LG-1995-894
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 1996-03-18 |
| Publisert: | LG-1995-00894 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Gulating lagmannsrett - LG-1995-00894 A. Anke til Høyesterett nektet fremmet, se HR-1996-00602k . |
| Parter: | Ankende parter: 1. Amelia Riis, Michelets vei 23 A, 1324 Lysaker 2. Einar Riis, Michelets vei 23 A, 1324 Lysaker Motpart: Hilmar A. Rekstens særeiedødsbo, dets konkursbo (Prosessfullmektig: Advokat Karstein J. Espelid) |
| Forfatter: | Lagdommer Pedersen Lagdommer Lillebø Sorenskriver Stedal, 4 meddommere: |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §98, Foreldelsesloven (1979) §9, Foreldelsesloven (1896) §7, §172, §176, §177, §178, §180, §373, Tvistemålsloven (1915), §18, §31, Foreldelsesloven (1979) |
Saken gjelder fordring i konkursbo.
Ved Bergen skifteretts kjennelse av 17 11 1980 ble det åpnet konkurs i Hilmar Rekstens særeiedødsbo under offentlig skifte. Ved skriv av 01 11 1987 anmeldte ekteparet Amelia Riis og Einar Riis -heretter stort sett forkortet Riis- fordring på USD 12 millioner i boet; primært som massekrav og subsidiært som dividendeberettiget fordring. Kravet ble bestridt, og etter at det var nektet godkjent i skiftesamling den 20 06 1989, reiste Riis skiftetvist hvoretter Bergen skifterett den 09 01 1995 sa kjennelse med slik slutning:
"1. Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo frifinnes.
2. Amelia Riis og Einar Riis betaler saksomkostninger som solidarisk ansvar til Hilmar A. Rekstens særeiedødsbos konkursbo for skifteretten med kr 78365,- -kronersyttiåttetusentrehundreogsekstifem-. Oppfyllelsesfristen er 2 -to- uker fra forkynnelsen av denne kjennelse."
Det framgår av premissene at skifteretten mente Riis ikke hadde noe krav, men at det under enhver omstendighet ville ha vært foreldet.
Riis påanket skifterettens kjennelse rettidig til lagmannsretten begrunnet i feil ved saksbehandling, bevisvurdering og rettsanvendelse. Det ble besluttet å dele forhandlingen etter tvistemålsloven §98 til i første omgang å behandle foreldelsesspørsmålet, og ankeforhandling om dette ble holdt 28 og 29 02 1996. Lagmannsretten var etter begjæring fra de ankende parter satt med fire meddommere fra det alminnelige utvalg.
For ordens skyld nevnes at i saksforberedelsen tok Riis opp flere spørsmål av mer prosessuell art. Her nevnes det som angår prosessfullmektig for dem. Etter at advokat Breistøl, som innga anken, trakk seg, var Riis selvprosederende inntil Helge Elvebakk og h.r.adv. Tore Sverdrup Engelschiøn -uavhengig av hverandre- meldte seg for retten som prosessfullmektiger nesten samtidig en ukes tid før hovedforhandlingen. Elvebakk, som ikke er advokat, ble nektet godtatt, jfr. tvistemålsloven kap. 4. H.r. adv. Engelschiøn var opptatt i annet rettsmøte de aktuelle dager, og ba derfor om at hovedforhandlingen utsatt. Dette ble avslått, og han møtte derfor ikke. Riis var således selvprosederende i hovedforhandlingen, og de framsatte ikke der noe formelt krav om utsettelse m.v. Etter omstendighetene vil lagmannsretten likevel bemerke at utfra anførslene under den del av saksforberedelsen hvor Riis var representert ved advokat sammenholdt med det som framkom i hovedforhandlingen, ville neppe faktiske og rettslig forhold ved det foreldelsesspørsmål lagmannsretten sålangt skal ta stilling til, kunne bli særlig mer klarlagt selv om en advokat hadde representert dem i rettsmøtet.
Sakens øvrige bakgrunn framgår av skifterettens kjennelse, men av hensyn til partsanførsler og rettens premisser nedenfor, gis det et resyme.
Tvisten springer ut av tilknytning til rederiet Olsen & Ugelstad.
I det offentlige skiftet etter Amelia Riis sine foreldre tidlig på 1970-tallet, oppsto det flere uoverenstemmelser med hennes bror Kristoffer Olsen jr. knyttet til boets eierinteresse i Olsen & Ugelstad-gruppen. Partene inngikk 05 04 1974 forlik -den s.k. påskeavtale- som skulle løse alle uoverenstemmelsene. Hovedelementet i forliket var at Amelia Riis skulle overta det ca 37000 dwt. store tørrlasteskipet M/S "Sognefjell" mot å gi avkall på det meste av sine øvrige interesser i rederigruppen. Riis skulle overta skipet primo mai 1974, og det skulle da formelt først overføres til et liberiaregistrert selskap Riis sto bak, men de hadde allerede inngått avtale om videresalg til indiske kjøpere som skulle overta skipet samme dag Riis selv fikk hånd om det. Siden det var utenlandske kjøpere, måtte valutamyndighetene gi tillatelse, såkalt eksportlisens, før overføringen kunne effektueres. Det trakk ut med lisensen, idet den ble gitt først i august 1974. I mellomtiden hadde markedet for brukttonasje falt radikalt, og de indiske kjøperne hevet avtalen begrunnet i for sen levering. Riis gjorde så mislighetsbeføyelser gjeldende overfor motpartene i "påskeavtalen", begrunnet bl.a. i at de var ansvarlige for forsinkelsen. Etter avtalen skulle alle uoverenstemmelser i anledning den avgjøres ved voldgift, og voldgiftsretten avsa 02 05 1975 dom hvor påskeavtalen - dels som en følge av partenes formelle påstander - ble hevet. Reelt var man da langt på vei tilbake til tilstanden forut for påskeavtalen.
Parallelt med det ovennevnte, hadde Hilmar Reksten personlig chartret tanskipet "Falkefjell" på ca 230000 dwt. tilhørende annet selskap i Olsen & Ugelstad-gruppen på et 5 års certerparti regnet fra 1971. Reksten hadde viderebefraktet skipet. I april 1975 klarte ikke Reksten lenger å betale den avtalte leie til rederiet, dels som følge av at skipet var gått i opplag, og dels som følge av de økonomiske problem han -og mange andre redere- fikk ved nedgangstidene på skipsmarkedet, spesielt innen tankfart. Rederiet hevet forøvrig avtalen med Reksten noe senere og krevde ham for restverdien av certepartiet, og denne tvisten ble ikke endelig avsluttet før ved Høyesteretts dom inntatt i Rt-1994-1452. Bankene som hadde lånefinansiert byggingen av TT "Falkefjell", med Den norske Creditbank (DnC) i spissen, fant våren 1975 at både skipet og andre garantiobjekter for lånet, hadde falt så mye i verdi at man krevde tilleggsikkerhet. Det ble derfor utstedt en akkomodasjonsobligasjon i MS "Sognefjell", og etter at voldgiftsdommen hadde satt påskeavtalen til side, ble obligasjonen overdratt og tinglyst som pantesikkerhet for kreditorene til TT "Falkefjell". Det var utstedt skipsskjøte for MS "Sognefjell" i forbindelse med inngåelsen av påskeavtalen, men skjøtet kunne ikke tinglyses i skipsregisteret før valutalisensen forelå. Da hadde som nevnt de indiske kjøperne trukket seg, og skjøtet ble liggende deponert inntil voldgiftsdommen ble avsagt, og som etter de opprinnelige eieres oppfatning førte den fulle eierrådighet tilbake til dem. MS "Sognefjell" ble solgt til utenlandske kjøpere i slutten av 1975.
Riis har opp gjennom årene reist krav mot flere i kjølvannet av voldgiftsdommen og pantsettelsen. Det vises eksempelvis til rettsavgjørelser inntatt i Rt-1983-1243 og Rt-1985-413 om gjenopptagelse av voldgiftssaken, samt at anke over Eidsivating lagmannsretts dom av 03 07 1991, hvor DnC var frifunnet, ble nektet fremmet til Høyesterett etter tvistemålsloven §373 tredje ledd nr.1. Likeledes nevnes at det er foretatt to foreløpige utlodninger i konkursboet, og hvor dividendebeløpet av Riis sin fordring er satt inn på sperret konto i påvente av rettskraftig avgjørelse av nærværende sak. Riis har påanket begge utlodningene, men sakene er stillt i bero i påvente av avgjørelsen i denne saken.
I den følgende gjengis hovedsaklig bare de partsanførslene som angår foreldelse.
Riis sitt krav begrunnes, forenklet gjengitt, i at det forhold at Falkefjells kreditorer sikret seg gjennom pantet i MS "Sognefjell", lettet presset på Reksten om å betale leiekravet, slik at han kunne bruke ledige midler til å betjene andre kreditorer, bl.a. betaling av "Palmerstone"-lånet. Bostyret har i senere avtaler med slike kreditorer fått tilført boet betydelige midler. Om Falkefjells kreditorer ikke hadde fått pantet i MS "Sognefjell" ville det ha ført til slik pågang på Reksten at han hadde gått konkurs allerede i 1975.
I ankeerklæringen anfører Riis to juridiske grunnlag for sin fordring:
"A) Det ene er ulovfestede rimelighets og restitusjonsprinsipper.
B) Det annet grunnlag er at Hilmar Reksten og hans kreditorer m.fl. herunder MS Falkefjell, Aker, DnC, Hambros Bank, Den norske Stat, samt rådgivere, har opptrådt uaktsomt og/eller forsettlig og uforsvarlig d.v.s. erstatningsbetingende overfor Amelia Riis."
Pkt. A) baseres på et berikelsessynspunkt ved at "..konkursboet ikke kan berike seg på andres bekostning og at generelle ulovfestede rimelighets- og restitusjonsprinsipper, fastsatt gjennom juridisk teori og Høyesterettspraksis, tilsier at konkursboet må tilbakeføre Amelia Riis sine verdier etter "Påskeavtalen".."
I ankeforhandlingen holdt Riis seg spesielt til pkt. B. Det anføres at da Reksten ikke betalte resthyren for "Falkefjell" på USD 11500000,- hadde DnC i samspill med Norges Bank og Finans- og handelsdepartementet en plan om at man i stedet skulle ta pant i MS "Sognefjell" til tross for at den var eiet av Amelia Riis. Hensikten var å fristille likviditet for Reksten slik at han i stedet for å betale hyrekravet, kunne betale det sk. Palmerstonelånet og dermed unngå konkurs.
Forholdene vedrørende Rekstens virksomhet her, ble kjent først lenge etter konkursåpningen i 1980, og det var først da at Riis fikk mistanke om at noe av deres formue tilknyttet MS "Sognefjell" var kanalisert inn i Rekstens system.
Skifteretten har tatt feil på to punkt i foreldelsesproblematikken. For det første er det foreldelsesloven av 1896 §7, og ikke loven av 1979, som kommer til anvendelse. Dette følger av ikrafttredelses- og overgangsbestemmelsen i 79-loven §31. Det er å gi 79-loven tilbakevirkende kraft når den brukes på forhold som fant sted i 1975.
Men selv etter foreldelsesloven av 1979 er skifterettens rettsanvendelse feil. Den loven setter for det første opp en objektiv frist på 10 år, og om innholdet i den, vises til Ot.prp.nr.46 (1987-88) side 7, spalte 2. I foreldelsesloven §9 første ledd er det videre et vilkår at foreldelse først skjer 3 år etter at skadelidte fikk eller burde ha skaffet seg nødvendig kunnskap om skaden, og den ansvarlige. Loven stiller således opp to forutsetninger: Man må vite om skaden, men dette er ikke nok - man må også vite hvem som er den ansvarlige for skaden før fristen begynner å løpe. Riis gir så en detaljert beskrivelse av sakens faktum, og det konkluderes med at nødvendig kunnskap ikke forelå så tidlig at foreldelse er inntrådt.
I ankeerklæringen er det forøvrig anført at det kan kreves rente og rentesrente av hovedkravet regnet fra 1975, slik at den samlede fordring, renter inkludert, nå utgjør nærmere 1 milliard norske kroner. Riis sin formelle påstand er sålydende:
"1. Skifterettens kjennelse må bli opphevet og hjemvist til ny behandling.
Subsidiært:
Anken fremmes for Gulating lagmannsrett til fortsatt saksforberedelse om realiteten og berammelse av endelig hovedforhandling.
I begge tilfeller:
Amelia og Einar Riis tilkjennes saksomkostninger både for skifteretten og for lagmannsretten av Hilmar Rekstens særeiedødsbo, dets konkursbo."
Rekstens konkursbo holder seg i det vesentlige til skifterettens begrunnelse som anføres å være riktig. Hvordan det enn forholdt seg med Riis og disponeringen av "Sognefjell" i 1974/75, er det intet som kan lede til noe krav mot Reksten. Utfra Riis sine egne anførsler, pretenderer de å ha et krav på erstatning utenfor kontraktsforhold for skade oppstått i 1974/1975. Kravet er da uansett foreldet i 10-års regelen i foreldelsesloven §9.
Teoretisk kunne Riis anførsler også tenkes knyttet til tingsrettslig vindikasjon, men det kan heller ikke føre fram. For det første var ikke Riis eier av skipet ved pantsettelse/salg. Men pengekravet har heller ikke tilstrekkelig tilknytning til gjenstanden (skipet) til å begrunne eiers vindikasjon av surrogatet for tingen, jfr. eksempelvis Rt-1993-679. Selv med denne konstruksjonen blir det således bare tilbake krav på erstatning som er undergitt foreldelse etter de vanlige regler. Boets påstand lyder:
"1. Hilmar A. Rekstens særeiedødsbo, dets konkursbo frifinnes.
2. Amelia Riis og Einar Riis dømmes in solidum til å betale til Hilmar A. Rekstens særeiedødsbo, dets konkursbo sakens omkostninger for såvel Bergen skifterett som Gulating lagmannsrett."
Lagmannsretten kommer i foreldelsesspørsmålet til samme resultat som skifteretten, og tiltrer dens begrunnelse, men skal utfra det som kom fram i ankesaken i tillegg bemerke:
Det var endel prosesdyre også om den del av anken som gjaldt saksbehandlingen i skifteretten, krav om at boet skulle legge fram ytterligere dokumenter etc. Slik den nærmere begrunnelsen er for disse forhold, mener lagmannsretten at det er ankegrunner som utelukkende har betydning i hovedsaken om hvorvidt Riis opprinnelig hadde et krav mot Reksten eller ikke, og at de er uten betydning i foreldelsesproblematikken. Lagmannsretten går derfor ikke nærmere inn på dem her.
Riis pretenderer å ha hatt et krav mot Hilmar Reksten personlig, og har det nå, mot boet. Oppdelingen av ankeforhandlingen innebærer at lagmannsretten nå skal bygge på den forutsetning at Riis opprinnelig hadde en fordring på Reksten/boet, og bare vurdere hvorvidt den senere er bortfalt som foreldet eller ikke. Om kravet finnes foreldet, trenger man ikke senere ta stilling til sakens realitet -hvorvidt der opprinnelig var et krav eller ikke- siden der i så fall uansett ikke er noen fordring som kan gjøres gjeldende nå.
Riis har gitt en detaljert begrunnelse for kravet, og det springende punkt for foreldelsen, er å vurdere hvilken juridisk type krav Riis pretenderer å ha. Det har foreldelsesrettslig betydning i flere relasjoner, både for hvilke foreldelsesregler som gjelder, og eksempelvis for når foreldelsen begynte å løpe, og av fristens lengde.
Lagmannsretten er enig med skifteretten, og boet, i at utfra Riis sine anførsler, er det tale om krav om erstatning utenfor kontraktsforhold av en art som reguleres av foreldelsesloven §9. Lagmannsretten er således enig med boet i at det er foreldelsesloven av 1979 som kommer til anvendelse utfra ikrafttredelsesbestemmelsen i dens §31. Dette er ikke å gi loven tilbakevirkende kraft, noe det ville ha vært om 1979-loven eksempelvis vekket til live fordringer som allerede var foreldet etter tidligere lovgivning.
Etter foreldelsesloven §9 er det en todelt ordning med en "relativ" foreldelsesfrist på 3 år regnet fra skadelidte hadde, eller burde ha hatt, tilstrekkelig kunnskap om de relevante forhold til å fremme kravet, eventuelt for domstolene. Men i foreldelsesloven §9 annet ledd var det også en absolutt foreldelsesfrist på 10 år regnet fra skaden inntraff. Der er det likegyldig hvilken kunnskap skadelidte hadde, og nettopp det at et krav kunne være foreldet før han fikk kjennskap til det, førte til lovendringen av 05 01 1996, som imidlertid ikke er anvendelig her. Etter foreldelsesloven §18 ble fristen avbrutt ved anmeldelsen av fordringen i boet ved skrivet av 01 11 1987. I vurderingen av om kravet eventuelt var foreldet allerede da, er det sentrale om skaden hadde oppstått mer enn 10 år forut for det tidspunkt, dvs. før eller etter primo november 1977. Poenget er forsåvidt hva som er skaden i relasjon til foreldelsesloven §9. Den kan tenkes knyttet til en rekke forhold, eventuelt i samvirke, som voldgiftsavgjørelsen, pantsettelsen av MS "Sognefjell" eller for den del salget av skipet. Men uansett inntraff skaden etter lagmannsrettens oppfatning før 1977, og kravet var således allerede foreldet da det ble anmeldt som fordring i boet. Siden kravet således var foreldet etter 10 års fristen i foreldelsesloven §9, er det ikke nødvendig å ta stilling til om det også ville ha vært foreldet etter 3 års regelen. Flere av de prosessuelle spørsmål partene har vært uenige om i saksforberedelsen, som eksempelvis hvorvidt boet måtte ha plikt til å fremlegge ytterligere dokumenter eller ei, er da etter lagmannsrettens oppfatning uten betydning i foreldelsesdelen av saken.
Lagmannsretten er også enig med boet i at det utfra Riis sin egen begrunnelse ikke kan være tale om noen juridisk problemstilling med tingsrettslig vindikasjon, eventuelt av substitutt for gjenstanden. Den direkte fordel ved pantsettelsen av MS "Sognefjell" tilfalt andre enn Reksten, og hans eventuelle berikelse var indirekte, ved at han kunne betjene annen gjeld enn hyrekravet for TT "Falkefjell". Men det er uansett tvilsomt om pantsettelsen hadde noen betydning for Reksten.
Idet lagmannsretten forøvrig viser til skifterettens premisser, blir skifterettens kjennelse å stadfeste.
Etter omstendighetene finner lagmannsretten å ville bemerke at den utfra de opplysninger som framkom sålangt, også deler skifterettens oppfatning av at Riis ikke opprinnelig har hatt noe krav mot Reksten/ boet. Selv om man følger Amelia Riis sin egen oppfatning om at hun fikk en uriktig behandling i 1974/1975, kan lagmannsretten vanskelig se hvordan det kunne begrunne noe økonomisk ansvar fra Reksten overfor henne. Likeens nevnes det at slik fordringen er begrunnet med utspring i Amelia Riis sin foreldrearv, kan lagmannsretten ikke se at det gir Einar Riis slik tilknytning at han for sin del kan ha noe krav overfor boet uansett hvordan sakens øvrige sider vurderes. I forhold til Einar Riis ville boet således uansett bli å frifinne (nærmest avvisning på materielt grunnlag).
Anken har vært forgjeves, og siden lagmannsretten ikke finner grunn til å fravike hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd, må Amelia Riis og Einar Riis i solidaransvar etter tvistemålsloven §178, erstatte boets saksomkostninger i ankesaken. Advokat Espelid har levert omkostningsoppgave på kr 89025,-, hvorav kr 78500,- i salær. Oppgaven legges til grunn. Skifterettens omkostningsavgjørelse finnes det ikke grunn til å endre.
Riis har pr. telefax sendt retten flere prosesskriv også etter at hovedforhandlingen var avholdt. Prosesskrivene er ikke forelagt motparten siden det etter rettens oppfatning ikke er anførsler som kan gis medhold - i den grad de måtte ha betydning. Det er bl.a. krevd reassumering idet Riis nå har fremmet begjæring til skifteretten om ytterligere dokumentinnsyn. Som nevnt anser lagmannsretten forholdet å være uten betydning for foreldelsesspørsmålet. Likeens er boet krevd ilagt saksomkostninger uansett hvilket utfall lagmannsrettens avgjørelse måtte få. Det er bl.a. vist til tvistemålsloven §180 annet ledd, §172 første ledd, §176 første ledd 1. punkt og §177 første og annet ledd. Med det resultat lagmannsretten kom til, kan det ikke sees å være grunn til å tilkjenne Riis saksomkostninger fra boet - i den grad det i det hele måtte være adgang til det.
Dommen er enstemmig.
Domsslutning:
1. Skifterettens kjennelse stadfestes.
2. Amelia Riis og Einar Riis betaler i solidaransvar til Hilmar A. Rekstens særeiedødsbo, dets konkursbo saksomkostninger for lagmannsretten med 89025,- - åttinitusenogtjuefem- kroner innen 2 -to- uker fra dommens forkynnelse.