LG-1995-316
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1995-04-05 |
| Publisert: | LG-1995-00316 |
| Stikkord: | Sivilprosess |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Sandnes heredsrett Nr. 94-00696 - Gulating lagmannsrett LG-1995-00316. |
| Parter: | KJÆRENDE PART: A (Prosessfullmektig: Advokat Geir Jøsendal, Stavanger). KJÆREMOTPART: B (Prosessfullmektig: Advokat Kåre Tengs-Pedersen, Sandnes). |
| Forfatter: | Lagdommer Greve, Kst. lagdommer Heinfjell, Lagdommer Pedersen |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §181, §172, §180 |
I sak med krav om separasjon m.m. avsa Sandnes herredsrett etter at partene hadde inngått rettsforlik kjennelse den 14. februar 1995 med slik slutning:
"1. Sak nr. 94-00632 A/04 for Sandnes herredsrett heves.
I hovedsaken:
2. Saksomkostninger tilkjennes ikke.
I begjæringen om midlertidig avgjørelse:
3. A betaler innen 14 - fjorten - dager kr 16500,00 - kronersekstentusenfemhundre - i saksomkostninger til B ."
Over kjennelsens pkt. 3 har A rettidig erklært kjæremål. I kjæremålserklæringen er det nedlagt følgende påstand:
"1. A frifinnes for krav om å erstatte B hans saksomkostninger i forbindelse med sak om midlertidig avgjørelse."
B har tatt til motmæle og påstått kjæremålet avvist, subsidiært herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestet. Det er nedlagt følgende påstand:
"1. Prinsipalt:
Kjæremålet avvises under henvisning til tvistemålsloven §181.
2. Subsidiært:
Herredsrettens omkostningsavgjørelse stadfestes.
3. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten."
Kjærende part gjør gjeldende at hun anla søksmål mot kjæremotparten med krav om separasjon m.v. den 14. oktober 1994. Samtidig begjærte hun midlertidig avgjørelse. Hun anfører at begjæringen om midlertidig avgjørelse ble fremsatt grunnet kjæremotpartens voldsbruk overfor henne, en voldsbruk av en slik art at hun stadig måtte søke tilflukt utenfor hjemmet. Dette var en uholdbar situasjon og uvissheten om når hovedsaken ville komme opp gjorde det nødvendig for henne å begjære midlertidig avgjørelse. Den 8. desember 1994 ble det avhold saksforberedende rettsmøte der begjæringen om midlertidig avgjørelse ikke ble tatt til følge. Begrunnelsen for denne avgjørelsen var bl.a. at partene hadde levd i ekteskaplig samliv i en årrekke, samt at det ikke var anført forhold av nyere dato som kunne begrunne kvalifisert behov for en midlertidig avgjørelse. Retten fant videre å legge vekt på at hovedforhandling var berammet til 31. januar 1995 det vil si kort tid frem i tid, samt at det ikke var ført bevis for at det forelå forhold som begrunnet et kvalifisert behov for en midlertidig avgjørelse i saken. Kjærende part hadde imidlertid ingen visshet for at kjæremotparten ikke ville bruk rettsmiddel mot avgjørelsen, det var derfor en mulighet for at det kunne trekke i langdrag før det forelå en rettskraftig avgjørelse, og hun så seg derfor nødt til å opprettholde begjæringen om midlertidig avgjørelse.
Selv om partene hadde levd i ekteskaplig samliv i en årrekke, så tiltok voldsbruken og truslene fra kjæremotparten etter at kjærende part hadde krevet separasjon. Det var følgelig en ny situasjon som tilsa midlertidig avgjørelse, og denne situasjonen var det kjæremotparten som hadde skapt.
På ovenfor nevnte bakgrunn hevdes det at det må legges den vinnende part til last at det kom til sak, jfr. tvistemålsloven §172, annet ledd, slik at avgjørelsen om at kjærende part skal erstatte kjæremotparten hans omkostninger i saken om midlertidig avgjørelse er uriktig.
Kjæremotparten viser til hovedregelen i tvistemålsloven §181, annet ledd. Den kjærende part har anført i sitt kjæremål at omkostningsavgjørelsen er feil. Det kan imidlertid ikke ses anført eller påberopt at omkostningsspørsmålet er avgjort i strid med loven, jfr. §181. På denne bakgrunn anføres det at kjæremålet må avvises, idet omkostningsspørsmålet i følge §181 første ledd kun kan "prøves av høyere rett, når saken selv bringes ind for den".
Subsidiært anfører kjæremotparten at den kjærende part går inn i realiteten i saken vedrørende midlertidig separasjon og kommer tilbake til saksøktes angivelige voldsbruk. Kjæremotparten vil ikke gå nærmere inn på dette bortsett fra å vises til herredsrettens kjennelse, og de realiteter og faktiske omstendigheter som herredsretten har funnet bevist og lagt til grunn for sin avgjørelse. Det opplyses ellers at A verken har ført eller forsøkt ført vitner eller andre bevis på de omstendigheter som hun påberoper. Derimot ble det i rettsmøtet ført bevis for kjærende parts forhold til alkohol og utilbørlig opptreden i den forbindelse, jfr. bl.a. anførsler av tilsvaret dok. nr. 2 og herredsrettens gjengivelse av anførslene side 4 flg. Herredsretten har foretatt en korrekt avgjørelse av omkostningsspørmsålet i rettsboken av 31. januar 1995. Det anføres at avgjørelsen er fattet på et riktig faktisk og juridisk grunnlag.
Kjæremotparten anfører at den kjærende parts innsigelser mot avgjørelsen synes begrenset til at det må legges den vinnende part til last at det kom til sak, jfr. tvistemålsloven §172 annet ledd. Dette bestrides, og det er for øvrig i strid med herredsrettens vurdering på side 3 i rettsboken der det heter:
"Den vinnende part kan heller ikke bebreides på en slik måte at unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd kan komme til anvendelse."
Som for herredsretten bestrider kjæremotparten på det mest bestemte hustruens beskyldninger om voldsbruk og trusler.
Lagmannsrettens kompetanse er avgrenset i medhold av tvistemålsloven §181 første jfr. annet ledd. Når det som her bare er saksomkostningsspørsmålet som bringes inn til overprøvelse for lagmannsretten, kan omkostningsavgjørelsen som hovedregel alene gjøres om dersom den er avgjort i strid med loven.
Kompetansebegrensningen medfører at lagmannsretten bare kan prøve om det var i strid med loven å tilkjenne saksomkostninger. Lagmannsretten kan ikke prøve om saksomkostninger burde vært tilkjent hvor avgjørelsen beror på et skjønn. Retten kan imidlertid prøve om "det helt eller delvis kan legges den vinnende part til last at det er kommet til sak" (tvistemålsloven §172 annet ledd), jfr. Rt-1975-793. Spørsmålet er om lovens vilkår for å anvende unntaksbestemmelsen i tvistemålsloven §172 annet ledd siste alternativ er oppfylt. Den underordnede retts bevisbedømmelse på dette punkt kan lagmannsretten ikke overprøve.
Herredsretten viser direkte til innholdet av dens kjennelse ad kravet om midlertidig avgjørelse av 21. desember 1994, og skjønner senere at den vinnende part heller ikke kan "bebreides på en slik måte" at unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd kan finne anvendelse. Skjønnet er m.a.o. tilnærmet ubegrunnet i den siste kjennelsen, men det kan etter lagmannsrettens vurdering leses som en sluttvurdering av det som sies om det aktuelle temaet 21. desember 1994 - og står i harmoni med samme.
I nærværende sak er det ikke anført at herredsrettens omkostningsavgjørelse er i strid med loven. Følgelig ligger det utenfor lagmannsrettens kompetanse å overprøve herredsrettens skjønnsavgjørelse med hensyn til hvorvidt vilkårene for å anvende unntaksregelen i tvistemålsloven §172 annet ledd er oppfylt.
Kjæremålet blir etter dette å forkaste. Under henvisning til hovedregelen i tvistemålsloven §180, første ledd pålegges A å erstatte B hans saksomkostninger ved kjæremålets behandling for lagmannsretten. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger særlige omstendigheter som bør frita henne fra denne forpliktelsen. I mangel av oppgave over omkostningene, fastsettes disse skjønnsmessig til kr 1000,-.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning :
1. Kjæremålet forkastes.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A kr 1000,- - kronerettusen - til B.
Oppfyllelsesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.