Instans: Eidsivating lagmannsrett - Dom
Dato: 2001-11-30
Publisert: LE-2001-00628
Stikkord: Restaurantvold, Legemsbeskadigelse, Nødverge, Straffutmåling
Sammendrag:
Saksgang: Sør-Østerdal herredsrett Nr 01-00359 M - Eidsivating lagmannsrett LE-2001-00628.
Parter: Den offentlige påtalemyndighet (Aktor: Statsadvokat Ole Bjarne Hagen) mot A (Forsvarer: Advokat Helge Næss Rustad).
Forfatter: Lagdommer Fritz Borgenholt. Kst lagdommer Arild Kjerschow. Tilkalt dommer, sorenskriver Trond Våpenstad. 4 meddommere
Lovhenvisninger: Straffeloven (1902) §229, §230, §48, §56, §43, §52, §53, §54, §61


Ved tiltalebeslutning utferdiget av statsadvokatene i Hedmark og Oppland 14. mai 2001 ble A satt under tiltale for overtredelse av straffeloven §229, 2. straffalternativ. Etter retting i tiltalebeslutningen foretatt av aktor under ankeforhandlingen er grunnlaget beskrevet slik:

Natt til fredag 1. desember 2000, på restaurant X i - - -gate 11 i Y, slo han til B en eller flere ganger mot ansiktet slik at han fikk brudd i overkjevebenet og i øyehulegulvet med den følge at han ble sykmeldt frem til 14. januar 2001.

20. juni 2001 avsa Sør-Østerdal herredsrett dom med slik domsslutning:

1. A, født *.*..1976, dømmes for overtredelse av Straffeloven §229 2. straffalternativ til en straff av fengsel i 75 - syttifem - dager.

2. Han dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige, med kr 2000 - kronertotusen.

A har anket dommen. Anken gjelder bevisbedømmelsen under skyldspørsmålet, subsidiært straffutmålingen. Ved lagmannsrettens beslutning av 16. august 2001 ble anken henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble holdt i Hamar tinghus 29. og 30. november 2001. Tiltalte møtte med sin forsvarer og forklarte seg. Han erklærte seg ikke skyldig. Det ble avhørt syv vitner, hvorav ett pr. telefon og foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.

Aktor la ned påstand om at tiltalte dømmes til fengsel i 75 dager, samt saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten fastsatt etter rettens skjønn.

Forsvarer la prinsipalt ned påstand om at tiltalte frifinnes, subsidiært at han anses på mildeste måte.

Lagmannsretten bemerker:

Omtrent ved midnatt natt til 1. desember 2000 ankom A utestedet X i Y. Han hadde en avtale med C om at de skulle treffes der. A og C avtjente på denne tiden verneplikten sammen på Haslemoen. A ble kjørt til Y av en kamerat. På bilturen drakk han noe øl og likør. Da A og C møttes inne på X begynte de å knuffe til hverandre for spøk. C hadde også drukket noe øl. D, som er en venn av A la seg imellom ved å ta tak i C. D hadde drukket en del øl og sprit og betegnet seg selv som full. Opptrinnet ble oppdaget av B og E som også befant seg på X. Dette var to kamerater som tidligere på kvelden bl.a hadde delt en kasse pilsnerøl. Disse to kjente hverken A, C eller D fra før. B og E blandet seg inn og det oppsto antagelig noe knuffing og diskusjon i den forbindelse.

Etter hvert satte alle de ovennevnte, muligens bortsett fra C, seg rundt et bord med en treseters sofa på den ene siden langs veggen og 3-4 stoler rundt bordet på den andre siden. Forklaringene til de fem mennene er ikke sammenfallende med hensyn til detaljene i hva som videre skjedde. Lagmannsretten finner det imidlertid bevist at D og E satt i sofaen og at disse diskuterte og begynte å slåss. Herunder tok E kveletak på D. B satt på armlenet på sofaen eller på en stol ved siden av. A slo så til B. I følge A egen forklaring slo han B en gang med knyttet hånd. A erkjennelse bestyrkes av øvrige forklaringer. Slaget medførte at B falt bakover, slo bakholdet i en hylle bak seg og falt ned på gulvet.

B ble kjørt til Y sykehus i bevisstløs tilstand. Der ble det konstatert hjernerystelse, brudd i overkjevebenet og i øyehulegulvet, samt kutt i leppen, noe neseblødning og skrubbsår i bakhodet. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at bruddskadene i Bs ansikt skyldtes slaget som A tildelte ham. B ble operert 4. og 6. desember 2000 og gikk deretter sykmeldt til 14. januar, da han begynte å arbeide i Manpower. Lagmannsretten finner det hevet over tvil at A slag har vært meget kraftig, og at han anså det som sikkert eller overveiende sannsynlig at slaget ville medføre legemsskade. Lagmannsretten finner det klart et en sykmeldingsperiode på minst to uker var påregnelig følge av slaget og noe A kunne innsett muligheten av, jf. straffeloven §43. Handlingen rammes etter dette av straffeloven §229, 2. straffalternativ.

Tiltalte har imidlertid påberopt seg straffritak etter nødvergeregelen. Han har forklart at han slo til B, fordi B holdt en vedkubbe i hånden som A regnet med at B ville slå D med. B holdt i følge A vedkubben over hodet, da han slo til B. B selv har forklart at han ikke husker han hadde en vedkubbe i hånden, mens E forklarte at han så at B ikke hadde noen slik kubbe i hånden. D så heller ikke at B holdt noen vedkubbe i hånden. Forklaringene til B, E og D må ses i lys av at disse må ha vært temmelig beruset. E og D var dessuten i basketak da A slo B. Lagmannsretten legger derfor liten vekt på deres vitneprov. C har forklart at han så at B hadde en vedkubbe i hånden som han holdt langs kroppen. Det er på det rene at B satt rett ved siden av et utstillingsmonter, hvor det befant seg dekorasjoner som innbefattet noen vedkubber.

B har hatt mulighet for å ta frem en vedkubbe fra denne monteren. Lagmannsretten finner på denne bakgrunn at den ikke kan se bort fra at tiltaltes forklaring er riktig.

Etter bevisbyrderegelen legger retten etter dette til grunn at A slo, fordi han fryktet at B ville slå til hans kamerat D med kubben. Slaget er da tildelt for å avverge et angrep, jf. straffeloven §48 annet ledd.

Lagmannsretten finner imidlertid at slaget gikk utover det som fremstilte seg som nødvendig for å hindre B i å slå med kubben. A kunne og burde ha dyttet til B, eller iallfall ha tildelt B et mindre hardt slag enn det som var tilfellet. B var som nevnt meget beruset. Det ville derfor vært mulig å nøytralisere ham uten bruk av grov vold.

Lagmannsretten finner derfor at tiltalte ikke kan fritas for straff etter straffeloven §48, første og annet ledd. Etter A egen forklaring kan han heller ikke fritas for straff etter §48 fjerde ledd.

A skal således dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 2. straffalternativ.

Når det gjelder straffutmålingen kommer straffeloven §230, jf. §61 til anvendelse, ettersom han ble dømt for bl.a uaktsomt drap ved bilkjøring ved Solør herredsretts dom av 18. september 1995. Denne dom ble sonet i tiden 19. mars 1996 - 19. januar 1997.

Ved en overtredelse av straffeloven §229, 2. straffalternativ av den foreliggende karakter skal det etter rettspraksis i utgangspunktet reageres med ubetinget fengsel av minst den varighet som herredsretten har idømt. Det vises bl.a til Rt-2000-1 med henvisninger til tidligere avgjørelser.

I motsetning til herredsretten har lagmannsretten funnet at det forelå en nødvergesituasjon, noe som må få betydning for straffutmålingen, jf. prinsippet i straffeloven §56 nr. 1 a. Selv om det forelå en nødvergesituasjon, har tiltalte så klart overskredet grensene for rettmessig nødverge at det av allmennpreventive hensyn ikke er rom for å idømme samfunnstjeneste og heller ikke for å gjøre hele fengselsstraffen betinget. Det er på det rene at tiltalte har en meget anstrengt økonomisk situasjon i forbindelse med driften av sitt gårdsbruk, særlig etter fravær og leie av avløser i forbindelse med avtjening av verneplikten i 2000-2001. Soning av fengselsstraff vil forverre hans situasjon ytterligere. Tap av inntekt vil være en normal følge av ubetinget fengselsstraff, og kan ikke tillegges nevneverdig vekt.

Lagmannsretten finner at straffen passende kan settes til fengsel i 75 dager, hvorav 45 dager gjøres betinget med en prøvetid på to år. I personundersøkelse av 8. juni 2001 er det uttalt at dersom det er aktuelt å gi en betinget reaksjon, så vil ett års tilsyn være adekvat. Det opplyses i undersøkelsen at tilsynet i så fall vil bestå i faste tilsynssamtaler og bevisstgjøringssamtaler rundt emnene vold og rus. Lagmannsretten finner at tilsyn med et slik innhold vil være hensiktsmessig.

Lagmannsretten slutter seg til herredsrettens avgjørelse av saksomkostningsspørsmålet. Det idømmes ikke saksomkostninger for lagmannsretten.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. A, født *.*. 1976, dømmes for overtredelse av straffeloven §229, 2. straffalternativ, jf. straffeloven §230, til en straff av fengsel i 75 - syttifem - dager. I medhold av straffeloven §52, §53, §54 gjøres 45 - førtifem - dager av straffen betinget med en prøvetid på to - 2 - år. Som særskilt vilkår settes at domfelte for en periode på ett - 1 - år skal stå under tilsyn av Kriminalomsorg i frihet, jf. straffeloven §53 nr. 2.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger for herredsretten med 2.000,- - totusen - kroner.

3. Saksomkostninger for lagmannsretten idømmes ikke.