LF-1993-496
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-12-31 |
| Publisert: | LF-1993-00496 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Trondheim byrett - Frostating lagmannsrett LF-1993-00496 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: Trondheim kommune v/ordføreren, Trondheim. (Prosessfullmektig: Kommuneadvokaten i Trondheim v/advokat Elling André Lillefuhr, Trondheim). Motpart: Reidar Vårvik, Trondheim. (Prosessfullmektig: Advokat Terje Olaussen, Trondheim). |
| Forfatter: | Lagdommer Ivar Oftedahl, lagdommer Mats Stensrud, lagdommer Kjell Buer |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §174, §176, §180, §181 |
Saken gjelder kjæremål over byrettens omkostningsavgjørelse ved opphevelse av ligning i skattesak.
I forbindelse at Reidar Vårvik (Vårvik) ble oppsagt i 1990, fikk han i henhold til et forlik utbetalt et erstatningsoppgjør på kr 80000,-. Ved ligningen for 1990, ble hele erstatningsbeløpet skattelagt av Trondheim ligningskontor. Etter at Vårviks klage over ligningen ikke førte frem, anla han søksmål mot Trondheim kommune (kommunen).
Trondheim byrett avsa 24. september 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Ligningen av Reidar Vårvik for ligningsåret 1990 oppheves.
2. Trondheim kommune tilpliktes å betale saksomkostninger med kr 17850,- - kronersyttentusenåttehundreogfemti - til Reidar Vårvik ved advokat Terje Olaussen innen 2 - to - uker etter forkynnelse av denne dom."
Kommunen har i rett tid den 8. oktober 1993 erklært kjæremål over pkt 2 i byrettens domsslutning - omkostningsavgjørelsen. Vårvik har tatt til motmæle.
Kommunen anfører i det vesentlige:
Byretten har feilaktig lagt tvistemålsloven §172 til grunn ved omkostningsavgjørelsen. Kommunen tapte ikke saken fullstendig, og omkostningsspørsmålet skulle derfor vært avgjort etter tvistemålsloven §174.
Vårvik hevdet både for ligningsmyndighetene og for byretten at hele beløpet var skattefritt. Hans påstand gikk ikke ut på opphevelse av ligningen, men at den skulle "endres da erstatningsbeløpet er billighetserstatning". Selv om byretten opphevet ligningen, følger det av domspremissene at ligningsmyndighetene ved fornyet ligningsbehandling av saken bare skal unnta halvparten av beløpet for beskatning.
Saken er således delvis vunnet, og hver av partene skal bære sine omkostninger for byretten etter tvistemålsloven §174. Dersom unntaksbestemmlsen i tvistemålsloven §174 annet ledd skal komme til anvendelse, må det være til fordel for kommunen.
Byretten har lagt til grunn at det ikke foreligger feil ved ligningsmyndighetenes behandling. Det er fra Vårviks side aldri gitt en helhetlig fremstilling som gjorde det mulig å skille ut hvilken del av beløpet som refererte seg til tort og svie. I Frostating lagmannsretts sak nr 90-434 A ble unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §174 annet ledd anvendt til fordel for kommunen, selv om lagmannsretten syntes å legge ligningsmyndighetene til last at det overhodet kom til rettssak.
Dersom omkostningsavgjørelsen blir stående, er det i fremtiden fritt frem for skattytere å unndra ligningsmyndighetene nødvendige opplysninger for fastsettelse av korrekt beskatning. Det vil ikke være forbundet med noen prosessrisiko å komme med nødvendig dokumentasjon først ved saksbehandlingen for domstolene.
Overfor ligningsmyndighetene dokumenterte Vårvik at han hadde krevet sitt økonomiske tap erstattet med kr 500000,- som inkluderte lønn og feriepenger, mens han inngikk et forlik om ikke-økonomisk erstatning på kr 80000,-. Han søkte å unngå at ligningsmyndighetene fikk vite noe som helst om forliket, til tross for at man rubriserte beløpet som billighetserstatning.
Når kommunen under hovedforhandlingen fikk nødvendige opplysninger, fremsatte kommunen et forlikstilbud som var i samsvar med det resultat byretten kom frem til. Forlikstilbudet ble gjort kjent for retten. Kommunen skulle derfor vært tilkjent omkostningene etter tvistemålsloven §174 annet ledd annet punktum annet alternativ.
Siden ligningsmyndighetene ikke fikk tilstrekkelige opplysninger til å kunne fatte en riktig avgjørelse, var det Vårviks egen skyld at det kom til sak. Subsidiært kommer derfor tvistemålsloven §172 annet ledd til anvendelse.
Kommunen anførte for byretten at retten var avskåret fra å ta stilling til tilleggsopplysninger som ikke forelå ved ligningsbehandlingen. Byretten synes å ha misforstått kommunen dithen at Vårviks anførsel om at beløpet refererte seg til tort og svie, først er fremkommet under domstolsbehandlingen. Når først byretten kom til at Vårvik ikke hadde gitt ligningsmyndighetene tilstrekkelige opplysninger, skulle kommunen vært frifunnet, jf Rt-1988-539. Kommunen har imidlertid ikke ansett saken så prinsipiell at det er funnet grunn til å anke den. Kommunen har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse oppheves.
2. Trondheim kommune tilkjennes omkostninger med kr 1400,- i anledning kjæremålet."
Vårvik anfører i det vesentlige:
Byrettens hjemmelshenvisning og begrunnelse er korrekt. Det er riktig lagt til grunn at kommunen har tapt saken fullstendig, idet retten har kommet til at ligningsmyndighetenes behandling av Vårviks selvangivelse var feil. Når byretten opphevet ligningen, har Vårvik vunnet saken uten at det spiller noen rolle hva resultatet av ny ligning vil bli.
Det er en feil tolkning av dommen og dens premisser, når kommunen synes å legge til grunn at saken ikke er vunnet fordi Vårvik ikke fikk medhold i at hele beløpet skal være skattefritt.
Dommen har begrenset prejudikatverdi. Det er en noe dramatisk beskrivelse av de faktiske forhold å henvise til faren for at avgjørelsen åpner vei for å unndra opplysninger til ligningsmyndighetene og deretter uten prosessrisiko å angripe kommunen for domstolene.
Det er positivt feil at det først i byretten kom frem opplysninger for kommunen som kunne danne grunnlag for endring av ligningen. Kommunen var kjent med alle opplysninger som var tilgjengelige i skriftlig form. Presiseringer og detaljer måtte nødvendigvis komme i forbindelse med vitneforklaringene. Vitnene var ikke forpliktet til å uttale seg til Vårvik, og ligningskontoret fant det ikke nødvendig å innhente opplysninger direkte hos arbeidsgiver.
Det var ligningsmyndighetenes mangelfulle saksbehandling, mistenksomhet og vrangvilje som var årsaken til at Vårvik måtte i retten for å få belyst og vurdert saken på en ordentlig og forsvarlig måte. Hadde ligningsmyndighetene trodd på Vårvik og hans arbeidsgiver, ville man unngått både saken og dens resultat. Det var således ligningsmyndighetene som var årsaken til saken og som derfor må betale sakens kostnader.
Kommunens utenrettslige forlikstilbud ble ikke gjort kjent for dommeren i byretten. Lagmannsretten må derfor se bort fra det.
Det er feil at byretten har misforstått kommunens anførsel. Billighetserstatningen var oppgitt i lønnsoppgaven for 1990. Allerede i januar 1991 var derfor kommunen kjent med beløpet og hva det gjaldt. For øvrig gjorde Vårvik ligningskontoret oppmerksom på hva beløpet gjaldt i sitt brev 15. mai 1991.
Vårvik har for lagmannsretten nedlagt slik påstand:
"1. Byrettens saksomkostningsavgjørelse stadfestes.
2. Reidar Vårvik tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 1000,-."
Lagmannsretten bemerker:
Etter tvistemålsloven §181 annet ledd, kan lagmannsretten bare prøve om byrettens saksomkostningsavgjørelse er i strid med loven. Herunder er lagmannsretten bundet av byrettens bevisbedømmelse i saken.
Ved stevning 1. august 1992 til Trondheim byrett, reiste Vårvik sak mot kommunen for å få prøvet gyldigheten av ligningen for inntektsåret 1990. Han hadde mottatt et erstatningsoppgjør på kr 80000,- i forbindelse med oppsigelse samme år. Han oppga ikke beløpet i sin selvangivelse for 1990, men det ble innberettet av hans tidligere arbeidsgiver. Hans selvangivelse for 1990 ble fraveket, idet hele erstatningsbeløpet på kr 80000,- ble skattelagt som lønn.
I stevningen og under hovedforhandlingen for byretten la Vårvik ned følgende påstand:
"1. Ligningen av Reidar Vårvik for ligningsåret 1990 endres da erstatningsbeløpet er billighetserstatning.
2. Trondheim kommune v/ordføreren tilpliktes å betale sakens omkostninger."
Som grunnlag for påstanden anførte Vårvik for byretten at erstatningsbeløpet på kr 80000,- refererte seg til en billighetserstatning for tort og svie etter usaklig oppsigelse, som i sin helhet var unntatt fra inntektsbeskatning.
Kommunen nedla følgende påstand:
"1. Trondheim kommune frifinnes.
2. Trondheim kommune tilkjennes saksomkostninger."
Som grunnlag for påstanden anførte kommunen at erstatningsbeløpet på kr 80000,- måtte anses som lønn og feriepenger ut fra de opplysninger som forelå ved ligningsbehandlingen, og at beløpet derfor i sin helhet var gjenstand for inntektsbeskatning.
Byretten la i sin bevisbedømmelse til grunn at kr 40000,- av erstatningsbeløpet var skattepliktig lønn og feriepenger i oppsigelsestiden, og at kr 40000,- var skattefri oppreisning som følge av usaklig oppsigelse. På dette grunnlag opphevet byretten ligningen, og ga i premissene bindende anvisning på at halvparten av kr 80000,- skulle unntas fra beskatning i ny ligning.
Ved omkostningsavgjørelsen har byretten lagt til grunn at opphevelsen av ligningen innebærer at kommunen har tapt saken fullstendig. På grunnlag av tvistemålsloven §172 første ledd, er kommunen pålagt å erstatte Vårviks saksomkostninger.
Den omstendighet at en ligning blir opphevet etter søksmål, innebærer ikke i seg selv at kommunen kan anses for å ha tapt saken fullstendig. Ved omkostningsavgjørelsen må det tas utgangspunkt i forholdet mellom påstandene og domsresultatet, jf Rt-1989-1379. Det erklærte og reelle innhold i Vårviks påstand var at hele erstatningsoppgjøret var unntatt fra beskatning, og kommunens påstand var at beløpet i sin helhet var skattepliktig. Byrettens domsresultat ligger mellom de to påstander.
Det følger av dette at saken er dels tapt og dels vunnet, og at omkostningsspørsmålet derfor må avgjøres etter bestemmelsen i tvistemålsloven §174. Etter dette er byrettens omkostningsavgjørelse i strid med loven. Pkt 2 i byrettens dom blir følgelig å oppheve og hjemvise til ny behandling i byretten.
Kjæremålet har ført frem. Etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172 første ledd, skal Vårvik erstatte kommunens omkostninger for lagmannsretten. Kommunen har krevet dekning av salær med kr 1400,-. I tillegg kommer gebyr på kr 950,-. Lagmannsrettens legger til grunn at utgiftene har vært nødvendige for en betryggende utførelse av saken, jf tvistemålsloven §176 første ledd.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Pkt 2 i byrettens domsslutning - omkostningsavgjørelsen - oppheves og hjemvises til ny behandling i byretten.
2. Reidar Vårvik tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten med kr 2350,- - kronertotusentrehundreogfemti - til Trondheim kommune v/ordføreren innen 2 - to - uker fra forkynnelse av denne kjennelse.