LG-1991-1146
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-16 |
| Publisert: | LG-1991-01146 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sunnfjord herredsrett Nr. 90/1989 A - Gulating lagmannsrett LG-1991-01146 og LG-1991-01147. Rettskraftig. |
| Parter: | Ankende parter: 1. Alfhild Bruflot Haldorsen m.fl. (4 parter) (Prosessfullmektig : Advokat Atle Standal, Florø). Motparter: 1. Flora kommune m.fl. (42 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Stig Nybø, Florø). Ankesak 91-1147: Ankende parter: 1. Flora kommune m.fl. (13 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Stig Nybø, Florø). Motparter: 1. Alfhild Bruflot Haldorsen m.fl. (4 parter) (Prosessfullmektig: Advokat Atle Standal, Florø). |
| Forfatter: | Lagdommer Eftestøl, Lagdommer Støle, Lagdommer Fjeld |
| Lovhenvisninger: | Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §174, §180 |
År 1993 den 16. august ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 91-1146 avsagt slik dom:
Sunnfjord herredsrett avsa 17.juli 1991 dom med slik slutning:
"1. De saksøkte betaler årlig grunnleie til saksøkerne etter avtalen 9. november 1859, tinglyst 1867, men slik at den årlige grunnleie justeres på basis av stigningen i Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks.
Oppreguleringen kan ikke i noe tilfelle skje med basis i indekstall som er eldre enn det gjennomsnittlige indekstall for året 1925. Reguleringen kan heller ikke skje på basis av noen eldre indeks enn den gjennomsnittlige basisindeks for det året den enkelte tomt ble overført fra Florø Gaard/"Gadden". Avgiftsreguleringen kan heller ikke skje på grunnlag av noen basisindeks som er eldre enn den gjennomsnittlige indeks for det året vedkommende tomt sist ble gjenstand for rettsovergang ved fri omsetning.
2. Grunnavgiftene kan kreves regulert hvert 10. år i samsvar med konsumprisindeksen.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
Saksøkerne har anket dommen til Gulating lagmannsrett, og en del av ankemotpartene har erklært aksessorisk motanke, som imidlertid senere er frafalt. Saken er ankesak nr. 91-1146.
Dessuten har en del av de opprinnelig saksøkte erklært selvstendig anke, som behandles som ankesak nr. 91-1147. De to sakene er forenet til felles behandling og felles dom. Anken i sak nr. 91-1147 er trukket tilbake av alle så nær som n, Arvid Hellesen.
Med hensyn til partsforholdet er der skjedd disse endringer:
Ankende i sak nr. 91-1146 og ankemotpart i sak nr. 91-1147 Reidar Bruflot er død; hans enke i uskiftet bo, Olaug Bruflot, er trådt inn.
Ankemotpart Per Solheim er død, og hans enke i uskiftet bo, Ester Solheim, er trådt inn.
Ankemotpart Tormod Markussen er død, og hans enke i uskiftet bo. Ingeborg Markussen, er trådt inn.
Ankemotpart Magnus Ohna er død, og hans enke i uskiftet bo, Lillian Ohna, er trådt inn.
Ankemotpart Aud-Berit Hopen er ved en feil ført opp som part istedenfor Else Marit Bortheim. Begge godtar at Else Marit Bortheim trer inn.
Arne Fredheim alene er trådt inn istedenfor sammen med Martin Fredheim.
Ankemotpart Ole Julnes har ikke og har ikke hatt tomt, men derimot firma O. Julnes A/S siden 1982. Ole Julnes, som møtte, har ikke noen stilling eler fullmakt som gjør at han representerer aksjeselskapet, som heller ikke kunne nås ved noen annen. Da dette var bragt på det rene under partsforklaringen, ble partene enige om at Julnes må frifinnes.
Ankeforhandling ble holdt 20. og 21. juli 1993 i Florø. Under ankeforhandlingen ble der foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser. Seks av ankemotpartene i sak nr. 91-1146 gav forklaring, det samme gjorde Arvid Hellesen, og der ble hørt ett vitne.
Hva saken gjelder og hva partene gjorde gjeldende for herredsretten, fremgår av premissene for herredsretten sin dom, som der vises til.
Under ankeforhandlingen nedla de ankende parter i sak nr. 91-1146, som er ankemotparter i sak nr. 91-1147, slike påstander:
I sak nr. 91-1146:
"1. Ankemotpartene betaler grunnleie til ankepartene i h.h.t. avtalen av 9. november 1859, tinglyst 1867, oppjustert etter Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks med basisår 1901, og med virkning fra og med 1989.
2. Subsidiært:
Ankemotpartene betaler oppjustert grunnleie som i pkt. 1 med basisår 1925, for Arvid Hellesen, Victoria Hotell og Flora kommune for tomt nr. 216, med basisår 1913.
3. Atter subsidiært:
Ankemotparten betaler oppjustert grunnleie som i pkt. 1 med basis lik dato fra første fradeling av den enkelte tomt.
4. Herredsrettens domsslutning pkt. 2 stadfestes.
5. Ankepartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten hos ankemotpartene in solidum.
I sakens aksessoriske motanke:
1. Saken heves.
2. Alfhild Bruflot Haldorsen, Jorun Bruflot, Olaug Bruflot og Sidsel Bruflot Møller tilkjennes saksomkostninger hos de aksessoriske motankende, in solidum."
I sak nr. 91/1147:
"1. Saken heves for så vidt angår de ankende med unntak for Arvid Hellesen.
2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten hos de ankende parter med unntak for Arvid Hellesen, in solidum.
3. For så vidt gjelder Arvid Hellesen:
a) Arvid Hellesen betaler grunnleie til ankemotpartene i h.h.t. avtalen av 9. november 1859, tinglyst 1867, oppjustert etter Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks med basisår 1901, og med virkning fra og med 1989.
b) Subsidiært:
Arvid Hellesen betaler oppjustert grunnleie som i a) med basisår 1913.
c) Atter subsidiært:
Arvid Hellesen betaler oppjustert grunnleie som i pkt. a) med basisår 1925.
d) Ankemotpartene tilkjennes sakens omkostninger for lagmannsretten hos Arvid Hellesen."
Ankemotpartene i sak nr. 91-1146 nedla slik påstand:
"Herredsrettens dom stadfestes og ankemotpartene tilkjennes sakens omkostninger fra de ankende parter in solidum for herreds- og lagmannsrett."
I sak 91-1147 nedla de ankende slik påstand:
"1. Saken heves unntatt for Arvid Hellesen.
Saksomkostninger tilkjennes ikke.
2. Arvid Hellesen frifinnes for kravet om justering av den årlige rentebetaling og tilkjennes sakens omkostninger for herreds- og lagmannsrett."
Begge parter i begge saker nedla slik påstand:
"Ole Julnes frifinnes. Saksomkostninger tilkjennes ikke."
For lagmannsretten har partene i det vesentlige gjort gjeldende det samme som for herredsretten, men slik at det efter Høyesteretts dommer inntatt i Rt-1992-1387 og Rt-1992-1397 ikke prosederes på at regulering er utelukket for annet enn rene festekontrakter.
Lagmannsretten bemerker at den grunnleggende lovforståelse som blir å følge er trukket opp i fire høyesterettsdommer, avsagt i 1988 og 1992 og inntatt i Rt-1988-277 og Rt-1988-295 og Rt-1992-1387 og Rt-1992-1397.
Den foreliggende sak skiller seg fra saksforholdene i de nevnte dommene ved at overdragelser av tomter over et langt tidsrom skjedde i henhold til en grunnleggende avtale fra 1859. Den avtalen var inngått mellom eieren av Florøen gård og staten og forpliktet grunneieren til å avhende tomter til en bestemt fastsatt pris, med unntak for et mindre område, hvor der måtte treffes "særegen privat akkord". De som ønsket tomter måtte få anvisning på tomt fra offentlig myndighet, og grunneieren måtte da la den utskille, og hadde bare valget mellom å få kontant oppgjør med 12 skilling pr. kvadratalen (senere 1 krone pr. kvadratmeter) eller en årlig rente på 4 prosent av dette. For partene, da særlig erververen av tomten, måtte ordningen langt på vei virke på samme måte som om pris og vilkår var fastsatt ved offentlig dekret.
Det gjøres fra tomteinnehaverne for det første gjeldende at regulering av den årlige betaling er utelukket fordi forholdet må bedømmes å ligge nærmest opp til en panterett. Karakteren av betalingsordningen er at det er en pengesum som er satt til forrentning og sikret ved pant, og ikke en løpende betaling for retten til tomten. Selv om uttrykksmåten i hjemmelsdokumentene varierer, er det når det også ses hen til den underliggende avtalen av 1859, klart at det er forrentning av en kjøpesum det er tale om. Det fremgår ikke av de to høyesterettsdommene fra 1992, - som likestiller stedsevarig grunnavgift med festeavgift med hensyn til regulering efter avtaleloven §36 -, at det lå slik an i de sakene. - Lagmannsretten kan imidlertid ikke innse at de enkelte kontrakter vi har å gjøre med i denne saken på noen avgjørende måte skiller seg fra de som Høyesterett i dommene fra 1992 har likestillet med festekontrakter. Også i dem var det tale om ikke tidsbegrenset rett til faste årlige summer sikret ved pant i eiendommen. Beløpene var for det meste ikke runde, men ujevne som i denne saken, hvilket kan tyde på at de var utregnet på lignende måte. Og under enhver omstendighet vil en årlig avgift stå i forhold til verdien av tomten, uansett på hvilken måte den i det enkelte tilfelle er beregnet. Like lite som i dommen i Rt-1992-1387 kan lagmannsretten se at det kan ha noen betydning at det også i denne saken er brukt forskjellige betegnelser, for det meste "skjøte", men undertiden "grunnseddel", "festekontrakt" og annet. Den nærliggende betraktning at regulering må være utelukket fordi partene nettopp ved å bruke formen endelig eiendomsoverdragelse (om enn med noe varierende ord) har ment og innstillet seg på å være ferdig med forholdet, kan efter høyesterettsdommene ikke tillegges vekt.
De fleste av hjemmelsdokumentene viser til kontrakten av 1859. Efter det som er forklart og opplyst i saken legger lagmannsretten til grunn at det var alminnelig kjent blant erververne av tomtene at vilkårene var bestemt i den gamle avtalen. For tomteerverv i den senere tid, i hvert fall fra et stykke inn i vårt århundre, var det også på det rene for dem at de fikk tomtene for klart mindre vederlag enn prisnivået ved ervervet skulle tilsi. Men lagmannsretten finner at dette ikke kan gi adgang til en oppregulering av avgiftene som tar hensyn til prisutviklingen før den første avhendelse fra Florøen gård eller Gadden. De foreliggende høyesterettsdommer gjelder bare regulering på grunnlag av efterfølgende utvikling efter erverv av tomtene, med sikte på å gjenopprette det samme forhold mellom ytelsene som da ervervet fant sted. Annet forelå ikke til avgjørelse, og lagmannsretten står forsåvidt fritt. Avtaleloven §36 gir i og for seg også adgang til å rette opp en opprinnelig urimelig skjevhet i avtaleforholdet. Det skal imidlertid spesielle omstendigheter til for å endre det innbyrdes forhold mellom ytelsene som partene ved avtalen tok sikte på å etablere. En slik spesiell omstendighet måtte i tilfelle være at grunneieren ikke handlet frivillig, men bundet av avtalen av 1859. Men dette må efter lagmannsrettens mening anses som et indre forhold på grunneierens side; det bør ikke få følger for tomteerververen som bare har fulgt de regler som gjaldt for ervervet, og som fortonet seg som offentlige bestemmelser. Det kan også stilles spørsmål ved om alle tomtene ville ha funnet avtagere om dagens prisnivå til enhver tid skulle vært lagt til grunn. Dette og andre individuelle forhold som i tilfelle måtte vurderes, vet vi ikke noe om, og det må også i seg selv tale sterkt imot en revisjon av de opprinnelige vilkår for tomteervervene at det er gått så lang tid før krav om revisjon ble satt frem. I prinsippet mener lagmannsretten også at en revisjon som tar hensyn til prisutviklingen før ervervelsene fra hovedbruket har likhetstrekk med situasjonen som den ville ha vært om grunneieren hadde valgt kontantoppgjør og senere krevet salgssummen revidert. Det forekommer også lagmannsretten at grunneierne kunne ha tatt opp med avtaleparten fra 1859, staten, spørsmålet om revisjon av vilkårene i avtalen av 1859 i lys av prisutviklingen. Efter det som er fremkommet gav de ved avtaleinngåelsen heller ikke uttrykk overfor tomteerververne for annet enn at de godtok at vilkårene fra 1859 gjaldt.
Et sentralt spørsmål i saken er videre om sammenhengen med og bakgrunnen i avtalen av 1859 på den annen side kan utelukke regulering av avgiftene. Det er et temmelig særegent forhold som foreligger. Som nevnt kunne det fortone seg som et offentlig påbud, og herredømmet over store deler av eiendommen Florøen gård var fratatt eierne. Hvordan den prisen som ble fastsatt i 1859 forholdt seg til den tids markedspris er der ingen opplysninger om, men det må antas at den iallfall var en tomtepris og lå adskillig høyere enn jordbruksverdien. Det ser derfor ut til å ha vært en ikke ubetydelig økonomisk fordel for eierne i 1859 at byen ble plassert på gårdens grunn. I forrige århundre og litt inn i vårt må avgiftene fra tomtene ha utgjort en god biinntekt. Denne var det da som ble redusert til nesten ingenting i medfør av fallet i pengeverdien i dette århundre. Så langt er der stor likhet med saksforholdene i Høyesteretts dommer, særlig den i Rt-1992-1387. Men der er en vesentlig forskjell i at grunneieren på Florøen ikke selv var herre over utparselleringene og heller ikke over prisen. Derfor fikk forholdet mer og mer karakter av at tomtene var avstått ved avtalen i 1859 og måtte avgis efter hvert som det ble bruk for dem. Eierne kunne ikke selv råde over dem og planlegge med sikte på best mulig økonomisk utnyttelse og sikring av inntekt. Det som kunne oppnås av betaling ved fraskillelser i senere år var allerede ved fraskillelsen minimalt, og ikke noe som der kunne knyttes forventning til om en fast og sikker inntekt av noen betydning. Dertil kommer at de tomter denne saken gjelder er fradelt i tiden fra 1913 til 1967, de fleste efter den annen verdenskrig. Nettopp fordi eierne var bundet av prisene fra 1859 måtte det være tydelig for dem at pengeverdien så å si hele tiden var synkende (unntatt i perioden 1920-1933) og at de måtte avgi tomter for langt under vanlig tomtepris. Det fremgår således at allerede i 1913 satte eieren prisen for tomter som kunne avhendes fritt, til ca kr 2,00 pr. kvadratmeter, og beregnet 5 % rente. Det er en nærliggende synsmåte at når eierne under disse omstendigheter fortsetter å avhende tomter mot årlig avgift uten å benytte seg av den muligheten de efter avtalen av 1859 hadde til iallfall å få hele tomteprisen betalt med n gang, da kan de ikke påberope seg berettigede forventninger som er blitt ødelagt av en uforutsett inflasjon. - Det har vært anført at grunneierne selv var av den oppfatning at årsavgiften ikke kunne endres, og ved noen anledninger gav uttrykk for det, og at dette også kom til uttrykk ved at det i noen få kontrakter ble tatt inn en klausul om at den ikke kunne endres. (Der er ikke fremsatt krav om oppregulering overfor tomteinnehavere som har slik klausul i sine hjemmelsdokumenter). Dette er imidlertid noe lagmannsretten ikke finner å kunne tillegge betydning. Det var en alminnelig oppfatning at festeavgifter og lignende ikke kunne reguleres når det ikke var avtalt, men retten til regulering kan ikke være gått tapt for den som delte den oppfatningen og gav uttrykk for det.
Lagmannsretten finner at premissene for Høyesteretts avgjørelser, særlig Rt-1992-1387, er så reservasjonsløse at det ikke kan legges særskilt og avgjørende vekt på den bakgrunn avhendelsene har i kontrakten av 1859. Med saken i Rt-1992-1387 har denne den likhet at utparselleringene av tomter har sin årsak i anlegging av by og at offentlige interesser har spilt inn.
Avgjørende vil det derfor blir om det for hver enkelt kontrakt forholder seg slik som fremhevet av Høyesterett, nemlig at det har skjedd en ekstrem reduksjon i verdien av de løpende avgifter, og at partene ikke har hatt grunnlag for å forutse inflasjonsutviklingen. - At verdiene er blitt kraftig redusert i forhold til da den enkelte kontrakt ble inngått, er klart. For den siste kontrakten, fra 1967, er det tale om en reduksjon til omtrent en sjettedel; for de tidligere er reduksjonen større. Lagmannsretten vil karakterisere dette som ekstrem reduksjon, i og med at førstvoterende i dommen i Rt-1988-295 brukte karakteristikken drastisk om en reduksjon i tiden 1955 til 1987 til noe under en syvendedel og bemerket at den saken neppe markerte en yttergrense for når regulering må godtas. Med hensyn til forutseeligheten bygget Høyesterett på at utviklingen ikke kunne forutsees i saken i Rt-1992-1387, hvor det gjaldt en rekke kontrakter fra tiden 1888 til 1918 og n fra 1947, og hvor det fremgår at de 9 kontrakter saken gjaldt bare var noen få av ialt 119. Det er altså som i nærværende sak tale om en omfattende og langvarig utparsellering til byformål, og det synes ikke å ha vært lagt vekt på at grunneierne efter hvert må ha vunnet erfaring om prisutviklingen uten å endre sin praksis, enda de ikke var bundet av noen grunnleggende avtale. At pengeverdien har vært synkende, hvilket den i større og mindre grad har vært siden forrige århundre (med unntak bare for årene 1920-1933), må antas å ha vært alminnelig kjent. Men slik lagmannsretten forstår Høyesterett er det avgjørende at det ikke var kjent at inflasjonen skulle bli så kraftig som den ble i lange perioder efter siste krig.
Det er lagmannsrettens inntrykk av høyesterettsdommene, som riktignok fremhever at hvert tilfelle må bedømmes individuelt, at festeavgifter og grunnavgifter fastsatt i tiden frem til 1950-årene kan kreves justert for den inflasjon som har funnet sted. Lagmannsretten kan ikke se det annerledes enn at det ville være en urimelig forskjellsbehandling om det på bakgrunn av Høyesteretts praksis ikke ble gitt adgang til revisjon også i de tilfeller som omfattes av denne saken. Høyesterettsdommene omfatter ikke avgifter fastsatt senere enn 1955, men det nevnes i dommen i Rt-1988-295 at den saken, som gjaldt regulering fra 1955, neppe markerte yttergrensen for tilfeller hvor regulering må godtas. Lagmannsretten ser ikke annet enn at også for de kontrakter i denne saken som er av yngre dato, frem til 1967, er de samme hensyn til stede. Allerede i 1955 hadde der vært 20 års nedgang i pengeverdien, som var mer enn halvert siden 1939, en utvikling som fortsatte med en nokså nær like stor prosentvis nedgang (33 %) fra 1955 til 1967 som i et tilsvarende tidsrom før 1955. Senere skjøt inflasjonen større fart, med en reduksjon av pengeverdien til godt under det halve i de neste 12 år. Lagmannsretten kommer derfor til at kravet om regulering må gis medhold overfor alle de saksøkte i sak 91-1146, med unntagelse av Ole Julnes som ikke eier tomt og som er blitt saksøkt ved en feiltagelse.
Når det gjelder omfanget av reguleringen, kan denne som det er redegjort for foran ikke gå lenger tilbake enn til tiden for første salg fra hovedbrukets eiere. I høyesterettsdommene i 1988 ble det ikke tillagt vekt at der hadde skjedd overdragelse på bortfestersiden, og uttalt at rettsovergang på festersiden vanligvis ikke kan være til hinder for oppregulering. I dommen i Rt-1992-1387 hadde der vært eierskifte på begge sider, uten at partene tok opp spørsmålet om betydningen av det, og Høyesterett fant ikke at der forelå opplysninger som kunne gi grunnlag for å nekte oppregulering på grunn av rettsovergang på noen av sidene. Lagmannsretten legger efter dette til grunn at eierskifte ikke kan få betydning uten hvor det foreligger spesielle forhold, noe som ikke kan sees å være tilfelle. At det ved fastsettelsen av pris ved eierskifte har vært bygget på at avgiften ikke vil bli regulert, vil være vanlig, og kan ikke sees som et spesielt forhold. Det kan ikke antas at det ville ha influert nevneverdig på prisen om det hadde vært regnet med mulighet for fremtidig regulering.
Som det fremgår av høyesterettsdommene bør det ikke gis adgang til oppregulering ut over den regulering som er tillatt efter prisforskriftene om regulering av festeavgifter. Disse medfører at det bare kan tas hensyn til prisutviklingen fra 1940 forsåvidt gjelder tomter til bolig- og fritidshus. Imidlertid er forholdet at de avgiftene i denne saken som er fastsatt på grunnlag av pris fra 1859, var unormalt lave allerede da de ble fastsatt. Der er da ikke grunn til å la prisforskriftene begrense oppreguleringen, idet det må antas at justering allikevel ikke vil gjøre avgiftene høyere enn de ville ha blitt om de hadde vært fastsatt efter prisforholdene da tomtene ble frasolgt, og oppjustert i samsvar med prisforskriftene. For de av kontraktene der avgiften ble fastsatt ubundet av avtalen av 1859, må det riktige derimot være at justeringen begrenses av prisforskriftene. Dette gjelder for de saksøkte Arvid Hellesen (tomt nr. 213), Flora kommune (for tomt nr. 216) og Victoria Hotell A/S (tomt nr. 220). Men det er bare tomt nr. 213 som er boligtomt. Det kan imidlertid anføres gode grunner for å begrense oppreguleringen efter prisforskriftene også for tomter til andre formål enn bolig, ut fra den betraktning at man derved ville avbøte den vesentlige urimelighet ved den store prisstigningen i senere tid, hvor verdien er redusert til omtrent 6 % fra 1940 til idag. I det tilsvarende tidsrom før 1940 falt pengeverdien bare til ca 40 %, og denne efter måten beherskede prisstigning var et gradvis tilvendt fenomen som der neppe er den grunn til å rippe opp i følgene av, idet det nok kunne spørres om ikke det ville kunne virke mer urimelig enn å la forholdet ha sitt forblivende. I dommen i Rt-1988-276 ble avgift fastsatt i 1899 for et større område bortfestet til det militære, oppregulert til kr 5.000,- pr. 1985, noe som er litt mindre enn full oppregulering fra 1899. I dommen i Rt-1992-1387 ble det gitt full oppregulering for hele tiden for de to tomter som ikke omfattes av prisforskriftene, og uttalt at utgangspunktet er at det vanligvis bør gis full kompensasjon for fallet i pengeverdien. Lagmannsretten legger dette til grunn, slik at det bare for Hellesens tomt blir fastsatt begrensing efter prisforskriftene.
Lagmannsrettens resultat fører til at Hellesen ikke får medhold i sin anke i sak 91-1147 hvor han påstår seg frifunnet for enhver justering. I sak 91-1146 er der ingen motanke, og det lagmannsretten er kommet til medfører ikke et bedre resultat for noen av de saksøkte i sak 91-1146 enn det herredsretten kom til. For de fleste kontraktene vil lagmannsrettens resultat være noe bedre for de ankende, idet begrensningen i adgang til justering som følge av senere overdragelser faller bort. På den annen side har de ankende ikke vunnet frem med kravet om oppregulering på grunnlag av prisindeksen i 1901, - som i mangel av eksakt statistikk antas å svare til 1859-nivået. Anken anses derfor å ha ført delvis frem, og i medhold av tvistemålsloven §180, annet ledd, jfr. §174, tilkjennes ikke saksomkostninger for hovedanken i sak 91-1146. Det tilføyes at dette også begrunnes med at avgjørelsen har voldt noen tvil, og at spørsmålet om betydningen av avtalen av 1859 ligger utenfor hva der foreligger rettspraksis om.
Anken fra Hellesen, som ikke ble trukket tilbake, har ikke ført frem, men lagmannsretten finner at han bør fritas for å betale saksomkostninger efter unntaksregelen i tvistemålsloven §180, første ledd, på grunn av den foran nevnte tvil og det særegne ved spørsmålet om betydningen av avtalen av 1859. Selv om denne ikke gjaldt direkte for Hellesens tomt er der nemlig en så nøye sammenheng med utparselleringen ifølge avtalen av 1859 at den kommer i betraktning også for hans vedkommende. Hva endelig angår den tilbaketrukne anke i sak 91-1147 og motanke i sak 911146, finner lagmannsretten at der heller ikke for disse bør ilegges saksomkostninger. Det gjaldt det samme spørsmål som Hellesen prosederte uten å vinne frem, et spørsmål som det også måtte tas stilling til for å avgjøre hovedanken i sak 91-1146, nemlig om der i det hele tatt er adgang til regulering av avgiftene, være seg på grunn av deres art eller på grunn av avtalen av 1859. I herredsrettens omkostningsavgjørelse finner lagmannsretten ikke grunn til å gjøre noen endring.
Der vil efter dette bli avsagt dom om regulering av avgiftene på basis av indeksen ved frasalget fra hovedbruket, - for Hellesens tomt begrenset efter prisforskriftene. Det har vært krevet regulering fra og med 1989, året efter at alle hadde fått varsel om forhøyelse, men lagmannsretten finner at regulering først bør kunne skje med virkning fra domsavsigelsen. Det har ikke vært reist spørsmål om den fremtidige regulering hvert 10. år, og herredsrettens dom om det blir å stadfeste.
Ankesak nr. 1147 blir hevet, unntatt for Hellesens vedkommende.
Dommen er enstemmig.
Slutning:
I. I ankesak nr. 1147:
1. Saken heves for andre enn Arvid Hellesen.
2. Ankemotpartene frifinnes.
3. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
II. I ankesak nr. 1146:
1. Ole Julnes frifinnes.
2. Ankemotpartene betaler årlig grunnleie til de ankende, slik at den årlige grunnleie med virkning fra domsavsigelsen justeres på basis av stigningen i Statistisk Sentralbyrås konsumprisindeks efter at den enkelte tomt ble frasolgt hovedbruket (Florø gård/Gadden). For Arvid Hellesen kan justeringen dog ikke skje på basis av stigning i indeksen for tidligere år enn 1940, i samsvar med prisforskrift om regulering av festeavgifter.
3. Grunnavgiftene kan kreves regulert hvert 10. år i samsvar med konsumprisindeksen.
4. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for herredsretten eller for lagmannsretten.