LF-1997-1059
| Instans: | Frostating lagmannsrett - Overskjønn |
|---|---|
| Dato: | 1999-02-18 |
| Publisert: | LF-1997-01059 |
| Stikkord: | Ekspropriasjon |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnmøre herredsrett NR. 97-025 B - Frostating lagmannsrett LF-1997-01059 A. |
| Parter: | Saksøker: Haram kommune v/ordføreren, Brattvåg (Prosessfullmektig: Advokat Ingvar H. Seth, Ålesund). Saksøkt: 2. Ansgar Meltevik, Kristiansand. 3. Asbjørn Hjalmar Rogne, Longva. 4/5. Ulstein Holding AS v/Ulstein Marine Electronics, Longva. 6. Annbjørg Oddny Haram, Longva. 8. Kjell Audun Hagen, Longva. 9. Petter Ståle Klokk, Longva. 10. Per Kåre Flem, Longva. 11. Ingemund Roar Longva, Longva. 12/13. Malvin Eldar Longva, Longva. 14. Geir Sigbjørn Kvam, Longva. 15. Jonny Magne Flem, Longva. 16. Agvard Longva, Longva. 17. Einar Flem, Ålesund. 18. John Inge Longva Flem, Longva. 19. Norunn Olga L. Flem, Longva. 20. Konrad Leiv Longva, Longva. 21. Olav Skarstein, Longva. 22. Harald Jakob Rogne, Longva. 23. Kjell Lorents Flem, Longva. 24. Olav Asbjørn Austnes, Longva. 25. Olav Arne Nogva, Longva. 26. Odd Arvid Kjerstad, Longva. 27. Kjartan Ståle Longva, Syvde. 28. Marita Iren Otterlei Kvam, Longva. 29. Rolf Storås, Longva. 30. Otto J. Urke, Longva. 31. Ulstein Marine Electronics, Longva. 32. Arne Leif Uri, Longva. 33. Jon Kåre Flem, Longva. 34. Sunnmøre Samvirkelag avd 19, Longva. 35. Signe Lovise Longva, Longva. 36. Arne Kåre Longva, Longva. 37. Daniel Leif Uri, Longva. 38. Ulstein Marine Electronics, Longva. 39. Oddlaug Klara Flem, Longva. 40. Egil Kåre Helle, Longva. 41. Inge Rolf Longva, Longva. 42. Karsten Oddvar Dybvik, Longva. 43. Per Harald Flem, Longva. 44. Kjell Arne Husevåg, Longva. 45. Børge Nogva, Longva. 47. Herdis Petra Flem, Longva. 48. Frank Bjørnar Flem, Longva. 49. Hjalmar Petter Longva, Longva. 50. Petter Inge Longva, Jar. 51. Kirsti Liv Hansen, Haslum. 52. Ola Martin Longva, Sykkylven. 53. Karin Skovlund, Longva. 54. Rønnaug Longva, Longva. 55. Rønnaug Longva, Longva. 56. Oddmund Einar Longva, Longva. 57. Oddvin Norvald Longva, Longva. 58. Oddmund Einar Longva, Longva. 59. Anna Sofie Longva, Longva. 60. Gunnar Leif Aurdal, Ålesund. 61. Eldbjørg Marie Longva, Longva. 62. Kåre Klokk, Longva. 63. Per Ragnar Longvanes, Longva. 64. Bjørn Skibenes, Longva. 65. Idar Rolf Flem, Longva. 66. Hilde Anita Norvol Longva, Longva. 67. Jonny Magne Longva, Longva. 68. Jan Arne Longva, Longva. 69. Oddrun Longva, Brattvåg. 70. Geir Jørgen Longva, Longva. 71. Josef Hartinger, Frankfurt A.M. 72. Eldar Torleif Nerland, Longva. 73. Kaspar Leidulf Rogne, Longva. 74. Roger Nils Longva, Longva. 75. Oddvin Norvald Longva, Longva. 76. Idar Rolf Flem, Longva. 77. Bernt Johan Longva, Longva. 78. Solveig Gerd Krogsæter, Longva. 79. Knut Nogva, Longva. 80. Hallvard Rønning, Longva. 81. Nils Idar Rogne, Longva. 82. Hans Kristoffer Rogne, Longva. 83. Atle Magnar Longva, Longva. 84. Kjell Perry Klokk, Longva. 85. Klara Nellly Vemmelsvik, Almenningen. 86. Nils Idar Rogne, Longva. 87. Sverre Jon Uri, Longva. 88. Herborg M. Longva Hellouli, Longva. 90. Magnar Harald Longva, Longva. 91. Jon Ole Flem, Longva. 92. Norunn Rønnaug Harnes, Harøy. 93. Severin Elias Longva, Longva. 94. Kåre Magne Longva, Longva. 95. Ole Arne Rogne, Longva. 96. Johan A. Longvastøl, Longva. 97. Kolbjørn Hellevik, Brattvåg. 98. Odny Nogva, Brattvåg. 99. Kåre Peder Longva, Vatne. 100. Jonny Magnar Austnes, Longva. 101. Lidvar Magne Rogne, Longva. 103. Jonny Magne Longva, Longva. 104. Solveig Gerd Krogsæter, Longva. 105. Arne O. Longva, Longva (til sammen 100 takst nr). Prosessfullmektig: H.r.advokat Svein Tømmerdal, Ålesund. |
| Forfatter: | Lagdommer Gunnar Greger Hagen, formann |
| Lovhenvisninger: | Vass- og kloakkavgiftslova (1974) §1, §2, Tvistemålsloven (1915) §373, Skjønnsprosessloven (1917) §54, §54a, Vassdragsreguleringsloven (1917) §19, Oreigningsloven (1959) §2 |
Etter rådslagning og stemmegivning for lukkede dører ble det avhjemlet slikt
Overskjønn:
Overskjønnet gjelder krav fra Longva Vassverk L/L's andelseiere/abonnenter om erstatning for utgift til tilknytningsavgift, for økning av årlig avgift og for utgifter til vedlikehold av stikkledninger som følge av Haram kommunes ekspropriasjon av vassverkets ledningsnett.
Longva Vassverk L/L, et privat vassverk på Flemsøy/Skuløy i Haram kommune, ble stiftet i 1960 og kom i drift i 1962. Vassverket har nå ca 100 abonnenter og forsyner ca 400 personer og noen bedrifter med ferskvann. Vassverket tar vann fra naturlige kilder i Djupedalen og Sandgrova på Flemsøy og har en ca 3.300 m lang hovedledning liggende i nordvestlig retning. Denne ble i 1991/92 knyttet sammen med ledningen tilhørende Flem Vassverk L/L, som hadde behov for styrking av vannforsyningen.
Kommunene Sandøy og Haram gikk i 1985/86 sammen om Sandøy og Haram Interkommunale Vassverk (SaHara). SaHara tar vann fra Store Hestevatn på fastlandet. Haram har en kommunal hovedplan som forutsetter overtakelse av de private vannverkene i kommunen, - frivillig eller ved ekspropriasjon. Ekspropriasjonstillatelse hva angår Longva Vassverk L/L's hovedledningsnett med grunnrettigheter ble gitt av fylkesmannen i Møre og Romsdal 9. juli 1993 og etter klage opprettholdt av Statens Forurensningstilsyn 23. desember 1993.
Haram kommune begjærte 8. desember 1994 skjønn for Sunnmøre herredsrett med Longva Vassverk L/L som saksøkt.
Sunnmøre herredsrett behandlet som egen sak spørsmålet om vilkårene for ekspropriasjon var til stede og avsa 19. juni 1995 kjennelse om ikke å fremme saken.
Etter anke avsa Frostating lagmannsrett 16. april 1996 dom med slik slutning:
1. Herredsrettens skjønn i sak 94-1408 B fremmes.
2. Longva Vassverk L/L dømmes til å betale Haram kommune ved ordføreren saksomkostninger for lagmannsrett med kr 55.125,- - femtifemtusenetthundreogtjuefem - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.
Lagmannsrettens dom ble rettskraftig, idet anke ble nektet fremmet ved Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse av 18. september 1996 under henvisning til tvistemålsloven §373 tredje ledd nr 4.
Skjønnssaken for Sunnmøre herredsrett kom på nytt opp som sak nr 97-25 B, en fortsettelse av sak nr 94-1408 B. Ved tilleggsskjønnsbegjæring av 16. juli 1997, senere supplert med ett taktsnr, ble vassverkets abonnenter i forståelse mellom partene trukket inn som saksøkte, slik at saken fikk ialt 105 saksøkte.
Under skjønnsforhandlingene for herredsretten 25.-28. august 1997 fremla Haram kommune slike alminnelige skjønnsforutsetninger:
1. Haram kommune overtar hovedledninger og sideledninger tilhørende Longva Vassverk slik det er vist på kartet. Ledningene overtas i den stand de er med samme rett til utskiftning, drift og vedlikehold i forhold til den grunneier hvor ledningene ligger som vannverket har.
2. Ved alle former for gravearbeider plikter Haram kommune å foreta tilstelning/isåing og erstatte eventuell lovlig oppført vegetasjon som går tapt.
Graving må om mulig skje til tider hvor det ikke oppstår avlingstap der det er aktuelt.
3. Sideledninger som eies av Longva Vassverk frem til den enkelte abonnent, innløses av Haram kommune.
Haram kommune overdrar ledningen vederlagsfritt til den respektive abonnent/grunneier. Hvorvidt og i hvilken grad abonnenten/grunneieren har krav på økonomisk kompensasjon for selv å måtte utføre fremtidig vedlikehold, avgjøres av retten.
4. Når Haram kommune tiltrer ledningsnettet og den enkelte abonnent får vann levert fra Haram kommune, vil tilknytningsavgift påløpe for den enkelte i henhold til kommunens reglement. Også kommunal vannavgift vil påløpe fra samme tidspunkt.
5. Haram kommunes vannlevering vil skje i henhold til normalreglement for sanitæranlegg utarbeidet av
Kommunenes Sentralforbund og ellers på vanlige kommunale vilkår.
6. Skjønnsretten fastsetter de erstatninger Longva
Vassverk og eventuelt den enkelte abonnent tilkommer.
Sunnmøre herredsrett avhjemlet 25. august 1997 skjønn med slik slutning:
1. Haram kommune v/ordføreren betaler erstatning til de saksøkte som fastsatt i skjønnet.
2. Haram kommune v/ordføreren tilpliktes innen 2 - to - uker fra skjønnet forkynnelse å betale saksomkostninger til de saksøkte v/h.r. advokat Odd Larhammer med kr 115.692,- kroneretthundreogfemtentusensekshundreognittito 00/100.
Kommunen skal i tillegg bære de lovbestemte utgifter ved skjønnet.
Herredsretten fastsatte erstatningen til Longva Vassverk L/L for ledningsnettet til 2,1 mill kroner. Den påla kommunen å erstatte abonnentene den tilknytningsavgift som vil bli avkrevd i hht kommunens tariff, og kom til at abonnentene ikke har rett til erstatning for økningen i den årlige vannavgift og heller ikke for utgifter til fremtidig vedlikehold av stikkledninger.
Sunnmøre herredsrett avsa samtidig kjennelse om hevning hva angår takst nr 46, eier Haram kommune, brannstasjon.
Haram kommune har begjært overskjønn for Frostating lagmannsrett, - tematisk begrenset til herredsrettens pålegg om erstatning til abonnentene for tilknytningavgift. Begjæringen er rettet mot 100 saksøkte abonnenter. Takst nr 1 Longva Vassverk L/L er ikke saksøkt, heller ikke takst nr 7, 46 (formelt hevet for herredsretten), 89 og 102.
De 100 saksøkte abonnenter v/h.r. advokat Svein Tømmerdal har på sin side begjært overskjønn, tematisk begrenset til spørsmålene om erstatning for økning av årlig vannavgift og for fremtidig vedlikehold av stikkledninger. Det følger av dette at temaet erstatning til vassverket for ledningsnettet - 2,1 mill kroner - er rettskraftig avgjort ved skjønnet.
Overskjønnsforhandling fant sted på Flemsøy 24. og 25. august 1998. To vitner med tilknytning til Haram kommune ble avhørt, - ingeniør Kjetil Grytten og rådmann Jan Petter Eide. Forøvrig ble avhørt fire sakkyndige vitner og tre parter med tilknytning til takst nr 21, 70 og 19. Det ble foretatt befaring langs ledningsnettet og fremlagt nye dokumenter slik det fremgår av rettsboken. Det ble avholdt skjønnskonferanse med foreløpig votering om sakens tre temaer umiddelbart etter avsluttet overskjønnsforhandling. Det ble bebudet avhjemling av overskjønnet i oktober 1998. Forsinkelsen skyldes rettsformannens arbeidssituasjon for øvrig.
Haram kommune v/ordføreren har i det vesentlige gjort gjeldende:
Ekspropriasjonen er et ledd i kommunens bestrebelser på å gjennomføre intensjonen om et felles vannverk, - et perspektiv langt ut over Longva Vassverk L/L. I løpet av høsten 1998 vil forbindelsen mellom SaHaras ledningsnett og det eksproprierte ledningsnett bli etablert ved ledning fra Haramsøy til Flemsøy og forbindelsesledning på Flemsøy, hvoretter de saksøkte abonnenter vil motta kommunalt vann fra Store Hestevatn. Et lenge planlagt og viktig element i kommunens infrastruktur, blant annet et ringledningssystem, vil da komme på plass. Det dreier seg om sluttføring av planer som har medført betydelige investeringer, delvis med statlig støtte under forutsetning gjennomføring av planene om erverv av de private vannverk.
Diskusjonen om hvorvidt ekspropriasjonen av ledningsnettet har vært mest til fordel eller ulempe burde være avsluttet ved Frostating lagmannsretts rettskraftige dom av 16. april 1996, der det fremgikk at ekspropriasjonen "tvillaust" innebar en overvekt av fordeler sammenholdt med skader og ulemper jf oreigningsloven §2.
Det må være irrelevant om det nå i ettertid legges frem planer om hvordan Longva Vassverk L/L kunne ha ordnet seg for å møte dagens og fremtidens krav mht vannkvalitet mm.
Lov om kommunale vass- og kloakkavgifter av 31. mai 1974 nr 17 §1 fastslår plikten til å betale vann- og kloakkavgift til kommunen for den eiendom som har tilknytning til kommunal vann- eller kloakkledning, direkte eller gjennom privat samleledning. I lovens §2 er bestemt at avgiftene skal være engangsavgifter for tilknytning og årlige avgifter. Det dreier seg om en lov som er strengt fortolket i praksis, jf Rt-1982-1788, Rt-1983-152, RG-1984-676 og Frostating lagmannsretts upubliserte dom av 20. juni 1994. Det kan ikke av rettspraksis utledes at det er et vilkår for avgiftsplikt at nyordningen avløser et tidligere utilfredsstillende system. Et slikt vilkår er bare aktuelt der eiendommene tidligere har hatt kommunal tilknytning, med eller uten avgift for tilknytningen. Abonnentene på Longva knyttes nå for første gang til et kommunalt system og avgiftsplikt for tilknytningen inntrer, selv om det skulle bli lagt til grunn at det eksisterende system i og for seg var tilfredsstillende eller med overkommelige midler kunne bli det. Avgiftsloven ville bli illusorisk dersom belastningene i form av plikt til å betale tilknytningsavgift skulle ha ekspropriasjonsrettslig vern. Betalingsplikten er i samsvar med et likhetsprinsipp.
Det foreligger heller ikke rimelighetsgrunner som skulle tilsi at det i denne saken gjøres unntak hva angår den lovbestemte betalingsplikten. Vassverket har via ekspropriasjonen solgt sitt ledningsnett for et beløp som tilsvarer ca det dobbelte av den samlede tilknytningsavgift som påløper for abonnentene når disse nå må søke offentlig tilknytning. Det ligger på dette punkt annerledes an enn i enkelte andre saker fra rettspraksis. Longva Vassverk L/L er tilkjent erstatning for ledningsnettet på 2,1 mill kroner, er gjeldfritt og disponerer forøvrig ca kr 300.000. Disse verdier eies av andelshaverne/abonnentene og vil kunne besluttes fordelt slik at hver abonnent tilføres i overkant av kr 20.000. Den tilknytningsavgift det er aktuelt å avkreve når abonnentene knyttes til det kommunale anlegg er for hver abonnent kr 11.536 inkl mva etter satser gjeldende for 1998.
Den aktuelle årlige avgift for abonnenter i SaHara vil for de fleste abonnenter være kr 2.120. De fleste abonnenter i Longva Vassverk L/L betaler i dag årlig kr 613, men det må antas at nødvendige nyinvesteringer på relativt kort sikt ville ha medført betydelig økning av årlig avgift. Abonnentene har ikke krav på erstatning for den differanse som måtte anses sannsynlig. Plikten til å betale den aktuelle årlige avgift følger av avgiftsloven, som bygger på et likhetsprinsipp. Forøvrig har kostnadene i Longva Vassverk L/L vært holdt nede ved omfattende dugnadsbistand, - en ordning som nå vil bortfalle. Heri ligger en faktisk fordel for abonnentene, uansett graden av plikt mht dugnadsinnsats. Den grunnleggende vurdering som er gjort av at ekspropriasjonen og den kommunale tilknytning samlet vurdert medfører flere fordeler enn ulemper gir også et grunnlag for økning av den årlige belastning.
Ekspropriasjonstillatelsen begrenset seg til vassverkets hovedledningsnett. I dette tilfellet eide vassverket også stikkledningene. For å bidra til en ryddig ordning, gikk kommunen med på også å erverve stikkledningene og å betale for disse, med sikte på å stille stikkledningene til disposisjon for abonnentene. Derved unngikk man at vassverket ble sittende igjen i en kunstig posisjon, - kun som eier av stikkledningene. Kommunen gikk også med på å utvide skjønnet til å omfatte abonnentene som saksøkte, slik at disse kunne få prøvet spørsmålet om erstatning for tilknytningsavgiften. Det må være åpenbart at kommunen ikke kunne påføres ansvar for vedlikehold av stikkledningene, om den ikke hadde erklært seg villig til å erverve også disse. Spørsmålet kan ikke komme i en annen stilling slik man faktisk har gått frem. Alternativt kan den synsvinkel anlegges at en andel av erstatningen til vassverket gjelder stikkledningene og at vedlikeholdsplikten må være et anliggende mellom vassverket og abonnentene. Det foreligger ikke årsakssammenheng mellom inngrep og det anførte tap/den anførte ulempe. Det vises til herredsrettens begrunnelse. Subsidiært anføres at problemet begrenser seg til stikkledninger lagt før 1974.
Det er under overskjønnsforhandlingen opplyst at ledningsnettet allerede i 1996 ble satt under normalt trykk, hvilket førte til et begrenset antall bruddskader. Kommunen vil utvise varsomhet mht trykkforholdene når ledningsnettene nå knyttes sammen. Etter det man nå vet skulle det ikke være særlig grunn til å forvente skader direkte knyttet til sammenkoplingen.
Haram kommune v/ordføreren har nedlagt slik påstand:
1. Overskjønnet fremmes.
2. Haram kommune tilkjennes saksomkostninger.
Ansgar Meltevik mfl (100 parter) har i det vesentlige gjort gjeldende:
Longva Vassverk L/L har i sin tid mottatt noen investeringstilskudd, aldri driftstilskudd, og har slik sett stått på egne ben. Noen vannverk har gått inn i større sammenslutninger, andre har foretrukket å stå som selvstendige private vannverk. Longva Vassverk L/L er et vannverk som klart har ønsket å unngå sammenslutning med det kommunale. Planene er klare for de nødvendige tiltak for sikring av vannkvaliteten. Kommunen må pålegges å betale erstatning for alle former for tap som følger av en ekspropriasjon, som ikke er skjedd av hensyn til dette vannverks abonnenter, men av hensyn til vannforsyningen andre steder i kommunen. Dette vannverks abonnenter oppnår ingen standardhevning ved den kommunale tilknytning.
Den rettspraksis som konstaterer plikt til å betale tilknytningsavgift bygger på en forutgående utilfredsstillende situasjon der endring må til. Lagmannsretten må derfor prejudisielt ta stilling om Longva Vassverk L/L hadde et tilfredsstillende system, herunder om SaHara representerer et bedre system.
Fra rettspraksis er saksforholdet i Frostating lagmannsretts dom av 20. juni 1994 det som ligger nærmest. Det er der understreket av vilkårene for å kreve tilknytningsavgift var til stede fordi det var nødvendig å skifte fra én vannkilde til en annen for å oppnå tilfredsstillende vannkvalitet, hvilket forøvrig ikke var omtvistet i saken. Det ble vist til Rt-1982-1788. Rt-1983-152 er en grei avgjørelse om betalingsplikt, men med et faktum helt annerledes enn i vår sak. Det fantes der ikke ordnede vann- og kloakkforhold i området på forhånd. Slike forhold ble ordnet i sammenheng med et veianlegg. Ledningene ble lagt tidligere enn om veianlegget ikke hadde kommet, men «Det som er skjedd, er en naturlig og påregnelig utvikling som regulært ikke kan utløse erstatningsansvar.»
Økning i årlig avgift med anslagsvis kr 1.100-1.200 for hver, kapitalisert svarende til ca kr 25.000 for hver, er også en merbelastning for abonnentene i årsakssammenheng med inngrepet.
Dette gjelder også det fremtidige vedlikehold av stikkledningene, som tidligere ble ivaretatt av vassverket. Ansvaret er særlig tyngende for de 31 abonnenter med stikkledninger fra før 1974. Disse må regne med vedlikeholdsutgifter, som av den fagkyndige, Terje Farestveit, er beregnet til kr 7,50 pr løpende m pr år. Abonnentene har aldri hatt noen dugnadsplikt.
Ansgar Meltevik mfl har nedlagt slik påstand:
1. Sunnmøre herredsretts skjønn stadfestes forsåvidt angår spørsmålet om tilknytningsavgift.
2. Hver saksøkt tilkjennes erstatning for: - økt årlig vannavgift med kr 30.000,- - utgifter til fremtidig vedlikehold av stikkledninger med kr 60,- pr. l.m.
3. Haram kommune tilpliktes å betale sakens omkostninger, herunder de saksøktes utgifter til bistand.
Lagmannsretten vil bemerke:
Som også opplyst innledningvis, er det ved Sunnmøre herredsretts skjønn av 25. august 1997 rettskraftig avgjort at Haram kommune skal betale 2,1 mill kroner for hovedledningsnett og stikkledninger tilhørende Longva Vassverk L/L, som ikke er saksøkt part i overskjønnet.
Partene i overskjønnet er som saksøker Haram kommune og som saksøkte 100 abonnenter/andelseiere i Longva Vassverk L/L. Temaene i overskjønnet er:
1. Erstatning for abonnentenes utgifter til tilknytningsavgift kommunalt anlegg.
2. Erstatning for økning av abonnentenes årlige avgift.
3. Erstatning for abonnentenes fremtidige utgifter til vedlikehold av stikkledninger.
1. Tilknytningavgift.
Lov om kommunale vass- og kloakkavgifter av 31. mai 1974 nr 17 §1 første ledd første punktum lyder slik:
«>Når ein fast eigedom har tilknyting til kommunal vasseller kloakkleiding, anten beinveges eller gjennom privat samleiding, har eigaren skyldnad til å svare vass- og kloakkavgift til kommunen.»
Samme lovs §2 første ledd lyder slik:
«>Avgiftene skal vera eingongsavgifter for tilknyting og årlege avgifter.»
Partene har ikke klart skilt mellom spørsmålet om det i denne saken i det hele tatt oppstår plikt for abonnentene til å betale tilknytningsavgift og spørsmålet om en forutsatt betalingsplikt medfører en tilsvarende plikt for kommunen til å betale erstatning. Lagmannsretten antar at det heller ikke er nødvendig å skille mellom de to problemstillinger, som kan sammenfattes slik: Ligger saken slik an at det for abonnentene oppstår plikt til å betale tilknytningsavgift uten korresponderende erstatningsansvar for kommunen?
På bakgrunn av hva partene har fremhevet som sentrale rettsavgjørelser foretar lagmannsretten følgende gjennomgang av rettspraksis:
Rt-1982-203, Eidsfjorddommen.
Saken gjaldt NVEs ansvar overfor en rekke grunneiere i sammenheng med vassdragsregulering, - herunder krav om erstatning for utgifter påført ved å måtte la seg knytte til kommunalt vann- og kloakkanlegg (grøfter og stikkledninger fra hovedledning til husvegg). Høyesterett forutsatte erstatningsansvar for NVE, delvis under dissens 3-2 med varierende premisser. Avgjørelsen er kommentert i Rt-1983-152 (s 161) slik:
«Det sies i dommen at Øvre Eidsfjord ifølge skjønnene er et tettsted. Den videre fremstilling viser imidlertid at de lokale forhold må ha vært vidt forskjellige fra forholdene i villastrøket ved Hopsneset i Bergen. Slik jeg oppfatter dommen, var det inntil vassdragsreguleringen kom, ingen grunn til å etablere et vann- og kloakkanlegg. Det var reguleringen som entydig klart var årsak til at det ble bygd ut et slikt anlegg som ellers ikke ville ha kunnet tenkes i overskuelig fremtid. Vassdragsvesenet var endog pålagt som et konsesjonsvilkår å bidra til å få ordnet med vannforsyning og avkloakkering. Annenvoterende, som flertallet sluttet seg til, sier blant annet at vassdragsreguleringslovens §19 nr. 1 første ledd, tredje punktum gav en nærliggende parallellitet til den situasjon som forelå.»
Rt-1982-1788, Finnøy kommune, hvorfra hitsettes:
«Utvalget finner at lagmannsretten her har lagt til grunn en for snever oppfatning av rekkevidden av avgiftsloven §1 første ledd første punktum. Utvalget forstår bestemmelsen slik at kloakkavgiftsloven med tilhørende kommunale forskrifter vil kunne komme til anvendelse også for eiendom som før ikrafttreden av kloakkavgiftsloven med forskrifter var tilkoplet, med eller uten avgift for tilknytningen, en kloakkledning som kan betegnes som kommunal, således når kommunen anlegger et nytt og forbedret kloakksystem som tjener til avløsning av et tidligere, utilfredsstillende system.»
Rt-1983-152, Bergen kommune, von Krogh-dommen.
Høyesterett uttalte at Eidsfjorddommen ikke kunne være retningsgivende. Forholdene var vesentlig forskjellige, jf sitat inntatt ovenfor under Rt-1982-203. På s 162 uttales:
«Etter mitt skjønn er det vesentlige i denne saken at det er en oppgave for det offentlige å få til best mulige vann- og kloakkforhold, og at ledningsnettet som er lagt, uansett om det kom motorvei eller ikke, har et rimelig og fornuftig formål. For meg står det som uvesentlig at ledningene som følge av veianlegget kom til å bli lagt tidligere enn kommunen ellers ville maktet å løse akkurat denne oppgave, hensyn tatt til andre oppgaver som det eventuelt måtte være påtrengende behov for å løse før.
Det som er skjedd, er en naturlig og påregnelig utvikling som regulert ikke kan utløse erstatningsansvar.
Det resultat jeg er kommet til, har også støtte i de likhetshensyn som er kommet til uttrykk i flere tidligere dommer. Ved siden av de grunneiere som er ekspropriater, er det andre grunneiere - og visstnok langt flere - som får tilsvarende omkostninger.»
RG-1984-676, Narvik byrett, gjaldt årlig kloakkavgift for eiere av privat kloakkanlegg som var tilknyttet kommunal hovedkloakk.
Nordre Sunnmøre herredsretts skjønn av 30. juni 1992 gjaldt kommunal ekspropriasjon av et vannverks brønn, rettigheter til å ta vann og en stor del av ledningsnettet. Det var oppstilt skjønnsforutsetning om at kommunen skulle betale tilknytningsavgift til kommunalt vannverk for diverse andelshavere, og kople disse til det kommunale vannverket uten utgift.
Frostating lagmannsretts dom av 20. juni 1994 gjaldt spørsmålet om 10 grunneiere i Vikna kommune hadde plikt til å betale bl.a. tilknytningsavgift i hht vann- og kloakkavgiftsloven som følge av tilknytning til et kommunalt vannanlegg. Fra dommens s 7-8 hitsettes:
«Etter lovens §1 kommer det an på om en fast eiendom «har tilknytning til kommunal vass- eller kloakkleiding, ...». Dette er tilfellet for grunneierne i nærværende sak. De har siden 1969 vært tilknyttet et kommunalt vannanlegg med vanntilførsel fra Austafjordvannet. I juli 1989 ble eiendommene i stedet knyttet til Hasfjordvannet, gjennom ny kommunal vannledning derfra.
Spørsmålet om skifte av vannkilde utløser krav om tilknytningsavgift er ikke direkte løst i loven. Det følger imidlertid av kjennelsen i Rt-1982-1788 at plikten til å betale tilknytningsavgift oppstår også ved skifte av vannkilde, dersom et nytt og forbedret anlegg avløser et tidligere, utilfredsstillende system. De ankende parter har ikke bestridt at det var nødvendig å skifte fra Austafjordvannet til Hasfjordvannet for å oppnå tilfredsstillende vannkvalitet. En tidligere anførsel om at skiftet av vannkilde ikke utløser krav om tilknytningsavgift er frafalt for lagmannsretten. Etter det som er opplyst, legger lagmannsretten til grunn at Austafjordvannet ble byttet ut med Hasfjordvannet som vannkilde av hygieniske grunner, og at vannforsyningen til de aktuelle grunneierne derfor er blitt betydelig bedre. Vilkårene for å kreve tilknytningsavgift er derfor så langt oppfylt.»
Lagmannsrettens flertall, alle unntatt skjønnsmann Per Fylling, finner å kunne trekke ut av noen av disse avgjørelser at grunneiere som får utgifter i sammenheng med vann- og kloakkanlegg, som det uten i sammenheng med inngrepet ikke var noen grunn til å etablere i overskuelig tid, påføres et økonomisk tap i motsetning til grunneiere mht et vann- og kloakkanlegg med et rimelig og fornuftig formål som ledd i en naturlig og påregnelig utvikling i området, jf Rt-1982-203 og Rt-1983-152. Disse avgjørelser anses ikke avgjørende for det aktuelle spørsmål.
Direkte i relasjon til plikten til å betale tilknytningsavgift synes det å fremgå av Rt-1982-1788 jf Frostating lagmannsretts dom av 20. juni 1994, at grunneiere som forut for avgiftsloven har vært tilknyttet kommunalt anlegg, hva enten de i denne sammenheng har betalt tilknytningsavgift eller ikke, plikter, eventuelt på nytt, å betale tilknytningsavgift, dersom det anlegges et nytt og forbedret kommunalt anlegg til avløsning av et tidligere, utilfredsstillende system. Det vilkår at det tidligere system skal ha vært utilfredsstillende må således være oppfylt for at den grunneier som på forhånd har kommunalt tilknytning skal kunne pålegges å betale kommunal tilknytningsavgift, eventuelt for annen gang. De nevnte avgjørelser kan ikke tas til inntekt for at dette vilkåret må være oppfylt overfor en grunneier som ikke tidligere har hatt kommunal tilknytning.
Abonnentene i Longva Vassverk L/L har ikke tidligere hatt tilknytning til et kommunalt anlegg. Etter gjennomført ekspropriasjon overfor Longva Vassverk L/L er Haram kommune i dag eier av hovedledningsnettet, som nå antas å være blitt knyttet til SaHaras ledningsnett med vann fra Store Hestevatn på fastlandet. Abonnentenes tilknytning til dette system innebærer tilknytning til kommunalt anlegg, hvilket utløser plikt til å betale tilknytningsavgift etter avgiftsloven §1 jf §2. Jf også pkt 4 i de alminnelige skjønnsforutsetninger, gjengitt ovenfor på s 5.
Lagmannsrettens flertall anser det i denne sammenheng ikke nødvendig prejudisielt å ta stilling til om denne endringen innebærer en avløsning av et tidligere, utilfredsstillende system med et nytt og forbedret anlegg. På bakgrunn av de saksøktes betydelige engasjement på dette punkt kan imidlertid bemerkes at lagmannsretten, etter en bred helhetsvurdering, anser det som en fordel for de tidligere abonnenter i Longva Vassverk L/L å få tilgang til det større, interkommunale, anlegg. Et slikt anlegg antas å ville gi mer pålitelig vanntilførsel av god kvalitet. Kravene til vannkvalitet skjerpes, hva angår både private husholdninger og næringsmiddelindustrien. Ansvaret for kvaliteten vil bli ivaretatt av et større fellesskap med større ressurser. Det kommunale erverv av det private vannverks hovedledningsnett er en realisering av mangeårige planer for den kommunale infrastruktur, delvis med statlig støtte. Det ble ved lagmannsrettens dom av 16. april 1996 tatt stilling til om det forelå tilstrekkelig overvekt av fordeler ved overtakelsen sammenholdt med skader og ulemper.
Det er ikke ved dette uttalt at Longva Vassverk L/L ikke til nå ha fylt sin oppgave på en god måte.
Det er av de saksøkte anført at en eventuell plikt til å betale tilknytningsavgift vil innebære et tap direkte forårsaket av ekspropriasjonen av ledningsnettet og derfor erstatningsmessig.
Lagmannsrettens flertall kan ikke se at det er oppstått et slikt tap. De temaer som står for behandling i overskjønnet må ses i sammenheng med det tema som ble rettskraftig avgjort ved herredsrettens skjønn: Plikt for Haram kommune til å betale 2,1 mill kroner til Longva Vassverk L/L for hovedledningsnett og stikkledninger. Longva Vassverk L/L tilføres 2,1 mill kroner og eier etter det opplyste for øvrig kr 300.000, samlet 2,4 mill kroner. Etter kommunal overtakelse av hovedledningsnettet har Longva Vassverk L/L ingen oppgaver og intet ansvar mht vannforsyning. Det forstås ikke å være bestridt at abonnentene/andelseierne i Longva Vassverk L/L kan vedta at erstatningssummen 2,1 mill kroner skal fordeles og utbetales til andelseierne. Retten legger også dette til grunn og antar at tilsvarende må gjelde resterende kr 300.000. All den stund vasslagets formål ikke lenger er aktuelt, tilsier også abonnentenes plikt til tapsbegrensning at vassverkets midler anvendes til dekning av de utgifter som nå er aktuelle som følge av kommunal tilknytning. Slik det konkret ligger an må mao abonnentene/andelseierne identifiseres med vassverket.
Etter de opplysninger som foreligger om aktuell størrelse mht tilknytningsavgift, vil en overføring av en andel på ca 1,15 mill kroner av vassverkets midler være tilstrekkelig til dekning av de samlede tilknytningsavgifter.
Lagmannsrettens flertall konkluderer etter dette med at Haram kommune ikke plikter å betale erstatning til de saksøkte for utgifter til tilknytningsavgift til kommunalt vannanlegg.
Lagmannsrettens mindretall, skjønnsmann Per Fylling, finner at kommunen bør pålegges å erstatte de saksøkte den tilknytningsavgift som påløper for disse som følge av ekspropriasjonen og tilknytningen til kommunalt vannanlegg og viser i denne sammenheng til herredsrettens premisser for et slikt resultat, inntatt i skjønnet s. 18-19.
2. Årlig avgift.
Hva angår plikten til å betale årlig avgift for den som er knyttet til kommunalt vannanlegg vises til de lovbestemmelser som er referert ovenfor på s 11-12, innledningsvis under pkt 1 om tilknytningsavgift. For abonnent i det kommunale anlegg SaHara er den aktuelle årlige avgift kr 2.120 inkl mva. Den årlige avgift som abonnent i Longva Vassverk L/L var i 1998 kr 613 inkl mva, mao en differanse på knapt kr 1.500. De saksøkte har under overskjønnet opplyst at nødvendige investeringer for Longva Vassverk L/L, for det tilfelle at ekspropriasjonen ikke var gjennomført, ville ha medført en avgiftsøkning, men at differansen fortsatt ville ha ligget i størrelsesorden knapt kr 1.200 for hver abonnent.
Etter lagmannsrettens skjønnsmessige vurdering ville differansen mht årlig avgift ha blitt noe mindre. Dette er imidlertid ikke avgjørende. Herredsretten har om den årlige vannavgift bl.a. uttalt:
«For retten er det avgjørende moment at abonnentene etter å ha blitt tilknyttet kommunal vannforsyning, vil ta del i et system der den årlige vannavgift utlignes på alle brukere av tjenesten ut fra overordnede likhetsprinsipper. Det er et solidarisk system som er etablert for å løse en viktig samfunnsoppgave; en sikker forsyning av godt drikkevann til alle. Retten har allerede understreket at Longva Vassverk frem til dags dato har løst sin oppgave på en tilfredsstillende måte.
Når retten har inntatt det standpunkt at abonnentene skal ha erstattet tilknytningsavgiften, har en sett hen til det forhold. Derfra kan en imidlertid ikke uten videre trekke den slutning at abonnentene også skal ha erstattet økningen i vannavgiften. Når en først har blitt knyttet til et kommunalt vassverk som i dette tilfellet har som langsiktig målsetting å knytte alle husstander innenfor sitt område til et offentlig nett, må en ut fra de nevnte overordnede prinsipper stilles på lik linje med alle andre brukere av tjenesten.»
Lagmannsrettens flertall har inntatt et annet standpunkt enn herredsretten mht spørsmålet om erstatning for tilknytningsavgiften, men en samlet lagmannsrett finner allikevel herredsrettens bemerkninger om årlig avgift sett i sammenheng med overordnede likhetsprinsipper gjeldende for alle brukere av et kommunalt vannverk, treffende. Lagmannsretten vil i tillegg bemerke at det tap for den enkelte abonnent, som tilsynelatende kan beregnes til maksimalt kr 1.000 pr år, langt på vei, og kanskje fullt ut, oppveies av de fordeler som antas å ligge i en fordeling av ansvaret på det større fellesskap, jf bemerkninger om dette ovenfor på s 15 under behandlingen om spørsmålet om tilknytningsavgiften. Rent faktisk vil også avviklingen av ordningen med dugnad, selv om dette ikke har vært en plikt for den enkelte, innebære en overføring av ansvar til det større fellesskap.
Lagmannsretten fastsetter etter dette ingen erstatning for økning av abonnentenes årlige avgift.
3. Vedlikehold av stikkledninger.
Longva Vassverk L/L eide også stikkledningene og var ansvarlig for vedlikeholdet. Ekspropriasjonstillatelsen begrenset seg til hovedledningsnettet. Kommunen og vassverket avtalte at kommunen også skulle erverve stikkledningene, som skulle overdras «vederlagsfritt til den respektive abonnent/grunneier. Hvorvidt og i hvilken grad abonnenten/grunneieren har krav på økonomisk kompensasjon for selv å måtte utføre fremtidig vedlikehold, avgjøres av retten», jf punkt 3 i de alminnelige skjønnsforutsetninger, gjengitt ovenfor på s 5.
Som nevnt, ble i forståelse mellom partene også vassverkets abonnenter trukket inn som saksøkte for herredsretten. Derved ble skjønnet utvidet fra bare å gjelde erstatningsfastsettelsen overfor vassverket, til også å gjelde de erstatningskrav abonnentene ønsket vurdert mht tilknytningsavgift, årlig avgift og vedlikehold av stikkledninger.
Faktisk ble vedlikehold av stikkledninger i stor utstrekning utført som dugnad. Ved at abonnentene nå skal ha vedlikeholdsansvar for egne stikkledninger er disse imidlertid påført et større ansvar enn tidligere. Abonnentene skal nå ha det ansvar i relasjon til stikkledninger som er det vanlige.
Som herredsretten, legger lagmannsretten til grunn at stikkledningene gjennomgående er av god kvalitet, slik at de fleste kan regne med at eventuelle utgifter først vil påløpe et godt stykke inn i fremtiden. Dette kan stille seg annerledes for de stikkledningene som er lagt før 1974.
Det ble av de saksøkte fremhevet at skader ville kunne oppstå i sammenheng med sammenkoplingen med SaHara. Som nevnt, er det opplyst at denne sammenkoplingen skulle finne sted i løpet av høsten 1998. Lagmannsretten antar at dette har skjedd som forutsatt, men har ingen kunnskap om, og i så fall i hvilken utstrekning, særlige problemer oppsto.
Fra kommunens side ble det under overskjønnsforhandlingen opplyst at ledningsnettet allerede i 1996 ble satt under det trykk som ville være det aktuelle for fremtiden, og at dette bare førte til et begrenset antall bruddskader. Det ble videre opplyst at kommunen ville utvise varsomhet mht trykkforholdene når ledningsnettene skulle knyttes sammen og at det på denne bakgrunn ikke skulle være særlig grunn til å forvente skader direkte knyttet til sammenkoplingen.
Det er fra kommunens side i denne sammenheng ikke oppstilt noen spesiell skjønnsforutsetning. Lagmannsretten forutsetter imidlertid at kommunen utviste den bebudede varsomhet da sammenkoplingen ble foretatt og at kommunen under enhver omstendighet vil besørge og bekoste de utbedringer etter bruddskader, som naturlig kan tilbakeføres til tilkoplingen under permanent trykk. Dette dreier seg etter lagmannsrettens vurdering om bruddskader som måtte vise seg i løpet av det første halve året etter slik tilkopling.
Særlig i relasjon til tilkoplingsproblemene finner lagmannsretten det klart mer hensiktsmessig å pålegge kommunen et slikt ansvar, som vil bli aktuelt i relasjon til den som rammes, istedet for å utmåle konkrete erstatninger til større eller mindre grupper av abonnenter.
Som omtalt under avsnittet om tilknytningsavgiften, har Longva Vassverk L/L ikke lenger noe formål og vassverkets midler vil kunne stilles til disposisjon for andelseierne/abonnentene. Etter dekning av tilknytningsavgift for samtlige abonnenter vil disse midler fortsatt utgjøre ca 1,25 mill kroner. Fordeles disse midlene mellom abonnentene, vil det, etter rettens skjønn, gi en dekning som går langt ut over det påregnelige gjennomsnittlige tapet for den enkelte i form av fremtidige utgifter til vedlikehold av stikkledninger.
I denne sammenheng bemerkes at det mest hensiktsmessige for andelseierne må være at de gjør vedtak om avsetning av et passende beløp til et felles fond til dekning av fremtidige vedlikeholdsutgifter. Slik vil man kunne sikre at dekningen gis der skadene kommer og ikke der skadene ikke kommer.
Med den reservasjon som fremgår ovenfor hva angår ansvar for Haram kommune for eventuelle skader som naturlig kan tilbakeføres til tilkoplingen til SaHara, fastsetter lagmannsretten ingen erstatning for fremtidige utgifter til vedlikehold av stikkledninger.
Saksomkostninger.
Herredsrettens omkostningsavgjørelse er ikke omtvistet.
Haram kommune har begjært den del av overskjønnet som gjelder tilknytningsavgiften. Kommunens begjæring har på dette punkt ført frem. Kommunen plikter allikevel å dekke de saksøktes omkostninger knyttet til denne del av overskjønnet jf skjønnsloven §54 første ledd. Partene er enige om at 2/3 av saksomkostningene gjelder denne problemstillingen.
De saksøkte har begjært den del av overskjønnet som gjelder årlig avgift og vedlikeholdsutgifter. Partene er enige om at 1/3 av saksomkostningene er knyttet til disse problemstillinger. De saksøkte har ikke oppnådd en bedre avgjørelse hva angår årlig avgift, men har oppnådd en bedre avgjørelse hva angår vedlikehold, i den forstand at kommunen er pålagt et ansvar for skader som naturlig kan tilbakeføres til sammenkopling med SaHara. Lagmannsretten ser det da slik at de saksøkte samlet sett har oppnådd en bedre avgjørelse for den del av overskjønnet som er fremmet etter deres begjæring. Kommunen pålegges på denne bakgrunn å betale de saksøktes omkostninger også for denne delen av overskjønnet, jf skjønnsloven §54a jf §54 første ledd.
H.r. advokat Svein Tømmerdal har levert omkostningsoppgave på samlet kr 56.866 ekskl andel av behandlingsgebyr og sideutgifter. Av omkostningskravet utgjør salær kr 45.000, prosessfullmektigens reiseomkostninger kr 1.107, utgifter til et sakkyndig vitne kr 4.834 og utgifter til tre partsrepresentanter samlet kr 5.925. Det er ikke reist innvendinger mot omkostningsoppgaven, som blir å legge til grunn, idet slike omkostninger anses som nødvendige, jf skjønnsloven §54 første ledd.
Haram kommune skal i tillegg betale omkostningene for lagmannsretten i form av behandlingsgebyret, godtgjørelse og dekning for reise og diett til skjønnsmennene utover hva kommunen allerede har dekket i sammenheng med overnatting og bespisning under overskjønnsbehandlingen. Behandlingsgebyret basert på overskjønn over 2 rettsdager og dagens skjønnskonferanse utgjør kr 7.575. Godtgjørelse til skjønnsmennene utgjør for hver kr 4.000, samlet kr 16.000. Hertil kommer dekning for reise og diett etter særskilt beregning.
Overskjønnet er enstemmig forsåvidt gjelder årlig avgift og vedlikehold av stikkledninger.
Slutning:
1. Erstatningen settes til 0 - null - kroner.
2. Haram kommune v/ordføreren betaler til Ansgar Meltevik mfl (100 parter) v/h.r. advokat Svein Tømmerdal, Ålesund, saksomkostninger for lagmannsretten med 56.866 - femtisekstusenåttehundreogsekstiseks - kroner innen 2 - to - uker fra forkynnelse av overskjønnet.