskravet til innsatsen for at det skal bli tale om vederlag.

Det anslag vedrørende arbeidenes betydning for eiendommens verdi i dag, og som ligger til grunn for kravet, er feilaktig og legger - også feilaktig - til grunn at verdistigningen på fast eiendom i området har vært ca 60% i perioden. I realiteten har verdistigningen vært høyere.

I tillegg kommer at nesten alt det som er omtalt i «taksten» ble utført før partene flyttet inn og ble betalt av det likvide overskudd A hadde da eiendommen ble kjøpt. Det gjenstår bare små og få poster som det eventuelt skal gis vederlag for. Dersom det skal gis vederlag, må det bli vesentlig mindre enn det beløp herredsretten kom til.

A har nedlagt slik påstand:

Ad eiendomsrett:

Prinsipalt:

1. Eiendommen - - -faret 29, X, gnr. - -, bnr. - - og - - tilhører A.

Subsidiært:

2. Eiendommen - - -faret 29, X, gnr. - -, bnr. - - og - - er i sameie mellom A og B med slik eierbrøk som retten måtte fastsette.

Ad særgjeld:

Prinsipalt:

3. B er alene ansvarlig for inntil kr 194.774,- av den gjeld som hviler på eiendommen - - -faret 29, X under lånenr. 15908023436, med tillegg av 8% rente p.a. regnet fra 19.09.97 til oppgjør skjer.

Subsidiært:

4. B er alene ansvarlig for kr 175.000 av den gjeld som er omtalt i denne påstands pkt. 3.

Ad vederlagskrav:

5. A frifinnes for vederlagskrav fra B.

Ad saksomkostninger:

6. A tilkjennes sakens omkostninger for herredsrett og lagmannsrett, med tillegg av lovlig rente fra forfall til oppgjør skjer.

B har sammenfatningsvis gjort gjeldende:

A krever i realiteten skjevdeling etter ekteskapsloven §59 første ledd. Det er da et krav om at verdien av det formuesgodet som skal holdes utenfor delingen, klart kan føres tilbake til A og som hun enten hadde da ekteskapet ble inngått eller som hun senere ervervet ved arv eller gave. Ved ekteskapets inngåelse var det gått to år siden huset ble kjøpt, partene hadde hatt felles økonomi i fem år, og verdien av eiendommen kan ikke klart føres tilbake til A.

Når det gjelder eiendomsretten til - - -faret 29, vises det innledningsvis til at det er de samme ervervsprinsipper som gjelder for ugift som for gift samliv. Medeiendomsrett kan erverves direkte eller indirekte, og her er det tale om indirekte erverv. Det bestrides ikke at formaliteter som skjøte, oppføring i selvangivelsene og fra hvilken konto lånet er nedbetalt, har betydning, men det er ikke avgjørende. Utgangspunktet for vurderingen av eiendomsretten er at et samboerskap og et senere ekteskap er en økonomisk fellesskapsordning der den reelle innsats er avgjørende - særlig når det gjelder den felles bolig.

Bs inntekt som polititjenestemann har ligget på mellom 230.000 og 270.000 kroner pr år i den tid samlivet varte. Han har i tillegg hatt en viss inntekt - i alt 90.500 kroner fra salg av hvalper. Selv om begge parter er oppført i salgskontrakten som selgere ved hvalpesalg, var hundeoppdrettet Bs særinteresse, og det var han som var mest engasjert i virksomheten. I tillegg vises det til Bs inntekter fra en filminnspilling og fra tipping. Selv om han slet med betydelig særgjeld de første årene, har han fullt ut bidratt til familiens underhold.

B hadde under samlivet ingen andre investeringer enn det som gikk til huset, i tillegg til nedbetalingen av gjeld. Han har hele tiden bidratt med sin økonomi og sin arbeidsinnsats slik at det foreligger et indirekte erverv av eiendomsrett fra hans side. Eiendommen var et sameie mellom partene allerede før de giftet seg. Ervervet var et felles prosjekt. Partene ønsket seg et større sted å bo, og de ville gjerne ha stor tomt, bl.a av hensyn til hundeholdet. - - -faret 29 var en eiendom i relativt dårlig stand, men B mente at han kunne gjøre mye ut av den ved egen innsats. Det har han også gjort, og det vises til den fremlagte verdivurdering.

At eiendommen ligger i sameie vises også av det faktum at A da konflikten mellom partene oppsto, ikke hevdet at eiendommen var hennes alene.

Dersom retten finner at eiendommen - utover det som er As særeie - ligger i sameie mellom partene, er utgangspunktet at hver av ektefellene eier like meget.

Under enhver omstendighet må unntaksbestemmelsen i ekteskapsloven §59 annet ledd komme til anvendelse her. Med Bs innsats økonomisk vil det være åpenbart urimelig om hele eiendommen skal holdes utenfor delingen og anses for i sin helhet å være As. Det må også sees hen til begge barnas sterke tilknytning til eiendommen.

Når det gjelder det restlån som B heftet for da leiligheten ble solgt, gikk denne gjelden over fra å være hans særgjeld til å bli fellesgjeld da ektefellenes samlet sine lån i ett i september 1997. Den opprinnelige særgjelden til B var ikke bare hans problem. Den var begges problem fordi den hadde betydning for deres felles økonomi. Det var forøvrig ikke behov for å få sikret dette lånet, fordi det allerede var sikret med 1. prioritets pant i Bs foreldres hus.

Det særlige grunnlag som må foreligge for at A skal anses forpliktet i forhold til kreditor for Bs opprinnelige særgjeld, foreligger. Hun er oppført som låntager for gjeldsbrevet fra september 1997. Hun er imidlertid også ansvarlig partene i mellom som følge av at det nye lånet førte til en forbedret fellesøkonomi - hvilket var hensikten.

Når det gjelder vederlagskravet, anføres at ekteskapsloven §73 ikke krever at det skal foreligge en vesentlig verdiøkning av særeiemidlene for at den annen ektefelle skal kunne kreve vederlag. Det kreves at man i vesentlig grad har bidratt til den verdiøkning som faktisk har funnet sted.

Et slikt bidrag har B gitt - både ved innsats for forbedring av eiendommen og ved det vanlig vedlikehold. Det er nemlig galt at vedlikehold ikke kan vektlegges. Bare det faktum at man bidrar til at den annen ektefelles særeie ikke reduseres i verdi, innebærer at man medvirker.

Det fastholdes at den verdivurdering av eiendommen og betydningen av arbeidene som er utført på den, i hovedsak er riktig. Det er påfallende at A ikke har bedt om en alternativ vurdering dersom hun i utgangspunktet mente at den fremlagte vurdering var gal.

B har nedlagt slik påstand:

1. Eidsvoll herredsretts dom stadfestes.

2. A tilpliktes å erstatte sakens omkostninger for lagmannsrett, med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, fra forfall til oppgjør skjer.

Lagmannsretten er kommet til et noe annet resultat enn herredsretten, og har på noen punkter delt seg i et flertall og et mindretall.

Lagmannsretten behandler først spørsmålet om Bs særgjeld.

Det er spørsmål om den gjeld som B bragte med seg inn i ekteskapet ved refinansieringen av partenes forskjellige lån i september 1997, gikk over til å bli en del av fellesgjelden. Ved refinansieringen ble den økonomiske belastningen for familien vesentlig redusert, og dette gjaldt ikke bare sett i forhold til vilkårene på særgjelden, men også i forhold til de opprinnelige huslån. I sine forklaringer for lagmannsretten etterlot begge parter det inntrykk at de ikke hadde reflektert over konsekvensene av refinansieringen i forhold til spørsmålet særgjeld/fellesgjeld. Det man hadde i tankene, var behovet for å redusere de månedlige utgifter.

Partene har ikke fordelt betaling av renter og avdrag seg i mellom, og A har etter det opplyste ført lånet og de betalte renter opp i sine selvangivelser. Det siste har flertallet ikke kunnet tillegge vekt i forhold til spørsmålet om eiendomsretten til - - -faret 29, jf nedenfor. Det er imidlertid et moment som trekker i retning av at A ikke har vurdert noe av gjelden som Bs særgjeld.

En overføring av Bs gjeld fra å være særgjeld til å bli fellesgjeld, ville imidlertid i realiteten representere en gave fra A til B på halvparten av lånebeløpet. Det synes etter bevisførselen klart at partene manglet gavehensikt. Gaver mellom ektefeller av det slag det her er tale om, blir dessuten bare gyldige - også ektefellene imellom - dersom de inngås ved ektepakt, jf ekteskapsloven §50. Ektepakt er ikke inngått mellom partene her. Lagmannsretten finner således enstemmig at den del av huslånet som refererer seg til Bs opprinnelige gjeld, fremdeles er hans særgjeld. Partene er enige om at dette beløpet i dag er 174.000 kroner. A har prinsipalt krevet B for det beløp som var hans særgjeld da refinansieringen fant sted, 194.000 kroner. Lagmannsretten finner imidlertid at det som er nedbetalt på særgjelden siden den tid, ikke kan inngå i refusjonskravet. Nedbetalingen av gjelden - herunder særgjelden - har vært et element i husholdningens løpende drift, og har vært dekket på linje med andre utgifter familien har hatt.

B har i medhold av ekteskapsloven §73 krevet vederlag for verdiøkningen i den del av eiendommen som er As særeie.

Eiendommen er i dag taksert til 1.550.000 kroner. Det er ikke fremsatt innvendinger mot denne taksten. Ca 20% av verdien, som er å anse som As særeie, utgjør således ca 310.000 kroner.

Etter ekteskapsloven §73 kan den ektefelle som «i vesentlig grad» har medvirket til å øke midler som er den andre ektefelles særeie, tilkjennes vederlag fra denne ektefellen. Verdiøkningen kan ha kommet gjennom bidrag til familiens underhold, gjennom arbeid eller på annen måte.

Lagmannsretten har lagt til grunn at B har nedlagt et betydelig arbeid på eiendommen. Det har vært anført at dersom hans arbeid har gitt ham medeiendomsrett, vil en tilkjennelse av vederlag føre til at han får betalt to ganger for den samme innsatsen. Lagmannsretten kan ikke se at dette er en riktig betraktningsmåte. Gjennom sin innsats har han øket verdien av så vel fellesdelen - enten denne ligger i sameie eller ikke - som av særeiedelen.

B har fremlagt en «Verdiberegning» utført av tømmermester og ingeniør Trond Nygård. Siktemålet med denne beregningen har vært å få et anslag på hvor stor del av den verdiøkning som har funnet sted for eiendommens vedkommende som skyldes den generelle prisstigning, og hvor stor del som skyldes påkostninger, tilbygg og omgjøringer av betydning for markedsverdien. Den markedsmessige verdien av påkostningene er satt til 380.000 kroner, eller til 55,2% av den verdistigning som har vært på hele eiendommen i forhold til kjøpesummen. Det synes åpenbart at den verdistigning som - - -faret 29 har hatt siden eiendommen ble kjøpt i 1993, ikke alene skyldes generell prisstigning i markedet, men at det også må skyldes den oppgradering av eiendommen som har funnet sted. Det er ikke mulig for lagmannsretten å foreta en selvstendig vurdering av forholdet mellom de to faktorer, og lagmannsretten finner å måtte legge Nygårds beregning til grunn. Det vises i den forbindelse til at A ikke har fremlagt noen alternativ vurdering, men har nøyet seg med å hevde av den fremlagte beregning er uriktig uten at dette er nærmere underbygget.

Verdien av påkostningene til 380.000 kroner gjelder hele eiendommen. Av dette anses 20% å falle på As særeie, d.v.s. 76.000 kroner. Lagmannsretten - så vel flertallet som mindretallet - har lagt til grunn at begge ektefeller har bidratt til oppgraderingen av eiendommen, jf nedenfor, og det er da ikke mer enn halvparten av verdiøkningen på særeiedelen som skyldes B, d.v.s. 38.000 kroner.

Det er et vilkår for å bli tilkjent vederlag etter ekteskapsloven §73 at man i vesentlig grad har bidratt til å øke den annens særeie. Bs bidrag representerer halvparten av 55%, d.v.s. 27,5% av verdistigningen på As særeie. Lagmannsretten finner enstemmig at dette må betraktes som et vesentlig bidrag, og finner at B må tilkjennes 38.000 kroner av A.

Lagmannsretten har ved avgjørelsen av spørsmålet om eiendomsretten til - - -faret 29 og til

spørsmålet om skjevdeling, delt seg i et flertall og et mindretall.

Flertallet, lagdommerne Borgenholt og Haga, skal bemerke:

Det kan ikke kan tillegges betydning at B ikke solgte sin rekkehusleilighet da huset i - - -faret ble kjøpt. Det faktum at han beholdt leiligheten, hadde utelukkende sammenheng med eiendomsmarkedet på den tiden. Det var ikke uttrykk for at han ønsket å ha noe «i bakhånd» dersom forholdet mellom partene skulle skjære seg. Heller ikke kan det ses som et uttrykk for at han ville beholde egen eiendom fordi han mente - - -faret 29 tilhørte A alene.

Når det forøvrig gjelder eiendomsretten til - - -faret 29, legger flertallet, som mindretallet, til grunn at det var As økonomiske bidrag gjennom gaven og forskuddet på arv på henholdsvis 150.000 og 100.000 kroner som gjorde det mulig å gå til innkjøp av eiendommen i - - -faret. At hun skaffet de nødvendige lån, herunder et gunstig lån i Pensjonsordningen for apoteketaten, var - sett på bakgrunn av Bs vanskelige økonomiske situasjon på dette tidspunkt - sannsynligvis også en nødvendig forutsetning for eiendomskjøpet.

Formalitetene rundt kjøpet trekker i retning av at det var A som ble eier av eiendommen da huset ble kjøpt. Det vises til at huset ble tilskjøtet henne og til at låneopptakene ble gjort i hennes navn alene i tillegg til at hun skaffet egenkapitalen. Senere innbetalinger på lånene er også gått fra hennes konto.

Selv om de formelle forhold rundt eiendomskjøpet må tillegges vekt ved vurderingen av eiendomsretten, er de ikke avgjørende. Lagmannsrettens flertall legger til grunn at begge parter - da - - -faret 29 ble kjøpt - var av den oppfatning at B, når hans rekkehusleilighet var solgt, skulle bidra ytterligere økonomisk til at partene kunne sitte med eiendommen. Dette var en forutsetning for kjøpet. Flertallet finner det klart at A ikke med sin inntekt alene kunne bekoste renter og avdrag på lånene hvis hun også skulle dekke i hvert fall et minimum av omkostningene ved den alminnelige husholdning. Flertallet understreker at dette også gjelder selv om det tas hensyn til As arbeidsinnsats i forhold til omsorgen for de to barna som paret etter hvert fikk.

I tillegg kommer at huset da det ble kjøpt, ikke var i en slik forfatning at partene ville være tilfreds med det etter den alminnelige oppussing som fant sted før innflytting. Det var en klar forutsetning at B på sikt måtte nedlegge et betydelig arbeid for at eiendommen skulle bli i tilfredsstillende stand som bolig for dem. Hvorvidt - - -faret 29 likevel var As alene på det tidspunkt kjøpet fant sted, finner ikke flertallet grunn til å ta standpunkt til, idet flertallet er kommet til at B under enhver omstendighet ble medeier i eiendommen gjennom såkalt indirekte erverv.

B utførte gjennom årene som fulgte, det omfattende arbeidet på eiendommen som flertallet legger til grunn var en forutsetning for kjøpet. Riktignok ble meget av snekkerarbeidet utført av innleiet hjelp, men en del snekkerarbeid gjorde B selv. I tillegg utførte han det meste av det andre arbeidet - både inne og ute. Flertallet legger til grunn at hans arbeid har hatt en vesentlig betydning for eiendommens verdi i dag, jf foran om vederlagskravet.

Flertallet finner også at B har bidratt økonomisk når det gjelder eiendommen, i minst like stor grad som A. Det vises herunder til det som er uttalt nedenfor vedrørende skjevdelingskravet.

Partene er således etter flertallets syn sameiere for den del av eiendommen som ikke inngår i As særeie.

I tilknytning til spørsmålet om eiendomsrett bemerker flertallet også at det faktum at Bs kreditorer ikke har søkt å ta utlegg i - - -faret 29, ikke i seg selv kan tillegges betydning i retning av at eiendommen på noe tidspunkt var As eneeie. Det kan heller ikke holdes mot B at han ikke har krevet sitt medeierskap i eiendommen formalisert på noen måte.

Flertallet drøfter etter dette As krav på skjevdeling.

Etter bestemmelsen i ekteskapsloven §59 første ledd kan midler som klart kan tilbakeføres til den ene ektefellen, holdes utenfor delingen.

Av fellesmidler er det beløpet som svarer til de 100.000 kronene (As forskudd på arv) av egenkapitalen som klart kan tilbakeføres til A, og som således kan skjevdeles. En slik skjevdeling finnes ikke å være urimelig, jf §59 annet ledd.

A har imidlertid krevet skjevdeling også av andre midler hun mener å ha bidratt med på en slik måte at det faller inn under §59 første ledd. Flertallet finner imidlertid ikke grunnlag for skjevdeling utover det som svarer til hennes arveforskudd og skal begrunne dette nærmere:

Innledningsvis vises det i denne forbindelse igjen til at kjøpet av huset i - - -faret 29 var et felles prosjekt for partene. De delte den oppfatning at huset skulle være deres hjem fremover, og begge hadde til hensikt å bidra både økonomisk og praktisk til å oppgradere og sette eiendommen i stand - inne og ute. Det var også dette som skjedde. Det partene hadde av tilgjengelige midler - og krefter - nedla i eiendommen.

Innbetalingene på huslånene og det senere refinansierte lån, har skjedd fra As konto. Dette har flertallet ikke sett som avgjørende i forhold til As prinsipale påstand om eneeiendomsrett til - - -faret 29. Det kan heller ikke tillegges avgjørende vekt i spørsmålet om skjevdeling. Hvorledes familiens utgifter fordeles internt mellom samboerne/ektefellene vil ofte være et praktisk spørsmål. Når det gjelder innbetalinger på de to opprinnelige lån, fremgår det forøvrig av de fremlagte dokumenter at långiver hadde rett til trekk i lønn, hvilket tilsier at betalingen kom til å skje fra As konto. Det vises også til at B rent faktisk har bidratt økonomisk på vanlig måte til familiens underhold i tiden etter at han ble kvitt det vesentlige av sin gamle boliggjeld. Med den lønnsinntekt han hele tiden har hatt, synes det klart at han har «dratt sin del av lasset», herunder gjort det mulig å betjene lånet. Det vises til at både det opprinnelige lånet i Sparebanken NOR og det refinansierte lånet samme sted var annuitetslån, slik at det foruten renter er betalt noe avdrag.

Flertallet kan heller ikke gi A medhold i at de midler som hun gjennom sin far har bidratt med i form av ettergitte lån, dekning av regninger m.v., fører til at hun kan få medhold i et krav om skjevdeling utover det som er lagt til grunn foran. Begge parter har påberopt seg inntekter av forskjellig art som har gått til utgifter forbundet med eiendommens oppgradering. Flertallet kan ikke se at det i denne sak har betydning hvem av partene som har bidratt med mest i kroner og øre. På bakgrunn av lønnsinntektene er det forøvrig ikke usannsynlig at dette er B fra det tidspunkt han fikk solgt sin rekkehusleilighet - i august 1994. Mens ekteskapet besto har imidlertid begge sett eiendommen som et felles prosjekt som de bidro til etter evne og muligheter, og flertallet sitter etter bevisførselen igjen med det klare inntrykk at det her har vært en familie der medlemmene i utstrakt grad har hjulpet hverandre både økonomisk og praktisk. Dette gjelder også B som på samme måte som andre familiemedlemmer har vært med å gi en hjelpende hånd der det var behov for det - ikke bare på egen eiendom. Det er også i lys av dette man må se de midler som As foreldre bidro med.

I tillegg til As særeiemidler på 150.000 kroner er det således bare verdien svarende til 100.000 kroner av egenkapitalen som skal holdes utenfor delingen. Av kjøpesummen på 720.000 kroner utgjør 250.000 kroner 35% . Differansen, 65% av eiendommen, skal deles likt på partene. Det vises til at det ved sameie er slik at dersom det ikke er holdepunkter for noe annet, eier hver sameier lik del av sameiet. Det er ikke holdepunkter for en annen løsning her.

Etter dette finner flertallet at Bs andel av - - -faret 29 er 32,5% av eiendommen.

Mindretallet, lagdommer Nyhus, er kommet til et annet resultat enn flertallet når det gjelder eiendomsrett og skjevdeling.

Mindretallet tar først standpunkt til eierforholdet til - - -faret 29.

Mindretallet peker på at utgangspunktet i samboerforhold er at den part som fremstår som kjøper av en bolig også er den reelle eier av boligen partene i mellom. Det vises til Rt-1999-177 og Rt-1984-497, til Kirsti Strøm Bull, Ugifte samliv 1990 side 31 og til Tone Sverdrup: Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv 1999 s 142 andre avsnitt.

Det var A som inngikk avtale om kjøp av eiendommen, det var hun som underskrev dokumentene og det var hun som betalte kjøpesummen inkludert de omkostningene som kjøper må dekke. A finansierte kjøpesummen på 720.000 kroner ved de midler hun tidligere hadde mottatt i arv og gave og gjennom de to låneopptak hun foretok. Til sammen hadde A 785.000 kroner til disposisjon til kjøpet. Det som ikke gikk med til dekning av kjøpesum og omkostninger til kjøpet, ble brukt til oppussing/ombygging.

Kjøpet av boligen var et felles prosjekt i den forstand at også B var interessert i kjøpet og hadde innflytelse på valg av bolig. Han var også med på visninger. Mindretallet legger imidlertid til grunn at Bs interesse og innflytelsen på kjøpet ikke var større enn det den normalt vil være når to samboere skal flytte sammen til ny bolig.

A må anses som reell eier av boligen også mellom partene da den ble kjøpt. B har ikke på noen måte bidratt til kjøpet på en slik måte at boligen helt eller delvis kan anses ervervet i fellesskap. Det er ikke tilstrekkelig til å etablere sameie at ervervet var et fellesprosjekt. Dersom B ble sameier da boligen ble kjøpt, ville det også hatt som konsekvens at hans kreditorer ville kunne tatt utlegg i hans sameieandel.

Spørsmålet blir så om det senere under samlivet har inntrådt forhold som tilsier at boligen har gått over fra å være As eneeie til å bli i sameie mellom partene.

A var den som betalte terminbeløpene på lånene fra sin konto. Det største lånet var på 405.000 kroner og var tatt opp i Pensjonsordningen for apoteketaten. Som reseptar hadde hun lånemulighet der. Lånebetingelsene hun fikk var rimelige ved at lånet var avdragsfritt i 3 år og hadde en gunstig rente. A betalte også i det alt vesentlige også alle andre utgifter direkte knyttet til boligen. Boligen er i alle år ført på hennes selvangivelse og det er hun som har fått fradrag for renteutgiftene.

Når det gjelder de løpende utgifter i fellesskapet som utgifter til mat, klær, fritidssysler, reiser mm og hundeoppdrett som partene drev, legger mindretallet, på samme måte som flertallet, til grunn at partene har deltatt etter evne. Ingen av partene har lagt seg opp egne midler under samboerforholdet/ekteskapet eller brukt egne midler av betydning til anskaffelse av egne ting eller egne interesser. Partenes inntekter i full stilling var relativt like, men i den grad A hadde redusert stilling skyldtes det omsorgen for to små barn. Partene hadde adskilt økonomi i den forstand at de ikke disponerte hverandres konti.

Etter at eiendommen ble kjøpt, nedla partene et betydelig arbeid i boligen. Ombyggingen/ oppussingen ble delvis finansiert ved et «overskudd» A hadde da hun kjøpe boligen på om lag 48.000 kroner, et lån hun mottok fra sine foreldre på 100.000 kroner og 40.000 kroner som hun fikk frigitt da hun solgte en bil som var hennes. As lån fra foreldrene ble senere ettergitt. B på sin side mottok en tippepremie på omlag 28.000 kroner og hadde inntekter på 20.000 kroner for innspilling av en reklamefilm. As far dekket også en regning for snekkerarbeid på 12.000 kroner. Sammen hadde partene noe inntekter fra hundeoppdrett.

Etter mindretallets vurdering er det sannsynlig at As finansieringsbidrag til arbeidet på boligen har vært noe større enn Bs. På den annen side legger mindretallet til grunn at B har nedlagt et betydelig faktisk arbeid på eiendommen. Mindretallet legger til grunn at partene i sum - økonomiske og praktisk - har bidratt like mye til ombyggingen/ oppussingen av boligen.

Spørsmålet blir etter dette om B på en indirekte måte har bidratt slik at han kan sies å ha blitt medeier i eiendommen. Konkret blir det spørsmål om B gjennom sin dekning av fellesutgifter eller gjennom sin arbeidsinnsats på boligen har frigjort tid og/eller kapital for A på en slik måte at han kan sies å ha bidratt til ervervet av eiendommen. I denne vurderingen skal alle de bidrag som B har gjort frem til samlivsbruddet, tas i betraktning.

Når det gjelder spørsmålet om i hvilken grad B har bidratt økonomisk, blir spørsmålet om i hvilken grad B har kunnet bidra, sentralt. Mindretallet viser her til at B da - - -faret ble kjøpt høsten 1994, hadde en gjeld på om lag 1 mill. kroner som bl.a hadde sikkerhet i hans tidligere leilighet. Leiligheten hadde fungert som partenes felles bolig etter at de ble samboere i 1990. Årsaken til at Bs leilighet ikke ble solgt, var at den var overbeheftet og at han ved et salg i 1994 ville sitte igjen med en betydelig gjeld. I tillegg hadde B også et billån som han betalte omlag 1.500 kroner på pr måned.

Etter mindretallets syn er det ikke sannsynliggjort at B så lenge han hadde en gjeld på 1 mill. kroner pluss billånet, hadde økonomisk mulighet til noe indirekte bidrag til dekning av fellesutgiftene ut over den normal andel av fellesutgiftene som han som samboer måtte ha ansvaret for. Etter mindretallets syn er det en forutsetning for at et indirekte bidrag i form av betaling av fellesutgifter kan anses som et eget stiftelsesgrunnlag, at bidraget overstiger det som ut fra en normal fordeling skal betales av hver av samboerne.

Etter at Bs leilighet var solgt, satt han tilbake med en restgjeld etter boliglånet på 254.000 kroner. B hadde eneansvaret for denne gjelden overfor sin kreditor frem til 1997 da partene refinansierte As boliglån og Bs restgjeld til et felleslån på 740.000 kroner. B forklarte for lagmannsretten at han mente han totalt hadde bidratt like mye som A, men at han heller ikke hadde bidratt noe mer enn henne.

Et sameie for B i - - -faret 29 kan bare anses etablert ved at hans eventuelle sameieandel direkte eller indirekte knyttes opp mot et felles internt ansvar for boliggjelden. Mindretallet mener B ut fra ut fra den særgjelden han hadde, bare hadde økonomisk mulighet til indirekte bidrag knyttet opp mot en andel av boliggjelden.

Mindretallet legger til grunn at både A og Bs respektive inntekter, i det vesentlige er brukt til betjening av hhv boliglånet og særgjelden. Når det hensyntas at det ene boliglånet på opprinnelig 405.000 kroner var avdragsfritt de første 3 år, er det vanskelig å se at B har hatt vesentlig mer å bidra med til fellesskapet enn A. I tillegg kommer det moment at i den grad B har bidratt, så har hans indirekte bidrag bestått i at A har kunnet betale renter på boliggjelden. Det fremgår av Rt-1984-497 på side 503 at renteutgifter må regnes som husleieutgift og således må anses som en del av fellesutgiftene.

Etter mindretallets syn må bidraget, siden det skjer indirekte, være av en viss størrelse og vare over et lengre tidsrom for at man kan konstatere medeiendomsrett og derigjennom felles internt gjeldsansvar, jf Tone Sverdrup Stiftelse av sameie i ekteskap og ugift samliv side 175 første avsnitt.

Mindretallet kan ikke se at Bs indirekte økonomiske bidrag alene har gitt grunnlag for å etablere sameie i boligen. Mindretallet viser til Bs begrensete muligheter til å bidra økonomiske utover det som han som en del av fellesskapet var forpliktet til og til det forhold at det hans indirekte økonomiske bidrag har gått til er å frigjøre As midler til å betale renteutgiftene på boliglånet og ikke til å betale avdrag.

Før mindretallet konkluderer på spørsmålet om medeiendomsrett på grunnlag av indirekte bidrag til boliglånet, må betydningen av Bs praktiske innsats i forbindelse med ombyggingen/oppussingen vurderes som eventuelt grunnlag for indirekte erverv av boligen.

Mindretallet legger til grunn at B har lagt ned et betydelig faktisk arbeid på eiendommen ved ombyggingen/oppussingen. Mindretallet finner det imidlertid svært vanskelig å vurdere omfanget av dette arbeidet opp mot det forhold at partene i den tiden arbeidet fant sted også hadde to mindreårige barn. B har for lagmannsretten gitt uttrykk for at partene i sum bidro like mye.

Etter en totalvurdering finner ikke mindretallet etter dette at Bs indirekte bidrag til betjening av As boligjeld eller hans arbeid på boligen, vurdert hver for seg eller samlet, har vært av et slikt omfang at det gir grunnlag for etablering av et sameie i boligen. I en totalvurdering av dette spørsmålet er det for mindretallet et moment at situasjonen for B/ A ikke har vært vesentlig annerledes enn det som er normalsituasjonen i samboerforhold når det i utgangspunktet er den ene som har kjøpt og finansiert boligen dels i form av egenkapital og dels i form av egen lån og er den som rent faktisk har betalt alle vesentlige utgifter ved boligen.

Mindretallet viser også til avgjørelse i Rt-1999-177 der det også var spørsmål om det var etablert sameie mellom samboere og senere ektefeller i en boligeiendom som var brakt inn i samboerforholdet, mens de var samboere, av den ene samboeren. Høyesterett kom til at det var den samboeren som hadde finansiert hele boligen som også var den som hadde brakt leiligheten inn i samboerforhold og som derfor også var den reelle eier da kjøpet fant sted. I tilknytning til spørsmålet om samboeren senere var blitt sameier uttalte Høyesterett at «Når situasjonen etter mitt syn er at det var B som brakte leiligheten inn i samboerforholdet, skal det atskillig til for at den senere kan anses for å være gått over til å ligge i sameie mellom partene.»

I tillegg kommer som et moment at det er en svært liten del - om noen - av boliggjelden som rent faktisk er nedbetalt. Mindretallet nevner også at B hadde et samboerforhold bak seg. Det er ikke noe som tyder på at B på noe tidspunkt har ment at han skulle være sameier i boligen eller at han har gitt utrykk for et ønske om å bli det. I så fall burde B på bakgrunn av tidligere erfaring med oppgjør etter samboerforhold på en eller annen måte tatt dette opp med A før samlivsbruddet

Mindretallet konkluderer etter dette med at A eier eiendommen alene under samboerforholdet og at ekteskapet i august 1995 eller forhold senere, ikke har endret på det.

A har videre etter ekteskapsloven §59 krevd skjevdeling av verdien av boligen. B har med henvisning til §59 annet ledd hevdet at det ikke er grunnlag for skjevdeling.

Etter mindretallets syn er det ikke grunnlag for å gjøre unntak fra hovedregelen etter bestemmelsens annet ledd. Unntak kan bare gjøres dersom anvendelsen av første ledd vil føre til «... et åpenbart urimelig resultat». Det skal etter bestemmelsen særlig legges vekt på «..ekteskapets varighet og ektefellenes innsats for familien». Ordlyden og forarbeidene tilsier at bestemmelsen er ment som en snever unntaksregel. Det fremgår også av rettspraksis, jf Rt-1999-177.

Ekteskapet varighet tilsier ikke at skjevdeling vil føre til et åpenbart urimelig resultat siden partene ble separert etter bare 4 1/2 års ekteskap. For øvrig legger mindretallet til grunn at ektefellenes innsats totalt sett for fellesskapet i det store og hele har vært likelig fordelt. Det er ellers ikke anført andre konkrete momenter for skjevdeling hvoretter mindretallet har kommet til at A har krav på skjevdeling etter §59 første ledd.

Når det gjelder eiendomsretten til - - -faret 29 og hvilken verdi som kan skjevdeles, blir dom å avsi i samsvar med flertallets syn.

Anken fra A har ikke vært forgjeves, idet Bs vederlagskrav er redusert fra 76.000 til 38.000 kroner. I tillegg har lagmannsretten gitt A medhold i den subsidiære påstand vedrørende Bs særgjeld. For lagmannsretten skal saksomkostningsspørsmålet da avgjøres etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §174 første ledd, idet saken er delvis vunnet, delvis tapt. Vilkårene for å benytte §174 annet ledd er ikke tilstede.

Saksomkostningene for herredsretten skal avgjøres etter det resultat lagmannsretten har kommet til. På denne bakgrunn må hver av partene bære egne omkostninger også for herredsretten, jf tvistemålsloven §174 første ledd.

Domsslutning:

1. Eidsvoll herredsretts dom, domsslutningens pkt 1, stadfestes.

2. B er alene ansvarlig for kr 174.000.- - etthundreogsyttifiretusen 0/100 kroner - av den gjeld som hviler på eiendommen - - -faret 29, gnr - - bnr - - og - - i Ullensaker, under lånenr 1590- - - - - - -.

3. A dømmes til å betale til B kr 38.000.- - trettiåttetusen 0/100 kroner - med tillegg av den rente som er fastsatt i medhold av forsinkelsesrenteloven §3 første ledd 1. punktum, fra forfall til oppgjør skjer.

Hver av partene bærer sine omkostninger for herredsrett og lagmannsrett.