LF-1993-334
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1994-03-03 |
| Publisert: | LF-1993-00334 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Frostating lagmannsrett LF-1993-00334 A - Høyesterett HR-1994-00367K . Anket til Høyesterett, lagmannsrettens kjennelse stadfestes. |
| Parter: | Ankende parter: 1. Terje Lundquist, Limingen. 2. Arild Lundquist, Limingen. Motparter: 1. Per Lund, Limingen. 2. Hans Mykkelvik, Limingen. 3. Snefrid Hansen og Karen Anderson, Limingen. 4. Karle Einarsen, Limingen. 5. Gunnar Brørs, Limingen. 6. Ellen og Knut Sveberg, Limingen. (Prosessfullmektig: Advokat Ivar Hustad, Namsos). |
| Forfatter: | Lagdommer Sverre Erik Jebens, lagdommer Olaf Jakhelln, kst. lagdommer Gunnar Greger Hagen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §407, §172, §176, §180, §373, §408, §409, §412 |
Nærværende kjennelse gjelder begjæring om gjenopptakelse av en sivil sak på grunnlag av nye bevis, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6.
Begjæringen har bakgrunn i tvist om eiendomsretten til skogteiger under gnr 68 på Gudfjelløya i Tunnsjøen, som ligger i Røyrvik kommune i Nord-Trøndelag. Tvisteområdet utgjør ca 2000 da grunn, som for en stor del er skogbevokst. Terje og Arild Lundquists eiendom ligger i sin helhet på Gudfjelløya, mens ankemotpartenes eiendommer har gårdsbygninger og inn- og utmark på fastlandet.
Ved stevning 30. januar 1989 til Namdal herredsrett reiste Per Magne Lund m.fl. (6 parter) sak mot Terje og Arild Lundquist, med påstand om eiendomsrett til nærmere angitte skogteiger på Gudfjelløya. I tilsvar 20. mars s.å. nedla Terje og Arild Lundquist påstand om eiendomsrett til de samme skogteiger. Namdal herredsrett avsa dom i saken den 9. juli 1990 med denne domsslutning:
"1. Per Magne Lund som eier av bnr. 1, Hans Mykkelvik som eier av bnr. 4, Snefrid Hansen og Karen Anderson som eiere av bnr. 6, Karle Einarsen som eier av bnr. 7, Gunnar Brørs som eier av bnr. 21 og Ellen og Knut Sveberg som eiere av bnr. 24 - alle bruk under gnr. 68 i Røyrvik - har eiendomsrett til de skogteiger på Gudfjellet i Tunnsjøen som angitt på "økonomisk kartverk".
2. Hver av partene bærer egne saksomkostninger."
Terje og Arild Lundquist påanket dommen til Frostating lagmannsrett, som avsa dom den 10. mars 1992. Domsslutningen lyder slik:
"1. Herredsrettens dom stadfestes.
2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger for lagmannsretten."
Lagmannsrettens dom ble avsagt under dissens, idet en av dommerne stemte for å ta anken til følge.
Terje og Arild Lundquist påanket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Ved kjennelse 20. august 1992 besluttet Høyesteretts kjæremålsutvalg, med henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4, å nekte anken fremmet til Høyesterett.
Arild Lundquist fremsatte muntlig begjæring om gjenopptakelse ved henvendelse til lagmannsretten den 8. juli 1993. Med bistand fra lagmannsretten ble begjæringen samme dag satt opp skriftlig. Ved lagmannsrettens brev 24. september 1993 ble Terje og Arild Lundquist gitt frist til 8. oktober s.å. med å få gjenopptakelsesbegjæringen medunderskrevet av advokat, jf tvistemålsloven §409 annet ledd. Slik underskrift ble fremskaffet, idet begjæringen innkom den 6. oktober 1993, medundertegnet av advokat Oddvar Fosaas, som hadde vært prosessfullmektig for de ankende parter tidligere.
Begjæringen om gjenopptakelse ble ved lagmannsrettens brev 28. oktober 1993 sendt advokat Ivar Hustad, som tidligere hadde vært prosessfullmektig for ankemotpartene. Disse avga uttalelse til begjæringen ved prosesskrift 19. november s.å. De ankende parter har innsendt ytterligere to prosesskrift, datert 12. januar og 24. februar 1994. Ankemotpartene har supplert anførslene ved prosesskriftet 10. januar og 10. februar 1994.
Terje Lundquist og Arild Lundquist har i det vesentlige gjort gjeldende:
Gjenopptakelse kreves på grunn av nye bevis, jf tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. De nye bevis i saken vil vise at avgjørelsen åpenbart måtte ha blitt en annen dersom bevisene hadde vært kjent ved lagmannsrettsbehandlingen. Lundquistfamiliens eiendomsrett til Gudfjellet i henhold til skjøte 22. februar 1887 måtte da ha omfattet skogteigene.
Følgende nye bevis er fremskaffet:
Namdal herredsretts overskjønn, avsagt 15. august 1970, om fiskeerstatning på grunn av vassdragsregulering, blant annet i Tunnsjøen. Det fremgår av overskjønnet at Mykkelvikgårdene kun hadde høstfiske på Gudfjelløya. Dette er i strid med lagmannsrettens tolking av kjøpekontrakten av 1876, men i samsvar med de ankende parters forståelse av kontrakten. Lagmannsretten viser til "senere rettslige disposisjoner" som bekreftelse på at salget i 1885 kun omfattet en avgrenset del til eiendom. Overskjønnet av 1970 støtter derimot Lundquists påstand, og må derfor tillegges stor betydning for spørsmålet om gjenopptakelse. Overskjønnet ble fremlagt av advokat Hustad i prosesskrift 15. april 1993 i annen sivil sak mellom de samme parter. De ankende parter var ikke kjent med overskjønnet før dette, og begjæringen om gjenoptakelse er derfor fremsatt i rett tid, jf tvistemålsloven §408.
Et avisutklipp fra 1921 viser at Peder Lundquist da opptrådte som eier av skogen på Gudfjellet. Sammen med de øvrige nye bevis må dette tillegges betydning. Bakgrunnen for avisannonsen var at fastlandsbeboerne hadde drevet ulovlig hugst av bjørk på Gudfjellet. Peder Lundquist tok kontakt med advokat Falstad, som på bakgrunn av kjøpekontrakten av 1876 forfattet et brev som ble foreholdt fastlandsbeboerne. Den ulovlige hugsten av bjørk opphørte da.
De ankende parter ble først kjent med avisutklippet etter lagmannsrettens behandling, ved en tilfeldighet. Avisutklippet ble fremlagt i forbindelse med anken til Høyesterett. Dette hindrer imidlertid ikke at avisutklippet må anses som et nytt bevis, idet anken ble nektet fremmet uten vurdering av bevisene, jf tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4.
Etter at anken var blitt nektet fremmet for Høyesterett, har de ankende parter fremskaffet dokumentasjon med det siktemål å få saken gjenopptatt. Det er særlig vist til:
- skylddelingsforretning og skjøte, hvor det fremgår at salget til Lundquist-familien omfattet Gudfjellet og ikke bare Stortangen;
- rettsoppfatningen til AS Van Severen om at salget i 1887 omfattet hele Mykkelvikens eiendom på Gudfjellet;
- Martin Bjerkens bygdebok av 1949, med uttalelser om eiendomsforholdene på Gudfjelløya;
- tre pantobligasjoner og to skadesløsbrev fra 1870- og 1880-årene, med pant i Lundquists eiendom, som må ha omfattet mer enn Stortangen for å være betryggende pant for långiverne;
- skjøtet til Gustav og Per Lundquist 22. februar 1887 for kr 1000,-, som forklarer avlysningen av kjøpekontrakten i 1935, idet Gudfjellet var utskilt som eget bruk;
- feil angivelse av navn i lagmannsrettens dom, idet det på 22 og 23 er brukt navnet Gustav i stedet for Oskar (Lundquist);
- lagmannsrettens domskonklusjon, med henvisning til økonomisk kartverk, som ikke er i overenstemmelse med blant annet skylddelingsforretningene.
Videre er fremlagt avskrift av kjøpekontrakt 29. august 1887, som hevdes å være viktig for forståelsen av erklæringen av 1935. Til illustrasjon er fremlagt to fotografier, hvorav det ene viser Gudfjelløya og det andre viser Lundquists gårdsbygninger.
Terje og Arild Lundquist har bebudet at deres påstand ved en eventuell gjennopptakelse av saken vil være den samme som tidligere for lagmannsretten. I begjæringen er nedlagt slik påstand:
"Begjæring om gjenopptakelse henvises til hovedforhandling."
Per Lund, Hans Mykkelvik, Snefrid Hansen og Karen Anderson, Karle Einarsen, Gunnar Brørs og Ellen og Knut Sveberg har i hovedtrekk anført:
Det fremlagte overskjønn, som ble avsagt 15. august 1970, er ikke et nytt bevis som kan begrunne gjenopptakelse. Namdal herredsrett fastsatte ved overskjønn i 1969-70 fiskeerstatninger ut fra den samme forståelse av fiskerettsklausulen i kontrakten av 1876 som Lundquist har gjort gjeldende. Lagmannsretten har ikke bygget sin avgjørelse på en bestemt oppfatning av hvordan fiskerettsklausulen skal forstås.
Avisutklippet fra 1921 ble fremlagt i forbindelse med Lundquists anke til Høyesterett, og er derfor ikke et nytt bevis. Avisannonsen førte formodentlig til reaksjon fra fastlandsbeboerne, og forklarer bakgrunnen for advokat Falstads brev til Peder Lundquist i september 1921.
Det som anføres i Arild Lundquists brev 7. juli 1993 til lagmannsretten, er stort sett ikke nye bevis, men gjentakelse av tidligere anførsler. Til imøtegåelse av brevet er anført: - dokumentenes gårdsnavnsbetegnelse har vært et hovedargument fra Lundquist siden saken startet, og representerer intet nytt; - kontrakten med O.G. Olsen i 1856 kan ikke belyse hva som var omfattet av salget i 1876, og rettsetterfølgeren Van
Severen/Norske Skog har ikke ønsket å forfølge saken; - Martin Bjerkens bygdebok ble påberopt for lagmannsretten og er ikke et nytt bevis; - de fremlagte kopier av pantobligasjoner og skadesløsbrev inneholder intet nytt i forhold til det som ble fremlagt for lagmannsretten, og lån ble ikke gitt mot pant kun i Stortangen; - kjøpekontrakten mellom Peder og Gustav Lundquist inneholder intet nytt, bortsett fra kjøpesummen, som bekrefter at beløpene neppe var reelle, men kun oppgitt som grunnlag for dokumentavgift; - lagmannsrettens dom inneholder en skrivefeil på 22, idet det er skrevet "Gustav" i stedet for "Oskar", noe som imidlertid er uten realitetsbetydning; - eventuell uklarhet i domskonklusjonen, ved henvisning til "økonomisk kartverk", gir ikke grunnlag for gjenopptakelse.
Ovenstående gjennomgang viser at de ankende parter ikke har fremskaffet noe som alene eller i forbindelse med det som tidligere er fremført åpenbart måtte ha ført til et annet resultat.
Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:
"1. Begjæringen om gjenopptagelse tas ikke til følge.
2. Terje og Arild Lundquist dømmes, en for begge og begge for en, til å erstatte motpartene deres omkostninger i anledning begjæringen."
Lagmannsretten skal bemerke:
Gjenopptakelse er krevet i medhold av tvistemålsloven §407 første ledd nr 6. Etter denne bestemmelse må det foreligge et nytt bevis, som enten i seg selv eller sammenholdt med det øvrige bevismateriale "aapenbart maatte ha medført en anden avgjørelse", for at saken skal kunne gjenopptas. Med hensyn til kravet til styrken av det bevis som skal gi grunnlag for gjenopptakelse, er i Rt-1991-1393 vist til kjennelse inntatt i Rt-1939-801. I sistnevnte kjennelse er lagt til grunn at det ikke er tilstrekkelig at domsavgjørelsen kunne eller sannsynligvis ville ha blitt en annen, dersom det nye bevis hadde foreligget, idet det kreves at resultatet nødvendigvis måtte ha blitt et annet med det nye bevis til stede. Lagmannsretten legger denne forståelse av bestemmelsen til grunn i det følgende.
Terje og Arild Lundquist har for det første vist til Namdal herredsretts overskjønn, avsagt 15. august 1970. Overskjønnet gjaldt fastsettelse av erstatning for tap av fiske i Limingen og Tunnsjøen på grunn av regulering, omtalt som "Den Store Overføring". I forbindelse med fastsettelse av fiskeerstatning la overskjønnet til grunn at takstnr 16-21, som i dag eies av ankemotpartene, kun hadde høstfiske på Gudfjelløya.
For spørsmålet om gjenopptakelse kan kreves er det nødvendig å ta utgangspunkt i det materiale som forelå for lagmannsretten da tvisten om eiendomsretten til skogteigene på Gudfjelløya ble behandlet. Det fremgår av lagmannsrettens dom at kjøpekontrakten av 5. desember 1876 stod sentralt. Ved påtegning 7. juli 1885 ble kontrakten gjort gjeldende mellom rettsforgjengerne til dem som i dag er sakens parter.
Lagmannsrettens flertall tok utgangspunkt i pkt 1, 2 og 3 i kjøpekontrakten av 1876. Flertallet uttalte blant annet (s 16):
"Kjøpekontrakten kan umiddelbart gi inntrykk av at hele Gudfjellet her ble solgt til eiendom, men med betingede rettigheter i påstående skog utenfor Stortangen. Alle punkter lest i sammenheng fremgår etter flertallets oppfatning likevel av kjøpekontrakten at det var et nærmere avgrenset område som ble solgt, avblinket og oppsatt med merkelinjer, og slik at selgerne beholdt eiendomsretten til resten, men ga kjøperne bruksrettigheter i en ytterligere avmerket del av resteiendommen. Kjøperne fikk for så vidt omfattende rettigheter i skogen på Gudfjellet."
I kjøpekontraktens pkt 4 er følgende rettighet tilsagt kjøperne: "Fri fiskefangst hele aaret med undtagelse av strækningen nedenfor Skoviken 4 uker før Mikeli utefter høsten hvert aar forresten paa hele eiendommen."
Lagmannsrettens flertall har ikke kommentert denne bestemmelsen, og har derfor ikke gitt uttrykk for hvordan den skal forstås. Den forståelse som Namdal herredsrett la til grunn i overskjønnet av 1970, er imidlertid fullt forenlig med bestemmelsens ordlyd. Den innebærer at uttrykket "fri fiksefangst" forstås slik at kjøperne var eneberettiget til fiske utenfor Gudfjelløya, med unntak av fire uker i september, da Mykkelvikgårdene hadde enerett til fiske. Selv om overskjønnet er et nytt bevismiddel, er det ikke konkrete holdepunkter for at fiskerettsklausulen ville ha blitt tolket annerledes, og iallfall ikke som uttrykk for at Mykkelvikgårdene var uten eiendomsrett på Gudfjelløya, dersom overskjønnet hadde foreligget for lagmannsretten.
At eiendommene i Mykkelvika bare hadde høstfiske på Gudfjelløya, kan heller ikke ses å være i strid med det faktum som lagmannsrettens flertall for øvrig la til grunn. Flertallet bygget på at Lundquists rettsforgjengere fikk eiendomsrett til et avgrenset område, samt omfattende bruksrettigheter i Mykkelvikgårdenes øvrige eiendom på Gudfjelløya. Det forhold at kjøperne hadde enerett til fiske med unntak av fire uker hvert år er ikke i strid med den fordeling av eiendomsrett og bruksrettigheter som lagmannsrettens flertall la til grunn i dommen av 1992. Etter dette kan det fastslås at resultatet ikke åpenbart måtte ha blitt et annet, dersom overskjønnet hadde vært fremlagt under lagmannsrettens behandling av eiendoms- tvisten. Gjenopptakelse kan da ikke kreves på grunnlag av fremleggelse av Namdal herredsetts overskjønn av 15. august 1970.
Terje og Arild Lundquist har videre fremlagt kopi av en annonse inntatt i avisen Nordtrønderen den 18. februar 1921. Annonsen er rykket inn av Peder Lundquist, og inneholder en oppfordring om å slutte med ulovlig bjørkehugst "paa min eiendom" på Gudfjellet. Avisannonsen hevdes å gi støtte for at Peder Lundquist mente å være eier av de områder som var omtvistet i saken for lagmannsretten.
Lagmannsretten finner det ikke nødvendig å drøfte annonsens betydning for realiteten i saken, men viser til at lagmannsrettens flertall har omtalt situasjonen i 1921 som ledd i beskrivelsen av tiden etter kontraktsinngåelsen, jf dommen 23. Avgjørende må være at avisutklippet med annonsen ble fremlagt og påberopt i Terje og Arild Lundquists anke til Høyesterett, datert 4. mai 1992. De ankende parter er da avskåret fra å påberope dette bevis som grunnlag for gjenopptakelse, jf tvistemålsloven §407 annet ledd annet punktum.
Det kan ikke ha betydning at Høyesteretts kjæremålsutvalg ikke har vist til dette bevismiddel, idet beslutningen om å nekte anken fremmet ble truffet i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4. Om dette vises til Tore Schei, Tvistemålsloven med kommentarer, bind II 376. Det fremgår for øvrig at kjæremålsutvalget, etter å ha mottatt anken hvor avisannonsen av 1921 var påberopt, i brev 28. juli 1992 underrettet partene om at det var reist spørsmål om å nekte anken fremmet også i medhold av tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 1. Spørsmålet om å nekte anken fremmet etter denne bestemmelse forutsetter en vurdering av bevisene i saken, herunder avisannonsen fra 1921. Avisannonsen kan etter dette ikke begrunne gjenopptakelse.
I tillegg til overskjønnet av 1970 og avisannonsen fra 1921, har Terje og Arild Lundquist ved brev 7. juli 1993 fremlagt dokumenter og anført forhold som påberopes til støtte for gjenopptakelsesbegjæringen. Enkelte av anførslene kan etter sin art ikke begrunne gjenopptakelse. Det gjelder skrivefeilen i lagmannsrettens dom på 22, hvor navnet Gustav uriktig er benyttet i stedet for Oskar. Videre gjelder det domskonklusjonens henvisning til økonomisk kartverk, som hevdes ikke å stemme med skylddelingsforretningene. Flere av anførslene i Lundquists brev 7. juli 1993 knytter seg til bevis som har vært påberopt under den ordinære behandling av eiendomstvisten, og som derfor ikke kan påberopes til støtte for gjenopptakelse.
De øvrige forhold som påberopes i brev 7. juli 1993, er meddelelser om AS Van Severens oppfatning av eiendomsforholdene på Gudfjelløya, tre pantobligasjoner og to skadesløsbrev fra 1870-og 1880-årene, og et skjøte fra Peder Lundquist til boreren Gustav Lundquist, datert 29. august 1887. Ingen av disse dokumenter og opplysninger er imidlertid av et slikt innhold at avgjørelsen i lagmannsretten i 1992 måtte ha blitt en annen hvis opplysningene da hadde vært påberopt.
I gjenoptakelsesbegjæringen er videre opplyst at de ankende parter har fremskaffet dokumentasjonen inntatt i brev 7. juli 1993 med sikte på å få saken gjenopptatt, etter at anken var blitt nektet fremmet for Høyesterett. De ankende parter har ikke anført at de bevis som nevnes i brevet ikke kunne ha vært fremlagt tidligere. Lagmannsretten legger til grunn at de ankende parter, ved å foreta undersøkelser på et tidligere tidspunkt, kunne ha fremlagt bevisene før eiendomstvisten var blitt rettskraftig avgjort. En slik plikt til å foreta undersøkelser i tide antas å måtte påhvile partene i en sivil eiendomstvist. Partene bør kort sagt sørge for å lete i private gjemmer, offentlige arkiver m.v. før saken avgjøres av domstolene, og ikke etterpå. For så vidt angår de forhold som omhandles i brev 7. juli 1993 er gjenopptakelse etter dette utelukket i medhold av tvistemålsloven §407 annet ledd 2. punktum. Til støtte for dette synspunkt, vises til kjennelse inntatt i Rt-1991-1393. For ordens skyld bemerkes at kjøpekontrakt datert 29. august 1887 var fremlagt for lagmannsretten under ankebehandlingen.
Begjæringen om gjenopptakelse må etter dette forkastes, jf tvistemålsloven §412 første ledd 2. punktum. Ankemotpartene har krevet saksomkostninger tilkjent, og kravet tas til følge, jf tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd. Omkostningene fastsettes i overenstemmelse med fremlagt oppgave til kr 6000,-. som dekker nødvendige utgifter, i sin helhet salær til prosessfullmektigen, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Gjenopptakelsesbegjæringen forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Arild Lundquist og Terje Lundquist, en for begge og begge for en, kr 6000,- - kronersekstusen 00/100 - til Per Lund, Hans Mykkelvik, Snefrid Hansen og Karen Anderson, Karle Einarsen, Gunnar Brørs og Ellen og Knut Sveberg, alle v/advokat Ivar Hustad, Namsos, innen 2 - to - etter at kjennelsen er forkynt.