LG-1999-1669

Instans:	Gulating lagmannsrett - Kjennelse
Dato:	1999-10-12
Publisert:	LG-1999-01669
Stikkord:	Sivilprosess, Oppreisning, Arbeidsrett
Sammendrag:
Saksgang:	Stavanger byrett nr. 98-964 og 1434 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01669.
Parter:	Kjærende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Arne Frønes, Oslo v/adv.flm. Pål Sigurdsen, Oslo). Motpart: Den norsk stats oljeselskap AS (Statoil) (Prosessfullmektig: Advokat Marianne Higson, Forus).
Forfatter:	Lagdommer Erstad. Lagdommer Molven. Lagmann Eftestøl
Lovhenvisninger:	Tvistemålsloven (1915) §153, §154, §155, Domstolloven (1915) §153, §180, §396, §87, §97, §98, Arbeidsmiljøloven (1977) §61C, §61c

Saken gjelder kjæremål over Stavanger byretts avvisning av sivilt søksmål vedrørende oppsigelse i arbeidsforhold.

For oversiktens skyld gir lagmannsretten et kort sammendrag av sakens bakgrunn basert på byrettens redegjørelse.

A har fra 1977 vært ansatt som overingeniør hos Statoil. Ved en intern medarbeidervurdering i 1994, ble A av sin daværende linjeleder gitt en vurdering som han ikke var fornøyd med. A innhentet uttalelser fra flere av avdelingens internkunder om utførelsen av sine oppdrag for kundene. I januar 1995 ble det utstedt en stillingsbeskrivelse for den stilling A innehadde (overingeniør i flerfaseavdelingen). Det ble laget rutiner for faglig kontroll av arbeidets kvalitet. I 1996 tok A opp med sine foresatte at han mente å ha sakket akterut lønnsmessig, men spørsmålet ble ikke endelig avklart. Våren 1997 tok bedriften opp med A spørsmålet om tidlig pensjon. A ønsket ikke å gå inn på en slik ordning de nærmeste årene. Det hadde etter hvert også oppstått samarbeidsproblemer mellom A og hans daværende linjeleder. Fra juni 1997 ble linjelederen løst fra sitt ansvar, og A rapporterte etter dette direkte til sektorsjefen. A tok ved flere anledninger i 1997 opp med sektorsjefen at han mente seg i behov for arbeidsoppgaver. A kontaktet også sin fagforening i anledning samme forhold, og foreningen henvendte seg i sin tur til sektorsjefen. Henvendelsen ble, tross purring, ikke besvart.

Høsten 1997 gjennomførte bedriften en avdelingsvis helse- og miljøundersøkelse som avslørte psykiske lidelser, stress og utbrenthet i As avdeling. Undersøkelsen var anonymisert, men A oppga at han følte seg mobbet. I februar 1998 engasjerte hovedverneombudet seg i bedriftens bruk av spørreundersøkelser. Det er videre på det rene at det høsten 1997 var tilgang på arbeide i As avdeling og at en del nye ingeniører ble tilsatt.

I november/desember 1997 tok A og foreningen igjen opp med sektorsjefen spørsmålet om tildeling av meningsfylte arbeidsoppgaver til A. Saken ble i 1998 overtatt av NIF sentralt. Foreningen tilskrev seksjonsdirektøren i februar 1998, og etter ytterligere brevveksling ble det avholdt et møte i saken den 20.5.1998. Møtet ledet til utarbeidelse av et avtaleutkast fra As side om oppfølging av hans videre arbeide i virksomheten, men bedriften anså det ikke nødvendig å inngå en skriftlig avtale idet det ble vist til at «A er ansatt i bedriften og vil gjennom ansettelsesforholdet ha de rettigheter og plikter som dette medfører».

Bedriften utarbeidet i 1998 en vurdering av A. Vurderingen var til dels negativ, og ved stevning av 31.8.1998 reiste A sak ved Stavanger byrett med påstand om at han var fratatt sine arbeidsdoppgaver uten å bli tildelt nye og at denne endringsoppsigelse skal kjennes ugyldig (sak 98-964 A). I tilsvar fremla Statoil en formriktig oppsigelse datert 6.10.1998 samtidig som bedriften ga A tilbud om ny stilling som senioringeniør i Statoil Rørlednings- og Undervannsteknologi. Statoil påsto seg frifunnet.

A tok så den 3.12.1998 ut ny stevning ved Stavanger byrett mot Statoil, med påstand om at oppsigelse datert 6.10.1998 skal kjennes ugyldig og videre krav om erstatning og oppreisning (sak 98-1434 A). Statoil påsto seg frifunnet.

Stavanger byrett avholdt hovedforhandling i tiden 3.- 7.5.1999, felles for begge saker, og avsa den 2.7.1999 dom og kjennelse med slik slutning:

«I sak 98-964 A:

1. Statoil frifinnes.

2. Statoil betaler til A kr 25.000,- - kronertjuefemtusen - i oppreisning innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

3. A betaler sakens omkostninger til Statoil med kr 135.000,- - kroneretthundreogtrettifemtusen - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.

I sak 98-1434 A:

1. Sak nr. 98-1434 avvises.

2. A betaler sakens omkostninger til Statoil med kr 5.000,- - kronerfemtusen - innen 2 - to - uker fra dommens forkynnelse.»

Dom og kjennelse er kvittert forkynt for kjærende part av prosessfullmektigen den 5.7.1999.

Lagmannsretten bemerker at i byrettens oversendelsesskriv av 2.7.1999 er det vist til utskrift av Stavanger byretts dom av 2.7.1999. Det er på det rene at forsendelsen inneholdt både dom og kjennelse i samme avgjørelse og at det således dreier seg om ett og samme dokument.

Ved skriv av 5.8.1999, innkommet til byretten 6.8.1999, fremsatte kjærende part begjæring til byretten om oppreisning for oversittelse av kjæremålsfrist i forhold til byrettens avgjørelse for så vidt gjelder «kjennelsesdelen», dvs avvisning av sak 98-1434 A.

I begjæringen ble det nedlagt slik påstand:

«1. Det gis oppreisning av frist for prosesshandling i sak nr. 98-1434 A for Stavanger byrett.»

Ved erklæring av samme dato, innkommet til byretten samtidig med oppreisningsbegjæringen, fremsatte A anke til Gulating lagmannsrett over byrettens avgjørelse. Det anføres i anke- erklæringen at «anken gjelder hele dommen og begge sakene». Det nedlegges slik påstand:

«I sak nr. 98-964 A ....siteres ikke her.

I sak nr. 98-1434 A:

1. Oppsigelse av A den 06.10.1998 kjennes ugyldig.

2. Statoil pålegges å gi A arbeidsoppgaver i henhold til hans arbeidsavtale slik de er beskrevet i stillingsbeskrivelse den 05.01.95.

3. A tilkjennes erstatning fra Statoil for økonomisk tap fastsatt etter rettens skjønn.

4. A tilkjennes oppreisning fra Statoil fastsatt etter rettens skjønn.

5. A tilkjennes saksomkostninger både for byretten og lagmannsretten.»

Statoil innga den 24.8.1999 anketilsvar og tok samtidig ut aksessorisk motanke i sak 98-964 A.

Det ble nedlagt slik påstand:

«I ankesaken

Sak nr 98-1434 A:

Prinsipalt:

1. Anke over Stavanger byretts dom i sak nr. 98-1434 A avvises.

Subsidiært:

1. Statoil ved styrets formann frifinnes.

I begge tilfelle:

Statoil ved styrets formann tilkjennes sakens omkostninger.»

Sak nr 98-964 A ..........siteres ikke her.

I aksessorisk motanke ..........siteres ikke her.

Ved skriv av samme dato tok Statoil til motmæle mot begjæring om oppreisning og la ned slik påstand:

«1. Kjærende parts begjæring om oppreisning tas ikke til følge.

2. Statoil v/styrets formann tilkjennes saksomkostninger i itlknytning til begjæring om oppreisning.»

Stavanger byrett behandlet deretter oppreisningsbegjæringen og avsa den 26.8.1999 kjennelse med slik slutning:

«1. Begjæringen om oppreisning tas ikke til følge.

2. A betaler sakens omkostninger til Statoil med kr 4.600,- - firetusensekshundre - innen 2 - to - uker fra kjennelsens forkynnelse.»

Kjennelsen er vedtatt forkynt av kjærende parts prosessfullmektig den 1.9.1999. Ved skriv av 14.9.1999 innkommet til byretten den 15.9.1999, innsendte A tilsvar til motanke samtidig som han erklærte kjæremål over byrettens kjennelse for så vidt angår oppreisningsspørsmålet.

I kjæremålet anføres det at oppreisning kreves for oversittelse av frist for prosesshandling i sak 98-1434 A.

Dommen ble forkynt for kjærende part like før sommerferien. Sakene var forent til felles behandling, og det ble nedlagt selvstendig påstand i hver sak.

På grunn av forkynnelse av dom og kjennelse i samme domsslutning samtidig med at ferien startet, ble fristen for kjæremål oversett. Kjærende parts prosessfullmektig la til grunn fristen for anke, og først etter tilbakekomst fra ferie den 2.8., ble prosessfullmektigen oppmerksom på kjennelsen sammen med domsslutningen. Forsømmelsen kan ikke legges kjærende part til last, jf. domstolloven §153 første ledd 1. alternativ.

Subsidiært anføres at det foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning, jf. domstolloven §153 første ledd 2. alternativ.

Sak 1434 A gjelder behandling av formell oppsigelse av A datert 6.10.1998. A påstår oppsigelsen kjent ugyldig. Retten har tatt feil ved å avsi kjennelse om avvisning. Retten forente sakene til felles behandling på eget initiativ og må da avsi dom i begge sakene. Det skulle således vært avsagt dom også i sak 1434 A med en måneds ankefrist, jf. arbeidsmiljøloven §61c siste ledd.

Domstolen tar også feil når den legger til grunn at sak 964 A og 1434 A springer ut av samme rettslige og faktiske grunnlag. Sakene har forskjellige oppsigelsestidspunkter. Oppsigelsestidspunkt i sak 1434 er klarlagt gjennom formell oppsigelse datert 6.10.1998. Tidspunkt for endringsoppsigelsen er et annet og tidligere. Dersom oppsigelse i sak 964 A kjennes ugyldig må domstolen i neste omgang vurdere oppsigelse i sak 1434 A som således har selvstendig interesse.

Sakene bør behandles felles av prosessøkonomiske hensyn.

Kjærende part har lagt ned slik påstand:

Det gis oppreisning for prosesshandling i sak nr. 98-1434 A for Stavanger byrett.

Statoil har gitt tilsvar datert 4.10.1999.

I tilsvaret vises det til tilsvar til begjæring om oppreisning datert 24.8.1999 og de anførsler som der fremsettes. Det understrekes at kjærende part under enhver omstendighet må anses å ha opptrådt kvalifisert uaktsomt og at kravet til særlige omstendigheter i domstolloven §153 da er skjerpet.

Kjærende part synes ellers å mene at det er en særlig omstendighet som taler for oppreisning at Stavanger byrett har avsagt kjennelse om avvisning i den ene sak og dom i den annen etter at det var fattet beslutning om å forene sakene, jf. tvistemålsloven §98. Kjærende part synes å mene at dette er en saksbehandlingsfeil. Dette er i så fall ikke korrekt. I beslutningen om felles behandling ligger det ikke en endelig avgjørelse om å fremme begge saker til realitetsbehandling. Sakene kan pådømmes under ett eller særskilt og er fortsatt å anse som selvstendige saker, jf. Tore Schei, Tvistemålsloven, Bind I s. 404.

For øvrig anføres at prosessøkonomiske hensyn snarere taler mot at oppreisning blir gitt enn for dette. Kjærende part synes å bygge på den feilslutning at sakene kan forenes til felles behandling i lagmannsretten dersom kjæremålet fører fram. Dette er ikke korrekt, jf. byrettens bemerkninger på s. 3 i kjennelsen der den prosessøkonomiske ulempe ved behandling av spørsmålet om oppsigelse av samme arbeidsforhold i to instanser påpekes.

I tilsvar av 24.8. 1999 til byretten anføres det prinsipalt at kjæremålsfristen er oversittet forsettlig. Subsidiært anføres at kjærende part kan legges fristoversittelsen til last og at det ikke foreligger særlige grunner som taler for oppreisning.

Kjærende parts prosessfullmektig kan ikke høres med at han ikke var klar over at byretten hadde avsagt både dom og kjennelse i samme dokument. Prosessfullmektigen var kjent med kjæremålsfristens lengde og visste derfor når fristen utløp. Det kan ikke tillegges betydning at prosessfullmektigen skulle påbegynne sin ferie dagen etter at han hadde vedtatt forkynnelse. Fristoversittelsen er etter dette forsettlig, og oppreisning kan da ikke tas til følge, jf. Rt-1993-487.

Subsidiært anføres at prosessfullmektigen har opptrådt uaktsomt ved å oversitte kjæremålsfristen og at det ikke foreligger særlige omstendigheter som taler for oppreisning. Fristoversittelse vil etter rettspraksis lett bli ansett som kvalifisert uaktsomt. Reglene om kjæremål er svært sentrale. Når det foreligger kvalifisert uaktsomhet skjerpes kravet til særlige omstendigheter, jf. avgjørelse i Rt-1998-689. Det må stilles strenge krav til aktsomhet fra prosessfullmektigens side i arbeidsrettssaker, og det skal mye til før særlige omstendigheter finnes å foreligge som kan gi grunnlag for oppreisning, jf. avgjørelser i Rt-1999-751, Rt-1984-401 og Rt-1993-1319. For øvrig pekes på at byretten fant det bevist at begge saker gjaldt en og samme endringsoppsigelse, jf. sak 98-964 A. Begge saker har sitt utspring i samme rettslige og faktiske grunnlag. Kjærende part vil ikke lide noe rettstap selv om oppreisning ikke blir gitt. Spørsmålet om endringsoppsigelsens gyldighet vil bli behandlet på ordinær måte i ankesaken i sak 98-694 A. I denne sak har kjærende part også påberopt Statoils saksbehandling i tiden etter juni 97 da han de facto ble fratatt sine tidligere arbeidsoppgaver, dette som grunnlag for sitt krav om erstatning. Stavanger byrett har gitt ham medhold på dette punkt.

Avslutningsvis pekes på at oppreisningsbegjæringen ikke kan tas til følge fordi den forsømte prosesshandling, kjæremål, ikke er foretatt samtidig med inngivelse av oppreisningsbegjæringen. Det vises til at anke til lagmannsretten datert 5.8.1999 der sak 1434 A uriktig er påanket.

Kjæremotparten legger ned slik påstand:

«1. Stavanger byretts kjennelse av 26.08.99 stadfestes.

2. Statoil v/styrets formann tilkjennes sakens omkostninger med et beløp stort kr 6.000,-.

Lagmannsretten bemerker:

Lagmannsretten finner kjæremålet forgjeves og vil stadfeste byrettens avgjørelse.

Det følger av tvistemålsloven §153 første ledd jf. annet ledd at den som har forsømt en frist og derved blitt avskåret fra en prosesshandling, kan kreve oppreisning og ny frist. Vilkåret er at den som krever oppreisning sannsynliggjør at forsømmelsen ikke kan legges ham, stedfortreder eller prosessfullmektig til last eller at særlige omstendigheter taler for oppreisning og forsømmelsen ikke er forsettlig. Begjæring om oppreisning må fremsettes innen 1 måned etter at det «ble anledning til det» samtidig som prosesshandlingen må foretas, jf. tvistemålsloven §154 første ledd jf. §155 annet ledd.

I foreliggende tilfelle har byretten avgjort oppreisningskravet som førsteinstans selv om oppreisningskravet refererer seg til oversittelse av kjæremålsfrist. Dette har byretten kompetanse til, og lagmannsretten behandler nå saken som ordinær kjæremålssak. Det forhold at byretten forente begge saker til felles behandling, jf. tvistemålsloven §98, innebar ikke at byretten avskåret fra å avvise den ene eller andre sak dersom vilkårene for dette ble funnet å være til stede.

Som påpekt av byretten, løp kjæremålsfristen ut den 19.7.1999. Kjæremål (betegnet som anke), ble erklært den 5.8.1999, dvs. godt og vel 2 uker etter fristens utløp. Det foreligger således en klar fristoversittelse.

Lagmannsretten er enig med byretten i at fristoversittelsen ikke kan karakteriseres som forsettlig. Forsettskravet må som et minimum, innebære at parten eller prosessfullmektigen var klar over at fristen var oversittet, jf. Skoghøy, Tvistemål, side 525, jf. avgjørelse i Rt-1985-678. Det må i saken legges til grunn at advokatfullmektig Sigurdsen ved gjennomgang av byrettens avgjørelse den 5.7.1999, overså at avgjørelsen omfattet både dom og kjennelse. Som følge av dette, la advokatfullmektigen til grunn at det løp en ankefrist på l måned i forhold til avgjørelsen som helhet, jf. Arbeidsmiljøloven §61C siste ledd. Det var i så fall tid for prosessfullmektigen til å vurdere bruk av rettsmidler ved tilbakekomst fra ferie den 2.8.1999. Advokatfullmektigen var således ikke klar over den kjæremålsfrist som løp, og fristoversittelsen var ikke forsettlig.

Lagmannsretten er videre enig med byretten i at det var feil å betegne skrivet av 5.8.1999 utelukkende som anke. Avgjørelsens «kjennelsesdel» var således gjenstand for kjæremål, jf. tvistemålsloven §396, noe som uttrykkelig burde fremgått av rettsmiddeldokumentet. Lagmannsretten legger på den annen side til grunn at vilkårene for å rette dokumentet på dette punkt var til stede jf. tvistemålsloven §87 jf. §97, og at byretten ville tillatt dette. Dersom kjæremålet fører fram, vil rettingsadgangen fortsatt stå åpen innenfor de rammer lagmannsretten eller byretten måtte fastsette. Avgjørende for utfallet av kjæremålet vil derfor være om fristforsømmelsen var unnskyldelig eller om den var uaktsom og om det i tilfelle foreligger «særlige omstendigheter som taler for oppreisning», jf. domstolsloven §153, første ledd, siste alternativ.

Lagmannsretten kan for denne vurdering i det vesentlige vise til byrettens premisser som lagmannsretten slutter seg til, jf. kjennelsens side 3. Det fremstår som uaktsomt at prosessfullmektigen ikke ble oppmerksom på at avgjørelsen var både dom og kjennelse og at sak 1434 A var avvist. Forsømmelsen var således ikke unnskyldelig. Lagmannsretten viser til at betegnelsen «dom og kjennelse», fremgår av avgjørelsens første side og at slutningen uttrykkelig uttaler at sak 98-1434 avvises. At avvisningsdelen var gjenstand for kjæremål følger av sentrale bestemmelser i tvistemålsloven. At denne frist ble oversett, var en konsekvens av at advokatfullmektigen ikke oppdaget dokumentets fullstendige innhold.

Lagmannsretten kan heller ikke se at det foreligger særlige grunner som tilsier oppreisning. Som påpekt av byretten vil avgjørelsen bero på en totalvurdering hvor følgene av forsømmelsen holdes opp mot ulempene for motparten ved at oppreisning i tilfelle blir gitt.

Lagmannsretten er enig med byretten i at sak 1434 A ikke har realitet ut over det som allerede er gjenstand for behandling i sak 964 A. Kjæremotparten har uttrykkelig akseptert at det som skjedde i juni 1997, representerte en de facto endringsoppsigelse, jf. byrettens avgjørelse side 22. Videre har kjæremotparten uttrykkelig anført at oppsigelsesbrevet av 6.10.1998 ikke har noen selvstendig betydning ut over å være ment som et forsøk på å reparere de formelle mangler som heftet ved endringsoppsigelsen fra juni 1997 og som er gjort til gjenstand for søksmål i sak 964 A.

Også partenes anførsler i de respektive stevninger og tilsvar, jf. også byrettens gjengivelse av partenes anførsler i avgjørelsen av 2.7.1999, viser at det i begge saker dreier seg om samme realitet, nemlig holdbarheten av endringsoppsigelsen. Skrivet av 6.10.1998 representerer således ingen «ny» oppsigelse som kan gjøres til gjenstand for søksmål, men derimot en bekreftelse på en allerede de facto endringsoppsigelse.

At det i forbindelse med behandlingen av endringsoppsigelsen (sak 964 A) også trekkes inn begivenheter fra tidsrommet etter oppsigelsen og også fra tiden etter skrivet av 6.10.1998, kan ikke medføre at skrivet betraktes som en ny oppsigelse. Anførslene knyttet til tidsrommet etter juni 1997 gjelder i realiteten den måte endringsoppsigelsen ble gjennomført på og betydningen av dette bl.a for erstatningskravet. Skrivet av 1.10.1998 innebærer ikke at kjærende part sies opp fra en annen stilling enn det som var konsekvensen av endringsoppsigelsen fra 1997. I den ankesak som refererer seg til sak 964 A, vil kjærende part få prøvet realiteten ved oppsigelsesspørsmålet fullt ut.

Lagmannsretten bemerker avslutningsvis at forsåvidt gjelder spørsmålet om skrivet av 6.10.1998 representerer et nye oppsigelse eller ikke, vil det måtte foretas en realitetsvurdering i forbindelse med avvisningsspørsmålet. Det kan således ikke være riktig å ta utgangspunkt i kjærende parts pretensjoner i den sammenheng, jf. avgjørelse i Rt-1988-7l2.

På bakgrunn av ovenstående finner lagmannsretten, som byretten, at oppreisning ikke bør gis.

Kjæremålet har vært forgjeves. Det følger av hovedregelen i tvistemålsloven §180 første ledd at kjærende part må dekke motpartens utgifter ved kjæremålet. Statoil har krevet dekning for utgifter med kr 6.000,-. Lagmannsretten finner dette for høyt idet kjæremotparten kun har inngitt et kort tilsvar i anledning kjæremålet. Beløpet settes til kr 3.000,-. Lagmannsretten finner forøvrig ikke grunnlag for å fravike lovens hovedregel.

Kjennelsen er enstemmig.

Slutning:

1. Byrettens kjennelse, slutningens pkt. 1 og 2, stadfestes.

2. I saksomkostninger for lagmannsretten betaler A til Den norske stats oljeselskap AS, kr 3.000,- kronertretusen, innen 2 -to- uker fra forkynnelse av denne kjennelse.