LF-2000-392

Instans:	Frostating lagmannsrett - Dom
Dato:	2000-09-18
Publisert:	LF-2000-00392
Stikkord:	Barnefordeling
Sammendrag:
Saksgang:	Sunnmøre herredsrett NR 99-00733 A - Frostating lagmannsrett LF-2000-00392 A.
Parter:	Ankende part og ankemotpart: A, Ålesund (Prosessfullmektig: Advokat Grete Opshaug, Ålesund). Motpart og motankende part: B, Ålesund (Prosessfullmektig: Advokat Christian Garmann, Ålesund).
Forfatter:	Lagdommer Sverre Erik Jebens, formann. Lagdommer Hans O. Kveli. Ekstraordinær lagdommer Odd Nørstebø
Lovhenvisninger:	Barneloven (1981) §34, Tvistemålsloven (1915) §180

Saken gjelder spørsmålet om hvem av foreldrene som etter separasjon skal ha den daglige omsorg for to fellesbarn.

A, født 1958, og B, født 1946, ble gift 1. juli 1988. De har to fellesbarn, nemlig C, som er født *.* 1989, og D, som er født *.* 1992. Samlivet mellom ektefellene opphørte 10. april 1999, og de ble innvilget separasjon ved bevilling av Fylkesmannen i Møre og Romsdal 9. juni s.å.

Ved samlivsbruddet flyttet A ut av fellesboligen og inn i en leilighet i samme strøk. Hun har senere flyttet til en større leilighet som også ligger i gangavstand til den tidligere felles bolig. Partene var uenige om hvem av dem som skulle ha daglig omsorg for fellesbarna. A brakte spørsmålet inn for domstolene ved stevning 17. juni 1999 til Sunnmøre herredsrett. I saksforberedende rettsmøte 12. august 1999 inngikk partene rettsforlik om delt omsorg for fellesbarna inntil det forelå rettskraftig avgjørelse om spørsmålet.

Sunnmøre herredsrett avsa 4. januar 2000 dom med slik domsslutning:

«1. A skal ha den daglige omsorg for D, f. *.*.92.

B gis slik samværsrett med D:

- Annenhver helg fra fredag etter skoletid til søndag kveld

- En ettermiddag hver uke

- 3 uker i sommerferien

- Annenhver jul og påske

2. B skal ha den daglige omsorg for C, f. *.*.89.

A gis slik samværsrett med C:

- Annenhver helg fra torsdag etter skoletid til søndag kveld

- En ettermiddag hver uke

- 3 uker i sommerferien

- Annenhver jul og påske

3. Partene bærer egne omkostninger.»

A har anket dommen til lagmannsretten ved ankeerklæring 7. mars 2000. I anken er det gjort gjeldende at hun skulle ha vært tilkjent den daglige omsorg også for sønnen C, og at Bs rett til samvær med datteren D skulle ha vært mindre omfattende enn herredsretten hadde bestemt. B har inngitt anketilsvar og aksessorisk motanke 30. mars 2000. Motanken retter seg mot avgjørelsen om å tilkjenne A omsorgen for datteren D, idet B gjør gjeldende at omsorgsansvaret skulle ha vært tilkjent ham.

Ankeforhandling ble avholdt i Ålesund 4. september 2000. Begge parter møtte og avga forklaring. Rettens medlemmer hadde en samtale i enerom med partenes fellesbarn C. Det ble avhørt fire vitner.

Saken står i en noe annen stilling for herredsretten, idet partene under ankeforhandlingen inngikk rettsforlik om samværsspørsmålet. Rettsforliket er inntatt nedenfor. Det nærmere saksforhold og partenes anførsler for herredsretten fremgår av dennes dom.

A har i det vesentlige gjort gjeldende:

Ved avgjørelsen av spørsmålet om daglig omsorg må det legges stor vekt på hvem av partene som faktisk har utøvet hovedomsorgen tidligere, dvs forut for samlivsbruddet. Bevisføringen viser at moren har vært hovedomsorgsperson for begge barna.

Både C og D har sin sterkeste følelsesmessige tilknytning til moren. Dette skyldes at moren har vært barnas hovedomsorgsperson, idet faren i en lengre periode var opptatt med arbeid utenfor hjemmet og med husbygging.

Det kan ikke legges særlig vekt på at moren ikke bor i familiens tidligere felles bolig. Et «indre miljøskifte» er mer betenkelig for barna enn et «ytre miljøskifte».

Barnas personlige behov tilsier at moren bør tilkjennes den daglige omsorg. D fremtrer som noe usikker og har stort behov for morens nærhet. Også C ønsker å være mer sammen med mor.

Mors boligsituasjon er tilfredsstillende for barna. Ut over dette kan forskjeller i den boligstandard foreldrene kan tilby ikke tillegges vekt.

Moren kan lettere tilpasse sin arbeidstid i forhold til omsorgsansvaret for begge barna enn faren kan. Hun kan derfor i større grad enn faren nyttiggjøre rollen som omsorgsperson til beste for barna.

Tungtveiende hensyn taler mot å skille barna, ved å tilkjenne foreldrene omsorgsansvaret for hvert sitt barn. Når barna ikke kan bo sammen med begge foreldrene, har de behov for hverandres støtte, noe som tilsier at de bør bo samme sted. Det er vist til Rt-1984-268 og Rt-1990-198.

A har nedlagt slik påstand:

«1. C og D skal bo fast hos A .

2. A og det offentlige tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett.»

B har i hovedtrekk anført:

Barna har ikke hatt vesentlig mer kontakt med mor enn med far i oppveksten. Dette gjelder spesielt for tiden etter at moren gikk ut i arbeidslivet. Barna har sterk følelsesmessig tilknytning til faren.

Behovet for stimulanser til barna tilsier at faren gis omsorgen. Han har vist seg å være mer aktiv og initiativrik i retning av å imøtekomme barnas behov enn moren har vært.

Farens boligsituasjon må anses å være mer stabil enn morens. Skifteoppgjøret medfører at faren har bedre økonomi enn moren, og det er derfor mer sannsynlig at han kommer til å beholde fellesboligen enn at moren blir boende i den leiligheten som hun nylig har flyttet til. Barna har dessuten vendt seg til å bo i fellesboligen, som faren har overtatt bruken av.

Hensynet til størst mulig samlet foreldrekontakt tilsier at faren bør gis omsorgen for begge barna. Han har gått inn for å tilkjenne moren økt samvær med barna, men hun har ikke vist en tilsvarende holdning.

Det kan ikke uten videre anses fordelaktig at begge barna bor sammen hos en av foreldrene. Deling av en søskenflokk kan derimot være ønskelig, for å sikre hvert av barna best mulig omsorg fra den av foreldrene som barnet bor hos. I nærværende sak er avstanden mellom foreldrenes boliger dessuten liten.

Tilknytningen mellom far og sønn og mellom mor og datter bør ikke være avgjørende for hvem av foreldrene som gis omsorgen for de respektive barn. I nærværende sak er imidlertid dette i tilfelle viktigere i forhold til C, som er nesten 12 år gammel, enn for D, som er 8 år.

B har nedlagt slik påstand:

«I hovedanken:

1. C skal bo fast hos B.

2. B tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.

I motanken:

1. D skal bo fast hos B.

2. B tilkjennes saksomkostninger for herredsretten og lagmannsretten.»

Lagmannsrettens syn på saken:

Det kan innledningsvis slås fast at begge foreldrene er vel skikket til å være omsorgspersoner for barna. Foreldrenes personlige egenskaper og de materielle boforhold de kan tilby viser at valget står mellom to gode omsorgsalternativer.

Barneloven §34 tredje ledd slår fast at avgjørelsen i første rekke skal «rette seg etter det som er best for barnet.» I dette ligger for det første at barnets interesser veier tyngre enn foreldrenes personlige behov. Dernest innebærer kriteriet at barnas behov på kort og noe lengre sikt må stå sentralt ved avgjørelsen. Tidligere praktiserte omsorgsordninger mellom foreldrene og barna er relevante å legge vekt på, men må vurderes kritisk, også i lys av endrete behov i fremtiden. Endelig må omsorgsspørsmålet, selv om det i nærværende sak er tale om to barn, avgjøres etter en konkret vurdering av hva som må antas å være best for hvert av dem. Dette kan tilsi at barna bør bo hos hver sin forelder.

Lagmannsretten er kommet til samme resultat som herredsretten når det gjelder omsorgsspørsmålet. Dette innebærer at A gis den daglige omsorg for D, og at B gis den daglige omsorg for C. Lagmannsretten er i det vesentlige enig i herredsrettens begrunnelse, men bemerker følgende på grunnlag av det som er fremkommet under ankeforhandlingen:

Foreldrene har hittil praktisert delt omsorg for barna. Disse har således bodd omtrent like mye hos hver av foreldrene. Barna har også hele tiden bodd sammen. Herredsrettens avgjørelse, som stadfestes av lagmannsretten, innebærer en endring i forhold til den organisering av den daglige omsorg som hittil har vært praktisert. Den viktigste konsekvensen av dette er at C og D for fremtiden ikke får samme omsorgsperson. Selv om det i utgangspunktet reiser seg visse motforestillinger mot en slik løsning, antas den i nærværende sak å være den beste, noe lagmannsretten kommer tilbake til nedenfor.

Begge barna synes å være følelsesmessig sterkt tilknyttet begge foreldrene. Dette gjelder selv om A har vært den sentrale omsorgspersonen for begge barna i de første leveårene. Noen preferanse i retning av den ene av foreldrene kan derfor ikke konstateres på bakgrunn av ulik følelsesmessig tilknytning.

Lagmannsretten legger til grunn at D har et særlig behov for å bo hos moren. Hun er beskrevet som idérik og selvstendig, men samtidig noe usikker. Etter det bilde lagmannsretten har dannet seg av foreldrenes egenskaper synes A å være best egnet til å ivareta Ds behov på det følelsesmessige område.

C ga under samtalen med dommerne uttrykk for at han foretrakk den omsorgsordningen som hittil har vært praktisert, dvs delt omsorg. Han ga ikke uttrykk for noen preferanse dersom han måtte velge èn av foreldrene som omsorgsperson. På grunn av fellesskap i interesser og guttens fremtidige behov som snart tenåring er imidlertid lagmannsretten kommet til at C bør bo hos B.

Lagmannsretten har nøye vurdert de hensyn som i utgangspunktet kan tale mot å «dele søsken», slik at de får hver sin omsorgsperson. Etter en konkret vurdering er retten imidlertid kommet til at hensynet til hvert enkelt av barna tilsier dette, jf. ovenfor, og at det ikke gjør seg gjeldende tungtveiende mothensyn.

Barna bør kunne utvikle seg selvstendig, samtidig som de bør ha god kontakt med hverandre. Førstnevnte moment understrekes ved at det er tale om ca 3 1/2 år aldersforskjell mellom barna, at C snart er tenåring og at foreldrene er enige om at barna er nokså forskjellige. Kontaktbehovet dem imellom bør kunne ivaretas, hensett til at det er opplyst å være kun 10 minutters gangavstand mellom foreldrenes boliger.

Til tross for at foreldrene har gode egenskaper som omsorgspersoner, har de ikke samarbeidet godt om spørsmål som gjelder forholdet til barna etter separasjonen. At foreldrene gis omsorgen for hvert sitt barn antas å kunne øke barnas samlede foreldrekontakt, idet hver av foreldrene derved undergis et visst press i retning av å samarbeide om samværsspørsmål.

I tillegg må det antas at en deling som nevnt kan virke stabiliserende når det gjelder foreldrenes boligsituasjon, idet hensynet til størst mulig kontakt barna imellom tilsier at avstanden mellom boligene bør være begrenset. Også dette vil klarligvis virke som et press på foreldrene, men det er ikke større enn hva voksne personer med ansvar for sine barnas beste bør tåle.

Under ankeforhandlingen inngikk partene følgende rettsforlik om samværsspørsmålet:

«1. Forutsetning 1:

A får omsorgen for ett eller to barn.

B skal da ha følgende samværsordning med det/de barnet/barna som ikke bor hos ham:

- Annenhver helg fra torsdag etter skoletid til mandag morgen.

- Annenhver uke når det ikke er etterfølgende helgesamvær fra torsdag etter skoletid til fredag morgen.

- 3 uker i sommerferien i barnas skoleferie. Avtale om tidspunkt for samvær i sommerferien skal inngås mellom partene senest 1. mai hvert år.

- Dersom helgesamværet faller sammen med pinsen utvides samværes til påfølgende tirsdag om morgenen.

- Hver jule/nyttår vekselvis julehelgen og nyttårshelgen.

- Annethvert år fra lillejulaften om ettermiddagen til 4. juledag om ettermiddagen.

- Annethvert år fra 4. juledag om ettermiddagen til 2. nyttårsdag om ettermiddagen.

- Julen/nyttår 2000/2001 skal barna være hos sin far i julehelgen og hos sin mor i nyttårshelgen.

- Hver påske vekselvis hverdagene og helligdagene. Annethvert år fra fredag før palmesøndag etter skoletid til onsdag før skjærtorsdag om ettermiddagen.

- Annethvert år fra onsdag før skjærtorsdag om ettermiddagen til 2. påskedag om ettermiddagen.

Påsken 2001 hos far fra fredag før palmesøndag til onsdag før skjærtorsdag. Barna skal være hos mor fra onsdag før skjærtorsdag til 2. påskedag.

2. Forutsetning 2:

B får omsorgen for ett eller to barn.

A skal da ha følgende samværsordning med det/de barnet/barna som ikke bor hos henne:

- Annenhver helg fra fredag etter skoletid til mandag morgen.

- En ettermiddag i uken fra onsdag ettermiddag etter skoletid til torsdag morgen.

- 3 uker i sommerferien i barnas skoleferie. Avtale om tidspunkt for samvær i sommerferien skal inngås mellom partene senest 1. mai hvert år.

- Dersom helgesamværet faller sammen med pinsen utvides samværet til påfølgende tirsdag om morgenen.

- Hver jul/nyttår vekselvis julehelgen og nyttårshelgen.

- Annethvert år fra lillejulaften om ettermiddagen til 4. juledag om ettermiddagen. Annethvert år fra 4. juledag om ettermiddagen til 2. nyttårsdag om ettermiddagen.

- Julen/nyttår 2000/2001 skal barna være hos sin far i julehelgen og hos sin mor nyttårshelgen.

- Hver påske vekselvis hverdagene og helligdagene. Annethvert år fra fredag før palmesøndag etter skoletid til onsdag før skjærtorsdag om ettermiddagen.

- Annethvert år fra onsdag før skjærtorsdag om ettermiddagen til 2. påskedag om ettermiddagen.

- Påsken 2001 hos far fra fredag før palmesøndag til onsdag før skjærtorsdag. Barna skal være hos mor fra onsdag før skjærtorsdag til 2. påskedag.»

Lagmannsrettens konklusjon når det gjelder spørsmålet om daglig omsorg innebærer at forutsetning nr 1 i rettsforliket legges til grunn for så vidt gjelder Bs samvær med D, og at forutsetning nr 2 legges til grunn når det gjelder A s samvær med C. Partene forutsettes å praktisere samværsordningen slik at C og D får være sammen i de perioder èn av foreldrene har samvær med ett av barna.

Lagmannsrettens dom innebærer at verken As anke eller Bs anke er gitt medhold. Under henvisning til tvistemålsloven §180 første ledd in fine pålegges ingen av partene å erstatte motpartens saksomkostninger i ankesakene. Avgjørelsen har i begge saker fremstått som særlig tvilsom, og begge parter har hatt god grunn til å bringe avgjørelsene inn for lagmannsretten. Herredsrettens omkostningsavgjørelse blir stående.

For oversiktens skyld utarbeides ny domsslutning.

Dommen er enstemmig.

Domsslutning:

1. C, født *.* 1989, skal bo fast hos B, og

D, født *.* 1992, skal bo fast hos A.

2. Hver av partene bærer sine saksomkostninger i hver av ankesakene for lagmannsretten.

3. Herredsrettens dom, domsslutningens punkt 3, stadfestes.