Instans: Gulating lagmannsrett - Dom
Dato: 1994-09-05
Publisert: LG-1993-00389
Stikkord:
Sammendrag:
Saksgang: Ryfylke herredsrett Nr. 92-00045 - Gulating lagmannsrett LG-1993-00389 A.
Parter: Ankende part: Magne Austigard (Prosessfullmektig: Advokat Endre Skjørestad, Stavanger). Motparter: 1. Olav Dalane 2. Åsmund Sie (Prosessfullmektig: Advokat Rolf Undem, Sandnes).
Forfatter: Kst. lagdommer Heinfjell, Ekstraordinær lagdommer Mellegaard, Byfogd Husebø
Lovhenvisninger: Tvistemålsloven (1915) §172, §180


År 1994 den 5. september ble av Gulating lagmannsrett i ankesak nr. 93-00389 A: avsagt slik Dom :

Rettighetene til elven Storånå eller Årdalselven, på strekningen Kirkebøen, ligger fra gammelt i et felleseie. Fra daværende gnr. 12 bnr. 1 i Årdal Herred ble det i 1869 utskilt to bruk, gnr. 13 bnr. 3 og gnr. 15 bnr. 3. Brukene ble i samsvar med utskillelsesformålet overdratt til eierne av to naboeiendommer. Saken for lagmannsretten gjelder hvorvidt det ble overdratt rettigheter til elven overensstemmende med utskilte eiendommers skyld.

Den overdragende eiendom har nå gnr. 105 bnr. 1 i Hjelmeland kommune og eies av Magne Austigard. Av de utskilte bruk er det ene sammenføyet med en naboeiendom under betegnelsen gnr. 106 bnr. 2, mens det annet betegnes gnr. 108 bnr. 3 og drives og eies sammen med bnr. 2 under samme gårdsnummer. Eiendommene omtales i det følgende i hovedsak med det gamle gårds- og bruksnummer fra Årdal herred.

Ryfylke herredsrett avsa den 14. januar 1993 dom med slik slutning:

"1. Olav Dalane, eier av gnr. 106 bnr. 2 i Hjelmeland kommune har rett til, av den erstatning som utbetales fra Lyse Kraft blant grunneierne i Bøen elveeigarlag å motta 4,29 av 72,6 deler og å delta i utbetalingen av leie av fisket med samme andel.

2. Åsmund Sie, eier av eiendommen gnr. 108 bnr. 2 i Hjelmeland kommune, er berettiget til å motta av den erstatning som utbetales fra Lyse Kraft 4,84 andeler av 72,6 andeler og å delta i utbetalingen av erstatningen for leie av fisket med samme andeler.

3. Magne Austigard frifinnes for tilbakesøkingskravet.

4. Saksomkostninger tilkjennes ikke."

Magne Austigard har anket dommen til Gulating lagmannsrett. Anken retter seg mot domsslutningen pkt. 1, 2 og 4. Tilbakesøkingskravet i domsslutningen pkt. 3 er rettskraftig avgjort.

Ankeforhandling ble holdt den 30. mai 1994 og de to påfølgende dager. Lagmannsretten mottok forklaring fra partene og tre vitner. Bevisførselen for øvrig fremgår av rettsboken.

Saken står i en noe annen stilling enn for herredsretten.

For herredsretten forelå skylddelingen fra 1869 og avtaler som viste at grunneierne sammen hadde leid ut fiskeretten i slutten av forrige århundre. Nærmere opplysninger om innbyrdes fordeling av utleieinntektene forelå ikke, med unntak for de tre siste tiår.

Etter byrettsdommen ble den ankende part kjent med dokumenter oppbevart i et arkiv tilhørende handelshuset Marnburg i Stavanger. J. Marnburg leide i en periode i 1920-årene fisket i Årdalselven sammen med Halvard N. Pedersen. En leiekontrakt av 16. mai 1929 viser at 9 av oppsitterne i Årdal leide bort sin fiskerett i elven til Halvard N. Pedersen i 10 år med virkning fra 1929. Et brev datert 17. april 1929 viser at Halvard N. Pedersen tilskrev lensmann Ola Uhr for opplysninger om hvorledes leien forut var blitt fordelt mellom oppsitterne i Årdal. Av håndpåtegning på brevet datert den neste dag fremgår at Uhr tilbakesendte en liste over fordelingen av den tidligere leie. Listen er fremlagt. Lagmannsretten kommer tilbake til forståelsen av nevnte dokumenter og de opplysninger som derav kan utledes.

For sammenhengen nevnes at Kirkebøen fra gammelt var en av to bosettinger i Årdal. Bebyggelsen lå tett samlet i et fellesskap. Før 1869 var deler av området skiftet mellom flere gårder. Et større utmarksområde og elven forble felles. Elven grenset mot utskiftet bumark. Et mindretall av eiendommene på Kirkebøen med rettigheter i elven grenset mot denne. Gnr. 12 bnr. 1 lå til elven, men ikke med de deler som ble utskilt i 1869.

I 1869 var eiendommenes skyld oppgitt i daler, ort og skilling. Omregnet til skyldmark hadde gnr. 12 bnr. 1 en skyld på 9.31 før utskillelsen og 6,23 etter. Hver av de utskilte parseller fikk en omregnet skyldmark på 1,54. De to kjøpernes øvrige eiendommer hadde en skyld tilsvarende henholdsvis 4,75 og 3,30. Den samlede skyldmark for eiendommene i elvefellesskapet er rundt 73 mark. Til eksempel ble erstatningsbeløpet for skade på fisk fordelt etter en skyldmark på 73,25 i et vassdragsoverskjønn i Årdal i 1963.

Vedrørende sakens faktum for øvrig og partenes anførsler for herredsretten vises til herredsrettens dom.

Under forhandlingene ble det reist spørsmål hvorvidt påstandene i ankeerklæringen og anketilsvaret, samt herredsrettens domsslutning hadde fått en hensiktsmessig form. Det ble vist til at fellesskapet i elven ikke var part i saken og til at størrelsene av andelene i fellesskapet varierte noe i de fremlagte dokumenter. Forespørselen ledet til en omformulering av partenes endelige påstander for lagmannsretten.

Magne Austigard gjør gjeldende at gnr. 12 bnr. 1 ikke avsto noen rettigheter til elven ved skylddelingsforretningene i 1869.

Austigard hevder at en objektiv fortolkning av skylddelingsforretningene tilsier at de fraskilte parseller ikke tok andel i fellesskapet i elven. Han viser særskilt til skylddelingsforretningenes systematikk. Eiendommene på Kirkebøen hadde andel i to fellesskaper, den gjenværende fellesutmark og elven. I skylddelingsforretningen nevnes særskilt at parsellene skulle ha rettigheter i fellesutmarken. Elvefellesskapet nevnes ikke, og motsatt løsning må da gjelde for denne.

Magne Austigard hevder at den måte partene har praktisert avtalen på den første perioden etter 1869 må tillegges stor vekt. Praksis viser, hevder Austigard, at gnr. 12. bnr. 1 helt fra den første utleieavtalen av 1889 fikk andel i fisket etter eiendommens gamle skyld fra før 1869. Han viser til lensmann Ola Uhrs oppstilling til Halvard Pedersen over hvordan leien var fordelt i tiden før 1929, etter utleieavtalen av 1904. Etter sistnevnte avtale skulle 9/10 av leiesummen fordeles etter utleieeiendommenes skyld. Det beløpet som de naboer som kjøpte parsellene i 1869 har mottatt, svarer nøyaktig til eiendommenes gamle skyld, uten tillegg for parsellene. Gnr. 12 bnr 1 har mottatt et beløp som langt overstiger dets andel etter eiendommens nye skyld. Selv om gnr. 12 bnr. 1 var en av de eiendommer som forlodds skulle dele den siste tiendedelen av leiebeløpet, tyder oppgjøret på at det ikke er gjort fradrag for de fraskilte parseller, og at eier har mottatt oppgjør etter gammel skyld. I avtalen av 1904 står at leiebeløpet fordeles mellom utleierne på samme måte som i kontrakten av 1889, med unntak for størrelsen av forloddsbeløpet til de elvenære eiendommer. Det er dermed dokumentert en sammenhengende praksis fra 1889 som etter Austigards oppfatning viser at rettighetene til elven for gnr. 12 bnr. 1 ikke ble redusert som følge av skylddelingsforretningene og overdragelsen av parsellene.

Denne fordelingspraksis er også fulgt senere. Magne Austigard viser bl.a. til fordelingsliste for fiskeleien i 1974, og 1986. Den samme fordeling er benyttet på erstatninger i anledning den regulering av Lyse- og Årdalsvassdragene som Lyse Kraftverk fikk konsesjon på ved kgl. resolusjon av 16. juni 1961.

Magne Austigard anfører at den praksis som har vært fulgt må være avgjørende, særlig av to grunner. For det første er det påvist et mønster for fordeling som har vært fulgt i ett hundre år. For det annet uttrykker praksis en bevisst standpunkttagen hos de personer som har hatt kjennskap til forholdene fra gammelt av. Det vises til at eierandelene i elven for flere eiendommer fraviker den nåværende skyld. Videre kommer at andelen 9,31 for gnr. 12 bnr. 1 aldri har forefunnes i offentlige dokumenter, idet tallet er en omregning fra eiendommens gamle skyld som var uttrykket i daler, ort og skilling. Omregningen må være foretatt av de tillitsmennene som etter gammelt skulle forestå oppgjøret mellom grunneierne, og som kjente forholdene på stedet.

Magne Austigard mener at årsaken til at de elvenære eiendommer fikk et beløp forlodds etter kontraktene av 1889 og 1904, var den merbelastning som disse fikk pga. utleiet. Det vises til at det i 1889 ikke var aktuelle planer om å utnytte vassdragene på annen måte, slik at belastningssynspunktet er den eneste logiske begrunnelse for forskjellsbehandlingen. Austigard hevder imidlertid at årsaken til forloddsavtalen er uten betydning for tolkingen av skylddelingsforretningene av 1869.

Den ankende part har nedlagt slik påstand:

"1. Eiendommen gnr. 12 bnr. 1 i Årdal beholdt sin eierpart i Kyrkjebøen, det uskiftede fellesskap i Årdalselva, ved fradelingen av gnr. 13 bnr. 3 og gnr. 15 bnr. 3 i 1869.

2. Olav Dalane og Osmund Sie tilpliktes in solidum å erstatte Magne Austigard sakens omkostninger for Herredsretten og Lagmannsretten."

Olav Dalane og Åsmund Sie gjør gjeldende at eiendommene som ble utskilt i 1869 har andeler i fellesrettighetene i elven etter skyld. De hevder at dette følger både av en naturlig fortolkning av skylddelingsforretningen og den presumsjon som gjelder for at rettigheter som medfølger eiendommer av den karakter saken gjelder. Etter deres oppfatning foreligger det ikke tilstrekkelig opplysninger om en annen praksis til at dette klare utgangspunktet kan fravikes.

Fra gammelt var det to bosettinger i Årdal. Kyrkjebøen var det ene. Alle eiendommene på Kyrkjebøen tilhørte opprinnelig det samme fellesskapet. Innmarken og senere deler av utmarken ble gradvis utskiftet. Elven ble imidlertid liggende i fellesskap og samtlige eiendommer har fra gammelt rettigheter i denne, uavhengig av om de ligger til elven eller ikke. Olav Dalane og Åsmund Sie anfører at det i rettspraksis er en presumsjon for at utskilte eiendommer av denne karakter tar del i samtlige rettigheter. De hevder at presumsjonen om del i vassdragsrettigheter har en særlig tyngde hvor parsellene grenser til vassdrag og anfører at det samme må gjelde i denne sak på grunn av det historiske elvefellesskapet. Etter rettspraksis må det foreligge særlige omstendigheter/bevis som ikke etterlater rimelig tvil dersom rettighetene i elven ikke skulle følge med de utskilte parseller. Ankemotpartene viser særskilt til Rt-1971-596.

Skylddelingsforretningen av 1869 er strukturert slik at samtlige rettigheter som ikke er særskilt omtalt overføres med parsellene etter skyld. Det er positivt regnet opp de begrensninger som skulle gjelde i forhold til det at brukene tok del i eierfellesskapet. Elven er ikke nevnt. Ankemotpartene anfører at en naturlig fortolkning av skylddelingsforretningen tilsier at det ikke er noen begrensninger i rettigheten til elven for de utskilte parseller.

Ankemotpartene anfører at det ikke eksisterer bevis som kan tilsidesette disse tolkingsmomenter. For det første viser de til at kjøperne av parsellene fra 1869 og deres rettsetterfølgere har opptrådt som eiere. Eiendommene er positivt nevnt i tilknytning til kjøperne som en del av de eiendommer som foresto utleie. Rettsetterfølgerne har opptrådt som eiere i forbindelse med skjønn og i tvist med en naboeiendom Skogabø. Videre er det gjort fradrag i skyld også for gnr. 13 bnr. 3 og gnr. 15 bnr. 3 ved utskillelse av særskilte å-bruk som skulle ha rettigheter i vassdraget.

For det annet er kunnskapene om fordelingen av fiskeleien for usikre til at praksis har særlig vekt. Riktignok er det holdepunkter for at lensmann Uhrs liste fra 1829 kan ha vært benyttet internt hos dem som foresto oppgjøret. Det er ingen holdepunkter for at listen har sirkulert blant de berettigede. Listen kan ikke aksepteres som uttrykk for at de øvrige har akseptert at gnr. 12. bnr. 1 skulle motta den del av fiskeleien som etter skyld skulle tilfalle gnr. 13. bnr. 3 og gnr. 15 bnr. 3. Listens opprinnelse er ukjent, likeledes hvilke opplysninger som har dannet grunnlag for dens utarbeidelse. Ankemotpartene anfører at en eventuell praksis samsvarende med listen ikke kan tas som uttrykk for en felles forståelse mellom kjøper og selger av parsellene i 1869. Utgangspunktet kan like gjerne være manglende oversikt, en uriktig forståelse hos lensmann Uhr eller det at lensmannen har bygget på opplysninger fra eier av gnr. 12 bnr. 1 uten å ha undersøkt om de øvrige var enige.

Ankemotpartene har nedlagt slik påstand:

"1. Olav Dalane er som eier av gnr. 106 bnr. 2 i Hjelmeland eiendomsberettiget etter skyld til en andel i Årdalselven i Bøen sameie som også omfatter den skyld som skriver seg fra tidligere gnr. 13 bnr. 3 i Årdal i forhold til Magne Austigard.

2. Osmund Sie er som eier av gnr. 108 bnr. 2 og 3 i Hjelmeland eiendomsberettiget etter skyld til en andel i Årdalselven i Bøen sameie som også omfatter den skyld som skriver seg fra tidligere gnr. 15 bnr. 3 i Årdal i forhold til Magne Austigard.

3. Ankemotpartene tilkjennes saksomkostninger for herredsrett og lagmannsrett."

Lagmannsretten bemerker:

Skylddelingsforretningen av 1869 med påfølgende overdragelse må fortolkes slik partene var enige om. I mangel av enighet eller ved mangel på bevis for hva enigheten besto i, gjelder en presumsjon for at det med de utskilte parseller fulgte de rettigheter som fremgår av en naturlig fortolking av hjemmelsdokumentene.

Eiendommenes gamle skatteskyld er beregnet ut fra gårdenes samlede inntektsmuligheter, inkludert jakt, fangst og fiske. Ved overdragelse av utskilte underbruk som forutsettes drevet som selvstendige gårdsbruk, presumeres at disse tar del i hovedbrukets samlede rettigheter. Hvor intet annet er sagt gjelder dette også for områder som overdras mellom gårdsbruk og forutsettes nyttet til gårdsdrift av kjøper, eksempelvis som slåttemark, jfr Rt-1967-1479, hvor det på side 1489 fremgår at "Avgjørende bør formentlig være at bruket ved utskillelsen ble lagt til et eget gårdsbruk og forutsatt drevet i tilknytning til dette". Forholdet kan være motsatt hvor det fraskilte bruket har en annen opprinnelse, eksempelvis tidligere husmannsplass. I denne sak er det ikke kjent at de fraskilte parsellene har en annen opprinnelse enn det resterende.

I skylddelingsforretningen fra 1869 gis de fraskilte parseller uttrykkelig andel i "den med Naboerne fælles værende Mark ovenfor øvste Broen samt Stølsmarken". Likeledes gjøres uttrykkelig unntak for skogen, som forblir overdragers eiendom. Den øvrige rettighetsbeskrivelse i skylddelingsforretningen gir det gjenværende hovedbruket rettigheter av servituttkarakter over parsellene, det forbeholdes blant annet "Gangsti og Vei for Hesten". De sentrale deler av skylddelingsforretningen er in extenso gjengitt i herredsrettens dom.

Lagmannsretten er ikke enig med den ankende part i at det forhold at parsellene uttrykkelig tilegges rettigheter i felles utmark tyder på at det motsatte skulle gjelde for rettighetene i elvefellesskapet. En slik tolking er riktig nok een rimelig forståelse av dokumentet. Minst like naturlig er at spørsmålet ikke har vært omhandlet fordi både selger og kjøper fra tidligere hadde rettigheter i elven og fordi størrelsene av rettighetene var av ringe betydning slik elvefisket tidligere ble praktisert. Lagmannsretten viser til at noen utnyttelse av fallrettigheter ikke var aktuelt i 1869 og til at fremleie av fisket først ble aktuelt flere tiår senere. Det er sparsomt med opplysninger om hvordan fisket har vært utøvet før 1869, men det er ingen holdepunkter for at eiendommenes nærmere andeler etter skyld har vært viktig for det matauket som har funnet sted. Skulle en motsatt løsning gjelde for fisket, kunne spørmålet dertil ha vært omtalt på linje med rettigheten til skogen.

Skylddelingsforretningens taushet gir etter dette en presumsjon for at rettighetene til elven i henhold til skyld fulgte med parsellene som ble overdratt. Holdepunkter for at de involverte partene eventuelt la noe annet i denne, må søkes utenfor dokumentet. Det sentrale bevismomentet er den bruk av rettighetene som er gjort den første tiden etter overdragelsen.

Etter at Halvard N. Pedersen i 1929 kom til som ny leietaker i elven tilskrev han lensmann Uhr for opplysninger om hvordan leien etter den tidligere avtale av 1904 var fordelt. Han viste til at lensmannen sammen med tre andre var gitt i oppdrag å forestå fordelingen, og fortsatte; "Da Deres tre samtidige er døde, tillader jeg mig at be Dem godhetsfuldt opgi mig hvor meget av de Kr. 800 leie der faldt paa hver av eierne." Pedersen vedla samtidig en liste over eierne.

På den utfylte listen som Halvard N. Pedersen mottok i retur tilføyde han: "Dette er er ikke den riktige udregning efter Skylddelingen". Den samlede skyld for eiendommen med rettigheter i elven er vanligvis beregnet til rundt 73 mark. Tallet 73,24 er ofte benyttet. Kroner 720 av leien skulle fordeles etter eiendommens skyld. På listen er Jakob Dalane, eier av gnr. 13 bnr. 2 og 3, oppført med kr 46,69. Jens O. Valde, eier av gnr. 15 bnr. 2 og 3 inntil 1918, er oppført med kr 32,44. Beløpenes prosentandel av 720 kroner er lik forholdet mellom eiendommenes gamle skyld uten påslag for parsellene og tallet 73,24. Oppstillingen fra lensmann Uhr viser at elveleien etter avtalen av 1904 er fordelt slik at kjøperne ikke for noen del har fått leieinntekter for parsellene utskilt i 1869. Eier av gnr. 12 bnr. 1 er tilgodesett med et forholdsvis meget større beløp enn det som følger av ny skyld etter 1869. Selv om det tas hensyn til at eiendommen ligger til elven og etter avtalen skulle ta del i en tiendedel av leiesummen til forlodds fordeling mellom elvenære eiendommer, tyder størrelsen av beløpet på at gnr. 12 bnr. 1 har mottatt leie etter gammel skyld. Lagmannsretten legger til grunn at leien ble fordelt på denne måte i tidsrommet 1904 til 1929.

Lagmannsretten er videre enig med den ankende part i at henvisningen i avtalen av 1904 til avtalen av 1889 tilsier at leien helt tilbake til 1889 har vært fordelt etter gammel skyld.

Det som er kjent av fordelingspraksis av rettighetene i elvefellesskapet etter 1929 tyder på at denne praksis har vært fulgt inntil kort tid før nærværende tvist kom opp. Lagmannsretten viser til fordelingen av den erstatningen som grunneierene i elvefellesskapet tilkom etter Vassdragsoverskjønn i

Årdal i 1963 for skade på fisket ved elveregulering, samt den oversikt over tidligere fordeling av elveleien som da ble fremlagt.

I tillegg til fisket har fallrettighetene i vassdraget interesse. Rundt 1911-14 kjøpte A/S Lysefjord fallrettigheter til Årdalselven, med tanke på kraftutbygging. Selskapet inngikk standardkontrakter hvoretter selgerne overdro "fiskerettigheder i Aardalselven og samtlige vore øvrige vasdragsrettigheter i Aardalselvens vasdrag". Etter kontraktene hadde kjøperne eller ordre "fuld og ubetinget disposisjonsret over vasdraget til udnyttelse, regulering og forøgelse av vandkraften paa den maade de selv maatte finde tjenligt ..." Rettighetene ble særskilt skyldsatt, betegnet å-bruk. Et å-bruk ble utskilt fra gnr. 12 bnr. 2,3 og 4, hvor brukene var på samme eier. Det er gjort et fradrag på 0,50 skyldmark, som i forretningen ble fordelt på de tre brukene. Reduksjonen for bnr. 3 er satt til 0,12. Tilsvarende er gnr. 15 bnr. 2 og 3 med felles eier, fraskilt ett å-bruk. Den reduksjon som er gjort i skylden til parsellene som ble utskilt i 1869, forutsetter at disse var tillagt rettigheter i elvefellesskapet. Parsellenes eiere har således ved denne anledning opptrådt som om parsellene hadde rettigheter i elvefellesskapet. Betydningen av dette forhold svekkes noe av at det ved skyldelingsforretningene regelmessig ble gjort et fradrag i skyld på rundt 0,50 mark, tilnærmet uavhengig av størrelsen av skylden til eiendommen som ble fradelt, og følgelig uavhengig av omfanget av rettigheter i elven som eiendommene hadde. Nærmere opplysninger om hvordan den samlede kjøpesum, som A/S Lysefjord skulle betale ble fordelt, foreligger ikke, ut over at det ved voldgiftskjennelse i september 1914 ble avgjort at elvenære eiendommer ikke skulle ha noen del av kjøpesummen forlodds. Voldgiftsretten la til grunn at elven ikke var utskiftet, slik at ikke bare fisket, men samtlige rettigheter til elven var eiet i fellesskap. For sammenhengen nevnes at å-brukene senere er tilbakeført brukene de ble utskilt fra.

Også ved andre anledninger hvor det har vært tale om rettigheter i elven, har kjøpernes etterkommere vært oppført som eiere av parsellene, uten at det er nedfelt at rettighetene tillå gnr. 12 bnr. 1. Lagmannsretten viser til leieavtale for fisket med Edvin Endresen av 17. mars 1962 og Ryfylke herredsretts overskjønn fra 6. oktober 1963.

Lagmannsretten legger etter dette til grunn at i hele den tiden fisket har vært utleiet etter 1889 har de delene som tilfalt parsellene etter skyld vært fordelt til gnr. 12 bnr. 1. Når det gjelder fallrettighetene til elven, er praksis begrenset til avhendelsen i 1911-14. Etter lagmannsrettens oppfatning bidrar omstendighetene rundt denne avhendelsen lite til forståelsen av hvilke rettigheter som ble overført ved utskillelsen av de to parsellene i 1869. Så lenge som fordelingen av kjøpesummen er ukjent, og skyldsettingen av de enkelte å-bruk øyensynlig er foretatt uten sammenheng med avhenderbrukenes rettigheter i elven, har det mindre betydning at skylden også for parsellene gnr. 13 bnr. 3 og gnr. 15 bnr.3 ble redusert.

Etter lagmannsrettens oppfatning er den fordeling av leieinntektene fra fisket etter eiendommenes gamle skyld før 1869 som har vært praktisert, tilstrekkelig bevis for at det ved skylddelingsforretningen i 1869 ikke ble overdratt rettigheter i elven fra gnr. 12 bnr.1. I 1889 da det første gang ble aktuelt å fordele leieinntekter fra fisket, levde personer som var kjent med skylddelingsforretningen to tiår tilbake. I 1889 og de nærmeste tiårene var det mulig å bygge på direkte kunnskap om skylddelingsforretningen, senere på en muntlig tradisjon. Lagmannsretten ser heller ikke bort fra at det den gang fantes ytterligere nedtegnelser som nå er gått tapt. Leien ble fordelt av betrodde menn, med godt kjennskap til de stedlige forhold. Betaling i penger må på den tid ha vært viktig for gårdbrukerne, for mange et knapphetsgode, og fordelingen av leieinntektene må ha vært gjenstand for en inngående vurdering. De beløp som skulle tilfalt gnr. 13 bnr. 3 og gnr. 15 bnr. 3 etter skyld dersom rettigheter til elven var overdratt, var ikke ubetydelige. Det ville vært grunn for eierene til å reagere dersom de mente at de selv skulle hatt en større del og at denne delen urettmessig var tillagt gnr. 12 bnr. 1. Lagmannsretten finner denne langvarige og bevisst etablerte praksis avgjørende. Retten kan ikke se at den språklige fortolking av skylddelingsforretningen og den tolkingspresumsjon som gjelder for denne type eiendommer er tilstrekkelig til å oppveie dette bevismomentet.

Etter dette er lagmannsretten kommet til at det ikke fulgte med noen rett til fiske i Årdalselven ved skylddelingen av de to parsellene gnr. 13 bnr. 3 og gnr 15 bnr. 3 i 1869.

Som nevnt har partene forholdt seg på en annen måte med hensyn til fallrettighetene enn med utleiet av fisket. Spørsmålet om fallrettigheter ble først aktuelt etter 1910. I 1869 fremsto fisket som den eneste rettigheten av økonomisk interesse i elven. Lagmannsretten ser ingen grunn til å sondre mellom fisket og andre vassdragsrettigheter ved fortolkingen av hvilke rettigheter som ble utskilt og overdratt i 1869.

Anken har etter dette ført frem.

Saksomkostningsspørsmålet avgjøres for begge instanser etter tvistemålsloven §180 annet ledd, jfr. §172. Lagmannsrettens materielle resultat legges til grunn, for herredsretten i kombinasjon med herredsrettens resultat i det spørsmålet som ble rettskraftig avgjort.

Ved vurderingen av hvorvidt saken har voldt tvil i første instans må lagmannsretten bygge på de beviser som da ble ført. På det tidspunkt forelå ikke opplysninger om hvordan utleieinntektene for fisket var fordelt rundt århundreskiftet. Slik saken fremsto ville lagmannsretten kommet til samme resultat som herredsretten. Lagmannsretten finner det ikke tvilsomt at Magne Austigard må fritas for å betale saksomkostninger for herredsretten etter første unntaksalternativ i tvistemålsloven §172 annet ledd.

Lagmannsretten finner at hver av partene også må bære egne omkostninger for lagmannsretten, jfr. samme unntaksalternativ. Det vises til at avgjørelsen har voldt betydelig tvil med hensyn til den nærmere vektlegging av praksis i forhold til objektive fortolkningsmomenter i motsatt retning.

Dommen er enstemmig.

Slutning :

1. Eiendommen gnr. 12 bnr. 1 i Årdal beholdt sin eierpart i Kirkebøen, det uskiftede fellesskap i Årdalselven, ved fradelingen av gnr. 13 bnr. 3 og gnr. 15 bnr. 3 i 1869.

2. Saksomkostninger tilkjennes ikke, hverken for lagmannsretten eller herredsretten.