LG-1999-1927
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2000-11-14 |
| Publisert: | LG-1999-01927 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen skifterett nr. 1998-01316 - Gulating lagmannsrett LG-1999-01927. Anke til Høyesterett nektet fremmet, HR-2001-00107. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat Aksel Kayser). Motpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Ernst G. Hansen). |
| Forfatter: | Lagdommer Mette Cecilie Greve. Kst. lagdommer Gustav Søvde. Sorenskriver Per Magne Isaksen |
| Lovhenvisninger: | Arveloven (1972) §62, §63, Arveloven (1854) §61, Tvistemålsloven (1915) §171, §172, §180, §55, §57, §61, Forsinkelsesrenteloven (1976) |
Saken gjelder tvist om gyldighet av testament.
Sakens bakgrunn er i korthet følgende:
Ankende part, A er datter av C som overtok barndomshjemmet i Xv. 7 i 1935 fra foreldrenes dødsbo. Eiendommen ble overskjøtet til hans bror D i 1946. D giftet seg med E, og i 1949 opprettet ektefellene gjensidig testament, hvoretter lengstlevende fritt kunne forføye over hele boet ved testament. Ektefellene bodde i Xv. 7 frem til D døde 10. juli 1964. E ble boende i huset, og den 15.10.1964 opprettet hun testament hvoretter alt hun eide skulle tilfalle ankende part og hennes søster.
Ankemotparten, B, er datter av Es kusine F. E opprettet 6. januar 1995 nytt testament der B ble innsatt som enearving. Xv. 7 ble den 18. juli 1995 overskjøtet til B og hennes ektefelle G. Etter Es død i 1998 bestred A gyldigheten av testamentet fra 1995, og det ble reist skiftetvist.
Bergen skifterett avsa 6. august 1999 kjennelse med slik slutning:
1. B frifinnes.
2. I saksomkostninger for skifteretten betaler A kr 44.800,- til B innen to uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
3. I omkostninger til oppnevnt sakkyndig betaler A kr 11.100,- innen to uker fra forkynnelse av denne kjennelse.
Kjennelsen er rettidig påanket til Gulating lagmannsrett som avholdt ankeforhandling 16. - 19. oktober 2000 i Bergen. Foruten partsforklaringer hørte lagmannsretten forklaringer fra 13 vitner og 1 sakkyndig. Det ble foretatt slik dokumentasjon som rettsboken viser.
Ankende part har i det vesentlig anført:
Prinsipalt hevdes at testamentet som ble opprettet i 1995 er ugyldig i medhold av arvel. §62. E var ved opprettelsen av testamentet ikke testasjonshabil. Hun var innlagt på sykehus og var svært syk. Det er vist til de medisinske journalene og bevisførselen for øvrig. Hun kan ha hatt begynnende senil demens allerede i 1994, og ved testamentsopprettelsen har hun i hvert fall befunnet seg i en akutt forvirringstilstand. Hun hadde manglende vurderingsevne på testasjonstiden, noe hennes plutselige opprettelse av nytt testament viser. Testamentsvitnene har ikke hatt tilstrekkelig kunnskap om Es mentale tilstand til å kunne vurdere denne ved testamentsinngåelsen.
Subsidiært er anført at testamentet er ugyldig i medhold av arvel. §63. B og hennes ektefelle har utsatt Es for «misleg påverknad», og E var på testasjonstidspunktet svak og lett påvirkelig. Testamentet representerer et brudd på hennes og hennes ektefelles vilje siden 1950-tallet, og disposisjonen gjelder betydelige verdier. Det vises også til B og Gs aktivitet i forbindelse med testamentsopprettelsen, herunder til at G var den som foresto alt praktisk arbeid i forbindelse med opprettelsen. Likeledes vises til at familien B/G etter at testamentet ble opprettet har tappet Es bankkonti, og herunder har G overveiende sannsynlig undertegnet falsk med hennes underskrift.
Atter subsidiært anføres at testamentet fra 1964 er å anse som en arvepakt, og at testamentet av 1995 derfor må settes til side. Arveloven av 1854 kommer til anvendelse, og loven oppstilte ikke formregler. Under enhver omstendighet er formkravene både etter gammel og ny arvelov oppfylt, jf. arvel. §57. Disposisjonens ugjenkallelighet behøver ikke være eksplisitt uttrykt, men kan innfortolkes i testamentet. Det er vist til juridisk litteratur og rettspraksis. Det er tilstrekkelig at adressaten var kjent med testasjonen og ugjenkalleligheten, noe som er tilfelle i nærværende sak. Ved fortolkningen må legges vekt på testamentets ordlyd, forhistorie og omstendighetene da testamentet ble skrevet. Også etterfølgende omstendigheter viser at disposisjonen var ugjenkallelig.
Avslutningsvis er anført at E ved å overta boet i henhold til gjensidig testament og ved opprettelsen av testamentet i 1964 med henvisning til egen avdøde manns siste vilje, har forpliktet seg overfor D til å testamentere boet til hans brors slektninger. Hun har gjennom handling vist at hun aksepterte en slik begrensning i sin testasjonskompetanse. Testamentet fra 1995 må også på dette grunnlag kunne settes til side.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Testament av 6. januar 1995 utferdiget av E, settes til side som ugyldig.
2. Testament av 15. oktober 1964 utferdiget av E, legges til grunn på skiftet.
3. B tilpliktes å betale saksomkostninger, herunder også til sakkyndig, for skifterett og lagmannsrett. Rente kreves med 12 % fra forfall til betaling finner sted.
Ankemotparten bestrider alle innsigelsene mot gyldigheten av testamentet opprettet i 1995, og skifterettens kjennelse må derfor stadfestes.
Det er ikke etter bevisførselen holdepunkt for å si at E var mentalt svekket i en slik grad at testamentet opprettet 6. januar 1995 er ugyldig. Det vises til forklaringer fra den sakkyndige, fra advokat Markhus, og fra Rune og B.
Bevisførselen har heller ikke vist at E ble utsatt for «misleg påverknad» fra familien B/G, eller at opprettelsen av testamentet i 1995 ikke ga uttrykk for Es reelle vilje. Ankende parts anførsel om at C hele tiden var reell eier av Xv. 7 er en løs antakelse uten forankring i bevisførselen. Lagmannsretten må legge til grunn at D var reell eier av eiendommen fra han fikk den overskjøtet til seg, og dette underbygges ved at E betalte renter på lån på eiendommen. En antatt avtale om det motsatte fra 1950 har ikke latt seg finne. E var nedbrutt og fortvilet etter sin manns død i 1964, og testamentet ble den gang ført i pennen av C. Det kan stilles spørsmål om hun ved disposisjonen den gang ble utsatt for påvirkning. Etter den tid hadde E kun sporadisk kontakt med ankende part, mens hun tilbrakte mye tid sammen med B og hennes familie. Den testamentariske disposisjonen 6. januar 1995 er derfor høyst forståelig ut fra den tette tilknytning hun hadde til B. Pengegavene til familien B/G i tiden etter testamentsopprettelsen er begrunnet i at hun ønsket å dele ut av en arv som allerede var testamentert til B. Hun har hele veien fått kontoutskrifter fra banken, og det var umulig for henne å unngå å være klar over at pengene ble overført. Pengegavene kan derfor ikke få betydning ved vurderingen.
Det gjensidige testamentet mellom ektefellene D og E som ble opprettet i 1949, ga henne full eierrådighet over hele boet uten noen begrensninger. Hun kunne derfor disponere over boet ved testament som hun selv ønsket. Testamentet som ble opprettet i 1964 har ikke en ordlyd som kan tolkes dithen at testamentet var ugjenkallelig. Heller ikke er det ført bevis for omstendigheter rundt testamentssopprettelsen som kan indikere at testamentet var ugjenkalllig og således en arvepakt.
Det er ikke ført bevis for at E har forpliktet seg overfor D eller andre til å testamentere hele boet eller deler av boet til Cs barn.
Det er nedlagt slik påstand:
1. Skifterettens kjennelse av 06.08.99 stadfestes.
2. B tilkjennes saksomkostninger for lagmannsretten med tillegg av forsinkelsesrenter etter morarenteloven.
Lagmannsretten skal bemerke:
Lagmannsretten vurderer først Es testasjonshabilitet ved opprettelsen av testament den 6. januar 1995. Forklaringene for lagmannsretten er dels motstridende på dette punkt, og er sannsynligvis farget av hvilken side den enkelte har valgt i konflikten. I en slik situasjon er det mye som taler for å tillegge slike forklaringer mindre vekt. Skriftlige nedtegninger fra tiden før konflikten oppsto og utenforståendes vitneforklaringer blir viktige ved bevisbedømmelsen. Det er på det rene at E ble innlagt på Diakonissehjemmets sykehus Haraldsplass den 29.12.1994. Hun hadde en kraftig infeksjon som ble behandlet med antibiotika. E var innlagt på sykehuset til medio januar 1995, hvoretter hun ble overført til Kysthospitalet i Hagavik. Verken epikrisen eller sykepleierrapporten fra oppholdet på Haraldsplass indikerer at E var senil eller befant seg i en forvirringstilstand den 6. januar 1995. Av sykepleierrapporten fremgår at hun den 6. januar 1995 var «litt desorientert». Den 7. januar er anmerket «fremdeles litt rotete». Observasjonene er ikke tidsangitt, slik at det er umulig å vite når på døgnet de er nedtegnet. Under enhver omstendighet er disse observasjonene i seg selv ikke tilstrekkelig til å konstatere manglende testasjonsevne hos E. Advokat Synnøve Markhus skrev utkast til testament og var testamentsvitne da testamentet ble undertegnet på sykehuset den 6. januar 1995. Hun forklarte i lagmannsretten at hun hadde en samtale alene med E før testamentet ble undertegnet. Hun kunne ikke huske innholdet i samtalen, men forklarte at hun alltid anvender samme rutine ved slike oppdrag. Hun snakker med klienten for å forvisse seg om at den mentale helsetilstand ikke er svekket. Hun ber testator selv å angi innholdet i det testament som ønskes opprettet. Advokat Markhus var i lagmannsretten helt sikker på at hun fulgte denne fremgangsmåte også ved oppdraget for E. Hun var også sikker på at det gjennom samtalen med E ikke fremkom noe som kunne indikere at hennes mentale helsetilstand var svekket. Hun begrunnet dette med at hun da ville ha gjort ytterligere undersøkelser. Advokat Markhus forklarte også i lagmannsretten at hun var mer oppmerksom enn vanlig i dette tilfellet fordi det var ektefellen til enearvingen som kontaktet henne, og som foranlediget at det ble utarbeidet utkast til testament.
Advokat Markhus' vurdering av Es helsetilstand støttes av den sakkyndige, sjefspsykolog Leif Gustav Brennes forklaring i lagmannsretten. Han har gjennomgått sakens dokumenter, hatt samtaler med en rekke personer som kjente E, og fulgte saken i skifteretten og for lagmannsretten. Han konkluderte i lagmannsretten med at E på testasjonstidspunktet ikke var senil, og at kriteriene for at hun befant seg i en akutt forvirringstilstand den aktuelle dagen ikke er oppfylt. På bakgrunn av det som fremkom under bvisførselen, er lagmannsretten enig i denne vurdering. Ankende part gis derfor ikke medhold i at testamentet er ugyldig fordi E var mentalt svekket da testamentet ble opprettet.
Neste spørsmål er hvorvidt B og hennes ektefelle har utsatt E for slik påvirkning at testamentet blir ugyldig av den grunn, jf. arvel. §63. Lagmannsretten har delt seg i synet på dette spørsmål. Lagmannsrettens flertall, lagdommer Greve og kst. lagdommer Søvde, finner ikke tilstrekkelig holdepunkt i bevisførselen til å kunne konstatere «misleg påverknad»,og legger vekt på følgende forhold:
Det er på det rene at det var G som kontaktet advokat Markhus og hadde møte med henne. Det var også han som fremskaffet de nødvendige dokumenter, og som foranlediget at advokat Markhus møtte på sykehuset med utkast til testament. Flertallet er enig med ankende part i at G utviste stor aktivitet og at alt tilsynelatende skjedde svært raskt. På den annen side var E på testasjonstidspunktet 89 år, hun var syk og innlagt på sykehus. Det er derfor forståelig at hun på dette tidspunkt ønsket å opprette nytt testament dersom hennes siste vilje avvek fra tidligere testamentarisk disposisjon.
B og G har forklart at E lenge hadde gitt uttrykk for at hun ønsket at B skulle arve henne. Flertallet legger ikke avgjørende vekt på deres utsagn ettersom bevisførselen for øvrig svekker begges troverdighet. Fra våren 1995 frem til våren 1997 ble det foretatt uttak fra E s bankkonti på mer enn kr 700.000. Skriftgransker Reidun Wilhelmsen har gransket underskriftene på bankgiroblankettene og sammenholdt dem med skriftprøver fra E og G. Hun konkluderte i lagmannsretten med at det er overveiende sannsynlig at E ikke har underskrevet fire av bankgiroene, og at det er sannsynlig at ytterligere fire bankgiroer ikke er undertegnet av henne. Videre konkluderte hun med at det er sannsynlig at G har undertegnet fire av bankgiroene, og at det også er endel likhetstrekk mellom hans underskrift og underskriften på de øvrige fire bankgiroene. Både B og G forklarte i lagmannsretten at de hadde sett at E undertegnet disse bankgiroene, noe som klart svekker deres troverdighet generelt. Når flertallet allikevel ikke finner at E ble utsatt for «misleg påverknad», skyldes dette at det ikke er tilstrekkelig holdepunkt i bevisførselen for at hun ble utsatt for slik påvirkning. Mye kan tyde på at E var ukjent med uttakene fra hennes bankkonti, men dette spørsmålet forblir ubesvart. Under enhver omstendighet er disse disposisjonene foretatt i ettertid, og er ikke i seg selv tilstrekkelig til å konstatere at E ble utsatt for «misleg påverknad» på testasjonstidspunktet. Selv om ekteparets forklaringer i lagmannsretten medfører en skepsis overfor B og Gs opptreden generelt, er heller ikke dette tilstrekkelig til å konstatere «misleg påverknad».
Forklaringene i lagmannsretten er motstridende også med hensyn til hvem E ga uttrykk for at hun ønsket skulle arve henne. Etter bevisførselen legger flertallet til grunn at E i sitt voksne liv hadde tett og nær kontakt med B, hennes mor og senere hennes ektefelle og barn. De tilbrakte mye tid sammen, herunder høytider og fødselsdager. E var barnløs, og B var hennes guddatter. Flertallet legger vekt på forklaringer fra personalet ved Domkirkehjemmet der E oppholdt seg våren 1995 og i alle fall i to perioder i 1997. Både Lillemor Vikesdal og Ingrid Nordpoll Erlandsen forklarte i lagmannsretten at E ga uttrykk for at B var som en datter for henne, og at hun var nær knyttet til hele familien hennes. Erlandsen bekrev forholdet mellom B og E som nært og ekte. De forklarte begge at B og hennes familie var ofte på besøk hos E, og at de ordnet alle praktiske gjøremål for henne. Erlandsen forklarte vider at E hadde gitt uttrykk for at hun ikke hadde klart seg uten B og hennes familie etter mannens død, og at hun våren 1995 uttalte at «B skal arve meg, det er mitt ønske». Kontakten mellom E og ankende part og hennes søster var sporadisk, og opphørte helt de siste årene av Es liv.
Ettersom det ikke er ført bevis for at overdragelsen av Xv. 7 til D var pro forma, og på bakgrunn av det nære forholdet mellom E og familien B/G, fremstår testasjonen som naturlig. Det ville fremstå som mer påfallende dersom E valgte å testamentere alt hun eide til slektninger som hun hadde et perifert forhold til.
Eiendommen ble overskjøtet til B og G i juli 1995. Disposisjonen forklares med at familien B/G på det tidspunkt igangsatte arbeid i huset i Xv. 7 slik at deres sønn kunne flytte inn og bo der sammen med E. Hennes tidligere leieboer var på det tidspunkt flyttet ut, og personalet på Domkirkehjemmet forklarte i lagmannsretten at hun var avhengig av å ha noen boende i huset. Heller ikke denne disposisjon fremstår derfor som påfallende.
Hensett til Es nære forhold til familien B/G, og i mangel av bevis for at E ble påvirket til å opprette testamentet i 1995, kan flertallet ikke konstatere slik «misleg påverknad» at testamentet kan kjennes ugyldig med hjemmel i arvel. §63.
Rettens mindretall sorenskriver Isaksen, har vurdert forholdene i relasjon til arvel. §63 annerledes og kommet til at testamentet må kjennes ugyldig på dette grunnlag. Bestemmelsen rammer tilfelle der disposisjonen er fremkalt ved tvang, svik eller annen mislig påvirkning eller ved misbruk av testators lettsinn, vekhet eller avhengige stilling. Ved vurderingen av hvorvidt det foreligger «annan misleg påverknad», må det ses hen til hvilken tilstand testator var i omkring testasjonstidspunktet slik at alternativene lettsinn m.v. også får relevans i denne sammenheng. Hva som ligger i lovens krav, illustreres ved avgjørelsen inntatt i Rt-1999-440. I henhold til Arvelovkomiteens innstilling (1962) s. 225, fremholdes det bl.a at det også må tas hensyn til hvor stor begunstigelse det gjelder. Dersom den er betydelig, vil man lettere si at påvirkningen har vært «misleg» enn dersom begunstigelsen er liten.
Es sykehistorie er lang. Hun led av kronisk astmatisk bronkitt og var plaget av infeksjoner og betennelser. I 1986 ble det implantert protese på begge knær og hun fikk etter dette smerter i det ene kneet. Hun hadde gjentatte sykehusinnleggelser pga lungebetennelse og astma; senest i januar og nov. 1994. Hun hadde synssvikt i form av grå stær og ble operert for dette 28. des. 1994. Selv om det ikke er holdepunkter for å legge til grunn at hun 6. jan. 1995 verken var senil eller befant seg i en forvirringstilstand, etterlater bevisføringen liten tvil om at hun omkring dette tidspunktet, alderen tatt i betraktning, må ha vært redusert både fysisk og mentalt. Hun ble under hele innleggelsen behandlet bl.a med smertestillende medikamenter. Es tidligere refererte uttalelser til Erlandsen illustrerer testators avhengighetsforhold til familien B/G.
Testator kan åpenbart ikke ha nevnt testamentet fra 1964 til adv. Markhus. I så fall ville et tilbakekall av dette med stor sannsynlighet kommet til uttrykk i det testamentet som ble opprettet 6. jan. 1995. Dette belyser også etter mindretallets oppfatning testators tilstand.
Det er på det rene at kvaliteten av testasjonens innhold er et viktig bevismoment ved vurderingen av testators testasjonsevne. Som flertallet har redegjort for, er det også i forhold til arvel. §63 av betydning å se på om testasjonen fremtrer som naturlig eller rimelig ut fra testators tilknytning til den innsatte arving. Etter mindretallets oppfatning bør imidlertid dette moment stå mindre sentralt i forhold til denne bestemmelsen. Det var tette forbindelser mellom den begunstigede og testator, samtidig som den mest aktive pådriveren for å få opprettet testamente var den begunstigedes ektefelle. Etter det opplyste fremskaffet han de nødvendige dokumenter før innleggelsen 29. des. 1994. G kontaktet adv. Markhus 6. jan. 1995 som nedtegnet det i samsvar med opplysninger fra ham. Deretter dro de sammen til institusjonen hvor testator var pasient. Tidspunktet for testamentsopprettelsen fremstår etter dette mer som valg av B enn testator selv.
Det foreligger sparsomme opplysninger om dødsboets verdi, men det legges til grunn at det dreier seg om vesentlige verdier tatt i betraktning de betydelige kontouttak som i lys av urette underskrifter trolig ligger an til omstøtelse. Uttakene skjedde til fordel for familien B/G. En slik utgang er til stede selv om testamentet opprettholdes, men fører ikke til annet enn at midlene formelt tilfaller B. Mindretallet slutter seg til flertallets redegjørelse og konklusjoner vedrørende disse omstendigheter, men har valgt å legge vesentlig større vekt på dette. Riktignok skjedde uttakene etter testamentsopprettelsen, men det kan ikke ses at betydningen ville vært annerledes om uttakene hadde funnet sted tidligere. Uten hensyn til om E var/ble klar over uttakene, belyser det enten hennes manglende fatteevne eller avhengighetsforhold. Begge omstendigheter er for øvrig også av betydning for hennes manglende faktiske anledning til å omgjøre sin testasjon frem til hun døde. At hun således ikke gjorde dette blir intet argument for at testasjonen gir uttrykk for hennes siste vilje.
Det kan reises spørsmål om overskjøtingen av Xv. 7 som gave og uten borett, også er utslag av hennes sårbare situasjon. Imidlertid finnes det ikke nødvendig å gå nærmere inn på dette. Hun var opptatt av å sikre sin alderdom økonomisk, noe som ikke harmonerer med de betydelige kontouttak og overskjøtingen. Etter den samlede bevisførsel finner mindretallet det overveiende sannsynlig at testamentet ikke gir uttrykk for hennes siste vilje og må kjennes ugyldig.
Atter subsidiært har ankende part anført at testamentet som ble opprettet i 1964 er å anse som en arvepakt. Det kunne derfor ikke tilbakekalles gjennom nytt testament, jf. gammel arvel. §61 og arvel. §55.
Gammel arvelov oppstilte ikke formregler for arvepakt, men under enhver omstendighet tilfredsstiller testamentet formkravene i ny arvel. §57.
Tidligere arvel. §61 slår fast at testamentet var gjenkallelig med mindre testator uttrykkelig erklærte seg bundet av det. Arvel. §55 må forstås slik at testamentet anses som gjenkallelig med mindre det er særlige holdepunkter for annet. Det er ikke nødvendig at testamentet uttrykkelig angir seg som ugjenkallelig - det er tilstrekkelig at ugjenkalleligheten fremgår ved fortolkning av testamentet. Det fremgår slik lagmannsretten ser det, ikke av ordlyden av testamentet av 1964 at disposisjonen er ugjenkallelig. Det er sagt i testamentet «at jeg etter min og min avdøde mans siste vilje har bestemt». Utsagnet kan ikke tolkes dithen at disposisjonen er å anse som ugjenkallelig. I testamentet fra 1949 er bestemt at lengstlevende fritt ved testament kunne forføye over hele boet, og ga E full rådighet over både egen og ektefellens rådighetsdel. Testamentet i 1964 ble etter det lagmannsretten har fått opplyst, ført i pennen av C. Dersom det var meningen at testamentet skulle være ugjenkallelig, er det grunn til å tro at han ville ha sørget for at dette kom til uttrykk i testamentet. Det har, slik lagmannsretten ser det, formodningen mot seg at E ugjenkallelig ville forføye over alt hun etterlot seg til fordel for ektefellens arvinger.
Det er tidligere redegjort for at lagmannsretten ikke finner tilstrekkelig holdepunkt i bevisførselen for at overdragelsen fra C til D var pro forma. Det er heller ikke ført bevis for at det forelå slike omstendigheter rundt opprettelsen av testamentet i 1964 at dette i seg selv eller samlet kan medføre en innfortolkning av ugjenkallelighet i testamentet. Det er ikke ført bevis for at det forelå en avtale mellom ektefellene i 1950, og begge var på det tidspunkt så vidt unge at det har formodningen mot seg at de ønsket å binde hverandre opp i forhold til senere testamentariske disposisjoner. Etter dette finner lagmannsretten ikke at testamentet av 1964 er å anse som en arvepakt, og ankende parts anførsel på dette punkt fører ikke frem.
Ankende part har også anført at gjennom ordlyden i testamentet fra 1964 med henvisning til begge ektefellenes felles og siste vilje, har Es akseptert en begrensning i sin testasjonskompetanse overfor D før han døde. Denne forpliktelsen må hun være bundet av. Lagmannsretten finner at heller ikke denne anførsel kan føre frem, og viser i det vesentlige til det som er sagt ovenfor. Verken det gjensidige testament eller testamentet fra 1964 har et innhold som kan medføre at E har forpliktet seg til en begrensning i sin testasjonskompetanse overfor D. Tvert imot fikk hun full eierrådighet over deres felles bo gjennom det gjensidige testamentet, og lagmannsretten kjenner ikke omstendighetene som førte til at hun i 1964 opprettet et testament. Det er ikke holdepunkt i bevisførselen for at hun gjennom det gjensidige testament fikk begrenset sin testasjonskompetanse, og heller ikke ordlyden i testamentet fra 1964 tilkjennegir en slik aksept fra hennes side.
Etter dette har anken ikke ført frem.
Lagmannsretten finner at det foreligger slike særlige omstendigheter at ankende part fritas for å erstatte ankemotpartens saksomkostninger for lagmannsretten i medhold av tvistemålsloven §180 første ledd. Etter at skifteretten hadde avsagt kjennelsen, ble skriftgransker Reidun Wilhelmsen engasjert som privat sakkyndig for å granske underskriftene til E og G. Hennes konklusjoner medførte at ankende part hadde grunn til å få prøvet saken for lagmannsretten. I tillegg kommer at den oppnevnte sakkyndige, sjefspsykolog Brenne, endret sin forklaring noe for lagmannsretten. Basert på den forklaring han ga for skifteretten, og som er gjengitt i skifterettens kjennelse, var det også grunn for ankende part til å bringe saken inn for lagmannsretten. Den foreliggende dissens understreker at det i saken foreligger tvil. Saksomkostninger for lagmannsretten tilkjennes derfor ikke. Den sakkyndige ble oppnevnt etter ønske fra begge parter og i begge parters interesse. Utgiftene til den sakkyndige skal derfor deles likt mellom partene, jf. tvistemålsloven §171. Under henvisning til det foranstående, og særlig på bakgrunn av at saken har budt på adskillig tvil for lagmannsretten, tilkjennes saksomkostninger heller ikke for skiftretten, jf tvistemålsloven §172, annet ledd. Oppnevning av den sakkyndige for skifteretten skjedde også i begge parters interesse, og utgiftene deles likt mellom partene, jf tvistemålsloven §171.
Dommen er avsagt under slik dissens som fremkommer i premissene.
Domsslutning:
1. Bergen skifteretts kjennelse av 6.8.1999 pkt. 1 stadfestes.
2. Saksomkostninger for lagmannsretten og skifteretten tilkjennes ikke.
3. Utgiftene til den oppnevnte sakkyndige for skifteretten og lagmannsretten deles likt mellom partene.