LG-2000-577
| Instans: | Gulating lagmannsrett - Kjennelse |
|---|---|
| Dato: | 2000-05-08 |
| Publisert: | LG-2000-00577 |
| Stikkord: | |
| Sammendrag: | |
| Saksgang: | Bergen byrett nr. 99-01606 - Gulating lagmannsrett LG-2000-00577. |
| Parter: | Kjærende part: Ellen Nilsen (Prosessfullmektig: Advokat Leon Larsen, Bergen). Kjæremotpart: 1. Heidi Lappegård, 2. Trygve J. Magnussen, 3. Eva Drabløs (Prosessfullmektig: Advokat Dag A. Stiegler, Bergen). |
| Forfatter: | Lagdommer Lillebø. Lagdommer Drevland. Lagdommer Sjong |
| Lovhenvisninger: | Tvistemålsloven (1915) §175, §179, §181, Servituttlova (1968) §2 |
Saken gjelder kjæremål over omkostningsavgjørelse i sivil tvistemålssak.
Partene i saken har boligeiendommer med fasade mot den private vei Nygjerdet på Laksevåg i Bergen. Kjærende parts eiendom ligger i enden av veien, nærmest offentlig gate, slik at de andre har veirett over hennes eiendom.
Ved stevning til Bergen byrett påsto motpartene at Nilsen som eier skulle forbys å sperre veien til deres eiendommer og de hadde noen andre påstandspunkt i tilknytning til veiretten. I tilsvaret reiste Nilsen motsøksmål med påstand om at saksøkerne skulle delta med en forholdsmessig andel av utgiftene til utbedring av forstøtningsmur på nedsiden av veien. Under saksforberedelsen var det avsagt to kjennelser om midlertidig forføyning. I hovedforhandlingen i saken inngikk partene rettsforlik hvor pkt. 6 lyder:
«Saksomkostningsspørsmålet i hovedsøksmålet, motsøksmålet og to begjæringer om midlertidig forføyning avgjøres av retten.»
Bergen byrett avsa 24.02.00 kjennelse med slik slutning:
«1. Sak 99-0606 A heves.
2. I saksomkostninger betaler Ellen Nilsen kr 32.680,- - kronertrettitotusensekshundreogåtti - til Heidi Lappegård, Trygve J. Magnussen og Eva Drabløs innen 2 - to - uker etter forkynnelsen av denne kjennelsen.»
Nilsen har rettidig påkjært byrettens omkostningsavgjørelse, pkt. 2 i kjennelse. Det er gitt tilsvar.
Om sakens øvrige bakgrunn vises til byrettens kjennelse.
Nilsen har først en detaljert redegjørelse for bakgrunnen for saken, bl.a at uvedkommende til stadighet parkerte på hennes parkeringsplass inne på eiendommen, bakgrunnen for de arbeider som resulterte i begjæring om midlertidig forføyning osv. Dagen før hovedforhandlingen lanserte Nilsen forslag til forlik som litt forenklet gikk ut på at hennes eiendom ikke lenger skulle ha tilkomst fra Nygjerdet, men direkte fra offentlige gate på annen side av eiendommen hennes. Dette ble akseptert av motpartene, og var bakgrunnen for rettsforliket. Hun foreslo også at motpartene skulle overta veigrunnen, mot vederlag.
Det anføres at byrettens vurdering i omkostningsavgjørelsen ligger utenfor grensene for et forsvarlig skjønn ved at det ikke er tatt hensyn til pkt. 5 i rettsforliket. Saksøkernes krav var todelt: 1) Krav om forbud mot å sperre veien, og 2) At bnr. 53 bnr. 635 hadde veirett fra hovedveien og frem til egen eiendom. Allerede før hovedforhandling var den omtvistede stolpe, som ble påstått å hindre trafikken, fjernet. Bnr. 635 hadde ikke tinglyst veirett og det var heller ingen avtale mellom eierne av eiendommen. Motparten anførte at hun hadde hevdet veirett. Motsøksmålet, plikt til å delta i vedlikehold av veien, var begrunnet i motpartenes påstått manglende interesse for vedlikeholdet, og under hovedforhandling anførte de at det ikke forelå rettslig grunnlag for å kreve slik avgjørelse.
Forliksforhandlingene i hovedforhandlngen tok til etter innledningsforedragene, og det var ikke bevisføring utover det. Hele forliket ble inngått under den forutsetning at det skulle etableres avtale om at Nilsen for sin eiendom trakk seg ut av veien som nevnt, men motpartene ønsket likevel å få med de punktene som tvisten angikk. Hun ville ikke ha gått inn på forlik hvis det ikke var enighet om den nevnte avtalen.
Under henvisning til forståelsen av tvistemålsloven §175, tredje ledd, bl.a hos Schei: Tvistemålsloven I side 577 anføres at retten vanskelig kan ha hatt noen formening om det sannsynlige utfall i en eventuell dom. Retten kan ikke bygge på et fritt skjønn. Det vises til bl.a. Ot.prp.nr.49 (1986-1987), om hvilke momenter det skal legges vekt på. Der fremgår at det vil være naturlig å falle tilbake på lovens hovedregel om at hver av partene bærer egne kostnader dersom retten ikke har grunnlag for å gjøre seg opp en mening om omkostningsspørsmål. Det vises også til Bratholm/Hov: Sivil rettergang side 575, Rt-1940-341 og Rt-1958-571. Når byretten ikke har tatt hensyn til selve grunnlaget for inngåelsen av forliket, avtalen om overdragelse av rettigheter i veien, fører det til at kjennelsen bygger på feil skjønn.
For Nilsen var det selvsagt helt likegyldig om disse punktene ble tatt inn i forliket all den tid det var avtalt at rettighetene skulle overdras. Avtalen står like fullt ved lag. Det som gjenstår er å få den utformet og få en takst på overdragelsessummen. Det er nedlagt slik påstand:
«Kjennelsens pkt. 2 oppheves og hver av partene bærer sine omkostninger for byretten i sak nr. 99-01606 A.
Kjæremotpartene dømmes til å betale saksomkostninger i kjæremålssaken.»
Kjæremotpartene anfører at byrettens omkostningsavgjørelse er riktig og at kjæremålet må forkastes.
Det vises til at lagmannsretten kun kan prøve om omkostningsavgjørelsen er avgjort i strid med loven, og i kjærende parts anførsler er ikke noe som gir uttrykk for slik motstrid. Lagmannsretten kan ikke prøve faktum.
Saken for byretten gjaldt bruk av vei og på dette punkt har ankemotparten fått fullt medhold i sin påstand gjennom det inngåtte forlik. Det var bakgrunnen for at man ikke ønsket å frafalle omkostningene. Rettsforliket er i det vesentlige i samsvar med saksøkers påstand i stevningen. Partenes grunner for å inngå forlik er en del av faktum og kan således ikke overprøves av lagmannsretten. Kjæremotpartene stilte seg positivt til å være med på en avtale om at de skulle overta veien, men det var intet tema i henhold til stevningen.
Det er nedlagt slik påstand:
«1. Kjæremålet forkastes.
2. Kjæremotpartene tilkjennes saksomkostninger i kjæremålssaken med kr 1.600,-.»
Lagmannsretten nevner først at omkostningene i utgangspunktet skal spaltes opp for hovedsøksmål, motsøksmål og hver av de to midlertidige forføyningene. Avgjørelsen trenger heller ikke bli den samme for alle tre motpartene. Det framgår av premissene at byretten var oppmerksom på sondringen, men fant utfra vurderingen av resultatet ikke grunn til å foreta oppslitting siden prosessfullmektigen ikke hadde gjort noen fordeling i omkostningsoppgaven. Det er ikke eksplisitte anførsler til betydningen av manglende oppsplitting.
Lagmannsretten viser til at etter tvistemålsloven §181 er dens kompetanse begrenset til spørsmålet om saksomkostningene er avgjort i strid med loven, herunder sider av saksbehandlingen. Bl.a på grunn av den begrensede kompetansen kan lagmannsretten bare stadfeste eller oppheve byrettens avgjørelse, og lagmannsretten kan ikke selv fastsette omkostninger for byretten. Partene inngikk rettsforlik om hovedsaken, hvor saken ble begjært hevet som forlikt samtidig som det ble overlatt til retten å avgjøre saksomkostningene, hvoretter byretten avsa kjennelse som nevnt innledningsvis. Siden hovedsaken ikke ble avgjort ved dom eller «realitetskjennelse» gjelder ikke begrensningen i tvistemålsloven §181 annet ledd om at kjæremålsinstansen er bundet av byrettens bedømmelse av «sakens bevisligheter», men begrensningen gjelder for den del av saksomkostningene som vedrører de midlertidige forføyninger. Som en digresjon nevnes at heller ikke ved dom er kjæremålsinstansen bundet av den underordnede domstols vurdering av de bevis som bare har betydning for saksomkostningene.
Lagmannsretten er enig med byretten i at omkostningene for hovedsaken skal avgjøres etter tvistemålsloven §175 tredje ledd, og at retten står nokså fritt i vurderingen. Om innholdet i bestemmelse vises til kommentaren i Schei Tvistemålsloven I. Som det framgår på side 578 og 612 flg. i den nevnte kommentarutgaven varierer det noe hvilke sider som i praksis kan prøves ved et kjæremål. Byretten har lagt hovedvekt på sammenligning av påstandene og innholdet i rettsforliket. Etter lagmannsrettens oppfatning må man se mer hen til hvordan resultatet måtte formodes å ha blitt ved en dom. Nilsen har anført at forliket for hennes del ikke var begrunnet i at hun aksepterte motpartenes påstander, men i at forliket omfattet en større revisjon av rettsforholdene som gjorde at hun langt på vei tapte den rettslig interesse for hvordan rettighetsforholdene var hittil for det som var tvistetema. Hvis man med slik forutsetning ikke går inn på en nærmere prejudisiell vurdering av realiteten, vil skjønn som pålegger henne fulle omkostninger lett bli vilkårlige også etter tvistemålsloven §175. I det følgende nevner lagmannsretten noe mer om de nevnte sidene.
Motpartene har veirett over Nilsens eiendom, for den ene rett nok omstridt. Siden det ikke er avtale eller annet forhold som i detalj fastsetter omfang og vilkår for veiretten, må man falle tilbake på den deklaratoriske tolkingsbestemmelsen i servituttloven §2 om at «korkje rettshavaren eller eigaren må bruke rådveldet såleis at det uturvande eller urimeleg er til ulempe eller skade for den andre.» Bestemmelsen knesetter prinsippet om at eier og rettighetshaver er likestilte og at de plikter å ta hensyn til hverandre, eller som det er formulert i Falkanger Tingsrett side 189 at «partene må fare frem som folk».
Påstandene var grunnet i at Nilsen skulle ha stengt veien, dels ved å sette opp en stolpe og dels ved graving. Oppsetting av stolpen sees Nilsen å ha begrunnet i at fremmedtrafikk og -parkering vanskeliggjorde bruk av hennes private parkeringsplass, som lå på egen eiendom i tilknytning til veien. Hun søkte å begrense slik trafikk ved å sette opp en stolpe i veibanen. Stolpen var flyttbar og fungerte i praksis som en grind. Der var ikke avtale e.l. som uttrykkelig sa at slik stengsel ikke var tillatt. Vurderingen om den var akseptabel eller ikke måtte da skje mot prinsippet i servituttloven §2 utfra en vurdering av partenes kryssende interesser. Lagmannsretten mener at løsningen ikke er gitt. Noen totalstenging av veien kan det ikke sees å ha vært tale om. Gravingen har Nilsen angitt skyldes behovet for å kartlegge reparasjon av avløpsledning. Hvis det er riktig, må hun i utgangspunktet antas å ha vært berettiget til det, og spørsmålet begrenses til om det kunne ha vært gjort på annen måte, raskere etc..
Motsøksmålet var begrunnet i at bruksrettshaverne skulle ta del i vedlikeholdet av veien. Det kunne tenkes hjemlet i at det allerede var slik plikt, eller rettsendrende tilstand med grunnlag i flere mulige hjemler. I sistnevnte tilfelle kunne det dog tenkes at kravet måtte fremmes i annen prosessform. Med mindre det var uttrykkelig hjemmel for vederlagsfri bruksrett kunne Nilsen også i praksis framtvinge slik deltakelse ved at hun sløyfet vedlikehold når hennes eiendom fikk annen veitilkomst, slik at hun ikke hadde behov for å bruke den gamle veien. Utfra de foreliggende opplysninger er det vanskelig å ha noen formening om løsningen her.
Når, og hvis, partens aksept av rettsforlik er grunnet i en framtidig løsning hvor det er likegyldig hvordan eksisterende rettstilstand er, mener lagmannsretten som nevnt at det blir vilkårlig bare å sammenlikne påstander og innhold i rettsforliket også i relasjon til det nokså frie vurderingstema i tvistemålsloven §175 tredje ledd. Det må i tilfelle foretas en vurdering også etter de linjer som er nevnt foran.
Lagmannsretten mener følgelig at byrettens omkostningsavgjørelse må oppheves fordi begrunnelsen er for knapp til å vurdere om avgjørelsen er i strid med «lovens system». Om det kun legges vekt på den forannevnte sammenlikning, kommer skjønnet i strid med tvistemålsloven §175 tredje ledd som vilkårlig.
Saksomkostningene for de midlertidige forføyninger skal ikke avgjøres etter tvistemålsloven §175. Grunnet manglende oppsplitting som nevnt innledningsvis i lagmannsrettens premisser, vil hele byrettens omkostningsavgjøreslse måtte oppheves selv om feilen bare gjelder for en av relasjonene nevnt der. Når lagmannsretten finner at omkostningsavgjørelsen for hovedsøksmål/motsøksmål må oppheves, er det ikke nødvendig å gå inn på vurdering av de andre sidene som nevnt foran.
Omkostningsspørsmålet for kjæremålet utstår, jf. tvistemålsloven §179 til byrettens nye avgjørelse.
Kjennelsen er enstemmig.
Slutning:
1. Pkt. 2 i byrettens kjennelse oppheves.
2. Saksomkostningsavgjørelsen for lagmannsretten utstår, jf. tvistemålsloven §179.