LG-2000-2217
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Dom |
|---|---|
| Dato: | 2002-02-04 |
| Publisert: | LG-2000-02217 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Karmsund herredsrett 2000-00148 - Gulating lagmannsrett LG-2000-02217 A/02. |
| Parter: | Ankende part: A (Prosessfullmektig: Advokat John Raknes). Ankemotpart: B (Prosessfullmektig: Advokat Lars Arne Bauge). |
| Forfatter: | Førstelagmann Arne Fanebust. Lagdommer Fredrik Staff. Lagdommer Berit Moldskred Mo |
| Lovhenvisninger: | Domstolloven (1915) §131, Tvistemålsloven (1915) §172, §176, §180 |
Saken gjelder økonomisk mellomværende etter et avsluttet forhold partene imellom.
A og B møttes og innledet et forhold i 1992. De hadde begge et ekteskap bak seg, og begge hadde barn. De tilbrakte store deler av fritiden sammen, for det meste ved at B bodde hos A i helgene, i hennes bolighus i - - -veien 50 i Kopervik. B beholdt imidlertid sin leilighet i X i Vindafjord, og midt på 1990-tallet bygget han også hus der. B kjøpte ellers tomt og bygget hytte på Vågslid i Telemark.
Mens forholdet varte hadde A en årlig arbeidsinntekt på i underkant av kr 100.000 som ekspeditør i sin fars gullsmedforretning. Hun mottok også barnebidrag og barnetrygd med månedlige beløp, samt i en periode også støtte fra trygdekontoret i forbindelse med sin datters sykdom. Da forholdet mellom partene ble etablert, hadde hun en boliggjeld på ca kr 300.000, som ble innfridd i sin helhet i 1992-93 gjennom midler hun ble tilført av B. Som medeier i og daglig leder av en fiskeoppdrettsbedrift på sitt hjemsted i X hadde B på sin side betydelige inntekter både i form av aksjeutbytte og lønn. Det han tok ut som utbytte, beløp seg eksempelvis til kr 600.000 i 1994 og kr 8 187.000 i 1996, samt kr 3 150.000 i 1997.
Det ble i 1994 gjennomført omfattende arbeider i - - -veien 50. Dette omfattet bl a tømrer- og snekkerarbeid, forlengelse av grunnmur og montering av peis, utvidelse av kjøkken og montering av trapp. Det er enighet om at B dekket det meste av kostnadene ved dette.
Forholdet mellom partene tok slutt våren 1997, og partene tidfester dette til 13 april. B krevde i denne forbindelse vederlag for økonomiske ytelser tilført A, og fikk i denne anledning overført kr 500.000 fra A over bank 28 januar 1998. Han hevdet imidlertid at det var inngått avtale om tilbakebetaling av kr 700.000, og purret på det resterende beløp i brev 19 november 1999. Partene kom ikke til enighet, og B tok derfor ut stevning for Karmsund herredsrett, som avsa dom 15 september 2000. Dommen har følgende domsslutning:
«1. A dømmes til å betale til B kr 102.250 - etthundreogtotusentohundreogfemti -, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente fra og med 15 12 99 til betaling skjer. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter at dommen er forkynt.
2. A dømmes til å erstatte B en del av hans saksomkostninger, fastsatt til kr 25 000 - tjuefemtusen -, med tillegg av 12 - tolv - prosent rente. Beløpet forfaller til betaling 2 - to - uker etter at dommen er forkynt.
3. Offentlig gjengivelse av dommens premisser forbys i medhold av domstolloven §131, siste ledd».
Om saksforholdet for øvrig, og hva partene anførte for herredsretten, vises til herredsrettens dom. A har i første omgang påkjært saksomkostningsavgjørelsen (sak 00-02216 K/02). Senere har hun påanket dommen (sak 00-02217 A/02). Ankeforhandling ble holdt i Haugesund over to dager fra 8 januar 2002. Partene møtte og ga forklaring, og det ble avhørt seks vitner. Dokumentasjon under ankeforhandlingen ble foretatt slik det fremgår av rettsboken.
Herredsrettens dom er basert på at A er tilført kr 300.000 i kontanter fra B, og at hun, etter at forholdet tok slutt, har plikt til å betale dette beløp tilbake. Den er videre basert på at B har bidratt med midler i størrelsesorden kr 302.250,50 til arbeidene i - - -veien og at A har plikt til å betale også dette tilbake. Herredsrettens beregninger inneholder mao en «kontantkomponent» og en «byggekomponent». Domsresultatet fremkommer ved at summen av disse beløp er fratrukket det beløp som B fikk overført i januar 1998.
For lagmannsretten har ankende part anført at hun ikke har plikt til å betale noe tilbake, ut over de kr 500.000 som allerede er betalt. Subsidiært gjør hun gjeldende at det bare er kr 265.000 hun er tilført kontant. Begge parter har akseptert de beregninger herredsretten har basert seg på for så vidt gjelder «byggekomponenten» i regnestykket. På dette punkt har imidlertid ankemotparten tatt forbehold om å bevisføre større utgifter for tilfelle av at ankende part får medhold når det gjelder «kontantdelen». Det er imidlertid ikke særskilt motanket på dette punkt.
Når det gjelder partenes konkrete anførsler for lagmannsretten, gjør ankende part i korthet gjeldende at når hun overførte kr 500.000 i januar 1998, representerte dette et endelig oppgjør fra hennes side. At oppgjøret var endelig, ble akseptert av ankemotparten. Hvis hun ikke kan høres med dette, anfører hun at mulige ytterligere krav er borfalt ved foreldelse eller passivitet.
Det anføres særskilt at det ikke foreligger noen avtale mellom henne og ankemotparten om at hun skal betale til sammen kr 700.000, slik ankemotparten hevder. Og dersom det oppgjør hun har foretatt ikke kan oppfattes som endelig, gjør hun gjeldende at de midler hun er tilført, er gitt henne som gave uten forbehold om tilbakebetaling. Ankemotparten har forholdt seg slik i økonomiske spørsmål at de forklaringer han har gitt omkring overføringene, ikke er troverdige. Og dersom det foreligger tilbakebetalingsplikt, må gavetidspunktet danne utgangspunkt når det gjelder krav til oppfølgning i forhold til reglene om passivitetsvirkninger og foreldelse. De krav ankemotparten gjør gjeldende, er fremmet først ved stevning 3 mars 2000, og dette er for sent.
Betalingen i januar 1998 dekker det ankemotparten eventuelt måtte ha krav på, og mye mer enn dette. I den grad ankende part overhodet skal pålegges å refundere utgifter til byggearbeidene, må det også ses hen til at det er ytt bidrag også den «andre» veien, idet ankende part har utført arbeid både i ankemotpartens leilighet i X, på hans hus samme sted og på hytten i Vågslid.
Det minnes om at tilbakebetaling ut fra berikelses- og restitusjonsprinsipper er betinget av at det foreligger en berikelse og at tilbakebetaling er rimelig. På det første punkt må det bl a ses hen til at byggearbeidene medførte at en kjellerleilighet ikke lenger kunne nyttes til utleieformål og at ankende part taper kr 2 500 i leieinntekter som følge av dette. På det siste punkt må det bl a ses hen til at ankemotparten selv har bodd i huset når han har vært i Kopervik og dermed hatt nytte av arbeidene, samt at også ankende part har bidradd til byggearbeidene på sin måte.
Ankende part viser ellers til utrykt dom av Frostating lagmannsrett 26 juni 1998, som slik hun ser det, er parallell med nærværende sak. Det hevdes imidlertid at løsningen er enda klarere i nærværende tilfelle, siden det her ikke foreligger noe egentlig samboerforhold. For øvrig vises til Rt-2000-1089, samt til Gulating lagmannsretts dom av 12 oktober 1998. Det legges ned slik påstand:
Ankende part frifinnes og tilkjennes erstatning for sine omkostninger for herreds- og lagmannsrett.
Ankemotparten viser til at forlovelse ikke er noe rettslig begrep, men forlovelse er i en viss utstrekning rettslig forpliktende etter norsk rett. Forlovelse etterfølges gjerne av samboerskap og tiltakende sammenblanding av partenes økonomi. Slik rettstilstanden er i dag, må det legges til grunn at det er hjemmel for å kreve tilbakeføring av gaver og verdiøkning selv ved forlovelse, og da, naturlig nok, enda mer hvis det har foreligget samboerskap. Det vises til Rt-1984-497 og de retningslinjer som er trukket opp i rettspraksis med utgangspunkt i denne dom.
Det følger av de nevnte retningslinjer at det som kan kreves tilbake, særlig er bidrag til varige formuesgoder som eies av den ene av partene alene. I den utstrekning det er tale om slike bidrag, kan det ikke være avgjørende om det har foreligget et «egentlig» samboerskap, eller som i dette tilfelle, et forhold som ligger nær opp til et samboerforhold. I den utstrekning det foreligger et refusjonskrav på dette grunnlag, kan kravet ikke møtes med at den annen part har ytt bidrag ved innsats i hjemmet, slik ankende part gjør gjeldende. Rt-2000-1089 gjaldt et annerledes saksforhold - den ene part hadde behov for stell og pleie - og er ikke avgjørende her.
Etter bevisførselen må det legges til grunn at partene var forlovet og hadde til hensikt å få barn sammen. Det vises til at ankende part fikk tatt ut spiral etter at partene kom sammen og at hun deretter ble gravid to ganger i løpet av kort tid. Når ankende part søker å fremstille det som om forholdet var mindre «alvorlig» enn dette, fremstår hennes forklaring som lite troverdig. Hun gir en lite troverdig forklaring også på andre punkter, bl a når hun søker å fremstille det slik at de byggearbeider som ble utført i huset i - - -veien 50, ble utført i ankemotpartens interesse.
Det må ellers legges til grunn at det er dokumentert at ankemotparten har betalt et beløp av til sammen kr 359.000 til arbeidene i - - -veien 50. Selv om ankende part skulle bli hørt med at det som er overført til ankende part av kontante midler er kr 265.000 og ikke kr 300.000 slik ankemotparten anfører, er det derfor dokumentert overføringer som er mer enn store nok til å begrunne det resultat herredsretten er kommet til. Den verdiøkning ankende part er tilført, er så stor at det ikke er urimelig at ankemotparten krever tilbakeføring i det omfang han har gjort.
I forhold til spørsmålet om foreldelse må det tas utgangspunkt i at det som fremmes, er et krav om restitusjon, som utløses i det øyeblikk partene går fra hverandre, altså 13 april 1997. Det kan etter dette ikke legges til grunn at kravet er foreldet. Kravet er heller ikke falt bort ved passivitet. Det vises for så vidt til at omfanget av kravet ble diskutert mellom partene før ankende part foretok overføringen i januar 1998, og at ankemotparten etter dette tidspunkt hadde saklig grunn til å vente før han foretok seg noe mer. Ankende part hadde således overtatt sin fars gullsmedforretning og trengte tid for å få gjort opp restbeløpet. For øvrig purret ankemotparten på betaling av restbeløpet muntlig før han sendte sitt brev av 19 november 1999. Krav om restoppgjør er derfor ikke falt bort ved foreldelse/passivitet, og det legges ned slik påstand:
1. Karmsund herredsretts dom i sak nr 00-00148 A stadfestes.
2. A dømmes til å erstatte B hans omkostninger i forbindelse med behandlingen for lagmannsretten, samt lovens rente på dette beløpet fom 14 dager etter domsavsigelse frem til betaling skjer.
Lagmannsretten er kommet til at anken må føre fram, og ankende part må derfor bli å frifinne.
I faktisk henseende legger lagmannsretten til grunn at etter at forholdet mellom partene tok slutt, ønsket ankemotparten at de skulle «komme sammen» igjen, og han gjorde det klart overfor ankende part at han i motsatt fall ville ha penger av henne. Hans pengekrav var begrunnet i at han hadde tilført henne midler som beskrevet innledningsvis, og han gjorde det klart overfor ankende part at det han krevde, var kr 700.000. Han var åpenbart meget pågående, og ankende part har tydeligvis gitt opp å argumentere mot ham, i den utstrekning hun overhodet prøvde på dette. Hun var tydeligvis opptatt av å få fred, noe hun vanskelig kunne få uten å betale ham ut, men hennes problem var klarligvis at det var grenser for hva hun ville være i stand til å betale.
Ut på høsten 1997 undersøkte ankende part sine lånemuligheter, og kom til at hun ville klare å finansiere en utbetaling av kr 500.000. Etter det hun har forklart, fortalte hun ankemotparten dette, og ankemotparten skal ikke ha hatt annen kommentar til det hun hadde å si enn «javel».
Ankende part har anført at ankemotparten aksepterte at den betaling som ble foretatt, representerte et endelig oppgjør. Ankemotparten har på sin side anført at partene var enige om at han skulle ha kr 700.000, altså ytterligere kr 200.000. Til dette skal bemerkes at dersom partene skal høres med sine synspunkter her, er det ikke nok at de hver for seg har en oppfatning av at motparten er rettslig bundet til det standpunkt de selv inntar. De må også ha hatt rimelig grunn til å bygge på at den oppfatning de selv gjør gjeldende, er akseptert av den annen part. Lagmannsretten finner ikke grunnlag for å bygge på at det foreligger noen aksept som nevnt på noen av de aktuelle punkter. Ankende part kan derfor ikke høres med at den betaling som er foretatt i januar 1998, er akseptert som et endelig oppgjør, og ankemotparten kan ikke høres med at ankende part aksepterte at hun skulle betale ham yttterligere kr 200.000.
Lagmannsretten ser det imidlertid slik at selv om det ikke er tilstrekkelig grunnlag for å bygge på at ankende part aksepterte betaling av kr 500.000 som endelig oppgjør da betalingen fant sted, kan det på dette punkt bli spørsmål om å se hen til de etterfølgende omstendigheter, eller som ankende part uttrykker det, på spørsmålet om passivitetsvirkninger. Det er på det rene at etter at beløpet ble overført, foreligger det ingen dokumentasjon for at ankemotparten fulgte opp det krav han mente å ha før ved brevet av 19 november 1999, altså nærmere to år senere.
Ankemotparten har forklart at partene snakket om refusjonskravet 15 januar 1998 i forbindelse med at ankende part skulle fylle ut sin selvangivelse. Han ba henne da føre opp lån fra ham med kr 700.000, og hun skal i denne sammenheng ha sagt at «vi får ta det resterende siden». Senere skal han, etter det han har forklart ha «minnet» henne om sitt resterende tilgodehavende da de møttes under «Sildajazzen» i Haugesund, så vidt forstås tidlig på høstparten. Ankende part har benektet at partene overhodet snakket sammen etter at pengeoverføringen fant sted. Etter det lagmannsretten finner å måtte legge til grunn, kan det ikke ha vært tale om annet enn en bemerkning ankemotparten har latt falle da partene passerte hverandre tilfeldig, mens ankende part var i lag med andre, uten at det er bevist at bemerkningen en gang ble oppfattet av henne.
Når det skal vurderes hvilke slutninger ankende part måtte kunne trekke av ankemotpartens passivitet, er det nærliggende å se hen til forholdets karakter, samt partenes økonomi og hvordan de ordnet seg når det gjaldt arbeidsfordeling m.v. Slik lagmannsretten ser det, er det en del som taler for at de kan ha tenkt seg et langvarig forhold, men ikke nødvendigvis et egentlig samboerforhold. De bidrag ankemotparten har gitt gjennom kontante tilskudd og investeringer i ankende parts hus, synes også først og fremst å ha vært motivert av at han hadde en nesten ubegrenset tilgang på kontante midler og at spørsmål om refusjon hvis forholdet ikke skulle vare, må ha stått nokså fjernt for ham. At han uttrykkelig presiserte at det var tale om lån, slik han selv har forklart, finner lagmannsretten ikke grunnlag for å bygge på. I den grad ankemotparten måtte ha tenkt seg at det kunne bli aktuelt å kreve tilbake de midler han tilførte ankende part, må det også telle med at han ikke sikret seg bedre, f eks gjennom kvitteringer.
Slik lagmannsretten ser det, kan det ikke være tvilsomt at ankemotparten, selv om han kunne ønske at partene kom sammen igjen, må ha vært fullt ut klar over at ankende part ønsket å avslutte forbindelsen, også slik at det økonomiske forhold partene imellom skulle være oppgjort. Når ankemotparten deretter ikke foretok seg noe som kunne gjøre det mulig i ettertid å vise at han fastholdt sitt krav om ytterligere betaling, annet enn gjennom den tilfeldige bemerkning på «Sildajazzen» nevnt ovenfor, hadde ankende part, slik lagmannsretten ser det, all grunn til å tro at han ikke ville forfølge saken videre. Dette gjelder ikke minst fordi ankende part etter forholdene hadde all grunn til å tro at det under ingen omstendigheter kunne bli tale om en tilbakebetaling krone for krone, bare - eventuelt - om tilbakebetaling av et rimelig beløp.
Når situasjonen er denne, må det etter lagmannsrettens oppfatning legges til grunn at ankende part kunne basere seg på at det krav han tidligere hadde gjort gjeldende, ikke ville bli fulgt opp, etter at ankemotparten hadde latt det gå så lang tid før han tok ytterligere skritt. Lagmannsretten ser det mao slik at ankemotparten er avskåret fra å inndrive det krav han mente å ha pga manglende oppfølgning (passivitet) etter at ankende part hadde overført penger til ham i januar 1998. At han i forkant av overføringen hadde bedt ankende part om å føre opp kr 700.000 som gjeld på sin selvangivelse, kan ikke være avgjørende for så vidt.
Det er etter ovenstående ikke nødvendig å gå inn på de øvrige forhold som partene har anført.
Anken har ført fram, og spørsmålet om saksomkostninger må avgjøres etter bestemmelsene i tvistemålsloven §180 annet ledd, jf §172. Avgjørelsen har ikke bydd på tvil og det er heller ikke ellers grunn til å fravike den hovedregel som følger av den sistnevnte bestemmelse. Etter dette må ankemotparten erstatte ankende part dennes saksomkostninger for begge instanser.
Ankende parts prosessfullmektig har levert omkostningsoppgave for lagmannsretten for et samlet beløp av kr 84 747. Oppgaven er forelagt ankemotparten ved dennes prosessfullmektig.
Av det beløp som kreves, gjelder kr 59 000 salær, hvorav kr 4 000 i forbindelse med kjæremål over herredsrettens omkostningsavgjørelse. I tillegg kommer mva av den del av salæret som er merverdiavgiftspliktig, samt utgifter til utdrag med kr 2 107 og rettsgebyr med kr 15 000.
Omkostningsoppgaven er kun til «vegledning» for lagmannsretten, jf tvistemålsloven §176 annet ledd. Utgangspunktet for øvrig er §176 første ledd første setning, om at det som kan kreves dekket, er de omkostninger som har vært nødvendige for å få saken betryggende utført.
Lagmannsretten skal i denne forbindelse bemerke:
Det fremstår som lite skjønnsomt å levere et kjæremål på 14 - fjorten - sider over herredsrettens omkostningsavgjørelse, når dette senere følges opp med en anke innenfor den frist som gjelder for dette, og som er den samme som for kjæremål. Et særskilt kjæremål over omkostningsavgjørelsen måtte under enhver omstendighet kunne gjøres meget kortfattet, og dét er ikke gjort i dette tilfelle. Det kjæremål som foreligger, fremtrer tvertimot som helt usedvanlig vidløftig.
Det er lagmannsrettens oppfatning at ankesaken også ellers har vært vanskeliggjort fordi ankende part har vært mer opptatt av helt å avvise ankemotpartens krav enn å legge forholdene slik til rette at forhandlingene kunne konsentreres om de anførsler og bevis som burde fremstått som sentrale og avgjørende i saken. Slik lagmannsretten ser det, er det mye som kan tale for at tidsbruken i alle fall kunne ha vært halvert med en annen tilnærming fra ankende parts side.
Lagmannsretten er etter ovenstående kommet til at det salær som bør tilkjennes for så vidt gjelder behandlingen for lagmannsretten, skjønnsmessig bør kunne settes til kr 30 000. I beløpet inngår mva for den del av salæret som er merverdiavgiftspliktig. I tillegg kommer utgifter til utdrag og rettsgebyr som nevnt ovenfor. De totale saksomkostninger settes derfor til kr 47 107.
Ankende parts prosessfullmektig har fremlagt omkostningsoppgave for et samlet beløp av kr 34 000, alt som salær, for så vidt gjelder behandlingen for herredsretten. Også her er det tvistemålsloven §176 første ledd som er utgangspunktet når saksomkostningene skal fastsettes.
Herredsretten har gitt en omfattende beskrivelse av saksøktes (ankende parts) forhold under behandlingen for denne domstol, og lagmannsretten legger herredsrettens beskrivelse til grunn.
De saksomkostninger som tilkjennes, jf §176 første ledd, settes skjønnsmessig til kr 20 000.
Lagmannsrettens dom er enstemmig.
Domsslutning:
1. A frifinnes.
2. I saksomkostninger til A betaler B kr 20.000 - tyvetusen - for herredsretten og kr 47.107 - førtisjutusenethundreogsju - for lagmannsretten, alt innen 2 - to - uker fra dommen er forkynt.