LF-1995-287

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	1995-09-04
Publisert:	LF-1995-00287
Stikkord:	Samværsrett, Barnelova av 8
Sammendrag:
Saksgang:	Trondheim byrett Nr. 999/94 A - Frostating lagmannsrett LF-1995-00287 A.
Parter:	Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Tore Angen, 7001 Trondheim). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Mette Skoklefald, 7084 Melhus).
Forfatter:	Lagdommer Aage Rundberget, formann. Lagdommer Gunnar Greger Hagen. Førstebyfogd Knut Almaas
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §44, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180, §46, Barneloven (1981)

Saken gjelder As rett til samvær med partenes fellesbarn, C, født xx.xx.1989.

A er født xx.xx.1956. Han har en 80% stilling som rengjøringsassistent/visevert i et kommunalt hybelhus, hvor han også bor. A har ingen fagutdanning, men har sin yrkeserfaring vesentlig fra rørleggerfaget.

A er far til to barn i tillegg til C, en datter på 15 år som bor i Harstad og en sønn på 9 år som bor i Linkøping i Sverige. Med datteren i Harstad har A samvær i sommerferiene. Med sønnen har han intet samvær.

B er født xx.xx.1958. Hun er husmor og mor til to sønner på henholdsvis 17 og 14 år i tillegg til C. De bor i kommunal leilighet i Trondheim.

A og B ble samboere sommeren 1988. Forholdet begynte forholdsvis snart å skrante og gikk gradvis i oppløsning. A flyttet flere ganger ut fra og tilbake til partenes felles hjem.

Den 24. februar 1992 inngikk partene, ved hjelp av advokat, en samværsavtale som skulle regulere As samvær med C. Avtalen, som statuerte tilnærmet "vanlig samværsrett", ble imidlertid dårlig etterlevet, dels fordi partene periodevis bodde sammen, dels fordi A ikke hadde noen egen egnet bolig.

Bs situasjon som delvis alenemor for tre barn ble ekstra anstrengende som følge av at den eldste sønnen ble rammet av kreft og måtte gjennomgå cellegiftbehandling. B søkte - og fikk - hjelp av A også etter at samboerskapet gradvis hadde opphørt. Således kontaktet B A for å få ham til å være barnevakt den 12. november 1993, da B var invitert i et fødselsdagsselskap, noe A sa ja til. Bs sønner reiste samme kveld til sin far for overnatting.

A satt oppe da B kom hjem fra fødselsdagsselskapet ca kl 01.30 - 02.00. B hevder at A da var beruset, mens A på sin side hevder at han kun hadde tatt to drinker. A overnattet hos B.

Neste morgen virket C ifølge B sjenert og lukket. I løpet av de påfølgende dager endret C atferd. Atferdsendringen ga seg utslag i spisevegring, søvnproblemer og overdreven dusjing.

Den 15. november fikk C en eplebit i halsen. B tilkalte lege for å få eplebiten fjernet. Det er uenighet mellom partene hvilken betydning denne hendelsen kan ha hatt for Cs spisevegring.

Blant annet gjennom samtale med Cs lege ble B ledet inn på tanken om seksuelt overgrep og at forholdet burde politianmeldes. Anmeldelse ble inngitt den 11. januar 1994. Den 28. desember samme år ble straffesaken av politiet henlagt etter bevisets stilling. I tillegg til avhør av A og B var det gjennomført dommeravhør av C samt undersøkelser ved lege og psykolog ved barneklinikken, RIT. Undersøkelsene ved sykehuset konkluderte med at C kunne ha vært utsatt for seksuelt overgrep. Dommeravhøret ga ikke holdepunkter for en slik konklusjon, hvilket partene er enige om.

A hadde samvær med C siste gang 8. desember 1993. B har etter det tidspunkt motsatt seg enhver form for samvær mellom A og C og det har ikke vært kontakt dem imellom deretter.

Ved stevning av 3. august 1994 gikk A til sak for å bli tilkjent rett til samvær med C. Trondheim byrett avsa 16. mars 1995 dom med slik domsslutning:

"1. A skal ikke ha samværsrett med C, født xx.xx.1989.

2. A dømmes til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 15.282,50 - femtentusentohundreogåttito 50/100 - kroner, hvorav kr 14.962,50 - fjortentusennihundreogsekstito 50/100 - kroner er salær til advokat Skoklefald, innen 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne dom."

A har den 18. mai 1995 anket Trondheim byretts dom til Frostating lagmannsrett og B har ved tilsvar tatt til motmæle.

Ankeforhandling fant sted i Trondheim tinghus 18. august 1995. Partene møtte og ga forklaring og det ble hørt fem vitner, hvorav tre sakkyndige. Vedtak av 4. juli 1995 av Fylkesmannen i Sør-Trøndelag hvorved C ble tilstått voldsoffererstatning med kr 60.000,-, ble framlagt. Det vises for øvrig til rettsboken.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Etter barneloven §44 er det en gjensidig rett til samvær mellom barn og foreldre. Den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen har således en rett til samvær. Ved tvist om samværsretten skal avgjørelsen rette seg etter hva som er best for barnet.

Det anses normalt å være til barnets beste at det har samvær med begge foreldre, slik lovens utgangspunkt er. Motsetninger mellom foreldrene bør ikke være til hinder for samværsrett så lenge det ikke er noe motsetningsforhold mellom barnet og den av foreldrene som krever samværsrett. Det vises til Backer: Barneloven, 283.

Politianmeldelsen har skapt motsetninger mellom foreldrene og til dels også mellom de respektive familier. Dette må ikke forhindre samvær mellom A og C.

A har mye å tilføre C. Han hadde et betydelig og positivt samvær med henne i tiden før november 1993. Han hadde for øvrig også et bra forhold til Bs to sønner. Det er kun overgrepsanklagen som har ført til at B har nektet ham samvær.

A har gode evner som far. Det vises til det gjensidig positive forhold mellom ham og datteren D. Hans foreldre er også svært interessert i å gjenopprette kontakten med C.

A har lagt bak seg sitt alkoholmisbruk etter at han oppsøkte Blå Kors i 1992.

A har gjort en stor innsats for å få samvær med C. Således har han kontaktet helsepersonell med sikte på å komme til bunns i incestanklagen.

C vil ikke ta skade av samvær med A selv om en eller annen form for overgrep skulle ha skjedd i november 1993.

Idet B mener det foreligger en risiko for overgrep, vil A bidra til en ordning som eliminerer en slik risiko. I praksis kan dette skje ved at samværet kun finner sted på dagtid og i nærvær av kontrollperson(er). As foreldre er villig til å utøve slikt samværstilsyn, herunder hente og bringe C.

Hvis C selv aktivt motsetter seg samvær, vil ikke A påtvinge henne samvær.

A har nedlagt slik påstand:

"1. A tilkjennes samværsrett med datteren C fastsatt etter rettens skjønn.

2. A/det offentlige tilkjennes saksomkostninger for byretten og for lagmannsretten."

B har i det vesentlige gjort gjeldende:

Avgjørelsen av samværsspørsmålet må treffes ut fra hva som er best for C, jf barneloven §44. C har hatt en alvorlig, traumatisk opplevelse i form av seksuelt overgrep den 12. november 1993. C atferdsendring, som inntrådte få dager etter hendelsen, er en direkte konsekvens av denne. Spisevegring, ekstrem dusjing og søvnproblemer er påregnelige reaksjoner etter seksuelt overgrep mot barn. At et overgrep har funnet sted er sannsynlig, jf de medisinsk og psykologisk sakkyndiges funn og vurderinger.

At anmeldelsen av politiet ble henlagt som straffesak kan ikke vektlegges. Politiet har for øvrig gjort slett arbeid i saken.

At C fikk en eplebit i halsen den 15. november 1993 ville ikke kunne gi slike følger med hensyn til spisevegring m.v. over lang tid som C har oppvist. Cs atferdsendring har klar sammenheng med at hun har vært utsatt for seksuelt overgrep fra faren.

At C de to - tre første dagene etter overgrepet oppførte seg tilsynelatende normalt er ikke uvanlig. Barn vil lagre slike traumer, og senfølger vil ofte komme til uttrykk i tenårene.

C har ikke sett A siden 8. desember 1993. Hun har ikke spurt etter ham eller på annen måte gitt uttrykk for at hun savner ham.

Å gjenoppta samvær med faren vil virke opprivende og skadelig for C. Hun må ikke utsettes for den risiko samvær med faren kan bety for hennes personlighetsutvikling.

Et samvær under tilsyn vil vel eliminere risikoen for nye overgrep. Risikoen for utvikling av en splittet personlighet og varige psykiske skader kan imidlertid ikke elimineres på annen måte enn ved at samvær unngås.

Under enhver omstendighet anføres at det ville være uheldig om As foreldre skulle benyttes som kontrollpersoner. Anmeldelsen og saken er et dårlig utgangspunkt for samarbeid.

C er for øvrig ikke selv interessert i samvær med faren.

Rettspraksis viser en restriktiv holdning til samvær for den som mistenkes for overgrep. Det vises særlig til Rt-1989-320, som riktignok dreide seg om daglig omsorg, men hvor det er ansett relevant å hevde at det "overhodet ikke kan tas noen risiko i et slikt forhold". I senere avgjørelser har denne uttalelse vært retningsgivende.

B har nedlagt slik påstand:

"1. Trondheim byretts dom av 16. mars 95 stadfestes.

2. A dømmes til å betale sakens omkostninger for byrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten bemerker:

Om saksforholdet vises til herredsrettens dom side 5-7 og lagmannsrettens innledende redegjørelse.

Lagmannsretten legger til grunn som uomtvistet at det kun er mistanken om seksuelt overgrep den 12. november 1993 som er årsak til samværsnektelsen.

Etter bevisføringen kan lagmannsretten ikke utelukke at C var utsatt for seksuelt overgrep den 12. november 1993 og at A kan ha vært overgriperen. Denne konklusjonen bygger på overlege Berntzens forklaring, hvoretter Cs hymen har vært utsatt for gjenomtrengning og at dette kan ha skjedd så sent som den 12. november 1993. Videre bygger konklusjonen på spesialpsykolog Ragnhild Mohns forklaring om at C under samtaler og tester i januar/februar 1995 viste atferd og reaksjoner som kan tyde på at hun har vært utsatt for seksuelt overgrep fra faren. Ragnhild Mohn kunne imidlertid ikke fastslå dette med sikkerhet. Retten legger endelig til grunn forklaringen fra B om Cs atferd i tiden etter 12. november 1993 samt assistentlege Espen Liens forklaring vedrørende funn og vurderinger som ble gjort etter at han ble konsultert på grunn av Cs spisevegring og øvrige atferdsendringer i desember 1993 og januar 1994. Assistentlege Liens funn og vurderinger tilskyndet Bs politianmeldelse av A den 11. januar 1994.

De forbehold overlege Berntzen og spesialpsykolog Mohn har knyttet til sine forklaringer, og de bevismessige svakheter og feilkilder som fortsatt knytter seg til saken, og som formentlig er årsak til at straffesaken ble henlagt, innebærer at lagmannsretten ikke kan legge til grunn som bevist at A har forgrepet seg mot C. Muligheten for at dette kan ha skjedd kan likevel, etter omstendighetene, grunngi en samværsnektelse for kortere eller lengere tid. Lagmannsretten er imidlertid, til forskjell fra byretten, kommet til at det forhold at A kan ha forgrepet seg mot C den 12. november 1993, ikke alene kan være tilstrekkelig grunn for nektelse av enhver form for samvær.

Lovens utgangspunkt er klart nok; den av foreldrene som ikke har den daglige omsorgen for barnet har rett til samvær, dog med den begrensning at slikt samvær må være til barnets beste. Barneloven bygger på en presumpsjon om at samvær med begge foreldre er til beste for barnet. Det bør følgelig foreligge mer enn en teoretisk risiko for skade på barnet for at vedkommende far eller mor skal nektes samvær.

Vurderingstemaet er her annerledes enn ved spørsmålet om hvem som skal ha den daglige omsorgen. I det tilfelle vil foreldrenes skikkethet bli veiet opp mot hverandre. Da vil også en mindre risiko kunne tillegges betydning.

Den aktuelle sak fordrer en annen type avveining. Spørsmålet er om far og datter, som har hatt utstrakt samvær i de ca 4 1/2 første leveår, skal nektes enhver kontakt på grunn av et overgrep som ikke med sikkerhet kan fastslås har funnet sted og hvis konsekvenser ingen med sikkerhet kan forutse.

Lagmannsretten legger til grunn at A har en normal omsorgsevne og at han som farsperson vil ha en positiv betydning i Cs liv. Bevisføringen, først og fremst forklaringen fra As 15-årige datter D, gir holdepunkter for at A har velutviklede evner når det gjelder samvær og samspill med barn. At A, formentlig av økonomiske grunner, ikke har kontakt med sin sønn i Linkøping, vil lagmannsretten etter omstendighetene ikke vektlegge.

Samværsnektelsen og politianmeldelsen har klart forverret samarbeidsforholdet mellom partene. Som følge av dette har også relasjonene mellom de respektive familier kjølnet. B har i retten stilt seg kategorisk avvisende til et samarbeid med sikte på å åpne for samvær mellom A og C.

Strid og bitterhet mellom foreldrene, spesielt med utgangspunkt i samværsspørsmålet, vil kunne gå utover et eventuelt samvær og i verste fall ødelegge formålet med samværet. Utgangspunktet her må likevel være at et motsetningsforhold mellom foreldrene ikke bør forhindre samvær så lenge det ikke er noe motsetningsforhold mellom barnet og den samværssøkende. Det vises til Backer: Barneloven, 283.

Fra Bs side er det anført at C ikke ønsker samvær med faren og at C har gitt uttrykk for dette på forskjellig vis. Også spesialpsykolog Ragnhild Mohns forklaring kan tas til inntekt for dette. Lagmannsretten finner det vanskelig å vurdere hva som måtte være Cs holdning til spørsmålet om samvær med faren. På den ene side hadde hun et relativt normalt samkvem med faren i dagene umiddelbart etter den 12. november 1993. At hun under samvær med A, hos hans foreldre, den 8. desember 1993 vegret seg mot å spise middag kan skyldes reaksjonen etter at hun den 15. november fikk en eplebit i halsen og måtte søke lege.

Etter den 8. desember 1993 har C vært avskåret fra ethvert samvær med A. Lagmannsretten kan ikke se bort fra at C i den etterfølgende tiden gjennom samtaler med moren og ved å overhøre morens samtale med andre, kan ha blitt gradvis påvirket i retning av et negativt syn på faren. Cs ytringer under samtaler og tester hos spesialpsykolog Ragnhild Mohn i januar/februar 1995, må etter lagmannsrettens oppfatning ses på bakgrunn av den nevnte mulighet for påvirkning fra Bs side og det faktum at C har vært utestengt fra kontakt med faren siden 8. desember 1993.

Lagmannsretten kan etter dette ikke legge til grunn at C har en grunnleggende og uttalt motvilje mot samvær med faren.

B har for øvrig anført at det ville være uheldig om As foreldre skulle benyttes som kontroll- eller tilsynspersoner i forbindelse med eventuelt samvær. På grunn av utgangspunktet for samværstvisten er det et anstrengt forhold mellom B og As foreldre, noe som vil vanskeliggjøre samarbeidet og derved kunne gå utover C.

As far, som har vitnet i lagmannsretten, har på vegne av sin hustru og seg selv uttrykt en sterk interesse i å ha kontakt med C, som de lærte seg å bli glad i da de hadde kontakt med henne. As far vil kunne påta seg en tilsynsrolle ved eventuelt samvær, herunder besørge henting og tilbakelevering av C. Han har imidlertid forbeholdt seg at en slik ordning må være tuftet på klare bestemmelser om hvorledes partene skal forholde seg.

Lagmannsretten anser ikke at Bs eventuelle motsetningsforhold til As foreldre bør forhindre at de sistnevnte tillegges en tilsynsrolle i tilknytning til en samværsordning. At det er besteforeldrene som inngår i en slik ordning vil tvert imot etter lagmannsretten syn ha en positiv verdi for C. Det er for øvrig ikke anført noe negativt om relasjonene mellom besteforeldrene og C fra den tiden det fant sted et betydelig samvær dem imellom.

De medisinsk og psykologisk sakkyndige har som nevnt gjort funn og vurderinger som taler for at seksuelt overgrep mot C har skjedd og at faren kan ha vært overgriperen. Spesialpsykolog Ragnhild Mohn har forklart at et slikt - eventuelt - overgrep generelt medfører en betydelig risiko for langtidsvirkninger for barnets personlighetsutvikling.

Lagmannsretten kan ikke se bort fra en slik følgemulighet av et overgrep fra far mot datter. På den annen side vil ytterligere avskjæring av kontakt mellom barn og far/fars familie også kunne få negative konsekvenser for barnets personlighetsutvikling. Avveiningene på dette punkt både hypotetiske og vanskelige. Dersom et kontrollert samvær med far fungerer greit i forhold til C, - bør slikt samvær tilstrebes, jf barneloven presumpsjon. Omvendt, dersom et kontrollert samvær viser seg å virke negativt eller endog opprivende for C, må faren avstå fra å gjennomtvinge en slik ordning.

B har henvist til avgjørelser i Høyesterett og Høyesteretts kjæremålsutalg til støtte for sitt krav om samværsnektelse. Lagmannsretten kan ikke se at de påberopte avgjørelser kan være avgjørende for nærværende sak. I en høyesterettsdom inntatt i Rt-1989-320, som gjaldt spørsmålet om en far som var mistenkt for seksuelle overgrep mot en datter skulle få den daglige omsorgen for to yngre døtre ble det ansett relevant å hevde at det "overhodet ikke kan tas noen risiko i et slikt forhold". I kjennelsene fra Høyesteretts kjæremålsutvalg i Rt-1990-239 og Rt-1994-940 gjaldt sakene krav om foreløpig samværsrett etter barneloven §46. Kjæremålsutvalget fastslo, med henvisning til den kompetansebegrensning som gjelder for kjæremålsutvalget at det ikke var uttrykk for noen uriktig lovtolkning når de respektive lagmannsretter i sine avgjørelser hadde vist til ovennevnte høyesterettsdom fra Rt-1989-om at det ikke må tas noen risiko i slike forhold og at midlertidig samvær på det grunnlag ble nektet.

Foreliggende sak gjelder ikke spørsmål om daglig omsorg og heller ikke spørsmål om midlertidig avgjørelse om samvær. Saken gjelder spørsmålet om permanent samværsnektelse i et tilfelle hvor den samværssøkende far kan ha forgrepet seg seksuelt mot barnet i ett tilfelle i november 1993, hvor det knytter seg usikkerhet til hvorvidt dette faktisk har skjedd og til hvilke konsekvenser et eventuelt overgrep vil kunne ha for barnets psykiske utvikling, herunder hvorvidt begrenset samvær for faren vil virke uheldig for barnets personlighetsutvikling.

Betydelig likhet med foreliggende sak har en dom fra Eidsivating lagmannsrett inntatt i RG-1991-1231, hvor faren ble tilkjent en begrenset men progressiv samværsrett, de tre første årene i nærvær av en kontrollperson. I vedkommende sak knyttet det seg stor usikkerhet til hvorvidt overgrep hadde funnet sted. Morens anmeldelse av faren for incest ble som i nærværende sak henlagt av politiet. Retten fant det unødvendig å ta standpunkt til grunnlaget for incestanklagen idet retten fant at et eventuelt overgrep ikke hadde satt spor av betydning hos datteren.

Etter en samlet avveining er lagmannsretten kommet til at A bør tilstås et begrenset, kontrollert samvær med C. Lagmannsretten bemerker i den forbindelse at A, av frykt for ny mistanke om overgrep mot C, selv ønsker samværet begrenset til dagtid og i nærvær av kontrollperson(er). I likhet med hva som til dels var praksis før samværene opphørte i desember 1993 vil A basere seg på å kunne være hos sine foreldre sammen med C og at disse eventuelt får ansvaret for henting og bringing av barnet. A har for øvrig selv for tiden ikke boligforhold som egner seg for flere personer. Han er dog stilt i utsikt en endring på dette punkt uten at dette vil ha noen betydning for utformingen av samværsretten.

A har krevet samværsrett fastsatt etter rettens skjønn. Lagmannsretten finner det naturlig å fastsette en begrenset, progressiv samværsordning. Ut fra de foreliggende opplysninger om partenes livssituasjon og at de aktuelle kontrollpersoner er pensjonister, er det neppe sterk preferanse for lørdag/søndag framfor vanlig virkedag. Lagmannsretten anser imidlertid at lørdager likevel kan være det beste valg, hensett til at det for de fleste barn og voksne er en fridag samtidig som forretninger og underholdnings- og servicetilbud da er tilgjengelig. De involverte personer bor relativt sentralt i Trondheim, slik at transport av C til og fra ikke vil være tidkrevende. Ut fra Cs alder og forholdene for øvrig er lagmannsretten kommet til at samværene bør skje ved henting hos B lørdag morgen kl 09.00 og tilbakelevering samme dag og sted kl 18.00. Henting og tilbakelevering utføres av Helge A - eventuelt sammen med hans hustru - eller av en annen person partene blir enige om. Samvær mellom A og C må skje under kontinuerlig tilsyn av minst en av As foreldre eller en annen person som partene måtte bli enige om. Eventuelle utgifter til tilsynspersonene, herunder utgifter til henting og tilbakelevering dekkes av sin helhet av A.

Det forutsettes at B motiverer barnet og for øvrig samarbeider aktivt og lojalt slik at henting og tilbakelevering kan skje punktlig og uten unødige forstyrrelser for C. B forutsettes også å utstyre C med passende klær og utstyr.

Lagmannsretten har vært i betydelig tvil med hensyn til hyppigheten av samværene og opptrappingen av disse. Ut fra formålet om å reetablere fardatterkontakten bør det ikke gå for lang tid mellom hvert samvær. En måned antas å bli opplevet som lang tid for en 6-åring. Lagmannsretten finner likevel å ville begrense samværene til hver fjerde lørdag det første året, første gang lørdag 11. november 1995. Etter ett år, dvs fra 9. november 1996, skal samværene tilsvarende finne sted annenhver lørdag. For tiden etter november 1997, forutsettes samværsordningen vurdert på ny av partene, eventuelt ved at spørsmålet blir overlatt til fylkesmann eller domstolene, jf barneloven §44 tredje ledd.

Saksomkostninger.

Begge parter hadde fri sakførsel for byretten, for lagmannsretten bare B. I byretten ble A dømt til å betale saksomkostninger til det offentlige med kr 15.282,50.

As anke har ført fram. Lagmannsretten har ikke vært i særlig tvil om resultatet. Saken sto faktisk og rettslig i samme stilling for lagmannsretten som for byretten. I medhold av tvistemålsloven §180 annet ledd jf §172 første ledd tilkjennes han saksomkostninger for lagmannsretten.

Når det gjelder byrettens omkostningsavgjørelse blir denne å endre dithen at hver av partene bærer sine omkostninger. For B var det fyldestgjørende grunn til å la saken komme for byretten, jf at hun, med støtte i de sakkyndiges vurderinger var overbevist om at A hadde forgrepet seg mot C og på den bakgrunn satte alt inn på å nekte videre samvær. Unntaksbestemmelsene i tvistemålsloven §172 annet ledd, 1. alternativ får således anvendelse.

Advokat Tore Angen har framlagt omkostningsoppgave for lagmannsretten på kr 22.050,-. Beløpet er i sin helhet salær. Lagmannsretten finner at omkostningene har vært nødvendige for en betryggende utførelse av saken, jf tvistemålsloven §176 første ledd.

Dommen er enstemmig.

Slutning:

1. A skal fra og med 11. november 1995 ha samvær med datteren C hver fjerde lørdag fra kl 09.00 til kl 18.00. Fra 9. november 1996 skal samværet finne sted hver annen lørdag med samme besøkstid, i ett år. Samvær deretter forutsettes avtalt mellom partene, eventuelt overlates avgjørelsen til fylkesmannen eller domstolene etter barneloven §44 tredje ledd.

2. Samværene i de to første år fra og med 11. november 1995 utøves i nærvær av Helge råbymagle og/eller hans hustru, som også besørger henting og tilbakelevering av C i hennes hjem. Utgifter forbundet med samværstilsynet, herunder utgifter til henting og tilbakelevering av C, dekkes av A.

3. B betaler saksomkostninger for lagmannsretten til A med 22.050,- - tjuetotusenogfemti - kroner innen 2 - to uker fra dommens forkynnelse.

4. Partene bærer hver sine omkostninger for byretten.