LG-1993-110

Instans:	Gulating lagmannsrett - Dom
Dato:	1994-01-18
Publisert:	LG-1993-00110
Stikkord:	Avtalerett
Sammendrag:
Saksgang:	Bergen byrett Nr. 91-01443 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1993-00110 A. Anket til Høyesterett, utfall ??
Parter:	Ankende part: 1. Wilhelm Mohr 2. Johan Fr. W. Mohr. 3. Emily Mohn Johansen 4. Peter Mohn (Prosessfullmektig: Advokat Håkon Mathiesen, Oslo). Motpart: 1. Arne Storjohann 2. Kristian Peter Hermanrud 3. Rolf Westfal-Larsen 4. Bjørn Lillebergen 5. Johanne Marie Dinesen 6. Bjørn Tveit 7. Torolf Fjellanger (Prosessfullmektig: Advokat Endre Grande, Bergen).
Forfatter:	Førstelagmann Foss, Lagmann Danielsen, Kst.lagdommer Heinfjell
Lovhenvisninger:	Avtaleloven (1918) §36, Tvistemålsloven (1915) §172, §180

År 1994 den 18. januar ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 93-00110 avsagt slik Dom :

Ved stevning av 13. juni 1991 reiste Wilhelm Mohr, m.fl. sak mot Arne Storjohann, m.fl. ved Bergen byrett. Tvisten gjelder krav om indeksregulering av eldre festeavgifter for bebyggede tomter i Storetveit Hageby.

Saksøkernes påstand var sålydende:

"1. De saksøkte Arne Storjohann, Kristian Peter Hermanrud og Rolf Westfal-Larsen dømmes til å betale henholdsvis for hver enkelt kr 4818,60, kr 8274,- og kr 24664,30, alt med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 1991 til Wilhelm Mohr.

2. De saksøkte Bjørn Lillebergen og G.M.Dinesen dømmes til å betale henholdsvis for hver enkelt kr 5736,- og kr 6961,-, alt med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 91 til Johan Fr. Mohr.

3. Saksøkte Bjørn Tveit dømmes til å betale kr 6850,- med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 91 til Emily Mohn Johanssen.

4. Saksøkte Torolf Fjellanger dømmes til å betale kr 6054,80 med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 91 til Peter Mohn.

5. Festeavgiftene for gnr. 13 bnr. 521, gnr. 13 bnr. 534, gnr. 13 bnr. 501 og bnr. 549, gnr. 13 bnr. 526 og bnr. 706, gnr. 13 bnr. 573, bnr. 711 og bnr. 752, gnr. 13 bnr. 512 og gnr. 13 bnr. 557 kan med virkning fra 31. desember 90 oppreguleres i samsvar med endringer i konsumprisindeksen fra avtaleinngåelse til 31. desember 90, og i fremtiden reguleres hvert 10. år i samsvar med konsumprisindeksen og med første reguleringsadgang 31. desember 2000.

6. De saksøkte dømmes in solidum å betale saksøkerne sakens omkostninger.

De saksøkte la ned slik påstand:

1. De saksøkte frifinnes mot årlig å betale festeavgift fra 1. januar 1991 slik:

1. Arne Storjohann kr 1958,40

2. Kristian Peter Hermanrud kr 3324,-

3. Rolf Westfal-Larsen kr 9997,70

4. Bjørn Lillebergen kr 2506,40

5. G.M.Dinesen kr 3361,-

6. Bjørn Tveit kr 2776,50

7. Torolf Fjellanger kr 2449,20

2. Festeavgiften kan reguleres hvert 10. år, første gang pr. 31. desember 2000 i samsvar med endringene i konsumprisindeksen med evnt. begrensninger iht. de til enhver tid gjeldende prisforskrifter.

3. De saksøkte tilkjennes saksomkostninger.

Bergen byrett avsa 6. november 1992 dom med slik domsslutning:

1. De saksøkte frifinnes mot årlig å betale festeavgift fra 1. januar 1991 slik:

1. Arne Storjohann kr 1958,40

2. Kristian Peter Hermanrud kr 3324,-

3. Rolf Westfal-Larsen kr 9997,70

4. Bjørn Lillebergen kr 2506,40

5. G.M.Dinesen kr 3361,-

6. Bjørn Tveit kr 2776,50

7. Torolf Fjellanger kr 2449,20

2. Festeavgiften for de saksøktes eiendommer kan reguleres hvert 10. år, første gang pr. 31. desember 2000 i samsvar med endringene i konsumprisindeksen med evnt. begrensninger iht. de til enhver tid gjeldende prisforskrifter.

3. Saksøkerne Wilhelm Mohr, Johan Fr. W. Mohr, Emily Mohn Johanssen og Peter Mohn dømmes til innen 2 - to - uker etter dommens forkynnelse å erstatte de søksøktes saksomkostninger med kr 31000,- - kronertrettientusen -.

Wilhelm Mohr m.fl. har i rett tid påanket byrettens avgjørelse, og gjør i det vesentlige gjeldende det samme som for byretten. Det hevdes at byrettsdommen bygger på feil rettsanvendelse og feil bevisbedømmelse.

Det er vist til at det her gjelder festekontrakter som er inngått før krigen, og det anføres at de opprinnelige festeavgifter ikke har vært regulert senere. Det anføres at oppreguleringen av festeavgiftene må skje i overensstemmelse med Prisdirektoratets multiplikatortabell, fastsatt med multiplikator for 1940. Når det gjelder det rettslige grunnlag for kravet er vist til avtaleloven §36 og de retningslinjer som er trukket opp i Rt-1988-276, Rt-1988-295, Rt-1992-1387 og Rt-1992-1397.

Det er vist til den meget betydelige prisstigning som har funnet sted fra festekontraktene ble inngått i årene før krigen, og frem til idag. Basert på Prisdirektoratets multiplikatortabell pr. 1990 er multiplikatoren pr. 1940, og tidligere år, 16,33. Denne tabell er i det vesentlige i overensstemmelse med konsumprisindeksen. Det må imidlertid i totalvurderingen legges vekt på at det her gjelder tomtepriser, som har økt i betydelig større grad enn andre priser. Det anføres videre at festeavgiftene som ble avtalt var i overensstemmelse med det da gjeldende prisnivå. Det er intet grunnlag for ankemotpartenes anførsel om at det skulle være "tatt høyde" for en fremtidig prisstigning. De ankende parter har også imøtegått det ankemotpartene for øvrig har hevdet om spesielle klausuler i festekontraktene. De klausuler som ble tatt inn har heller bidratt til å gjøre hele området mer attraktivt, og derved hevet grunnverdiene.

Det anføres videre at byretten har tatt feil når det er bygget på at de brev som gikk ut til ankemotpartene i 1970 var en regulering av avgiftene i prisforskriftenes forstand. Det er vist til Administrasjonsrådets bestemmelse av 28. mai 1940, som fastsatte nedsettelse av festeavgiftene med 20 %. Ankemotpartene betalte deretter den nedsatte festeavgift helt frem til 1970. Ved Kongelig resolusjon av 19. februar 1954 ble det gjort den endring i prisbestemmelsene for fast eiendom at en bortfester igjen kunne gå tilbake til den opprinnelige festeavgift, uten at det var nødvendig med samtykke fra prismyndighetene. Den daværende bortfester, godseier Wilhelm Mohr, var antakelig ikke oppmerksom på at det allerede fra 1954 var full adgang til igjen å avkreve den opprinnelige avtalte festeavgift som kontrakten ga hjemmel for. Når Bergen Kreditbank, som var godseier Mohrs forretningsfører, tilskrev festerne med brev i 1970 angående heving av festeavgiften fra 4 til 5 % av grunnverdien, brakte dette kun festeavgiften tilbake til de samme beløp som var avtalt i festekontraktene. Det skjedde således ingen øking eller regulering av festeavgiften. De forskrifter som kom i 1970 gav for øvrig heller ingen hjemmel for regulering.

Det er videre bl.a. anført at det i totalvurderingen bør legges vekt på at ankemotpartene i tidsrommet 1954-1970 betalte mindre festeavgift enn det ankende parter hadde krav på. Det har heller ikke skjedd noen forskjellsbehandling av festerne i området. Gjeldende bestemmelser er fulgt, og konsekvensene av dette kan ikke sies å være urimelig og kan i alle fall ikke være avgjørende for den foreliggende tvist. Det er i denne sammenheng bl.a. også vist til at flere med festekontrakt fra før krigen har akseptert økning i festeavgiften på samme grunnlag som påstanden i foreliggende sak.

Wilhelm Mohr m.fl. har lagt ned slik påstand:

"1. De festeavgifter som er avtalt ved festekontraktene blir å oppregulere i henhold til konsumprisindeksen med basis i indeksen for kontraktenes inngåelse. De kan innkreves med oppregulering etter Prisdirektoratets multiplikatortabell - fastsatt med multiplikator for 1940.

Således at Arne Storjohann, Kristian Hermanrud og Rolf Westfal-Larsen skal h.h.v. for hver enkelt til Wilhelm Mohr betale kr 6777,-, kr 11598,- og kr 34662,-.

Således at Bjørn Lillebergen og J. M. Dinesen skal h.h.v. for hver enkelt betale til Johan Fr. Mohr kr 8242,4 og kr 10322,-.

Således at Bjørn Tveit skal betale til Emily Mohn Johansen kr 9626,5.

Således at Torolf Fjellanger skal betale til Peter Mohn kr 8504,-.

2. De saksøkte Arne Storjohann, Kristian Peter Hermanrud og Rolf Westfal-Larsen dømmes til å betale henholdsvis for hver enkelt kr 4818,60, kr 8274,- og kr 24664,30, alt med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 1991 til Wilhelm Mohr.

3. De saksøkte Bjørn Lillebergen og J.M. Dinesen dømmes til å betale henholdsvis for hver enkelt kr 5736,- og kr 6961,-, alt med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 1991 til Johan Fr. Mohr.

4. Saksøkte Bjørn Tveit dømmes til å betale kr 6850,- med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 1991 til Emily Mohn Johanssen.

5. Saksøkte Torolf Fjellanger dømmes til å betale kr 6054,80 med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 1991 til Peter Mohn.

6. Festeavgiftene kan videre indeksreguleres hvert 10. år, første gang fra 1. januar 2001.

7. De ankende parter tilkjennes saksomkostninger for såvel byrett som lagmannsrett."

Arne Storjohann m.fl. har gjort gjeldende at de foreliggende Høyesterettsdommer vil danne utgangspunktet for den totalvurdering som skal foretaes når det gjelder spørsmålet om å anvende avtaleloven §36 i den foreliggende sak. Ankemotpartene har inntatt det standpunkt at de aksepterer regulering av festeavgiftene, basert på Prisdirektoratets multiplikatortabell fastsatt med mulitiplikator for 1970 med 4,71 (multiplikatorer for 1990). Det anføres at dette standpunkt ivaretar det grunnlag som finnes for revisjon av festeavgiftene i medhold av avtaleloven §36 og foreliggende rettspraksis.

Det gjøres gjeldende at festeavgiftene ble revidert ved de brev som utgikk til ankemotpartene i 1970. Det vises i denne sammenheng til byrettens avgjørelse og begrunnelse. Det anføres at da Administrasjonsrådet nedsatte festeavgiftene i 1940 ble de nye avgifter en del av avtaleforholdet mellom partene. Disse avgifter løp deretter i hele 30 år. Det som skjedde i 1970 er en privatrettslig regulering som ble godtatt, og som må innebære at det etter forskriftene ikke er adgang til å foreta regulering for tiden før 1970. Endringene ble også oppfattet som en regulering av festeavgiften. Det er i den sammenheng bl.a. vist til ordlyden i brev av 22. april 1970 til ankemotpartene, hvor det er vist til at økingen i festeavgiften skjer med hjemmel i Kongelig resolusjon av 20. mars 1970. Det er også gjort gjeldende at den Kongelige resolusjon av 19. februar 1954 innebar at det fra dette tidspunkt ikke var noe til hinder for å gå tilbake til de festeavgifter som kontraktene viser. Når dette ikke ble gjort, så er dette en bortfesterrisiko som Wilhelm Mohr m.fl. må ta følgen av.

Det er videre anført at regulering pr. 1970 i alle fall må legges til grunn, da det ikke har inntrådt noen urimelighet i avtaleforholdet før dette tidspunkt. Det er særlig vist til at den mer markerte prisstigning har inntrådt fra ca 1970. For øvrig må det foretaes en totalvurdering, hvor andre forhold enn selve prisstigningen er av betydning. Det er anført flere forhold i den sammenheng, bl.a. at festeavgiftene ble satt høyt i de foreliggende kontrakter. Det anføres å være tatt høyde for en fremtidig økning av prisene når festeavgiftene ble fastsatt. Det er videre bl.a. anført at det foreligger standardiserte kontrakter uten forhandlingsposisjon for festerne. Bortfesteren hadde også profesjonell hjelp, og det ble betalt festepenger - samt sikret nye festepenger ved senere overdragelse. Det er også vist til at ved festetidens utløp er det grunneieren som har valget mellom å innløse stående bebyggelse etter takst, eller fornye festekontrakten for 99 år etter takst. Det er bl.a. også vist til forskjellige villaklausuler som ble påheftet. Det er også sterkt fremholdt at en revisjon pr. 1940 vil være urimelig sett i relasjon til festeforholdet for Erling Wærenskjold og Jannicke Møller Eriksen. Her var det ikke foretatt nedsettelse av festeavgiftene og disse har senere fått akseptert regulering pr. 1970 med multiplikator 4,71.

Det er konkludert med at den ubalanse som kan sies å foreligge først inntrådte i 1970, og at balansen er gjenopprettet ved de reguleringer ankemotpartene har funnet å kunne akseptere.

Arne Storjohann m.fl. har lagt ned slik påstand:

"1. Byrettens dom stadfestes, dog slik at det påløper 15% renter på tilkjente saksomkostninger fra oppfyllelsesfristens utløp til betaling skjer.

2. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."

Lagmannsretten er kommet til et annet resultat enn byretten.

Lagmannsretten tar først standpunkt til spørsmålet om de ankende parter etter gjeldende prisforskrifter er avskåret fra å kunne regulere festeavgiftene, for så vidt gjelder tidsrommet fra inngåelsen av festeavtalene før krigen og frem til 1970 da festeavgiftene ble øket med 25 %.

I prisforskriftene om regulering av festeavgifter heter det i §2:

"Det må ikke innkreves høyere festeavgift for den enkelte betalingstermin enn den festeavgiften som gjaldt pr. 26. mai 1983, oppregulert med multiplikator etter §3 for det år da festeavgiften siste gang ble forhøyet, jf. dog §4. Dersom festeavgiften ikke har vært forhøyet tidligere, legges til grunn multiplikatoren for det år festeavtalen ble inngått.

Bestemmelsen i første ledd gir ikke bortfester adgang til å ta høyere festeavgift enn det som følger av festekontrakten eller annet rettsgrunnlag."

Etter lagmannsrettens oppfatning var ikke den økning som fant sted i 1970 en forhøyelse av festeavgiftene slik prisbestemmelsene må forstås.

Av festekontraktene kan det utledes at festeavgiftene i de enkelte kontrakter ble fastsatt til 5 % p.a. av grunnprisen. Det vises eksempelvis til kontrakt av 28. september 1937 mellom Wilhelm Mohr og Rolf Westfal-Larsen, hvor den endelige oppmåling viste 2310 må og festeavgiften er oppgitt til kr 1039,50. Dette innebærer kr 9,- pr. må og 5 % rente. Det vises også til en annen kontrakt mellom de samme personer av 30. mars 1935, hvor oppmålt areal var 2407 må og festeavgiften kr 1083,15, hvilket også innebærer kr 9,- pr. må og 5 % rente. Administrasjonsrådet utferdiget 28. mai 1940 bestemmelser om tvungen rentenedsettelse med 20 %. Dette innebar at bortfesteren bare kunne kreve 4 % rente av grunnverdien og innkreving fant sted i overensstemmelse med dette. Det vises til foretatt dokumentasjon. Etter lagmannsrettens oppfatning innebar ikke dette noen endring av avtaleforholdet mellom partene, slik det er anført. Avtalen gjaldt fortsatt mellom partene, men kunne inntil videre ikke kreves oppfylt når det gjaldt festeavgiftens størrelse. At bestemmelsen var av midlertidig karakter fremgår av selve bestemmelsen hvor det heter:

"Administrasjonsrådet for de besatte områder fastsetter herved følgende bestemmelser om midlertidig forandring av visse renter."

Ved Kgl.res. i 1954 ble det gitt adgang til igjen - og uten samtykke fra prismyndighetene - å forhøye de avgifter som måtte settes ned i 1940 til "det beløp som svarer til avgiften før nedsettelsen." Det ble vist til Administrasjonsrådets midlertidige forandring av visse renter. Bortfesteren kunne således i 1954 på nytt krevet de avtalte festeavgifter. Dette ble ikke gjort, formentlig fordi man ikke var klar over den nevnte Kgl.res. Fra 1970 ble imidlertid de opprinnelige avgifter krevet, og da under henvisning til prisforskrifter som ble gitt i 1970. Henvisningen til disse bestemmelser var imidlertid lite treffende, idet de ikke kunne danne hjemmel for endring av eksisterende festeavgifter. Slik sett må det ha foreligget en misforståelse. Uansett hva bakgrunn og forståelse måtte ha vært, så kan det ikke sies å være foretatt en forhøyelse av festeavgift. Bortfesteren har bare krevet den avgift som var avtalt, hvilket han kunne gjort allerede i 1954. Dette må være avgjørende i relasjon til prisforskriftene om regulering av festeavgifter §2.

Lagmannsretten er videre kommet til at det er grunnlag for endring av de inngåtte festeavtaler, med hjemmel i avtaleloven §36 og den tidligere nevnte rettspraksis.

Ut fra den meget betydelige prisstigning som har funnet sted fra før krigen og frem til idag, særlig fra 1950/60-årene og senere, vil det være urimelig om ikke festeavgiftene blir forhøyet betydelig. Ankemotpartene har sagt seg enig i at det er grunnlag for revisjon, og at multiplikatortabellen i prisforskriftene kan nyttes, men de mener at den nødvendige balanse i avtaleforholdet blir opprettholdt hvis man bruker multiplikatortabellen med multiplikator for 1970. Lagmannsretten er ikke enig i denne vurdering.

For å få en rimelig balanse i kontraktsforholdet er lagmannsretten kommet til at man må gå lenger tilbake, og under noen tvil er lagmannsretten blitt stående ved å nytte multiplikator for 1940 - som etter prisforskriftene også skal nyttes for festekontrakter inngått før 1940. Etter det som er opplyst har denne multiplikatortabell store likhetstrekk med konsumprisindeksen. Prisutviklingen er den dominerende faktor ved rettens vurderinger, men retten har foretatt en helhetsvurdering, og også andre påberopte forhold er trukket inn. Ved vurderingen har retten sett hen til at den regulering som foretas blir basert på en pris for grunnen som vil ligge betydelig under hva antatt tomteverdi vil være i dag. Det gjelder her tomter i et attraktivt boligstrøk i Bergen. Lagmannsretten har ikke funnet at det som for øvrig er påberopt gir tilstrekkelig grunnlag for å nytte en annen omregningsfaktor.

Den pris som ble nyttet som grunnlag for festeavgiften, kr 9,- pr. må, må antas å ha vært markedspris på tomter av den kvalitet det her var spørsmål om. Det kan ikke sees å være noe bevismessig grunnlag for anførselen om at man skulle ha "tatt høyde" for en kommende prisstigning. Det legges ellers vekt på at bortfesteren har sikret seg en valgrett når det gjelder innløsning/ fortsatt feste, men på den annen side gjenstår fortsatt en betydelig del av den opprinnelige festetid. Det må også legges til grunn at festeren vil bli holdt økonomisk skadesløs ved en innløsning, bortsett fra at han vil kunne miste et fortsatt gunstig feste.

Det er en rekke klausuler i festekontraktene, bl.a. godkjennelse av fasadetegninger, visse krav om bruk av arkitekt, bestemmelser om søppel og avfall og forbud mot forskjellige former for virksomhet m.m. I det alt vesentlige ser retten disse klausuler som en fordel for hele området, og derved for festerne.

Festeforholdene for to andre festere, Jannicke Møller Eriksen og Erling Wærenskjold kan heller ikke få avgjørende betydning. Møller Eriksens kontrakt er opprinnelig fra 1936, da avgiften ble satt til kr 468,45. Av en eller annen grunn ble ikke denne avgift endret i 1940. I 1970 ble avgiften oppregulert til kr 585,56. Etter prisforskriftene var dette en forhøyelse slik at bortfesteren var avskåret fra regulering for tiden før 1970. Som følge av bestemmelsene kommer denne fester gunstig ut, men forholdet kan ikke være avgjørende for den foreliggende tvist. Når det gjelder Erling Wærenskjold er det opplyst at hans kontrakt ble inngått i 1947 og det forelå en reell regulering/ forhøyelse i 1970 som også avskar regulering for mellomliggende tidsrom. Skal man sammenligne vil det for øvrig bl.a. også være relevant å se hen til at ankemotpartene betalte en redusert festeavgift fra 1940-1970 og at festeavgiften kunne ha vært regulert i 1954, mens festeavgiften for Møller Eriksens feste ble betalt hele tiden med avtalt beløp. For øvrig er det også opplyst at når det gjelder de resterende fire festeforhold fra før 1940, så har disse akseptert tilsvarende regulering som lagmannsretten nå legger til grunn.

Det skal sluttelig bemerkes at det ikke er fremkommet anførsler om at overdragelser av festekontrakter er av betydning for vurderingen. Ankemotpartene har ikke hatt innvendinger når det gjelder at fremtidig regulering knyttes til prisforskrisftenes reguleringsfaktor og med regulering hvert tiende år, første gang fra 1/1-2001. Det er heller ikke reist innvendinger når det gjelder betaling av 15 % rente for krav som er forfalt.

Anken har ført frem og saksomkostningsspørsmålet blir å avgjøre etter tvistemålsloven §172, jfr. §180, annet ledd. Lagmannsretten finner at avgjørelsen har budt på slik grad av tvil at det var fyldestgjørende grunn for de tapende parter å se rettens avgjørelse. I medhold av unntaksregelen i tvistemålsloven §172, annet ledd blir saksomkostninger ikke tilkjent, verken for byrett eller lagmannsrett.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. De festeavgifter som er avtalt i festekontraktene blir å oppregulere i henhold til konsumprisindeksen med basis i indeksen for kontraktenes inngåelse. De kan innkreves med oppregulering etter Prisdirektoratets multiplikatortabell - fastsatt med multiplikator for 1940.

Således at Arne Storjohann, Kristian Hermanrud og Rolf Westfal-Larsen skal h.h.v. for hver enkelt til Wilhelm Mohr betale kr 6777,-, kr 11598,- og kr 34662,-.

Således at Bjørn Lillebergen og Johanne Marie Dinesen skal h.h.v. for hver enkelt betale til Johan Fr. Mohr kr 8242,40 og kr 10322,-.

Således at Bjørn Tveit skal betale til Emily Mohn Johanssen kr 9626,50.

Således at Torolf Fjellanger skal betale til Peter Mohn kr 8504,-.

2. De saksøkte Arne Storjohann, Kristian Peter Hermanrud og Rolf Westfal-Larsen dømmes til å betale henholdsvis for hver enkelt kr 4818,60, kr 8274,- og kr 24664,30, alt med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 1991 til Wilhelm Mohr.

3. De saksøkte Bjørn Lillebergen og Johanne Marie Dinesen dømmes til å betale henholdsvis for hver enkelt kr 5736,- og kr 6961,-, alt med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 1991 til Johan Fr. Mohr.

4. Saksøkte Bjørn Tveit dømmes til å betale kr 6850,- med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 1991 til Emily Mohn Johanssen.

5. Saksøkte Torolf Fjellanger dømmes til å betale kr 6054,80 med tillegg av 15 % rente fra 1. januar 1991 til Peter Mohn.

6. Festeavgiftene kan videre indeksreguleres hvert 10. år, første gang fra 1. januar 2001.

7. Saksomkostninger tilkjennes ikke, verken for byrett eller lagmannsrett.

8. Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av dommen.