LG-1997-960
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 1998-02-02 |
| Publisert: | LG-1997-00960 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Stavanger namsrett Nr. 96-506 D - Gulating lagmannsrett LG-1997-00960 og LG-1997-00961. |
| Parter: | I kjæremålsak nr. 97-00960: Kjærende part: Bjørg Svendsen (Prosessfullmektig: Adv.flm. John Paulsen, Stavanger). Motpart: Dag Oddvar Lunde (Prosessfullmektig: Advokat Arvid Sjødin, Stavanger). I kjæremålsak nr. 97-00961: Kjærende part: Dag Oddvar Lunde (Prosessfullmektig:Advokat Arvid Sjødin, Stavanger). Motpart: Bjørg Svendsen (Prosessfullmektig: Adv.flm. John Paulsen, Stavanger). |
| Forfatter: | Lagmann Greve. Lagdommer Pedersen. Lagdommer Fjeld |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §156, Tvangsfullbyrdelsesloven (1992) §6-1, §159, §172, §180, Tvistemålsloven (1915), §3-3 |
I anledning klage fra Dag Oddvar Lunde over utleggsforretning avsa Stavanger namsrett 3. mars 1997 kjennelse med slutning:
1. Klagen tas ikke til følge.
2. Saksomkostninger idømmes ikke.
Over denne kjennelsen har Dag Oddvar Lunde rettidig erklært kjæremål. Det er nedlagt slik påstand i kjæremålserklæringen:
Prinsipalt:
1. Klage over utleggsforretning av 25. mars 1996 tas til følge.
Subsidiært:
1. Stavanger Namsretts kjennelse av 3 mars 1997 oppheves.
I alle tilfeller:
2. Bjørg Svendsen tilpliktes å betale til Dag Oddvar Lunde sakens omkostninger med kr 8000 for
Stavanger Namsrett og kr 2400 for kjæremål til Gulating lagmannsrett med tillegg av begge retters gebyr.
Kjæremålet er innkommet til Stavanger namsrett 18. mars 1997. Samme dag endret namsretten sin avgjørelse slik at slutningens punkt 1 skulle lyde:
Klagen tas til følge.
Videre ble premissene i namsrettens kjennelse i annet avsnitt på side 9 endret således:
I første setning i avsnittet utgår ordet ikke. Ordene klageren og innklagede bytter plass. Første setning i avsnittet skal lyde slik:
Klagen har ført frem og etter hovedregelen i tvistemålsloven første ledd skulle innklagede pålegges å erstatte klageren dennes saksomkostninger.
Ved kjæremål av 20. mars 1997 har Bjørg Svendsen inngitt kjæremål over sakens realitet før rettelsen, samt et eget kjæremål vedrørende Stavanger namsretts beslutning av 18. mars 1997om endring av premisser og slutning i kjennelsen av 3. mars 1997. I kjæremålet over sakens realitet er det nedlagt slik påstand:
1. Klagen tas ikke til følge.
2. Bjørg Svendsen tilkjennes sakens omkostninger med kr 8000.
I kjæremålet over namsrettens rettelser er det nedlagt slik påstand:
1. Stavanger namsretts beslutning av 18. mars 1997 oppheves.
2. Bjørg Svendsen tilkjennes sakens omkostninger med kr 1500.
Lunde har tatt til motmæle i anledning kjæremålet over namsrettens rettelser. I tilsvaret er det nedlagt slik påstand:
1. Kjæremål over Stavanger namsretts beslutning av 18. mars 1997 forkastes.
2. Bjørg Svendsen tilpliktes, innen 14 dager fra forkynnelse å erstatte Dag Oddvar Lundes saksomkostninger med kr 1.000 tillagt 9% rente om oppfyllelse ikke skjer.
Stavanger namsrett stillet realitetskjæremålet fra Lunde av 17. mars 1997 i bero. Realitetskjæremålet fra Svendsen ble forkynt for motparten med tilsvarsfrist uten at det innkom noe tilsvar i den anledning.
Lagmannsretten tar først stilling til kjæremålet over namsrettens rettelse.
Kjærende part - Bjørg Svendsen - gjør gjeldende at den rettede feilen ikke er av den type feil som kan rettes i medhold av tvistemålsloven §156. Bestemmelsen er ment å være en sikkerhetsventil som gir adgang til å rette rent utilsiktede feil. Det kan følgelig ikke være adgang til å rette en feil som fremkommer både i premisser og slutning, og som medfører at resultatet av kjennelsen blir det diamentalt motsatte av det den var før rettelsen.
Det anføres videre at rettingen er uhjemlet fordi feilen ikke kan anses for å være åpenbar. I premissene til namsretten argumenteres det for og imot hvem tvilsrisikoen skal gå ut over. I kjennelsen på side 8 er det sagt at tvilsrisikoen må gå ut over Dag Oddvar Lunde. På neste side i namsrettens kjennelse blir brev av 14. september 1987 trukket frem som et argument for at Svendsen har frafalt kravet eller at kravet er betalt. At dette av namsretten kun anses som et argument i drøftelsen av hvor tvilsrisikoen skal plasseres, fremkommer av følgende utsagn:
Når dette ikke ble gjort taler det for at dette kravet enten ble betalt eller at kravet ble oppgitt av henne etter mottagelsen av brevet.
Bruken av det noe vage uttrykket "taler for" kan ikke medføre at det er "åpenbart uriktig" at retten i det påfølgende avsnittet konkluderer med at klagen ikke tas til følge. Dette må under enhver omstendighet gjelde når retten i slutningen ikke har endret sin konklusjon, men nettopp fastholder at klagen ikke tas til følge.
Ved vurderingen av om feilen er åpenbar, må det legges til grunn en objektiv målestokk. At den enkelte dommer finner feilen åpenbar, er ikke avgjørende for rettingsadgangen dersom feilen ikke fremstår som åpenbar etter en objektiv vurdering. At feilen ikke er åpenbar i det foreliggende tilfellet, illustereres også av prosessfullmektigenes handlinger etter at kjennelsen ble forkynt. Prosessfullmektigen for Lunde anså saken som tapt, og fremsatte derfor et kjæremål over sakens realitet. Kjærende part anså imidlertid saken som vunnet, og påkjærte ikke realitetsavgjørelsen før namsretten foretok sine rettelser. Det kan med andre ord vanskelig hevdes at feilen er åpenbar, når ingen av prosessfullmektigene innen utløpet av kjæremålsfristen oppdaget at det var noen skrivefeil i avgjørelsen.
Det må derfor legges til grunn at rettingen er uhjemlet.
Kjæremotparten - Dag Oddvar Lunde - anfører at det er dommeren som skal ta stilling til om retting kan finne sted. Finner dommeren at det er en åpenbar feil i forhold til realiteten som medfører et resultat er åpenbart uriktig, slik som i nærværende sak, har dommeren selvsagt plikt til å rette. Dersom en skulle følge kjærende parts argumentasjon i en sak som nærværende, vil en slik feil medføre et for dommeren uriktig resultat. Hvorvidt retting skal finne sted, er ikke et moment som tilhører bevisvurderingen i saken, men et spørsmål om den oppdagede feil har medført et uriktig resultat i forhold til det resultat dommeren har tenkt seg. At det ved to anledninger er inntatt et "ikke" for meget, er en slik situasjon som åpenbart kan rettes.
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at rettens prøvingsadgang når det gjelder namsrettens beslutning om endring i medhold av tvangsloven §6-1 første ledd jfr. tvistemålsloven §156, er begrenset i henhold til tvistemålsloven §159 første ledd. Prøvingsspørsmålet er avgrenset til hvorvidt en rettelse går videre enn loven hjemler.
Lagmannsretten bemerker videre at det i nærværende avgjørelse fra namsretten - før rettelsene - var indre sammenheng mellom kjennelsens premisser og dens konklusjon. I saken foreligger det med andre ord ingen manglende sammenheng i namsrettens avgjørelse før rettelsene. Det foreligger således ikke en situasjon der kjennelsens premisser leder opp til en konklusjon som åpenbart er en annen enn den som fremgår av slutningen. Ei heller foreligger det en situasjon der det kort kan konstateres at det må være feil enten i premissene eller i konklusjonen, og hvor det kan leses ut av kjennelsens premisser hvor feilen befinner seg. I nærværende sak er tvert i mot hele namsrettens avgjørelse slik formulert at den gir god indre sammenheng enten man leser den før rettelsene eller etter rettelsene. Lagmannsretten legger i denne sammenheng også vekt på at begge prosessfullmektigene innledningsvis synes å ha forstått kjennelsen som ikke beheftet med feil, og innrettet seg deretter.
Lagmannsretten kan etter dette ikke se at det foreligger noen åpenbar uriktighet eller utelatelse i namsrettens urettede avgjørelse. Under disse forhold finner lagmannsretten ikke at en rettelse kan skje i medhold av tvistemålsloven §156 som gir adgang for domstolen til å rette domspremisser og/eller konklusjon etter eget tiltak når det i dommen er skrivefeil eller regnefeil eller andre åpenbare uriktigheter eller utelatelser. Lagmannsretten viser i denne sammenheng til avgjørelse inntatt i Rt-1981-1323.
Det forhold at det ikke gjelder frister for retting etter tvistemålsloven §156 finner lagmannsretten også at støtter dens vurdering av nærværende sak. Dersom rettingsadgangen skulle gå ut over det som på et eller annet vis må være åpenbart feilaktig når namsrettens kjennelse leses før rettelsene, ville rettingsadgang etter tvistemålsloven §156 lett kunne tenkes å kunne skape vesentlige problemer i relasjon til spørsmål om rettskraft. At det ikke gjelder tidsfrist for rettelse fremgår av Høyesteretts avgjørelse inntatt i Rt-1953-506. Lagmannsretten finner dessuten at dens forståelse av begrepet åpenbar også må sees i lys av at det i medhold av tvistemålsloven §156 ikke kreves at partene skal høres før rettelse finner sted. At en av partene har begjært rettelse foretatt, utelukker ikke anvendelsen av §156, men dette er uten betydning her.
Under disse forhold finner lagmannsretten at namsrettens rettelse gikk ut over det loven gir adgang til, og at rettelsen derfor må oppheves og saken hjemvises til namsretten for videre behandling. Under denne behandlingen vil lagmannsretten anta at det vil være formålstjenlig om namsretten også tar stilling til de realitetsinnsigelsene til namsrettens avgjørelse som fremkommer av de kjæremålserklæringene vedrørende realiteten som er nevnt innledningsvis i nærværende sak. Etter dette er det ikke behov for at lagmannsretten tar stilling til de ovenfor nevnte realitetskjæremålene.
Kjæremålet over namsrettens rettelse har etter dette ført frem, og under henvisning til tvangsfullbyrdelsesloven §3-3 jfr. tvistemålsloven §180 annet ledd jfr. §172 første ledd pålegges kjæremotparten å dekke kjærende parts saksomkostninger for lagmannsretten i dette kjæremålet. Lagmannsretten finner ikke at det foreligger slike omstendigheter i saken som etter tvistemålsloven §172 annet ledd kan frita ham fra å dekke disse omkostningene. Bjørg Svendsen har krevet seg tilkjent saksomkostninger med kr 4530. Lagmannsretten har ikke innvendinger til beløpets størrelse, og omkostningsoppgaven legges følgelig til grunn for erstatningsplikten.
Nærværende kjæremålssaker er innkommet til lagmannsretten 5. mai 1997. På grunn av interne forhold i lagmannsretten, er kjæremålene først forelagt førstvoterende, lagmann Greve, til avgjørelse 16. januar 1997.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Stavanger namsrettes kjennelse av 3. mars 1997 oppheves og hjemvises til namsretten for fortsatt behandling.
2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler Dag Oddvar Lunde til Bjørg Svendsen kr 4530,- - kronerfiretusenfemhundreogtredve 00/100. Oppfyllesfristen er 2 - to - uker fra forkynnelsen av denne kjennelsen.