LG-2000-2139 RG-2001-807
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-12-14 |
| Publisert: | LG-2000-02139 RG-2001-807 (115-2001) |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 00-1084 A/1 - Gulating lagmannsrett LG-2000-02139. |
| Parter: | Kjærende part: Harald Mowinckel AS Ltd. (Prosessfullmektig: Advokat Gustav Wiig, Bergen). Kjæremotpart: Forsøl Seafood AS (Prosessfullmektig: Advokat Hans Hoffmann, Hammerfest). |
| Forfatter: | Kst. lagdommer Solbakken. Lagdommer Drevland. Lagdommer Lunde |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §193, §189, §42 |
Saken gjelder spørsmål om fremleggelse av tidligere straffedom i senere sivil sak.
Bergen byrett avsa 12. september 2000 slik beslutning:
«Saksøker har begjært straffedommen mot A (dok. nr. 9, bilag 8) tatt ut av saken og det vises til tvistemålsloven §193.
Tvistemålsloven §193 gjelder bevisførsel om en «parts eller vitnes» troverdighet. Retten kan ikke se at A fra noen av partenes side er påberopt som vitne. Det fremgår heller ikke av sakens dokumenter at A er partsrepresentant for saksøker. På bakgrunn av de foreliggende opplysninger finnes tvistemålsloven §193 således ikke anvendelig.
Retten kan imidlertid ikke se at ovennevnte straffedom vedrører det krav retten skal ta stilling til i nærværende sak. Dokumentet vedkommer ikke saken, og beviset tillates ikke ført, jf. tvistemålsloven §189, nr. 1.
Dok. 9, bilag 8 følger vedlagt i retur til saksøkte.»
Beslutningen ble den 26. september 2000 av Harald Mowinckel AS Ltd. påkjært til Gulating lagmannsrett. Det er inngitt kjærermålstilsvar.
Den kjærende part har i det vesentlige anført at det bestrides at tvistemålsloven §189 nr. 1 kan anvendes på fremleggelsen av det aktuelle dokumentet. Det er tvistemålsloven §193 som må være den aktuelle bestemmelse. Det forhold at byretten konkluderte med at dokumentet ikke kan ha betydning for saken, tyder på at retten ikke har foretatt noen grundig avveining av hvilken betydning dokumentet kan ha. Det er i denne sak ikke tale om troverdighet i sin alminnelighet. Det er tale om troverdighet i spesifikke situasjoner som forretningsmetoder ved salg og vitneforklaringer. Hensikten med fremleggelsen er å påvise bestemt adferdsmønster som kan ha betydning i denne saken og ikke generelt. Det er heller ikke bare likhet i type spørsmål, men det er i begge tilfeller tale om salgsmetoder anvendt av A på samme tid i 1996 og forklaringer avgitt i anledning sakene bl.a i 1997. Høyesteretts praksis tillater fremleggelse av dommer og kjennelser som kaster lys over et vitnes adferd i liknende saker. Det påberopes også at den kjærende part ikke er gitt anledning til å uttale seg om avvisningsspørsmålet før retten traff sin beslutning.
Byretten har lagt til grunn at A ikke er påberopt av noen som part eller vitne. Det er ikke korrekt idet A skal avgi vitneforklaring som partens lovlige stedfortreder etter tvistemålsloven §42.
Den kjærende part har lagt ned slik påstand:
«Prinsipalt:
Dokumentet tillates fremlagt.
Subsidiært:
Byrettens beslutning oppheves.
I begge tilfeller:
Harald Mowinckel AS Ltd. tilkjennes saksomkostninger ved kjæremålet.»
Kjæremotparten har i det vesentlige anført at det bekreftes at A møter som partsrepresentant under byrettssaken. Tvistemålslovens §189 nr. 1 og §193 bør sees i sammenheng. Byrettens begrunnelse kunne ha vært bygget på begge bestemmelser, men de er enkeltvis tilstrekkelig hjemmel for resultatet. Kjæremotparten tiltrer byrettens begrunnelse for bevisavskjæring etter tvistemålsloven §189 nr. 1. Framleggelsen av den tidligere straffedom mot A har neppe noe annet motiv enn det som tvistemålsloven §193 nettopp søker å verne mot. Fremleggelsen er et forsøk på å føre bevis for As vandel og/eller svekke hans troverdighet i sin alminnelighet.
Kjæremotparten har nedlagt slik påstand:
« 1. Byrettens avgjørelse om å avskjære fremleggelse av straffedommen stadfestes.
2. Kjæremotparten tilkjennes sakens omkostninger ved kjæremålet.»
Lagmannsretten bemerker innledningsvis at saken avgjøres etter tvistemålsloven §193 idet det legges til grunn at A skal møte som partsrepresentant og avgi vitneforklaring. Det tilbudte bevis - straffedommen - gjelder vitnets troverdighet i sin alminnelighet.
I sitt oversendelsesbrev til lagmannsretten datert 3. november 2000 har byretten omtalt disse forhold. Lagmannsretten hitsetter brevet:
«Saken oversendes Gulating lagmannsrett under henvisning til kjæremål av 26.09.2000 fra advokat Wiig.
Byretten finner ikke å kunne avhjelpe kjæremålet.
Som følge av at A ikke var oppgitt som vitne eller part i saken ble straffedommen avskjært som bevis i medhold av tvistemålsloven §189, nr. 1. Dommen gjelder forhold som skjedde i tidsrommet 1992 til 1996 og som ikke berører saksforholdet i nærværende sak. Retten er således fortsatt av den oppfatning at straffedommen mot A ikke kommer saken ved.
Av grunner som nevnt foran ble forholdet til tvistemålsloven §193 ikke vurdert da retten traff sin avgjørelse om avskjæring. Saksøkers prosessfullmektig advokat Hoffmann har i kjæremålstilsvar av 23. oktober 2000 opplyst at A møter som partsrepresentant under hovedforhandling berammet 8. januar 2001. Idet byretten fortsatt anser at straffedommen ikke kommer saken ved finnes det i utgangspunktet unødvendig å vurdere forholdet etter tvistemålsloven §193. Det er imidlertid byrettens oppfatning at resultatet blir det samme også etter denne bestemmelsen idet fremleggelsen av straffedommen mot A tar sikte på å svekke hans troverdighet i sin alminnelighet. Som nevnt berører den ikke saksforholdet i nærværende sak, men er fremlagt for å belyse As troverdighet generelt i forretningsforhold. Byretten anser dette som troverdighet i sin alminnelighet i forhold til tvistemålsloven §193. Avgjørelsen i Rt-1977-1368 som saksøkte henviser til synes å omhandle dokumenter som knytter seg til omstendighetene i saken, hvilket ikke er tilfelle i nærværende sak. I tvistemålsloven §193 første ledd heter det videre at «slik bevisførsel bør nektes når den ikke antas å være av vesentlig betydning». Det er som nevnt foran rettens vurdering at straffedommen ikke kommer saken ved.»
Lagmannsretten legger til grunn at byretten her har foretatt en vurdering av saken i forhold til tvistemålsloven §193, og at denne vurdering er lagt til grunn når byretten ikke har funnet å kunne avhjelpe kjæremålet heller etter §193. Begge parter har omhandlet forholdet til §193 i sine kjæremålserklæringer.
Lagmannsretten bemerker at når det gjelder kjæremål over beslutninger etter tvistemålsloven §193 kan lagmannsretten bare prøve lovtolkningen og subsumsjonen, jf. §193 siste ledd og Rt-1987-1428.
Byrettens synes å legge til grunn at tvistemålsloven §193 ikke gir anledning til fremleggelse av dokumenter som skal bevise et vitnes troverdighet i sin alminnelighet. Lagmannsretten bemerker at tvistemålsloven §193 nettopp er den bestemmelse som regulerer adgangen til bevisførsel som går på å svekke eller styrke troverdighet i sin alminnelighet. Slik bevisføring er ikke forbudt, men kan bare finne sted i den utstrekning retten tillater det. Bevisføringen bør nektes når den antas ikke å være av vesentlig betydning.
Straffedommen er søkt fremlagt for å underbygge et motregningskrav saksøkte i byrettssaken mener å ha mot saksøkeren. Saksøktes motregningskrav bygger på et ansvar han ble ilagt i en dom av Gulating lagmannsrett, hvor saksøkeren ikke var part, men hvor A ga forklaring. Etter saksøktes oppfatning ga A feilaktige opplysninger om den enkelte merkelapps unike beskaffenhet ved merking av tørrfiskballer. Dette var et vesentlig forhold i saken. Merkingen ble foretatt i 1996. Straffedommen gjelder i hovedsak bedrageri og andre økonomiske overtredelser i tidsrommet 1992-96. Den kjærende part - saksøkte i byrettssaken - søker således å påvise at på den tid Sendsen foretok uriktig merking, begikk han begrageri i et annet forretningsforhold og annen økonomisk kriminalitet.
Etter lagmannsretten er dette en vesentlig opplysning i en sak som gjelder forretningsforhold og dokumentet - straffedommen - antas å være et bevis av vesentlig betydning og tillates fremlagt som bevis under hovedforhandlingen i byretten.
Den kjærende parts prinsipale påstand tas til følge.
Det er påstått saksomkostninger. Lagmannsretten finner at spørsmålet om saksomkostninger bør utsettes til den avgjørelse som avslutter hele saken.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
Dokumentet tillates fremlagt.
Spørsmålet om saksomkostninger utsettes den avgjørelse som avslutter hele saken.