LG-1993-411
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1993-08-10 |
| Publisert: | LG-1993-00411 |
| Stikkord: | Saksomkostninger |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett Nr. 92-2310 A/01 - Gulating lagmannsrett LG-1993-00411 K. Rettskraftig. |
| Parter: | Kjærende part: Lam Sam (Prosessfullmektig: Advokat Odd A. Drevland, Bergen). Motpart: Brødrene Hui-Gruppen (Prosessfullmektig: Advokat Odd Ihle, Bergen). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Lunde, Lagdommer Lillebø, Lagdommer Eftestøl |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §172, §175, §180, §181, §317 |
År 1993 den 10. august ble av Gulating lagmannsrett i kjæremålsak nr. LG-1993-00411 avsagt slik kjennelse:
Bergen byrett avsa 8 februar 1993 dom med slik domsslutning:
"1. Brødrene Hui-Gruppen frifinnes.
2. Lam Sam betaler til Brødrene Hui-Gruppen innen to uker erstatning for saksomkostninger med kr 5000."
Byretten frifant saksøkte da sak var reist mot feil person.
Over saksomkostningsavgjørelsen har Lam Sam erklært kjæremål. Det hevdes at unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd skulle vært anvendt. Selv om saksøker er ansvarlig for at søksmål blir reist mot riktig saksøkt, er det saksøkte som her ved sin opptreden forut for saksanlegg har skapt slik forvirring at feil person ved det ble saksøkt. Dette sammen med at en prøvde å få rettet stevningen, hvilket ikke ble tillatt, må føre til at det er en feil avgjørelse av byretten når unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd ikke er brukt. Det reageres videre på omkostningsbeløpets størrelse samt at omkostningsoppgaven aldri ble tilsendt kjærende parts prosessfullmektig, hvilket anses som saksbehandlingsfeil.
Det nedlegges slik påstand i kjæremålssaken:
"1. Byrettens omkostningsavgjørelse oppheves slik at prinsipalt hver av partene bærer sine egne omkostninger, subsidiært at avgjørelseen hjemvises til ny behandling for byretten.
2. Lam Sam tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med kr 2.000,-."
Kjæremotparten, Brødrene Hui-Gruppen, har tatt til motmæle i det det hevdes at byrettens saksomkostningsavgjørelse er korrekt. Det er en skjønnsmessig avgjørelse byretten har foretatt som lagmannsretten ikke har kompetanse til å overprøve. Forøvrig burde en i oppsigelsessaker ha avklaret før saksanlegg hvem arbeidstakeren var ansatt hos. Det bestrides at omkostningbeløpet er for høyt, beløpet omfatter hva som har vært nødvendige for saken.
Det nedlegges slik påstand:
"1. Bergen Byretts saksomkostningsavgjørelse fastholdes.
2. Lam Sam tilpliktes å betale saksomkostninger for lagmannsretten til kjæremotparten med kr 2.500,-."
Lagmannsretten vil bemerke:
Realitetene i dommen er ikke angrepet, og lagmannsretten må legge til grunn at der er avsagt frifinnelsesdom i forholdet mellom partene. Men lagmannsretten bemerker at saken var anlagt som sak om oppsigelse i arbeidsforhold. Da det ikke forelå noe arbeidsforhold mellom partrene kan det hevdes at saken først skulle vært avvist som arbeidsrettssak, eventuelt hevet etter enighet mellom saksøker og saksøkte i det sak var anlagt mot feil saksøkt. I begge tilfeller ville kjennelsesformen bli å nytte og saksomkostningene skulle i så tilfelle vært truffet ut fra tvistemålsloven §175. Dette er imidlertid ikke påberopt. Lagmannsretten oppfatter forholdet slik at det på bakgrunn av byrettens skriv av 18. januar 1993 og saksøkers svar ved prosesskriv av 3. februar 1993 forelå enighet om at dom skulle avsies på dette grunnlag, jfr. tvistemålsloven §317 fjerde ledd. En slik enighet trenger neppe omfatte selve saksomkostningsspørsmålet, og saksøker fikk uttale seg om saksomkostningene i nevnte prosesskriv, jfr. T. Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind I side 213.
Kjæremålet gjelder byrettens saksomkostningsavgjørelse i dom, og lagmannsrettens prøvelsesadgang er etter tvistemålsloven §181 annet ledd første punktum begrenset til å prøve om omkostningsavgjørelsen er i strid med loven, herunder at byrettens begrunnelse er tilstrekkelig til å prøve rettsanvendelsen. Ved vurderingen av om avgjørelsen er i strid med loven er lagmannsretten bundet av den underordende retts bevisbedømmelse, jfr. tvistemålsloven §181 annet ledd andre punktum.
Byretten har anvendt tvistemålsloven §172 i det saken er fullstendig tapt. Lagmannsretten er enig i dette og oppfatter også kjærende part slik at det ikke bestrides at saken er tapt fullstendig. Også hvor retten tar saksøktes krav til følge fullt ut uten noen prøving av realiteten fordi saksøker frafaller kravet og saksøkte krever frifinnelse, har saksøkeren tapt fullstendig, jfr. kjennelse 30. oktober 1975 lnr 129 K/1975 referert i Bøhn/Næss: Avgjørelser side 138, som må gi tilsvarende løsning etter tvistemålsloven §317 fjerde ledd i nærværende sak.
Når saksomkostningene tilpliktes etter §172 første ledd, er en henvisning til bestemmelsen tilstrekkelig som begrunnelse for saksomkostningsavgjørelsen. Det er ikke nødvendig nærmere å begrunne hvorfor byretten ikke gjør unntak fra annet ledd, jfr. Rt-1988-345 og T. Schei: Tvistemålsloven med kommentarer, bind I, side 356. Det fremgår forøvrig av byrettens avgjørelse at den har vurdert å nytte annet ledd men ikke funnet denne anvendelig. Denne bevisbedømmelse kan lagmannsretten ikke overprøve. Byrettens saksomkostningsavgjørelse er således ikke i strid med loven og den fremtrer heller ikke som vilkårlig.
Byretten har vurdert omkostningene og lagt omkostningsoppgaven til grunn. Lagmannsretten oppfatter byrettens bemerkninger som at den har funnet omkostningene nødvendige og lagmannsretten er enig i dette. Etter omstendighetene er det ikke å anse som saksbehandlingsfeil at kjærende part ikke fikk tilsendt kopi av saksomkostningskravet da det for saker som avgjøres uten muntlig forhandling kan kreves omkostninger uten at oppgave innsendes. At omkostninger var krevet, var kjent. Det kan vises til tilsvar til stevning hvor påstand om saksomkostninger var nedlagt.
Kjæremålet fører etter dette ikke frem og byrettens dom forsåvidt gjelder slutningens punkt 2 blir å stadfeste.
Kjæremålet har vært forgjeves og kjærende part tilpliktes å erstatte motparten hans saksomkostninger etter hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd i det lagmannsretten ikke finner at der foreligger slike særlige omstendigheter at den burde nytte unntaksregelen. Kjæremotparten har krevd omkostninger med kr 2500,- og lagmannsretten legger den til grunn.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning
1. Bergen byretts dom av 8. februar 1993 i sak 92-2310 forsåvidt gjelder dens slutning punkt 2 stadfestes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Lam Sam til Brødrene Hui-Gruppen kr 2500,- kronertotusenfemhundre 00/100 innen 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse.